Boka "Paradiset, Den hellige stad og Tronens herlighet", nedskrevet av Elwood Scott

Paradiset, Den hellige stad

og Tronens herlighet

 

Introduksjon

 

Gjennom mange måneder hadde jeg regelmessig besøk av en helt uvanlig og spesiell gjest. Selv om hans besøk har vært overraskende på meg, har jeg ønsket ham varmt velkommen.

 

I begynnelsen var jeg sjokkert og forbauset når en mann med silkeaktig skjegg og flagrende klær kom inn på arbeidsrommet mitt ubuden og uten å be om unnskyldning. I begynnelsen var besøkene hans av kortvarig karakter, men de ble etter hvert lengre. Når jeg gikk en kveldstur i skogen, kunne han plutselig dukke opp og slå følge med meg, og jeg fant straks ut at han snakket flere språk helt perfekt, samt at hans nasjonalitet var en annen enn min egen. Han syntes å være av overnaturlig karakter, og hans intellektuelle kunnskaper var langt over mine egne. Kort sagt, så var han en meget uvanlig person.

 

I mange år har jeg hatt for vane å stå tidlig opp for å kjøre en tur på en time eller to før frokost. Og ganske ofte opplevde jeg å treffe en mann som ba om å få sitte på, men som like etter at jeg hadde ønsket ham velkommen ved min side, forsvant, akkurat som Filip ved siden av mannen i vognen. Han var den samme som min venn med silkeskjegget.

 

Stadig vekk forsvant han like plutselig som han kom, etter ca. en times samtale. Jeg så i alle retninger i håp om å finne ut hvilken retning han tok, men forgjeves.

 

Jeg har vært full av undring og beundring over hans måte å konversere på og over hans åpenbaringskunnskap. Min sjel ble veldig glad i ham og sørget når han var borte. Noen ganger når familien var gått til ro, og jeg var opptatt med studier på kontoret mitt, kom han lydløst inn til meg og forble der i de sene nattetimer.

I begynnelsen av hans besøk, kom han en kveld og spurte om jeg kunne stenografere. ”Ja visst kan jeg det,” svarte jeg. ”Jeg har lett etter deg i lang tid,” svarte han, ”og hvis du samtykker med hensikten om hvorfor jeg har søkt deg, så vil jeg skjenke deg en hellig og begunstiget velsignelse.”

 

Jeg ga min fulle forsikring om å være lydig mot enhver fornuftig begjæring han måtte finne på å be meg om. Da svarte han kjærlig: ”Du skal skrive et budskap for meg til folket.” Etter at alle forberedelser var gjort og de endelige disposisjoner var ferdig, avtalte han et møte tilsvarende de vi hadde hatt før, da han kom så overraskende. Så møttes vi da fra tid til annen, og resultatet ble de følgende sider, som vil forklare denne introduksjonen.

 

Jeg er glad jeg samtykket i å skrive for ham. Det har skjedd ved stadig undring og overraskelse samt beundring og har også vært til stor velsignelse for meg personlig.

 

Under et av hans første besøk, forklarte han meg at han var samme person som jeg hadde møtt noen år tidligere i Cascades fjellskråninger. Jeg husket ham ganske godt fordi jeg hadde tilbrakt et døgn i hans hyggelige hjem under hans hellige innflytelse. Navnet hans var Seneca Sodi, et gresk navn av jødisk opprinnelse, en lærd mann med en sterk tro på kristendommen og en grundig bibelleser.

 

Men har virket så annerledes nå, og ansiktet hans lyste med en slik lysende glød at jeg ikke gjenkjente ham til å begynne med. Jeg tvilte til og med på historien hans, men lot som ingenting.

 

Likevel var jeg i stand til å se likheten i utseende til denne mannen og min venn med det lange skjegget i Cascades-fjellene. Jeg sa til ham: ”Hvordan kan det forholde seg slik?” Han svarte straks: ”Bare et tidligere kornnek i den store oppstandelseshøsten.”

 

”Å, kjære Gud,” sa jeg, ”er det sant at det finnes et menneske som allerede har opplevd den store oppstandelsen av de rettferdige som skal skje på den ytterste dagen?”

 

Jeg tenkte på Enoks bortrykkelse og på vognen som tok Elias inn i Himmelen og på Moses som to ganger fastet i 40 dager og var alene med Gud på fjellet og skinte av Guds herlighet da han kom ned. Jeg tenkte på Paulus usigelige ord talt fra det evige kongeriket.

 

Og jeg tenkte også på de mange helliges legemer som hadde sovnet inn, men som oppsto og viste seg etter vår Herres oppstandelse, og som gikk omkring i Jerusalem og viste seg som oppstått fra de døde.

 

Så jeg resonnerte for meg selv og tenkte at det kunne vel ikke være umulig at også store begivenheter kan skje i de siste dager, når hedningenes nådetid går mot sin slutt?

 

Hvorfor skulle ikke Seneca Sodi, en av ætlingene fra det gamle Guds Israel, i disse siste dager motta store åpenbaringer fra Den Allmektige og en tidligere oppstandelse enn resten av den store høsten?

 

Men jeg vil la ham fortelle sin egen historie.

 

Elwood Scott

 

 

Kapittel 1

 

Seneca Sodi får englebesøk

 

Seneca Sodis første besøk

 

Det var første dag i juni, og solen hadde gått ned. Dagens strev var slutt. Mitt studio var fullt opplyst og ryddet og rengjort etter beste evne. Jeg hadde sørget for blyanter, papir, blekk og penn og ventet nervøst på min venn med silkeskjegget. Jeg hadde en vag følelse av uro da jeg ikke var helt klar over hans fulle hensikt og oppdrag, og hva det hele ville innebære. Jeg knelte og ba høytidelig at Den Allmektige Far måtte være min hjelper, fordi min venn hadde fylt meg med en følelse av ærefrykt, og jeg ble ganske så ubetydelig i hans nærvær.

 

Endelig gikk døren opp, og Seneca Sodi kom inn, og det lyste som en glorie rundt hodet og ansiktet hans.

 

Jeg reiste meg for å ønske ham velkommen, og med et hyggelig ”God kveld” tok han meg i hånden.

 

”Min sønn,” sa han, ”jeg hilser deg i Faderens navn.” Da han hadde satt seg, sa han:

 

”Husker du mitt lille hjem i Cascadesfjellet?”

 

”Ja visst, og de lange turene vi gikk og frydet oss sammen den dagen, og de søvnløse timene etter midnatt og mitt løfte om å se deg igjen i din lille jordiske herskapsbolig.”

 

”Jeg ventet utålmodig på deg,” sa Seneca. Underlige erfaringer ventet på meg. Jeg har ventet alvorlig og håpet at Herrens komme var veldig nær og var mye i bønn. Jeg var preget av tanken på de store kommende begivenheter, men hadde ikke ventet den store gunsten som så snart ble vist meg. Men jeg forstår at Gud elsker å overraske oss med nye og store velsignelser.

 

Middagen hadde akkurat blitt spist, og jeg hadde lagt meg ned for å hvile litt. Sena og Serva, min to tjenere, arbeidet i huset. Da plutselig hørte vi et trompetstøt, og vi fór alle sammen til døren..

 

Utenfor sto en vakker vogn av gull og med to sjåfører som var kledd i hvite klær. Straks syntes det meg som om jeg kom inn i en henrykkelse, og for en tid så forsvant disse jordiske tingene for meg. Englene kom inn i rommet og tilskyndet meg til å gjøre meg hurtig rede idet de sa: ”Kongerikets Herre har bruk for deg.”

 

”Jeg kunne med letthet forstå deres ærend og språk. Jeg ble fylt av en jublende lovprisning ved tanken på at jeg straks skulle få reise hjem. Da bevisstheten om de materielle tingene rundt meg etter hvert vendte tilbake, ga jeg straks beskjed til Sena og Serva, om at de skulle ta godt vare på legemet mitt dersom jeg måtte forlate det. De hadde bare sett et glimt av herligheten i form av skinnende lysstråler, og kjent nærværet av usynlige vesener i rommet. Mens jeg lå der, for jeg hadde lagt meg på grunn av trettheten som kom over meg, så jeg, i min halvt bevisstløse tilstand, flere hellige vesener rundt sengen min. Tankene som i øyeblikket kom til meg var følgende: ”Er dette virkelig døden? Var jeg virkelig i ferd med å si farvel til disse verdens ting denne dagen? Var jeg allerede i grenselandet til evigheten? For en velsignet seier om så var tilfelle.”

 

En overveldende evig glede kom nå inn i sjelen min, å, hvilket lys og herlighets glans som ble gitt meg da. Min fatteevne som nå var full av livlighet, begynte å registrere åndelige vesener og ting rundt meg. Det syntes for meg som om jeg kom ut på en stor plass hvor det eksisterte en ny tingenes orden.

 

Med en siste anstrengelse, fikk jeg med nød og neppe bare sagt farvel til tjenerne mine, idet jeg så deres engstelige øyne se inn i mine. Jeg hørte noen bruddvise setninger og forsøkte å forklare for dem. Men det syntes for meg som om de for lengst var utenfor hørevidde, og jeg lukket øynene mine bare for å åpne dem i en evig dag.

 

Det neste som jeg la merke til, var at jeg sto borte i et hjørne av rommet og så med dyp interesse på min egen kropp som lå i stille hvile i sengen. Jeg kan ikke på fullgod måte beskrive denne merkelige, men gledelige følelsen som sjelen min følte da den var klar over at den var befridd fra legemet. Jeg gikk fram og sto ved siden av sengen, og jeg sa til legemet mitt med følelser blandet med glede og medlidenhet:

 

”Jeg er lei meg for å forlate deg, men du er fortsatt dødelig og vil være det inntil oppstandelsen.”

 

Deretter så jeg tre engler som var hos meg travelt opptatt med en underlig behandling av legemet mitt, en slags balsamering, som jeg ikke forsto. De talte til meg på den mest behagelige måte og sa: ”Vær ikke redd. Vi er kommet som dine ledsagere til ditt himmelske hjem, og dets lys skinner så klart over deg nå.” Hvor hurtig tenkte jeg ikke da på dette skriftstedet: ”Englene er tjenende ånder som er sendt ut til tjeneste for deres skyld som skal arve frelse.” Hebr. 1, 14. Jeg ble snart klar over at fysiske øyne verken kan se åndelige vesener eller forstå deres bevegelser, bortsett fra noen mirakuløse tilfeller, men at åndene kan forstå både materie og ånd.

 

Jeg fant ut av synet mitt var svært forbedret siden jeg ble fri fra den dødelige kroppen. Og nå beklaget jeg meg ikke over at jeg var sluppet ut av den, for alle ting syntes å skinne med en glans og glød i en klarhet som jeg aldri før hadde hatt kjennskap til. Og det som syntes enda mer bemerkelsesverdig, var at sollyset ikke hjalp meg på noen som helst måte til å kunne forstå ting som angikk meg selv. For jeg visste at om natten da alle lå og sov, og da det var aldeles mørkt for det menneskelige øye, var det for meg slik at alle ting skinte med en glans som var sterkere enn den klareste middagshøyde jorden noen gang kunne frembringe.

 

Igjen og igjen kom skriften til meg: ”Så gjør heller ikke mørket det mørkt for deg, og natten lyser som om dagen, mørket er som lyset.” Salme 139, 12 og igjen: ”For natt skal ikke være der.” Åpenbaringen 21, 25.

 

Jeg så tydelig en del engler rundt omkring i rommet. Og hver av dem var kledd i en kledning av rent og himmelsk lys, og dette ble en glede for min sjel. Jeg undret meg over at jeg ikke tidligere var i stand til å oppdage dem, mens jeg enda var i legemet. Det skriftstedet som profeten taler om, kom til meg: ”Herrens engel leirer seg rundt omkring dem som frykter Ham, og han utfrir dem.” Salme 34, 8.

 

Fra denne stund begynte jeg å føle en underlig dragning til å reise oppover. Min ånd følte en mektig dragning mot Himmelen som om elastiske bånd var festet til alle deler av sjelen min, og den andre enden nådde inn i Himmelen.

 

Sena og Serva satt og gråt ved siden av sengen.

 

Jeg forsøkte å snakke med dem, men jeg kunne ikke få noen som helst kontakt med dem. Jeg gikk nærmere og la min hånd på hodene deres, men fortsatt forsto de meg ikke. De syntes å gråte enda mer bittert, for det virket som om de hadde mottatt en sjelisk berøring. Men etter en stund, så opphørte tårene, og de undersøkte rommet nøye som om de hadde hørt en stemme, og jeg ble sikker på at de kunne merke noe av mitt nærvær uten til å fulle å forstå hvordan det virkelig hadde seg.

 

Englene begynte nå å synge, og jeg har aldri hørt en slik vidunderlig musikk mens jeg var i legemet. Da de hadde endt sin hymne, da de: ”Vil du følge oss nå?” Da vi hadde gått ut, så jeg vognen som syntes å være laget av lys. De sto fortsatt foran døren. Jeg forsto nå hvorfor den var kommet og englenes spesielle oppdrag, og jeg lengtet etter å kunne hoppe opp i den, og i det samme ropte jeg klart og tydelig: ”Halleluja!” Englene måtte ha hørt det, for de utbrøt straks: ”Ære til Gud i det høyeste.”

 

Jeg forsøkte å si farvel til mitt sovende legeme, det gamle hjemmet og mine to tjenere, da englene ba meg skynde meg og sette meg i vognen ved siden av dem. De forsikret meg igjen om en trygg reise hjemover. Et øyeblikk etter steg vognen oppover med en hurtig og lydløs bevegelse, og reisen vår gikk nå mot vårt evige hjem med en hastighet som var helt ukjent for meg.

 

 

Kapittel 2

 

Ferden mot Paradiset

 

Første besøk fortsatt

 

Så snart jeg hadde satt meg i vognen, fant jeg ut at jeg kunne samtale med dem uten at man behøvde å anstrenge seg for å snakke, men allikevel snakket vi slik som ånder snakker. Jeg har ofte hørt ord uttalt da jeg var i legemet, som befant seg helt og holdent i sjelens øre, men likevel fullt tydelig forstått når det ikke var noen som helst hørbar røst – på samme måte som samtalen med Paulus hadde, hvor han hørte en røst tydelig i sin indre bevissthet, mens de som reiste med ham ikke så noe menneske hvor røsten kom fra.

 

Jeg spurte nå: ”Er dere virkelig de sanne Guds engler som vi har lest og sunget og hørt så mye om i denne verden?”

 

”Det er vi virkelig”, svarte de, ”Men vår fødsel vet du ingen ting om, for vi ble ikke født, men skapt, ikke på jorden, men i himmelske områder. Vi har mottatt undervisning i de siste evigheter i Guds nærvær, men vi er lykkelige over å være dine tjenere og hjelpere nå, og dette har vært vår glade tjeneste helt siden mennesket ble skapt på jorden, men vi kan fortelle deg mer om oss selv en annen gang.

 

Jeg svarte: ”Vi har vært fremmede inntil dette øyeblikk, men dere får meg til å føle stor tillit når det gjelder evne til trygt å føre vognen. Jeg har sett fram til dette øyeblikk i mange år, men jeg visste ikke at det var så nær.”

 

”Å,” svarte sjåføren, ”Du behøver ikke å engste deg på noe vis, jeg vil føre deg trygt til din evige bolig.”

 

Jeg så ut av vognen igjen og så at vi kjørte med ubeskrivelig hastighet. Jorden med sine store og små byer og sine fjell forsvant som et spøkelse i det fjerne. Vi synes snart å ha månen under føttene våre mens vi steg opp mot himmelens pilarer. Vi samtalte mye på veien opp. Jeg fant ut at englene var høyst følsomme og storartede vesener, så fulle av instrukser og hjelpsomhet, at min sjel elsket dem mer og mer. Jeg følte det som jeg var blitt kjent med det himmelske kongeriket, for englene hadde fortalt meg så mye. Da jeg ville titte ut av vinduet i vognen, kunne jeg se stjernene overalt på samme vis som jeg hadde sett dem fra jorden, så jeg visste at vi ikke hadde gått forbi solsystemets områder, og jeg spurte englene: ”Hvor er Himmelen?” ”Å,” svarte han, ”Den er ikke langt borte. Jorden er den første boligen til mennesket, og mens han er på jorden er han jordisk i sin natur. Himmelen er den fremtidige og evige bolig til alle dem som har forberedt seg for den. Du vil snart finne ut at mine ord om at ”Himmelen ikke er langt borte”, er sanne. Din Faders kjærlighet og omsorg har skaffet til veie begge disse verdener for deg. Din himmelske bolig er ditt virkelige hjem. Jorden var bare ditt fødselssted, stedet for din begynnelse. Men da Gud ga deg evig liv, knyttet han deg sammen med alle de himmelske rikene, for Han ga deg Sitt liv, som alltid har vært.”

 

”Se,” sa han – for jeg var falt i de dypeste tanker angående disse ting fordi de betydde så mye for meg nå.

 

Jeg så ut. Vi kom akkurat inn i et område av klare skyer som så ut omtrent som en herlig, glødende jordisk solnedgang, bare langt hevet over. Tiden vi hadde reist hadde faktisk ikke vart lenge, men vi var langsomt på vei opp i de store forstedene til det evige kongerike.

 

”Lytt et øyeblikk,” sa jeg til engelen. ”Hvilken musikk er det jeg hører? Er den virkelig eller er den bare i min fantasi?”

 

”Det er sangen til de forløste i Himmelen du hører. Hele det himmelske kongerike er fullt av musikk uten noen disharmoni.”

 

Aldri har mine ører hørt søtere musikk. Jeg var fullkommen henrevet av fryd.

 

”Er vi nær porten til staden?”

 

”Meget nær portene til Paradiset,” sa han.

 

I dette øyeblikk bøyde englene sine hoder og dekket sine ansikter med hendene, mens jeg falt ned på mitt ansikt i vognen. Stillheten hersket i vår sjeler, men dype følelser begynte å slite i brystet mitt. Jeg følte at jeg måtte bryte stillheten ved å rope lovprisninger til Gud. Englene begynte nå å synge med en skjønn røst:

 

”Hellig, hellig, Herre Gud allmektig! Rettferdige og sanne er alle dine veier, du de forløstes konge.”

 

Jeg kom meg på føttene, og for et øyeblikk var jeg fullstendig forvirret over hva som møtte mitt blikk hvor jeg enn så. Lyset var så gjennomsiktig, og overgikk langt den mest klare dag jorden noen gang kunne frembringe. Klynger av himmelske blomster vokste overalt. Lunder av fagre trær fulle med frukt sammen med praktfulle, blomstrende busker i ubeskrivelig skjønnhet, gjennomtrengte denne velbehagelige herlighetens grunn. Herlige sjeler kom og gikk, og når de gikk forbi hverandre, hilste de hverandre med hilsener og elskverdigheter som bare Himmelen kjenner til.

 

Vognen saknet nå på farten og hvilken ekstase av herlighet fylte ikke min sjel; jeg kan ikke beskrive den! Jeg var helt overgitt av undring, mens jeg sa: ”Visselig er jeg endelig hjemme.”

 

 

Introduksjon

 

Vognen skalv som om den var levende og stanset til slutt ved siden av en lund med bugnende frukttrær. Dørene ble åpnet og englene gikk ut. Jeg hoppet uten besvær ned på den solide grunnen i det himmelske kongeriket. Et øyeblikk sto jeg fullstendig som i trance da jeg så de mange lykkelige sjeler som var kledd i hvite klær av de mest vidunderlige slag. Alle med så klare og glade ansikter som strålte av fullkommen tilfredshet.

 

Jeg kunne ikke beherske meg lenger. Jeg falt på mitt ansikt igjen ved siden av engelen, mens jeg høyt takket Gud, og jeg var i ferd med å tilbe engelen for hans store omsorg og vennlighet mot meg, da han sa:

 

”Tilbe bare Gud, jeg er også en av hans medhjelpere og tjenere, og dette er min frydefulle tjeneste.

 

I det samme vinket han til en nær ved. Han kom og ble presentert som en av de eldste i Himmelen, og han ga meg en slik hjertelig velkomsthilsen at min sjel elsket ham intenst med en eneste gang.

 

Så sa engelen:

 

”Jeg går nå, og jeg overlater deg til hans omsorg, men vi treffes igjen snart.”

 

Jeg rakte ham hånden min og sa:

 

”Jeg er lei meg for å se at du drar, du har vært en slik venn for meg. Hva kan jeg gjøre til gjengjeld for din store vennlighet mot meg?”

 

”Å, du kan hjelpe andre,” sa engelen.

 

Så vinket han med hånden sin, og med et strålende smil sa han adjø, og vognen hans var borte.

 

Den eldste sa nå:

 

”Vel, min sønn, du er hjemme. Alt som du ser, og uendelig mye mer er hva din himmelske Far i sin kjærlighet og allmektige kraft har skaffet til veie. Dette er grenselandet, min sønn, av det himmelske området. Dine offer på jorden var små i forhold til dine store fordeler her.”

 

”Å, ja, og de var i virkeligheten ingenting,” sa jeg. Da ble jeg minnet om et skjønt skriftavsnitt som jeg aldri fullt ut hadde forstått før nå: ”For vår trengsel, som er kortvarig og lett, virker for oss en evig fylde av herlighet i overmål på overmål.” (2. Kor. 4, 17).

 

”Sant nok,” sa den eldste. ”Du har bare begynt å fatte herligheten. Tyngden av den har du ennå ikke fått føle.”

 

”Storheten og skjønnheten hos alle ting overgår mine høyeste forventninger. Alle ting synes så virkelig. Fortell meg om jeg bare fantaserer eller om jeg drømmer – er det virkelig sant at jeg er i Himmelen?”

 

Den eldste svarte: ”Det er felles for sjelene når de når den himmelske verden at de virker fortumlet med en gang de kommer i sammen med englene og åndene til de rettferdige mennesker som er blitt fullkomne og inn i dette kongerikets herlighet. Det overstiger virkelig den mest tillitsfulle forventning. Nei, min sønn, du ser ikke et syn, du er virkelig her. Ditt legeme er virkelig latt tilbake, og du vil finne ut at du har mange ting å lære før du når tronen i Den Hellige Stad. Men vær tilfreds, for jeg ser at du har renset dine klær fullstendig og gjort dem hvite før du forlot din jordiske bolig.” ”Vær fullkommen fri,” sa den eldste, ”til å stille et hvilket som helst spørsmål du vil, for kunnskapen om denne verden får man ved å utforske og å stille spørsmål, på samme måte som vi fikk vår jordiske kunnskap. Hvert ønske du har vil bli fullstendig oppfylt. All din higen, ønsker og all din lengsel etter kunnskapen om din evige bolig, er blitt fullstendig sørget for her. Din himmelske fars vilje vil bli din vilje, og alt som du ser, og uendelig mye mer, er ditt, til å glede deg over for evig. Hvis du har gjort god bruk av dine anledninger i ditt foregående liv, så vil du ha mange rikdommer gjemt i Staden som Herren talte om på jorden, og som du vil få vite mer om senere.”

 

Nye sjeler ankommer Paradiset

 

”Jeg ser,” sa den eldste, ”at der borte er en annen sjel som akkurat er brakt fra jorden til Paradiset som jeg må gå og hilse velkommen.”

 

Når så var sagt, gikk han mot vognen, og ut av vognen kom en mann med et strålende utseende, kledd i en kledning av det reneste og hviteste stoff du kan tenke deg. Den eldste vinket meg bort.

 

Da jeg kom nær til og hørte samtalen, fant jeg ut at han var fra den motsatte side av jorden i forhold til hvor jeg kom ifra. Han snakket et språk som var forskjellig fra mitt eget og likevel forsto jeg ham godt. I et øyeblikk løftet han hendene sine, klappet dem sammen og sa:

 

”Å, velsignet være Gud for evig.”

 

Da falt vi begge på våre ansikter med tilbedende lovprisning til vår allmektige Far. Vi fortsatte lenge, for våre sjeler ble overveldet av henrykkelsene på dette stedet.

 

Da vi reiste oss, kom en av de tidigere tiders hellige til ham og sa:

 

”La meg få hjelpe deg på veiene i Kongeriket.”

 

Jeg hørte at han spurte ham om hva han het. Han svarte:

 

”Jeg er Bohemond fra det nordlige Russland. For bare noen få timer siden kysset jeg min kone og mine barn adjø og gikk om bord på et skip på Hvitesjøen ved Oneida på vei til Nordkapp. Jeg kan bare huske at skipet snak, og at vi var mange favner under overflaten. Å, fortell meg, er dette Himmelen eller er det bare en sjømanns drøm om sitt hjem når han er langt borte?”

 

”Min sønn,” sa den ærverdige far. ”Du har landet trygt, ikke på Nordkapp eller på bunnen av Hvitesjøen, men i ditt evige hjem. Ditt legeme vil bli sørget for og tatt vare på til oppstandelsens lønningsdag.”

 

Den eldste som var med meg sa:

 

”Hvor hurtig samles vi ikke fra alle land i vår Fars hus. Dette er bare en av de mange stasjonene som er anbrakt i disse fjerne deler av Paradiset. Alle sjeler kommer til disse stasjonene for å introduseres til dette himmelske hjem.”

 

”Hvordan har det seg, vil du forklare meg?”

 

”Ja, visst,” svarte han. ”Du vil forstå mer fullt ut mens vi fortsetter. Du kunne ikke holde ut Tronens herlighet, uten forberedelse for den. Til og med nå ville du ikke ha holdt ut det overflod av lys som finnes i Staden.”

 

”I dette øyeblikk så jeg en kvinne som steg ut av en vogn. Hun virket så forvirret at hun ség i kne da en av tjenerne nærmet seg henne. Hun kastet sine hender opp og skrek i bestyrtelse:

 

”Å, min Gud! Jeg er ikke verdig og passer heller ikke for denne herligheten. Å, kan jeg noen gang komme i et rett forhold til Gud?”

 

Hun lukket sin øyne nesten bevisstløs av forvirring, og det så ut som om hun ikke kunne snakke da hennes tjener henvendte seg til henne med høyst kjærlige ord. Til sist åpnet hun sine øyne og så seg omkring i undring og forbauselse og ropte ut:

 

”Å, disse hvite klærne, disse gylne beger, livsens trær og blomstrende blomster! Jeg er ikke verdig dem. Har jeg virkelig rett til å være her og til alle disse skjønne trærne som bugner av slik herlig frukt? Å, ved Guds barmhjertighet! Jeg var slik en stor synder.

 

”Ja, virkelig,” svarte hennes fører. ”Men dine synder har alle blitt tilgitt. Englene gjør ingen feil. Du har rett til disse trærne, for du er Hans som du har trodd på, ja, de er dine, for du er Hans.”

 

I det øyeblikk sto hun opp på føttene sine og sa: ”Men har jeg bryllupsklærne på? Jeg prøvde alvorlig da vognen kom for å hente meg. Jeg var i en slik dyp nød og var så forvirret i min sjel, da jeg visste at jeg ikke var forberedt for en så stor forandring.”

 

”Du har blitt frelst, mitt barn”, sa hennes tjener. ”Men som gjennom ild. Du var ikke en tro Guds tjener, du bygde ikke med gull, sølv eller kostelige steiner, men med tre, høy og strå, som ilden har brent opp. Gud kan ikke belønne deg stort nå. Disse uendelige velsignelsene som ligger spredt ut foran deg i alle retninger, kan du få del i litt etter litt når du er blitt forberedt for dem. Vær tro i de anledninger som du nå har, for mye ligger foran deg som må gjøres. Forfremmelser som burde ha funnet sted i verden, må finne sted her, før du kan gå til gatene i Staden, eller se Jaspismurens skinnende herlighet. Bli med meg og jeg vil hjelpe deg til et nærmere kjennskap til Kristus og Hans evige frelse og kongerike.”

 

Nå sa jeg til den eldste ved min side: ”Kan du forklare for meg hennes store feil?”

 

”Ja visst,” svarte han. ”Hun representerer en meget stor klasse i verden som ikke har gjort god bruk av jordiske muligheter. Hun var aldri dypt interessert i sin frelse før tiden like før sin død. Ser du ikke hvor skrøpelig og mager hun ser ut, og hvor lite klær hun har på seg, kun en kjole! Hennes anger har vært ekte, og hennes tro aksepterte løftene om evig liv i hennes Herre, og hennes tilgivelse har vært fullstendig. Men hun har bare gjort lite bruk av nåden og har opplevd nesten ingen vekst for sin sjel. Hun føler nå, slik som alle sjeler gjør og må føle, sitt store tap. Hun har ingen skatter gjemt i Himmelen. Paradiset i seg selv virker for godt for henne, men Gud vil i Sin store nåde ha henne med. Disse trærne er for henne. Bladene deres er fulle av helbredende kraft. Ingen som ikke har mottatt det evige livs gave og blitt født på ny, vil noen gang bli brakt av englene til denne herligheten. Mange, dessverre, går i fortapelsen på jorden med Forløserens utstrakte armer av kjærlighet og nåde i sikte, fordi de ikke vil motta Hans nådige hjelp. De elsker syndens fornøyelser mer enn Gud og disse evige gleder og fornøyelser som er ved Hans høyre hånd her for alltid.”

 

”Å, velsignet være Kristus,” ropte jeg. ”Du som er fylt med evig kjærlighet og nåde for Ditt folk, at til og med i de siste øyeblikk av livet, som en døende tyv, kan bli snappet vekk fra dødens tenner! Men, å, hennes store tap, hvor synd!”

 

En flokk lykkelige sjeler kom nå i mot oss. Den eldste presenterte oss. Vi ble snart kjent med hverandre og samtalen kom i gang med stor frihet, selv om vi aldri hadde møtt hverandre før. Vi syntes å være fullkomment kjent med hverandre på noen få øyeblikk, og besøket var meget hyggelig. En mann ropte likefram lovprisning til Gud med høye hallelujarop og sa:

 

”Å, min Gud, jeg velsigner Deg. Endelig er jeg i Himmelen!”

 

”Nå må jeg forlate deg for i kveld,” sa Seneca. ”Du er sliten og trett og trenger søvn. Jeg kommer igjen om to kvelder.” Så forsvant han.

 

Jeg satt og grublet. Hvor hadde han gått? Hvor bodde han? Hva spiste han?

 

Har han ingen menneskelige assosiasjoner på jorden nå? Vil han åpenbare seg for andre på samme måte som han har gjort med meg?

 

Når han kommer igjen, må jeg prøve å finne det ut. Hvis mulig, også andre hemmeligheter om oppholdet hans på jorda.

 

 

Kapittel 3

 

Mer om Paradiset og dets herlighet

 

Annet besøk

 

 

Den travle dagen var over. Kvelden var herlig. Stjernene var synlige i skumringen, og jeg ventet i biblioteket til den avtalte tid. Døren gikk opp, og Seneca kom inn. Jeg reiste meg for å hilse og sa: ”God kveld!” samtidig som jeg forsøkte å ta hans hånd i min, men jeg kjente ikke noen fysisk berøring på håndflaten som det er vanlig å gjøre. Han svarte: ”Jeg er glad for å se deg, min sønn. Er du forberedt? Jeg sa at det var jeg, men følte samtidig en veldig ærefrykt blandet med frykt. Hans ubesmittede renhet sto for meg, og min egen syndighet og uverdighet ble så tydelig, men jeg samlet alt mitt mot og sa: ”Jeg er klar for budskapet ditt.”

 

Han spurte: ”Har du trofast skrevet det forrige budskapet?” Jeg sa at det hadde jeg og viste ham manuskriptet. Han så raskt over det, og sa fornøyd: ”Nå kan du skrive,” og han fortsatte:

 

Det virket høyst vidunderlig for meg å finne ut at jeg kunne snakke fullkomment lett og fritt med alle jeg møtte, selv om vi var vant til forskjellige språk og tungemål mens vi var på jorda, og der vi ofte hadde vært nødt til å tale gjennom tolk. Men nå fant jeg ut, siden jeg nå hadde lagt av det fysiske legeme og det åndelige hadde tatt over, at jeg lett kunne forstå alles tanker. Like fort som en kunne tenke, kunne jeg lese hans tanker. Detaljerte forklaringer var unødvendig å spørre om slik som jeg hadde vært vant til da jeg var i legemet, for hvis en sak var klar og enkel for de som jeg snakket med, så virket det med en gang som om det også var like klart for mitt sinn, så jeg ble helt overrasket over å finne ut hvor hurtig jeg kunne tilegne meg kunnskap om det åndelige riket.

 

Og nå møtte det meg også stadig andre overraskelser. Det store dypet av guddommelige sannheter. For eksempel mange ting som jeg hadde lært i Den Hellige Skrift da jeg var i legemet, åpnet seg nå med en dypere mening som jeg ikke hadde sett før. Jeg kunne ikke sammenligne det med noe bedre enn lag på lag med kostelige mineralske bergarter, på det vis at jo dypere ned og jo lenger man gikk, jo mer kostelig ble malmen og jo finere ble metallet.Jeg sa til den eldste ved min side:

 

”Hvordan kan dette ha seg?”

 

Han smilte fort og svarte: ”Gud gir aldri det dypeste Han har å gi. Du vil finne ut senere at sannhet er uutgrunnelig.”

 

Nå følte jeg meg som en liten fisk som akkurat legger i vei ut fra munningen av en stor elv og ut i et stort og bunnløst hav uten en strand å se eller noe dyp som en kunne lodde.

 

Ingen dødelig av kjøtt eller blod hadde noen mulighet til å kunne beskrive den lykke jeg kjente. Det virket som om hele min ånd var i fullkommen henrykkelse av fryd. Jeg spurte den eldste som så ut til å fryde seg over å være sammen med meg, hvordan det hadde seg at jeg fikk denne henrykkende fryden som økte hele tiden i min sjel, inntil jeg kjente at jeg måtte rope ut i fryderop og hallelujarop. Han sa:

 

”Guds Ånd er den himmelske atmosfæren. Hans fryd blir vår i en mye større skala enn vi noen gang kjente til mens vi var i legemet. Den store fryden som du føler nå, er bare en liten forsmak på hva du vil føle når du blir ført inn i Staden og i nærheten av Tronen.”

 

Om dette husket jeg fort skriftstedet hvor profeten sa: ”For Ditt åsyn er gledens fylde. Ved Din høyre hånd er evig fryd.” Salme 16, 11.

 

Til stadighet ble min sjel fylt av trang til å høylydt lovprise Gud. Jeg ønsket å prise Gud som for evig hadde skjenket meg en slik tilværelse, og enda mer for min frelse fra synd og for forandringen av mitt hjerte og for å bringe meg inn i Sin herlighet. Ingenting av jordisk karakter kunne ha forledet meg til å gå tilbake til jorden. Jeg syntes jeg bare kunne le av tankene som hadde med frykten som bare hører til hos de forstokkede og ufrelste.

 

Den eldste sa til meg:

 

”Du trenger ikke være redd for å gi uttrykk for dine følelser, for alle priser Gud her. De priser Ham høyest og mest de som har lært å prise Ham best mens de var på jorden.”

 

Den eldste, som jeg fant ut var Josva fra Det Gamle Testamentets tid, og som hadde vist slik interesse for min ankomst til den himmelske tilstand, sa nå:

 

”La oss gå til de klyngene av trær og sette oss ned et øyeblikk.”

 

Da vi nærmet oss dem, la jeg merke til at de vokste ved siden av en stor elv hvor vannet er klart som krystall og som funklet med et lys som jeg ikke hadde den fjerneste idé om da jeg var i legemet. Trærnes skjønnhet overgikk alt jeg noen gang hadde sett. Deres form var så symmetrisk og yndig, uten noen døde eller visne grener. Bladene hadde en slik aroma at deres duft spredte seg over alle ting og til alle områder av Guds kongerike, ble det meg fortalt. Alt var brakt under dens innflytelse. Jeg hadde følt kraften av denne duften før jeg kjente til hvor den kom fra.

 

Den eldste sa nå til meg:

 

”Se over til den andre siden av elven.”

Der så jeg klynger og lunder av disse trærne som lente seg mot bredden så langt øyet rakk. Der så jeg masser av forløste sjeler som var kledd i kledninger av den reneste hvithet, og alle lot til å være fylt av den samme lovprisningens ånd som jeg stadig følte siden jeg kom inn gjennom portene til Kongeriket.

 

Igjen sa den eldste til meg:

 

”La oss plukke noe av frukten på disse trærne og slå lag med det selskapet der borte.”

 

Jeg svarte: ”Det ville jeg sette fullstendig pris på å gjøre, for jeg har ikke spist noen ting siden jeg forlot legemet,” enda jeg følte ikke noen virkelig hunger. Min sult lot heller ikke til å være hva jeg ofte følte da jeg var i legemet. Jeg kjente da en lengsel etter å høre en god evangelieforkynnelse..

 

Min fører sa nå:

 

”Hva slags frukt foretrekker du? Her kan du velge på samme måte som du var vant til på jorden. Hvis du føler deg svak eller trett fra ditt lange fravær av mat, er denne sorten (han pekte på en viss pæreformet frukt med fagre farger) hva du trenger, for treet har tolv sorter på seg, som du ser.”

 

Jeg sa med følelser av den dypeste lovprisning:

 

”Å, hvor vidunderlig Gud har sørget for oss! Tolv slags frukt på hver tre som blir moden hver måned, og bladene som aldri visner! Vidunderlig!”

 

”Her”, sa han: ”Plukk fra grenene på denne siden og et.”

 

Det gjorde jeg – og så mye forfriskende og opplysende nåde som de tildelte meg! Det er over det jordiske menneskes fatteevne. Det må bli spist for å bli forstått. Smaken av frukten var sannelig lekker. Jorden frambrakte aldri noe i likhet med den når det gjelder smak, ikke appelsinen, ferskenen, heller ikke melonen. Heller ikke ville rosenes duft være noe sammenligningsgrunnlag.

 

”Når noen spiser av disse trærne,” sa den eldste, ”kan han aldri dø igjen, og heller ikke bli eldre eller føle seg trett. Døden har ikke noe herredømme over ham. Ett av disse trærne vokste i Edens hage. Etter at våre første foreldre syndet mot Gud, tenkte de at de skulle ete av frukten av dette også, men Gud sa: ”Nei.” For hadde de spist av det, så hadde de alltid levd i den syndefulle og døende tilstanden. Så en engel med flammende sverd ble sendt ut for å vokte det, og således spiser ikke mennesket av det før det har passert grensene for sitt jordiske liv.”

 

”Nå,” sa Josva, ”La oss krysse elven.” Til min store forbauselse fant jeg ut at vi kunne gå på overflaten av vannet, som lot til å være en sjø av glass. Den var gjennomsiktig, og allikevel gled den og rullet den av sted skjønnere enn noen strøm jeg hadde sett på jorden.

 

Jeg husket fort Guds ord ved Sin profet: ”For der er det Herren Den Mektige er for oss, på stedet med brede elver og floder, der ingen skute skal føres med årer eller noe mektig skip skal seile forbi.” Jesaja 33, 21.

 

Mens vi spaserte, spurte jeg ham:

 

”Hvordan har det seg at vi ikke synker i vannet?”

 

Han sa: ”Det ser ut som du har glemt at du har forlatt ditt legeme, og at du nå er rede til å bli kledd med et langt bedre legeme enn du noen gang har kjent til. Din ånd kan ikke synke i dette vannet. Du vil snart finne ut at du kan dra fra sted til sted etter som du ønsker, enten i luften eller på den solide grunnen i det himmelske landet. Men la oss skynde oss.” sa han, for jeg var tilbøyelig til å dvele ved ethvert nytt objekt jeg kom i kontakt med. ”For jeg må presentere deg for det store selskapet der borte.”

 

Mens vi gikk, lot jeg blikket fare oppover og nedover elven hvor jeg så mange andre ånder som var kommet etter meg og de gikk bortover til de blodrensede skarene som var samlet der, iblant dem var min venn, Bohemond, fra Russland, som jeg møtte da han steg ut av vognen bare for en kort stund siden.

 

Min sjel var fylt med slik en ubeskrivelig trang etter å prise Gud for det evige livs usigelige gave, og samtidig for dette faktum at jeg som hadde levd i en verden av sorg og død, nå hadde fått oppleve frihet fra den, og tanken på dette fylte virkelig min sjel med en evig og himmelsk fryd.

 

”Nå er du sliten og trett. Må Guds engel beskytte deg og gi deg hvile.” Og idet han sa dette, forsvant han.

 

 

Kapittel 4

 

Møte med de hellige

 

Tredje besøk

 

 

 

Den andre kvelden, ventet jeg igjen på ham uten å vite med sikkerhet om han ville komme da. Men jeg var knapt ferdig med å rydde studioet, før han var ved min side. Hans klær skinte med en underlig glans, og ansiktet hans var opplyst med himmelens lys. Jeg sa: ”Seneca Sodi, sett deg ned og fortell meg om mysteriet med din kropp og din mat. Både hånden din og frukten fra kurven din unngikk grepet fra hånden min.”

 

”En annen gang, min sønn, da skal jeg forklare deg det. Er du klar for budskapet mitt?” ”Det er jeg,” svarte jeg. Han fortsatte da:

 

På dette tidspunkt hadde vi besteget den østlige bredden og nærmet oss en mengde av lykkelige ånder. Mange av dem snudde seg imot meg. Den eldste sa nå:

 

Du vil føle deg helt hjemme med dem. Og etter et kort ord som presentasjon, sa han med et vennlig smil:

 

”Adjø, jeg vil se deg igjen,” og han var borte.

 

Blant de helt første jeg møtte, var ånden til en kjær mann, en gammel venn av meg fra Norge som jeg hadde kjent fra han var barn. Jeg hadde sagt farvel til ham ved en utenlandsk havn for nær fire år siden, og hadde ikke hørt et ord fra ham siden, før jeg nå så ham i denne mengden. Vi sto snart ansikt til ansikt. Han så forfjamset og undrende ut. Jeg sa:

 

”Sannelig, er det ikke deg, herr Hansen, min venn fra ungdommen?”

 

”Å, jo visst, og er ikke dette ansiktet til Seneca Sodi?”

 

Og med det omfavnet vi hverandre slik som bare gjenløste sjeler kan.

 

”Jeg var ikke på utkikk etter deg nå,” sa jeg til ham, ”Du så så frisk og sterk ut da jeg så deg sist.”

 

”Å ja, jeg er nå her, og ingenting kunne forlede meg til å dra tilbake.”

 

Han spurte meg:

 

”Hvor lenge siden er det du kom?”

 

Jeg skulle akkurat til å svare ham, da en annen kom bort til oss som jeg hadde kjent så godt i mange år. Hun var en edel kristen kvinne og en trofast Kristi tjenerinne i hans vingård på jorden, og som hadde ført mange til Herren. Jeg hadde ikke hørt om hennes bortgang fra jorden, men her var hun med en slik glorie av lys rundt sitt hode, at jeg med det samme tenkte på Herrens ord: ”De kloke skal skinne som hvelvingens glans. De som har ført de mange til rettferdighet, skal være lik stjernene for evig og alltid.” Daniel 12, 3.

 

Jeg så også i det store selskapet ånden til et lite barn som så nylig var gått bort. Den som hadde det i sin omsorg, fortalte og dets mor hadde grått og sørget mye, og mange hadde prøvd å trøste henne den dagen det døde, men at hennes sorg var for stor til å motta mye trøst.

 

”Å,” tenkte jeg. ”Hvis hun bare kunne se det nå i denne herligheten, med hvilken glede ville hun ikke raskt tørre sine tårer og fryde seg over den måten Gud har brakt til veie alt for Sine barn.”

 

Jeg tenkte straks på mange av mine venner og kjære slektninger som hadde gått forut mange år tidligere. ”Hvor er de nå?” undret jeg. Så jeg spurte en av de tidligere ankomne om han kjente til hvordan det var ordnet her med hensyn til de som hadde forlatt verden for mange år siden.

 

”Å,” sa han. ”De har gått til selve Staden som du ser lyset av der borte i det fjerne,” og han pekte mot utspringet av elven.

 

”Skal vi ikke selv snart dra dit?” spurte jeg.

 

”Jo,” sa han, ”så snart som gruppen vår er gjort klar som nå snart er fulltallig.”

 

Jeg så henover elven hvorfra vi nettopp var kommet, og så en hel del samlet om trærne, og jeg kunne tydelig høre dem rope:

 

”Velsignet være Herren, o, min sjel!”

 

Jeg så andre samle seg fra forskjellige steder som alle syntes å ha eskorte eller tjenende ånder som ledet dem ved deres første presentasjon av det himmelske land. Jeg tenkte igjen på det dyrebare Guds ord: ”Båret av engler til Abrahams skjød. Abrahams glede er sikkert kommet nå, hvisket jeg ved meg selv.

 

Deretter spurte jeg beskjedent og litt nølende:

 

”Er Abraham noe sted omkring her?” Mens jeg henviste til det skriftstedet jeg nettopp hadde sitert.

 

”Han var her bare en liten stund før du kom. Men så ble han plutselig kalt inn til byen i et eller annet betydningsfullt ærend, for her er alle engasjert i lykkelig tjeneste for vår Herre. Uten tvil vil han være her igjen snart, da det er han eller en av de eldste fra eldgammel tid som alltid leder de innkommende skarer til Stadens porter.”

 

Jeg syntes nå å bli meg bevisst at vi var et sted i nærheten av de store innganger til den himmelske verden hvor alle sjelene fra ulike deler av jorden ble brakt og ønsket velkommen. Helt fra den stund jeg forlot legemet, hadde det vært en konstant og mektig dragelse av min sjel opp mot Guds trone. Det syntes nesten ikke mulig for meg å forbli på jorden selv for å kaste et siste blikk på de jordiske ting, for jeg visste at jeg var gått over tidens grenser og inn i den uendelige evighet. Jeg undret meg stort over hvorfor jeg kjente denne underlige følelsen og tilbøyeligheten oppad, så jeg kjente meg fri til å spørre en i min nærhet om han kunne gi meg en forklaring.

 

”Ja,” sa han. ”Vi opplever alle det samme. Det er den åndelige gravitasjonen som drar på alle skapninger som er blitt renset og helliggjort til det store riket hvor Gud er. Uten tvil har du ofte kjent noe av det mens du var i kjødet. Noen ganger har du sukket i ditt indre og lengtet etter å frigjøres fra det dødelige kjød. Dragningene fra denne gravitasjonen har vært slik at du under sykdom eller i såre trengsler ofte har sagt: ”Om jeg hadde vinger som duen, så ville jeg fly bort for å finne ro.” Det var det som fikk Paulus til å si, som du sikkert husker: ”Jeg har et ønske om å bryte opp herfra og være med Kristus, som er det aller beste.” (Filipperbrevet 1, 23).

 

”Å, ja,” svarte jeg. ”Jeg ser det nå. Men det er ikke slik med alle sjeler når de forlater legemet, det er jeg sikker på, uansett hvordan deres moralske eller åndelige tilstand er.”

 

”Å, nei” sa min venn. ”Det er to store sentra i Guds åndelige univers. De kan sammenlignes med de to polene i magneten som du uten tvil har vært kjent med under din prøvetid – den positive og den negative. Alle sjeler blir trukket mot et av disse to stedene alt etter hvilken tilstand de er i. Guds trone er det store sentrum i Hans evige rike av lys, og mot det dras alle benådede ånder som er renset rene i Guds Sønns blod, fra den tiden de har mottatt Ham og er født av Ham, og mer eller mindre bevisst ettersom de er underordnet Hans hellige vilje, og de blir forvandlet til Hans velsignede bilde.”

 

”Jeg forstår til fulle hva du mener,” svarte jeg. ”Jeg kjente noe av det mens jeg var i mitt jordiske liv og talte med andre rundt meg om dette. Men kan du fortelle meg mer om de som velger et syndefullt liv i verden?”

 

”Det er helt motsatt,” svarte han. ”De blir dratt med en mektig kraft nedover mot den evige døds avgrunn, hvor døden alltid skal regjere.”

 

 

Møte med min bestefar

 

I det øyeblikket så jeg en komme imot meg som jeg oppdaget var min gamle bestefar, som hadde gått bort fra jorden for over tretti år siden. Han var en meget trofast Guds tjener i sin livstid på jorden. Han var gammel og grå da han forlot oss, men her var han i menneskets skjønnhet og kraft.

 

”Å, Seneca!” sa han. ”Du er endelig hjemme.”

 

”Ja, sannelig,” sa jeg, mens jeg slo armene rundt ham, og vi omfavnet hverandre med kjærlighets kyss som verden aldri kjenner til. Hans velkomstord var så himmelsk. Vi ropte begge ut:

 

”Velsign Herren, o, min sjel!” Han stilte mange spørsmål om slektninger og venner, og om hvordan tilstanden var i den menigheten vi pleide å gå i, hvor lenge siden jeg hadde forlatt jorden osv. Men jeg fant fort ut at hans spørsmål var mer av den typen spørsmål som en av de eldste i Himmelen stilte når han spurte den elskede disippelen på Patmos: ”Hvem er disse som er iført hvite kjortler, og hvor er de kommet fra?” Åpenbaringen 7, 13.

 

Den eldste visste bedre enn Johannes selv. Jeg oppdaget fort hans høyere kunnskap, til og med om jordiske ting som hadde hendt lenge etter hans tid på jorden. Jeg husket da, å, hvor sterkt! – at i den velsignede Bok står det at engelen som talte med Johannes på Patmos sa: ”..Jeg er en medtjener sammen med deg og dine brødre profetene og dem som tar vare på ordene boken.” Åpenbaringen 22, 9.

 

Jeg sa til ham: ”Hvordan kan det ha seg at du vet så mye om tingene i verden siden du forlot den?”

 

Han svarte: ”Vi har stor frihet her i dette veldige område i dette store kongeriket til den Allmektige Gud. Mange har kommet siden jeg gikk inn portene i Himmelen som du kjenner vel. Vi har hatt mange og lange og kostelige besøk. De har fortalt meg mye.”

 

”Jeg tenker at når tiden er inne, kan vi ha et slikt besøk,” svarte jeg, ”for jeg er så glad for å ha truffet deg.” ”Ja, det skal vi sannelig,” svarte bestefar.

 

”Men der borte kommer Abraham, og jeg ønsker at du skal få treffe ham.”

 

”Ja, det kan du være sikker på at det vil glede meg over evne, for jeg har lest og hørt om ham hele mitt liv. Å, min sjel! Så mange vidunderlige æresbevisninger som blir vist meg!”

 

 

Kapittel 5

 

Seneca samtaler videre med sin bestefar

 

Tredje besøk fortsatt

 

 

 

”Er du sikker på at det var Abraham du så?” spurte jeg min bestefar.

 

”Ja visst. Jeg kjenner ham godt.”

 

”Da,” svarte jeg, ”vil jeg bli virkelig glad over å se ham, for som du vet, brukte vi navnet hans i daglig vending iblant oss på jorden. Kan du være snill å fortelle meg hvem han er, for det er så mange hellige i skinnende klær som kommer og går. Jeg spurte etter ham like før jeg traff deg. Jeg pleide å undres over hvilket utseende han hadde, og jeg har ofte tenkt at jeg ville bli lykkelig over å se ham. Jeg har beundret storlig hans tro som aldri vaklet, og hans lydighet til å dra dit hans øyne ikke kunne se. Hvor kostelig for oss var ikke ordene som gjaldt ham: ”Abraham trodde Gud, og det ble regnet ham til rettferdighet.” Romerne 4, 3.

 

”Jeg ser ham ikke i øyeblikket,” sa bestefar, ”men han var iblant den gruppen der borte som kommer langs elvebredden. Han har forandret retning fra oss bare for en liten stund siden, for jeg ser at han har dratt til en flokk av nye ankomne som akkurat har krysset elven, for å hilse dem velkommen. Jeg ser av hans bevegelser at han akter å føre denne flokken til Staden, hvor de vil få møte Herren Selv.”

 

”Men bestefar, hvis vi drar til Staden nå, vil jeg da se deg igjen?”

 

”Å, ja,” sa han, ”jeg vil være der ganske ofte, og vi skal få mange anledninger til å snakke om alle begivenheter som har skjedd i senere tid, så vel som de som ligger foran deg. Jeg har mange ting som jeg ønsker å si til deg.

 

Etter at du har blitt anerkjent av vår Herre Jesus og har bekjent foran Hans Far og englene, så vil du ha overflod av frihet til å dra hvor du vil. Jeg har nettopp kommet fra Tronen og forlatt mange som du vil gjenkjenne når du er der. Din kjære mor, som har vært borte fra deg i mer enn femti år, er klar over at du har kommet inn gjennom portene til det himmelske kongeriket. Hun ville ha kommet med meg denne gangen, for hun er meget ivrig etter å se deg, men hun ble oppholdt med noen meget viktige saker for sin Herre.

 

Det er ingen tvil om at du vil møte henne før du når Stadens port; men akkurat nå må jeg raske på, for det er en gammel venn som jeg var lekekamerat med på jorden, som nettopp er ankommet. Vi var bundet sammen som David og Jonatan. Da jeg forlot de jordiske strender, tok han det svært hardt, og nå har han i mange år vært svært ensom. Englene har akkurat brakt ham inn i denne herlighet, og jeg går nå for å hilse ham velkommen og bringe ham til dette store selskapet. Det er en uvanlig bevegelse omkring Tronen i dag som Abraham kan forklare når du møter ham. Han vil presentere seg selv for deg når han kommer. Jeg håper å være tilbake i tide ti å dra sammen med deg opp til Staden.

 

Og mens han vinket med hånden, sa han adjø.

 

Jeg betraktet min gamle bestefar, som vi pleide å kalle ham på jorden. Han spaserte så yndig i vei, eller rettere sagt, bykset av gårde som en ung mann. Han var avfeldig og gammel, men nå var hans ungdom fornyet som ørnen, og hvert uttrykk i ansiktet hans var fryd.

 

 

Møtet med Abraham

 

På dette tidspunktet snudde jeg meg, og til min store fryd, nærmet det seg en høyst storartet person like ved meg. Han bar merker av stor alderdom, og likevel, på tross av dette, så hadde han et ubeskrivelig ungdommelig utseende. Han var ikke som de andre åndene som jeg hadde vendt meg til å se. Den eldste, som jeg først møtte, og han, var meget like.

 

”Er dette Abraham?” spurte jeg.

 

”Det er det,” sa han.

 

”I Abrahams fang!” (Luk. 16, 22) sa jeg stille og begynte å bøye meg ned foran ham; for en viss følelse av ærefrykt fylte min sjel.

 

”Stå opp, min sønn,” sa han, ”vi er alle brødre her.” Dermed tok han meg i hånden, og med den andre trakk han meg inntil seg og ga meg et velkomstkyss.

 

Å, hvilken forfriskning av kjærlighet og glede som kom over min sjel, slik at jeg åpent ropte:

 

”Halleluja!” og gjentok: ”I Abrahams fang!”

 

”Husker du det skriftordet?” spurte han. ”Vel, du forstår betydningen av det mer og mer, men hvem er denne ved din side?”

 

”Bohemond,” svarte jeg, ”som også nettopp er kommet fra verden.”

 

Han ga ham sin hjertelige velkomsthilsen, og sa:

 

”Den store fryden og gleden som du nå føler, har vært min gjennom hundreder generasjoner av jordiske liv. En dag skal jeg kunne presentere dere for Lasarus, som dette ble sagt om av vår Herre: ”Han ble båret bort av engler til Abrahams skjød.”

 

”Jeg skjønner,” sa han, ”dere har akkurat kommet og har mye undring og mange spørsmål å stille om dette vår Herres himmelske kongerike. Mens vi prater en liten stund, så la oss bli forfrisket av å drikke fra denne krystallelven, for den flyter fra det store palasset oppe ved Tronen. Ville dere like å smake på vannet i den?”

 

”Ja, det skal være sikkert og visst at vi vil. Jeg har sunget lovsanger og lest i de hellige skrifter om akkurat denne elven som engelen viste til Johannes som så den i sin åpenbaring gå ut fra Guds og Lammets trone.” (Åpengbaringen 22, 1).

 

Han gikk nå fram til kanten og fylte et gullbeger med vann i til meg og i et annet til Bohemond.

 

Så sa han:

 

”Mine sønner, drikk av denne elven, og dere skal aldri tørste igjen, heller ikke bli svake, heller ikke bli besværet av mangel på den, for vannet i den skal aldri svikte.”

 

Mens jeg drakk fra begeret, sa jeg: ”Å, priset være Gud! Hvilken forsyning! Så søt i smaken! Hvor full av styrkende kraft! Den får meg til å føle fryden og gløden fra ungdommen.”

 

”Du kan aldri føle deg trett eller gammel etter å ha drukket av dette levende vannet,” sa Abraham, ”for dette er Livets vann. Jeg ga nettopp en annen flokk av nylig ankomne å drikke før jeg kom til dere. Hørte dere dem ikke prise Gud? De som er i nærheten av den andre store gruppen, lærer nå å synge sammen, og dette vil dere bli med på, sangen som vi alle vil synge i gatene i Staden om kort tid. Noen av dem har lært den ganske bra nå, og andre kunne den da de kom, for den finnes blant innholdet i de hellige skriftene på jorden. Gud har åpenbart anvisningen slik at alle kan bli fortrolig med den. Husker du sangen?”

 

”Vær så snill å gjenta den for meg,” sa jeg, ”så jeg kan vite hvilken sang du mener.”

 

Han svarte: ”Johannes var bortrykket i ånden, og han hørte tonene fra denne musikken og skrev: Jeg hørte en sterk lyd av en stor skare i Himmelen som sa: ”Halleluja! Frelsen og æren og makten tilhører vår Gud! Og en røst gikk ut fra Tronen og sa: ”Lov vår Gud, alle dere hans tjenere, og dere som frykter Ham, både små og store! Og jeg hørte liksom en lyd av en stor skare, og som en lyd av mange vann, og som en lyd av sterke tordener som sa: ”Halleluja! La oss glede og fryde oss og gi Ham æren! For Lammets bryllup er kommet, og Hans brud har gjort seg rede.” (Åpenbaringen 19, 1,5-7).

 

”Å, ja,” svarte jeg. ”Den sangen husker jeg så godt, så jeg kan bli med å synge den nå. Far Abraham, skal vi ikke snart dra til Tronen? Jeg har slikt et ønske om å få se min Herre Jesus. Jeg har elsket Ham i disse årene, og så har jeg mange kjære som jeg føler helt sikkert må være omkring Tronen.”

 

”Dine ønsker, min sønn,” svarte han, ”skal bli fullt ut møtt. Tålmodigheten du har lært på jorden er til stor nytte for deg her. Så jeg håper du vil finne den beroligende og stille tillit i alle Guds veier.”

 

”Å, ja, hele min sjel sier: Din vilje skje.”

 

”Du vil snart få se kongen i all Hans herlighet, og sannsynligvis vil noen av dem som kjente deg best, komme ut og møte oss på reisen mot Stadens porter, for de vet at du er her. Så snart vårt selskap er fullt, setter vi av gårde. Selskapet utgjør tolv legioner, og du ser at de samles fra alle retninger.

 

Kast dine øyne nedover elven, og du kan se et annet selskap som hurtig blir fylt opp. Se over på den andre siden lenger oppe, og du vil se en annen flokk. Veilederne som hilser dem velkommen, vet snart hvilken flokk og sted hver og en hører til. Noen har gjort lite forberedelser for denne herligheten før de forlot verden, så nå er lyset for sterkt for dem, og som du ser, lar de seg nøye med å oppholde seg i bakgrunnen blant trærne, og de gjør seg bruk av disse underfulle bladene på trærne mens de venter på en videre forberedelse. Men alle disse flokkene som du ser, vil snart samle seg ved portene til Staden.”

 

 

 

Kapittel 6

 

Forberedelser for Staden

 

Tredje besøk fortsatt

 

 

 

”Far Abraham, kan vi stille deg et spørsmål mens vi venter på disse skarene som nå samler seg for å bli med i denne flokken?”

 

”Naturligvis,” svarte han. ”Gjør bruk av deres store frihet.”

 

”Jeg har akkurat møtt min gamle bestefar, som har vært her i mer enn tretti år. Jeg hadde en lang samtale med ham før du kom. Han har fortalt meg mange ting om denne evige verden av lys; men idet han forlot meg for å hilse en annen venn av seg velkommen, sa han at det var en betydelig bevegelse omkring Tronen akkurat nå. Kunne du forklare det nærmere for oss?”

 

”Ja, med største glede. Store begivenheter av den mest interessante karakter som tid og evighet noensinne har kjent til, er i ferd med å inntreffe. Vår Herre har nylig gitt tilkjenne at tiden har nesten kommet da Han skal forlate den meglende Tronen og i sammen med alle de hellige og englene, stige ned til jorden for dens dom. For begeret av dens urettferdighet er nå nesten fullt.”

 

”Å, vi har ventet Kristi komme til jorden i mange år,” svarte jeg. ”Noen har til og med gått så langt at de har satt dato for når Han skulle komme tilbake.”

 

”Men,” sa Abraham, ”det var deres egen dumhet. Vår Herre har tydelig fortalt dem, som du husker fra Hans ord, og vi har troverdige kopier av den hellige skrift her i Himmelen som vi har adgang til når vi måtte ønske, at intet menneske vet dagen eller timen; selv ikke en gang englene visste det eller vet det nå. (Markus 13, 32). Ingen av oss som har vært her gjennom store perioder av evigheten, har visst når tiden skulle bli, og enda til nå har ikke den eksakte slutt blitt tilkjennegjort. Men bemerkelsesverdige begivenheter er blitt tilkjennegjort fra Tronen under det store prestemøtet, da millioner av hellige og engler møttes til den store lovprisningstjenesten som du vil få vite mer om senere. Alle oss her, i likhet med dem på jorden, er dypt interessert i denne store begivenheten, som Faderen har holdt hemmelig i Sitt eget råd.

 

Menigheten på jorden og i Himmelen vil snart forenes i en stor jubelfest og feire de endelige og store seire til vår Herres kors, ved oppstandelsen av alle de hellige, fra de dagene da Abel levde til tidens ende. De levende hellige på jorden vil, som du vet, alle bli forvandlet i et øyeblikk, på et blunk, og med guddommelig tillatelse og ordning, vil vi i Himmelen, alle dra tilbake til vår fødsels vugge og hilse menigheten på jorden.

 

Så vil den store oppstandelsen finne sted. Deretter kommer jordens store hviledag.

 

Selv om vi har vært her i lange tider, så har vi likevel sett med stor interesse henimot denne begivenheten. Følsomme minner samler seg sammen fra barndommen og den tidlige ungdommen, og vi føler oss glade over å vite at vi snart skal besøke stedet for vår tidlige erfaring i verden og stedene som vitnet om vår frelse fra synd. Og så skal vi ta i mot fylden og fullstendiggjørelsen av vår frelse, forløsningen av våre legemer. Noen ganske få av oss har allerede hatt vår oppstandelse som du ser i mitt eget tilfelle.”

 

”Jeg har ventet en stund med å spørre,” svarte jeg, ”om hva som var den store forskjellen mellom ditt utseende og de andre glade åndene og også meg selv?”

 

”Alle de eldste,” sa han, ”mottok sin oppstandelse den gang vår Herre ble reist opp, og med Ham kom førstegrøden av dem som sov i døden; men likevel skal også vi bli friskt utsmykket sammen med dere til Lammets bryllup, som er en stor begivenhet som vi alle ser fram til.”

 

”Å, velsignet være Herren vår Gud! Min sjel er fullkomment begeistret for Hans usigelige gave,” sa jeg.

 

”Det gjør du vel i,” sa Abraham, ”den begeistringen vil aldri dø ut i din sjel. Tiden er nesten her, og de hellige og englene har brakt nyhetene til de ytterste grensene av dette himmelske området. Også Den Hellige Ånd, som er menighetens lys på jorden, så vel som i Himmelen, inspirerer og påskynder de mest gudfryktige i den stridende menighet med denne store begivenhet. Jeg vil tale til dere igjen om dette, hvis dere vil; men nå ser jeg at selskapet vårt er omtrent fullt, og vi må forberede oss til å dra av sted til den hellige Stad.

 

Dere vil finne ut at oppførselen til hver enkelt i denne store mengden, ikke vil være den samme, selv om nesten alle er nylig kommet fra jorden. Men et lite unntak er alle ivrige etter å se Kongen i Hans skjønnhet og herlighet. Noen blir mer og mer glade, mens andre ikke blir så glade som dem.

 

Noen har ikke gjort god bruk av sine anledninger på jorden, og har ikke fylt sine sjeler med det gode. De har ikke hengitt seg til mye bønn og anstrengelser for å utvikle Åndens frukter, det som danner karakteren for evigheten. De har bygget med tre, høy og strå, i stedet for gull, sølv og kostelige steiner. Men føl deg selv rolig, for vi skal snart dra av sted til Staden.”

 

Da han begynte å gå fra oss, stoppet han og sa:

 

”Jeg ser deres iakttakelser. Mens vi har stått her og forberedt oss for reisen vår til Staden og til Tronen, har dere lagt merke til noen som har vært tilbøyelige til å sakke akterut, og som ikke er så mye fylt med fryd og glede.”

 

”Ja,” sa jeg, ”og jeg tror jeg forstår det. Jeg husker mens jeg var på jorden, at mange av Guds barn aldri kunne formå å tre helhjertet inn på livets vei. Deres tro var svak og utilfredsstillende. Og i tider med stor jubel innfor Herren, hadde de liten sans for det som var av dypere karakter i Guds kongerike. De manglet hva vi kalte virkelig sann innvielse til Gud. Noen ganger måtte vi nesten spørre om de virkelig var frelst fra de tidligere synder. Det var en lov i blant oss at de som hadde en klar kunnskap om stor tilgivelse, alltid elsket mye, og de som var fylt med den velsignede Hellige Ånd, hadde en erkjennelse av stor seier over verden, kjødet og Djevelen, og var av dem som var overvinnere, og som hadde rett til Livets Tre, og til å tre inn gjennom portene til Staden. Disse var fylt med stor jubel i sine sjeler, og det virket som om den samme tilbøyelighet har strukket seg inn i det himmelske kongeriket.”

 

”Du har fullstendig rett, min sønn,” sa Abraham, ”og når disse fattige i sjelslivet kommer hit, har de liten sans for krystallelven. Ikke kan de glede seg over fontenene ved Tronen og heller ikke har de stor sans for frukten på trærne som du uten tvil har spist av. De blir mer opptatt av at de har kommet hit, og av bladene som har en slik søt duft, og som er så fulle av kraft for dere.”

 

Hele tiden, da han talte til meg, ble jeg stadig minnet om apostelens ord: ”Da skal enhvers verk åpenbares; for dagen skal vise det, det skal ilden prøve. Om det verk som en har bygget, står seg, da skal han få lønn. Om hans verk brenner opp, da skal han tape lønnen, men selv skal han bli frelst, men da som gjennom ild.” (2.Kor. 3,13-15).

 

”Hvor velsignet,” sa jeg, ”at de har selve grunnvollen, forsoningen, som ble utført av vår Herre Jesus Kristus, og det privilegiet til disse bladene som jeg husker er til legedom for folkene.” (Åpenbaringen 22).

 

Abraham sa til meg:

 

”Gud kan ikke belønne dem i stor utstrekning på grunn av deres manglende evne til å ta imot, men likevel så langt som de er forberedt til å være mottakelige, vil de glede seg over herlighetene i dette kongeriket. En stjerne er forskjellig fra en annen i glans. De forstandige skal skinne som himmelhvelvingen skinner, og de som har ført de mange til rettferdighet, skal skinne som solen for evig og alltid.” (Daniel 12, 3).

 

”Nå må jeg la deg hvile,” sa Seneca. ”Du har trofast tjent meg og er trett. Jeg treffer deg snart igjen på den andre kvelden.” Han sa ”God natt!” og forsvant.

 

 

 

 

Kapittel 7

 

På vei til Staden

 

Fjerde besøk

 

 

 

Til avtalt tid kom min venn med silkeskjegget, og jeg ønsket ham velkommen til mitt studio, og sa: ”Seneca Sodi, jeg er alvorlig interessert i din beretning og har ventet utålmodig.”

”Er du klar?” spurte han. Jeg sa at det var jeg, og han fortsatte som følger:

 

På dette tidspunktet ble alt klart, og vi dro av sted. Tolv legioner av sjeler fra forskjellige steder hadde på kort tid samlet seg ved siden av elven, og alle hadde kommet på korsveien. Det spilte ingen rolle hvilket språk vi hadde brukt på jorden, for vi kunne fullt ut forstå hverandre der, og mens vi spaserte av gårde, snakket vi alle om den kostbare frelsen gjennom Jesus. Mens jeg bevegde meg bort fra mine tidligere samtaleemner og mer fritt begynte å blande meg med gruppen av glade ånder, møtte jeg noen som jeg oppdaget var gamle venner. En kjær kvinne som jeg hadde kjent som invalid i mange år, men som var en meget åndelig kristen, var i gruppen. Hun frydet seg med overvettes fryd.

 

Jeg kan ikke forklare hvordan vi gjenkjente hverandre, men det er slik en likhet med ånden og de legemlige trekkene, at vi kjente hverandre igjen med en gang, og hukommelsen var så klar at vi lot ikke til å ha glemt noen.

 

Hun virket så frisk nå, og ansiktet hennes strålte av udødelig ungdom. Da jeg kom nær henne, så jeg at det var en glorie av lys og himmelsk fryd som dekket hele hennes legeme, noe som er over min evne å forklare. Da jeg talte til henne og nevnte henne ved navn, grep hun med en gang hånden min og utbrøt:

 

”Ære være Faderen! Frelst, frelst for evig! All sykdom og lidelse er over! Halleluja!”

 

”Ja,” sa jeg, ”og hvor frisk og sunn du ser ut. De gamle tingene er borte.”

 

”Ja, i sannhet. Da du kjente meg, hadde jeg virkelig store lidelser. Jeg forstår nå ordene til Paulus: ”For vår trengsel som er kortvarig og lett, virker for oss en evig fylde av herlighet i overmål på overmål.” (2.Kor. 4, 17). Min sjel er full av herlighet. Vi er i ferd med å komme så nær Kongen i Hans herlighet. Å, hør! Hva er det jeg ser og hører? Å, Guds vogner kommer!”

 

Da jublet vi høyt, og vi kunne høre svært vakker musikk i det fjerne. Ved å se i den retningen som musikken kom fra, kunne vi se et stort følge av engler med flammende lysvogner som kom imot oss. Jeg ropte ut sammen med mange andre røster da vi fikk se det første glimtet av dem:

 

”Å, Fader Abraham, er dette vår Herre Jesus som vi så lenge har ivret etter å se?”

 

Abraham svarte kjærlig:

 

”Dette er vognene til Gud som englene kjører. De vil snart være i blant dere, og med seg har de mange gamle kjære som vil hilse dere velkommen før de bringer dere til selve Staden og Tronen. Dere husker hvordan det var på jorden, når våre venner kom fra lange reiser, hvordan vi da ville gå lange strekninger for å møte dem. Jeg pleide å gå langt ned fra Hebron for å hilse Lot og barna hans velkommen. Isak dro langt av sted ut på markene, da han fikk vite at kamelene og Rebekka kom. I deres tid gikk dere til jernbanestasjonene og til bryggene ved kysten for å møte deres kjære. De holder oppe denne skikken i Himmelen.”

 

Etter en liten stund, kom de nærmere og nærmere, hurtigere enn det raskeste ekspresstog på jorden, og de kom farende som i en stor sirkel, og det så ut som om de ville kjøre forbi. Men på Abrahams forslag og anmodning, delte den store skaren av sjeler som var på vei til Staden seg, og ble stående i to lange grupper med et åpent rom eller gang i mellom, slik at vognene kunne passere imellom oss. Snart begynte de å sakne farten og beveget seg sakte og på en yndig måte i mellom rekkene av fjetrede, ivrige sjeler. Vi sto alle i en åndeløs stillhet og holdt pusten, og var ikke bare fjetret, men himmelfalne og i stor forundring over dette vidunderlige syn.

 

Vognene, og alle som var i dem, glødet med en klarhet og herlighet, som vi visste var reflektert fra selve Tronen. Så da de endelig hadde gjort holdt, ga de fra seg et stort hallelujarop til Gud, for at Hans forløste nå var kommet.

 

Med det samme vognene sto i blant oss, så vi at de var fylt med glade og strålende personer. De løp fort ut og var så iblant oss. De hadde kommet for å møte oss og hilse oss velkommen til disse lysets og dagens evige riker. Og de var ingen andre enn venner, kjente og slektninger som vi hadde kjent så godt på jorden, og som visste at vi kom.

 

Vi pleide å ha sammenkomster når noen ble gjenforent på jorden, men de kunne ikke på noen måte sammenlignes med gleden ved dette gjensynet. Noen av disse hadde vært der i mange år. Straks etter var mange i hverandres armer. En slik fryd hadde jeg aldri opplevd før, og hvilken velkomst!

 

”Å, velsignede belønninger!” ropte jeg.

 

I blant disse var min egen mor. Hun hadde dødd for mange år siden. Jeg kan ikke forklare hvordan hun kjente meg igjen, men hun kom styrtende imot meg, og jeg kjente henne så veldig godt igjen, og sa:

 

”Å, mor, er dette deg?”

 

Hun var skjønn og yndig. Hun favnet meg i sine armer, og sa:

 

”Jeg visste at du kom.”

 

Minner fra barndommen med alle hennes vennlige smil og den godhet som en mors kjærlighet bringer med seg, kom tilbake til min erindring.

 

Det var mange andre som hadde det på samme måten som meg selv. Mødre og sønner, fedre og barn og gamle venner ble gjenforent. Herligheten og gleden for anledningen overgikk alt jeg inntil da hadde opplevd.

 

Så inviterte vognførerne oss alle kjærlig til å ta plass. Vi tok selvfølgelig imot deres vennlige tilbud med takknemlighet, og vi var snart inne i vognene. Hele mengden priste Gud. Etter noen få øyeblikk fløy vi med full fart imot Stadens port mens vi fulgte den retningen som elven gikk i.

 

Lyset fra Staden, som jeg hadde sett i fra mitt første ankomststed, ble mer og mer strålende ettersom vi nærmet oss den. Vi kunne omsider se gjenskinnet av murene av jaspis. Selv om vi rullet av sted med en så stor hastighet, var hjulene lydløse og vognene uten ulyder. Landskapet på begge sider så på avstand ut som et glasshav som var blandet med ild. Men ved en nærmere undersøkelse syntes det å være uforgjengelig. Der var blomster av uvisnelig herlighet, og med en endeløs variasjon av farger. Noen lignende blomster hadde jeg aldri sett tidligere for manges vedkommende, og de tiltrakk seg allmenn oppmerksomhet på grunn av deres ubeskrivelige skjønnhet. Vi så tusener av engler og glade ånder i alle retninger; men alle jeg så, virket svært glade og lykkelige i deres arbeid. Jeg tenkte på Herrens ord: Han gjør Sine engler til vinder og Sine tjenere til flammende ild.

 

Jeg sa til min mor:

 

”Kan du fortelle meg hvorfor vi ikke ble brakt direkte til Tronen med en gang da vi forlot vårt jordiske hjem?”

 

”Fordi dere ikke kunne ha holdt ut disse herlighetene, men dere hadde blitt fullstendig forvirret og bevisstløse av denne blendende glansen. Selv ikke nå, etter at deres styrke og kraft har økt, kan dere tåle Stadens herlighet og storhet før dere har blitt ytterligere forberedt på det. Den samme loven er rådende i Himmelen som på jorden. Den gamle pakts herlighet, som patriarkene og jødene levde under, var av langt ringere herlighet enn den nye pakts herlighet, og på samme måte er himlenes rike på jorden av en langt ringere kvalitet enn riket her, som du kan se med hensyn til herlighet og velsignelse. Så dere kunne ikke bli ført inn til Tronen før dere nådigst var beredt for det.

 

Men jeg er så glad for at du er her. Jeg fikk høre at du kom, før du nådde portene til Paradiset, og jeg har ofte fått høre om deg siden jeg forlot deg. Nettopp denne engelen, som du ikke kan kjenne igjen, og som er din vognfører, har ofte vært hos deg. En gang da du var meget syk og borte fra hjemmet ditt, og holdt nesten på å dø, var han ved sengen din hele natten og la hånden sin på deg og sa at du skulle leve og fullføre ditt arbeide. Han har fortalt meg hvordan han reddet deg i vannet en gang du holdt på å drukne.”

 

”Å mor, var han der den gangen?”

 

”Ja, virkelig, sønnen min, og hans egen hånd rettet opp den lille båten din da den nesten hadde kantret.”

 

”Vel, mor, jeg følte alltid at det var et mystisk forsyn som reddet oss den dagen. Men hvor lite jeg visste at denne engelen fra Himmelen var med meg den gangen. Å, takk Gud for Hans vidunderlige omsorg!”

 

”Ja,” sa mor. ”En gang fortalte han meg at han hindret deg fra å gå på et jernbanetog. Hvis du hadde gått på det, hadde du mistet livet, og ditt arbeid hadde ikke blitt utført. Husker du ikke de mange ganger da du opplevde en merkelig omsorg som du noen ganger undret deg over, men som du andre ganger var sorgfull over. Han beskyttet ditt liv og skjermet deg fra de farefulle stormer. En dag kan du spørre ham ut om alle disse tingene, og vi vil selv snakke om alt sammen, for vi er bare i vårt evige livs gryende vår. Men ser du at vi nærmer oss gullporten, som funkler som en stor perle, beslått av tusener skinnende edelstener? Om en liten stund, vil vi alle være med å synge sangen om Moses og Lammet. Kan du den?”

 

”Ja,” svarte jeg, ”for den har vi sunget i Paradiset, langt av sted herfra, der hvor denne store skaren ble samlet.

 

”Jeg gjentok den i en dempet tone til min mor, men jeg ønsket å rope den av full hals.

”Se her,” sa hun. ”Ta denne harpen som jeg har brakt med til deg.” Hun løsnet den fra gullbeltet som hun hadde på seg og ga den til meg.

 

”Se, jeg har også en som er lik den.”

 

 

Kapittel 8

 

Like utenfor Stadens mur

 

Femte besøk

 

 

Seneca kom som vanlig og fortsatte sin beretning:

 

Rett etter at vi var kommet nær den store porten, kom en av de eldste og møtte oss, og sa:

 

”Velkommen alle sammen, dere barn av Gud. Deres gjenløser står akkurat innenfor porten der borte hvor dere snart vil komme inn.”

 

Den eldste bukket så yndig, og hans ord var så hjertelige, og så fulle av kjærlighet at det lot til å sende en sitring av glede i hver sjel.

 

Jeg kastet mine øyne opp mot den majestetiske muren. Den var meget høy, og den skinte med en klarhet som ikke lar seg forklare. Den hvilte på tolv massive fundamenter som hver hadde navnet på en av apostlene skrevet over den. Etter det tolvte fundamentet, kom det til syne en majestetisk trappegang.

 

Peters navn var skrevet på det første fundamentet. Paulus på det andre, Johannes på det tredje, Jakob på det fjerde, og slik fortsatte det til toppen. Fra det øverste fundamentet, som var utsmykket med en ametyst, steg muren veldig høyt i været. Lyset som strømmet fra disse fundamentene, var av det mest praktfulle slag. Her så jeg at Abraham gikk like forbi, så jeg spurte ham ut om det nye mysteriet som muren med sine fundamenter representerte.

 

”Denne muren er den evige garanti for Guds folk. Så lenge som denne muren skal stå, er de for evig trygge. De mektige Guds sannheter, kunngjort av apostlene, likesom undervist av vår Herre Selv, er vår evige sikkerhet. Lenge før min tid på jorden, ble en viss del av englene ikke lenger værende i sannheten, og Gud kastet dem ut så de falt ned i evig mørke og skam. Men nå er det slik at denne muren, som dere bare kan se en liten del av, omslutter hele denne store Staden, og innenfor sannhetene som disse fundamentene hentyder til, skal vi forbli for alltid, mens vi går inn og ut av Staden og finner evig vederkvegelse.

 

Du ser den store Juda-porten der borte? Dens rammer og hengsler er av det reneste gull, og selve porten er en eneste stor perle. Denne porten står alltid åpen, for det er ingen innskrenkning av frihet i Himmelen. Grenseløs frihet er nå deres i all evighet. Og muren gjelder for dem som er utenfor Staden, så vel som for dem som er innenfor den. Englene ved porten er der for å gi veiledning til alle som spør. Du vil videre huske at det er tolv av disse portene, så vel som tolv fundamenter, og det er også tolv engler, så vel som tolv porter. Intet menneske kan gå inn disse portene uten å være forberedt fullt ut.

 

La du merke til noen som langt bak sakket av fra de andre? I verden måtte du, for å gjøre fremskritt, alltid følge sannheten. Denne muren med dets porter markerer en bestemt opplevelse i de gjenløstes løpebane. Det er en mer fullstendig utvikling av de store sannhetene som vi finner omtalt vedrørende det gamle tabernaklet: Det hellige og det aller helligste; som gjelder de hellige både på jorden og i Himmelen.”

 

Nettopp da la jeg merke til mange glade sjeler med Guds herlighet over seg som kom gjennom portene imot oss. De var alle kledd i det reneste hvitt, og hver hadde en harpe i sin hånd. Da de kom nær oss, begynte vi å kjenne hverandre igjen. Disse hadde blitt forløst fra de områdene på jorden som vi kom fra. Mange av dem var gamle venner som hadde forlatt jorden for mange år siden, men som vi hadde kjent godt tidlig i livet. Som soldater i Herrens armé, hadde mange av oss kjempet Hans kamper i sammen.

 

Gjenkjennelsen var så fullstendig, og minnene så friske at det bare virket som om det var dagen i forveien at vi hadde blitt skilt ifra dem, og at de hadde sagt adjø og seilt av gårde i mot den himmelske havnen. Det ble ikke gjort noe forsøk på å holde følelsene tilbake, for det var ikke mulig. Det var et halleluja til Gud. De virket like glade som vi var. Jeg tenkte igjen på hvor svakt vi hadde trodd Guds ord på jorden, og likevel hvor guddommelig sant det var.

 

Vi brukte en lang stund på håndhilsninger og kjærlige omfavnelser, mens det sto helt klart for oss at vi var brakt sammen i en evig forening. Jeg tenkte på ordene til Paulus: ”Nå ser vi som gjennom et mørkt glass, (eng. overs.), men da skal vi se ansikt til ansikt.” 1. Kor.13,12.

 

Mange engler var sammen med oss, og de lot til å glede seg storlig over vår lykke. En av dem sa til meg:

 

”Vi har våket over dere siden dere ble født, og vi har sett fram til nettopp dette øyeblikk. Vi jubler med dere, og vår glede bare øker ved synet av deres.”

 

Abraham sto nå fram idet han vinket med hånden sin for å få stillhet, og sa følgende:

 

”Jeg ønsker å tale til dere om noe i Guds ord, som jeg vet dere vil huske igjen fra tidligere: Men dere er kommet til Sions berg og den levende Guds Stad, det himmelske Jerusalem, og til englene uten tall, til høytidsskaren og menigheten av de førstefødte, som er oppskrevet i himlene, og til dommeren, som er alles Gud, og til de fullendte rettferdiges ånder, og til Jesus, mellommannen for en ny pakt, og til oversprengningens blod, som taler bedre enn Abels.” Hebr. 12, 22-24.

 

Disse ord ble som en frisk påminnelse om hva vi hadde lest tidligere, for våre hjerter brant med sterke følelser. Men vi visste knapt hva vi skulle si, for vi var så imponert over våre omgivelser, og det hadde virkelig gått opp for oss at det var oss selv og våre venner som hadde møtt hverandre i en udødelig tilstand og i et syndefritt land.

 

I tillegg var vi i nærværet av noen som hadde levd for tusener av år siden med skikker som var vidt forskjellige fra våre egne, og også ansikt til ansikt med englene, hvis fødsel vi ikke hadde noen kjennskap til. Ingen bar preg av å være eldet eller svekket på noen måte. Noen, som jeg på jorden hadde kjent som gamle menn, så nå unge ut og hadde virkelig et utseende av ungdommelig kraft.

 

Jeg sa til en av dem:

 

”Hvordan kan det ha seg at dere her ikke er merket av årene som er gått?”

 

Engelen svarte:

 

”En dag her er som tusen år i en jordisk tilværelse. Ingen blir noensinne eldre av utseende eller følelsesliv i denne verden. Vi er udødelige og uvisnelige. Vi er kun kledd med udødelighet. Ingen kjenner noensinne smerte eller sorg her.”

 

I det samme øyeblikk klappet en kvinne, som hadde stått ved siden av og hørt på samtalen, i hendene av henrevet fryd, og sa:

 

”Å, velsignet være Gud for en slik befrielse! Jeg var storlig nedtynget i tretti år før jeg ble befridd fra min jordiske sorg og pine. Jeg var innskrenket i fattigdom og mangel, og tilbrakte ofte mange dager og netter alene i ensomhet. Min sykdom var av lang varighet, og min lidelse var stor. Leilighetsvis kunne en nabo som gikk forbi, komme innom et øyeblikk. Noen ganger med en bukett blomster, og noen ganger med en bønn om at Gud måtte holde meg oppe i min lidelse.

 

En mørk natt kom en veldig sterk storm med regn. Det lynte hele tiden, og tordenen ristet hele hytta mi, inntil jeg var sikker på at den ville falle ned. Og da jeg var helt alene, var jeg veldig redd. Men da med ett, kom det til syne et lys, skjønt og mykt, som fylte hele rommet, og det syntes som om jeg hørte en stemme som hvisket stille, og sa: ”Vær ikke redd for jeg er med deg. Du skal ikke være redd for nattens redsler.”

 

Plutselig virket det som om jeg så skinnende skapninger i rommet mitt. Jeg satte meg opp i sengen min, og sa: ”Å, Herre, er Du her?” Og jeg gjentok et ord fra profeten: ”Jeg er trygg og frykter ikke, for Herren, Israels Gud, er min styrke og lovsang.” Jesaja 12, 2. Hele resten av natten var jeg fylt med lovprisninger til Gud. Min sjel ble overmåte glad.”

 

Da smilte engelen som hadde snakket med oss, og sa:

 

”Jeg vet alt om den natten, og jeg var til stede hos deg. Jeg var også til stede ved sengen din den natten du døde, og styrket din sjel så din tillit måtte bevares fullkommen inntil du ble befridd, og min medsjåfør der borte brakte deg trygt til Paradisets portaler.”

 

I dette øyeblikk begynte hun igjen å prise Gud for Hans store utfrielse, og jeg sa atter til meg selv: ”Visselig har de som hadde det fattigst og hardest i verden, det lykkeligst nå.”

 

Vi har dvelt lenge nok ved omgivelsene utenfor Stadens mur. Jeg må nå skynde meg å fortelle hva som var innenfor; for de store attraksjonene var innenfor.

 

”Men,” sa Seneca, ”Jeg kan ikke beskrive disse undrene for deg i natt, for du er allerede sliten. Samtidig sa han ”God natt!” og forsvant.

 

 

Kapittel 9

 

Vi går gjennom porten og blir ønsket velkommen av Herren Jesus

 

Sjette besøk

 

 

Solen gikk akkurat ned da Seneca kom igjen. Jeg var på mine knær i bønn, og da jeg åpnet øynene, så sto han der ved min side.

 

”Jeg hilser deg igjen i kveld, min sønn,” sa han. Og med Guds velsignelse over deg skal vi fortsette beretningen. Og han begynte med å si:

 

”Vi nærmet oss den store porten. Hver og en av de nyankomne var fylt med undring og iver. Vi hadde hørt så mye om Den Hellige Stad mens vi levde i verden, om dens mange herskapsboliger, dens gater av gull, dens perleporter, dens gjennomsiktige lys uten sol eller måne, så at vi følte en intens lengsel etter å tre inn.

 

Men den største attraksjonen av alle, var å se Ham som våre sjeler elsket, og ved hvem vi hadde blitt forløst, og ved hvis blod vi hadde blitt renset rene fra våre synder.

 

Vi hadde allerede blitt fortalt at Han ventet nær ved porten i en av herskapsboligene, og at den store Livets Bok ville være nær Ham og bli åpnet på sidene som bar våre navn. Dette fylte oss med stor engstelse, selv om vi følte en mild forsikring om at våre navn var der, og at vi ville motta hans nådige velkomsthilsen. Jo, vi følte oss sikre, for ellers hadde vi ikke blitt brakt inn i Paradiset av englene, som ikke dette var tilfelle. For vi hadde bekjent Ham på jorden, og vi visste at Han allerede hadde bekjent oss for Hans Far og englene. Dette ga oss vederkvegelse, og så visste vi at vi hadde spist av Livets tre og drukket av Krystallelven, så vi fortsatte å se framover med tillit. Vi visste at vi hadde forsøkt å tekkes Ham, og den bevisste erkjennelsen av at alle våre synder var blitt tilgitt og at våre klær var blitt renset og gjort hvite, var i økende grad trøst for oss nå. Vi følte at vi ville snart stå foran all jordens dommer. Guds ord virket ytterligere som trøst der hvor Han sier: ”Salige er de som tvetter sine kjortler, så de må få rett til livets tre og gjennom portene komme inn i Staden.” Åpenb. 22, 14. Vi følte en slik trøst i denne forsikringen, at hvis vi hadde rett til Livets tre og frukten ble gitt oss fra en eldstes hånd, og at Abraham selv hadde forfrisket og udødeliggjort oss fra Guds elv som fløt ifra selve Tronen, så kunne vi ikke tro at engelen ved porten ville forby oss å tre inn nå. Min mor, som hadde vært travelt engasjert i samtaler med andre, kom akkurat da til meg, og sa:

 

”Du behøver ikke engste deg. Det ga meg stor glede for mange år siden da jeg kom forbi i nærheten av hvor engelen protokollførte navnene til dem som var blitt født på ny, og da jeg fikk se ditt navn, spurte jeg med en gang engelen om hvem det var. Han tilkalte en annen engel som akkurat da hadde kommet fra de jordiske kampstedene, fra et sted hvor de hadde store vekkelser, og han spurte ham om han kunne fortelle hvem disse var hvis navn akkurat var blitt nedskrevet.

 

”Ja, jeg har nettopp vært iblant dem,” sa han.

 

Og så beskrev han alle ting så utførlig at jeg hadde all den forsikring som var nødvendig på at det var deg. Deretter så jeg andre navn registrert som var fra det samme stedet. Mitt gamle hjem, vårt gamle hjem. Sannelig er erindringen av det kjært for meg når jeg tenker på det nå. Vi må snakke om detaljene fra det en dag, om hvordan det har vært siden jeg forlot dere alle. Min sjel ble fylt med større glede, da jeg så ditt navn.

 

Da engelen fikk rede på at jeg var din mor, fortalte han meg at han gikk til deg og din kusine, som jeg kjente så godt, en natt da du ba, og sto ved din side sent på natten, da du høytidelig gjorde et løfte og forpliktet deg til å være tro i mot Gud, og at dere skulle være tro mot hverandre, og at han gikk og vekket din far som sov i et annet rom og ledet ham til å være vitne til pakten. Ja, du skal vite at ikke bare jeg, men også englene jublet med meg da de brakte meg nyhetene. Han fortalte meg også om omvendelsen til andre familiemedlemmer, og om flere i nabolaget.”

 

”Vel, vel,” sa jeg, ”har Himmelen slike kommunikasjoner som dette med det som hender i verden?”

 

Hvor lite det lot til at vi kjente til det! Men min mors ord brakte alle disse tidligere opplevelsene for en dag. Det som skjedde ved min omvendelse, bønnene ved midnatt, alvorlig arbeid for andre, begivenhetene som hun akkurat hadde nevnt, sammen med mange andre opplevelser, kom styrtende til mitt sinn, og jeg husket det like godt som om det hadde skjedd i går.

 

Jeg sa:

 

”Hvor blind jeg var som ikke så engelen som var med meg. Det mektige dødelige sløret, hvor det blinder menneskets øye fra åndelige vesener og ting! Hvor langt borte de later til å være, men likevel så nært! Jeg husker hvordan engler hjalp Lot og hans familie fra den fordømte byen Sodoma, og hvorfor skulle de ikke hjelpe til ved sjelers store kamp for frelse! For jeg husker ”de er alle tjenende ånder som sendes ut til tjeneste for deres skyld som skal arve frelse.”

 

Ved dette tidspunkt trådte vi inn gjennom den massive Juda-porten. Vi var alle fylt med fryd i våre hjerter i forventningen av så snart å få se Ham som våre sjeler elsket.

 

Da vi gikk gjennom porten, møtte vårt blikk det skjønneste syn som vi noensinne hadde vært vitne til tidligere i Himmelen eller på jorden. Menneskelig språk kan ikke beskrive det. Å si at gatene var av rent gull, eller gjennomsiktig glass, ville gi den beste sammenligning når man skulle sammenligne det med noe jeg kjente til. De store avenyene eller brede gatene som gikk ifra porten, så ut som om de gikk til sentrum av Den Hellige Stad. Mektige, veldige søyler av kostelige steiner som skinte med en klarhet som kun finnes i Himmelen, så vi på høyre side da vi kom inn gjennom porten. Svære kupler og store hvelv var over oss. Noe tegn på alder eller forfall var ikke å se noen steder. Ikke noe tegn på slitasje eller på materialer som trengte fornyelse.

 

Lyset økte i styrke etter som vi nærmet oss den store boligen. Vår Herre kom nå framover mot oss for å møte oss og hilse oss velkommen. Tolv legioner av glade sjeler hadde nå marsjert inn den store porten og sto nå foran sin Konge.

 

Herligheten og majesteten av Hans vesen kan aldri bli beskrevet med menneskelige ord. Den elskede disippelen på Patmos prøvde en gang å fortelle om hans herlighet da Han åpenbarte Seg Selv på jorden. Han var da kledd i en fotsid kjortel og ombundet under brystet med et gullbelte. Hans hode og hår var hvitt som snø, og Hans øyne som ildslue. Hans føtter var lik skinnende kobber som glødet. Hans ansikt var som solen når den skinner i sin kraft. Et skarpt tveegget sverd gikk ut av Hans munn og syv stjerner var i Hans høyre hånd. Åpenbaringen 1, 13-16.

 

Men da disiplene så Ham på forklarelsens berg 63 år tidligere, skinte klærne og ansiktet Hans som solens strålende glans. På jorden ble Han kalt for den skjønneste blant titusen, og i det hele tatt vidunderlig.

 

Men slik som Han er nå i Sin opphøyelse i Himmelen, er språket for fattig til å uttrykke Hans herlighet. Han bar merkene i Sine hender, og over sandalene Hans viste naglemerkene seg tydelig. Han var fullkommen legemliggjørelsen av lys. Det var ikke blendende for øynene slik ansiktet til Moses var det for det gamle Israel, for vi var satt i stand til å tåle det. Siden dagen for vår omvendelse på jorden og inntil vi gikk gjennom denne porten, var vi blitt forberedt for dette synet av vår Herre.

 

Å, hvor kraftfulle var ikke Skriftens ord da jeg så på Hans ansikt og deretter så langt inn i Staden. ”Og Staden trenger ikke solen eller månen til å lyse for seg, for Guds herlighet opplyser den, og Lammet er dens lys.”

 

Han var også legemliggjørelsen av kjærligheten selv. Hvert trekk i Hans ansikt uttalte kjærlighet. Han var virkelig speilbildet av Sin Fars uendelige kjærlighet. All kjærlighet i Himmelen eller i menigheten på jorden kommer fra Ham.

 

Han hilste oss velkommen til Seg, og mens vi kom, falt vi alle på våre ansikter og begynte å tilbe Ham med tilbedende lovprisning, i det vi sa: ”Verdig er Lammet som ble slaktet og som har forløst oss til Gud med Sitt blod fra alle ætter og tunger og folk og nasjoner.”

 

Englene og de hellige som møtte oss sluttet seg også til oss, og sang noen nye sanger som vi aldri hadde hørt før. Våre sjeler var i ekstase av fryd som ikke lar seg beskrive.

 

Det er ikke mulig å si hvor lenge vi ble værende på våre ansikter, for vår glede, fryd og store tilfredshet var så dyp og velsignet, at vi ikke la merke til eller registrerte noen tid, ettersom evigheten hadde begynt for oss. Han henvendte Seg nå til oss med de kjærligste ord og hilste oss hjertelig velkommen og bekjente for oss for den store skare av engler som var til stede, og for Hans Fars ansikt. Og uten videre introduksjon, følte vi oss fullkomment kjent.

 

”Kom,” sa Han. ”Se i denne boken. Jeg har åpnet den på de sidene som er mest interessante for dere.”

 

Vi samlet oss alle sammen rundt Ham i rekker så nært som vi kunne for å se på sidene i den store Bøkenes Bok; de himmelske opptegnelser av fortid og framtid.

 

Ikke bare var våre navn skrevet ned, men under dem sto det om mange ting som vårt arbeid for Gud hadde ført med seg da vi var på jorden. Jeg husket da hva Gud hadde sagt ved en av Sine profeter, som jeg leste om og om igjen hundre ganger; at en minnebok ble skrevet for Hans åsyn for de som tenker på Hans navn, og de skal bli Mine, sier hærskarenes Gud, på den dag som Jeg skaper. Mal. 3,16-17.

 

Vi tok oss tid til å lese bare en tiendedel av hva som sto skrevet, for vår Herre sa:

 

”Dere har nå fullkommen frihet til å gå hvor dere vil og å lese ved leilighet innholdet i denne helt vidunderlige boken.”

 

Ved å kaste et blikk på dens sider, kunne vi se navnene på noen som var med oss når vi kom inn i Paradiset, men som hadde falt akterut i bakgrunnen og blitt værende langt utenfor perleportene. Uten noen nærmere forklaring visste vi at de ikke var forberedt, men de var som ypperstepresten fra gammel tid når han ikke hadde helliget seg og var uverdig til å tjene ved alteret. Så disse kunne ikke tjene omkring Tronen.

 

Skjønt vi visste at de ville bli brakt inn, for de befant seg et eller annet sted langs Livets elv og iblant trærne. Frukten på trærne var føden deres og bladene var for deres helbredelse. Deres nåværende lønn var alt det Gud kunne gi dem i henhold til deres nåværende stadium av nåde. Vi visste at disse bladene bare var for dem hvis navn var skrevet i Livets Bok, og at de hadde den samme helbredende kraft i seg som Guds helliggjørende nåde hadde i Hans kongerike på jorden. Legemiddelet var sannelig iblant dem, men de ville ikke ta i mot det. De oppdaget aldri den dype meningen i det kostbare offeret for dem. Men hvor takknemlige de var ved å bli kjent med at kraften i Hans blod var til gagn for Hans folk på denne siden. Vi visste også at mye av vår gjenløsning var noe som ville finne sted etter hvert, og at de ville bli fullført på oppstandelsens morgen på den store dag.

 

Jeg hadde ofte undret på om vi kom til å få kunnskap om de som gikk fortapt og om vi kom til å savne noen av våre venner fra den Hellige Stad; og om vi ikke ville bli fylt med bedrøvelse og sorg, selv om Gud hadde sagt: Hver tåre skal bli tørket bort. Åpenb. 21,4. Men jeg fant ut at dette ikke var tilfelle.

 

Jeg hadde vært der lenge nok til å passere Livets Elv hvor jeg hadde drukket dens krystallvann, spist av frukten på trærne ved dens bredder, og blitt hilst på av tusener av blodrensede sjeler fra Guds vogner, og dessuten vandret gjennom porten, og hele denne tiden fylte bare de høyeste følelser av lovprisning min sjel. Jeg var så fullkomment i Guds kjærlighet, og min egenvilje var så helt og holdent overgitt i den bevisste viljen til min velsignede Forløser, at jeg aldri hadde tenkt en eneste gang på å gråte over noe. Sannelig fant jeg ut at alle mine evner og anlegg til sorg og bedrøvelse var forsvunnet og at jeg nå kunne se tingene slik som Gud ser dem.

 

Som jeg sto slik ved siden av min Gjenløser og Herre, og Livets Bok lå åpen foran meg, kunne jeg se langt inn i Staden hvor det var store mengder av lykkelige sjeler som jeg ikke hadde møtt, og som jeg heller ikke visste hvem kunne være. Noen kjente jeg ikke, men andre som jeg hadde kjent på jorden og hadde fryktet var blant de fortapte, kunne kanskje være i Staden. Jeg hadde jo allerede blitt hilst av noen som jeg aldri hadde ventet å treffe i Himmelen. Og da jeg så over sidene i Livets Bok, så jeg navnene til mange som jeg tenkte ikke ville være der, og jeg visste at de måtte befinne seg et eller annet sted i den store byen eller i de fjerne områder av Guds Paradis.

 

Jeg følte nå en iver etter å gå og blande meg med de glade sjelene som jeg så gå forbi i alle retninger. Herren hadde sagt: Dere har fullkommen frihet. Dra hvor dere måtte ønske.

 

Jeg snudde meg for å se etter resten av våre legioner, for jeg hadde blitt så henrevet av hva jeg hadde sett og hørt at jeg hadde blitt stående lenge der på samme stedet. Til min overraskelse hadde de spredt seg i mange retninger. Noen hadde gått sammen med sine venner til stille steder, og de satt under trærne i frydefull samtale på himmelske seter, mens andre hadde møtt gamle venner og steget ombord i vognene og med dem dratt til fjerne steder av Staden.

 

Min mor var fremdeles nær meg og vinket på meg at jeg måtte bli med henne. Vi spaserte bare en kort strekning og satte oss så ned ved siden av en veldig høy søyle av noe som lignet jaspis og safir, og som skinte med et lys som bare den evige Stad kjente til. Putene var av beste utførelse, og sitteplassene var blitt gjort av englenes hender og de hellige, for alle er travelt sysselsatt i Himmelen. Tvang er ukjent, men en tilfredshet som vi bare kjente skyggen av i våre mest behagelige hvilestunder på jorden, lot til å kle alle her som en kledning.

 

Med dette sto Seneca opp, og sa:

”Min sønn, jeg ser deg igjen til avtalt tid. Gud Den Allmektiges velsignelse være over deg og må Hans åsyn lyse over deg og gi deg hvile.” Jeg så opp fra skrivebordet mitt og så at han var forsvunnet fra rommet.

Kapittel 10

 

Besøket hos min mor

 

Syvende besøk

 

 

Min gjest kom som avtalt og hadde følgende budskap:

 

”Jeg vendte meg nå til min mor, og sa:

 

”Jeg har en stund ønsket å få en privat samtale med deg. Det virker som det er bare en kort tid siden jeg satt på fanget ditt, og du fortalte meg historien om vårt framtidige hjem. Hvor lite jeg forsto virkeligheten av det. Men nå er vi trygt anbrakt i Staden, og jeg ønsker å stille deg noen spørsmål om hjemmet vårt her, våre privilegier og våre plikter.”

 

”Vær helt og holdent fri til å stille et hvilket som helst spørsmål som du måtte ønske. Vi lærer av alt det underfulle her i vår Faders hus på samme måten som vi gjorde på jorden ved å gjøre oss praktisk nytte av de hjelpemidler og de kilder til kunnskap som vi hadde til rådighet der.”

 

”Jeg ønsker først å få vite hvilke privilegier vi har her i Himmelen, både i Staden og utenfor i Paradiset og ellers her oppe. Og hvordan er loven som styrer disse privilegiene, og det vi skal gjøre?”

 

”Jeg forstår tilfulle,” sa hun ”hva du ønsker å få vite. Du har stilt mange viktige spørsmål, og jeg er glad for å kunne hjelpe deg med en hvilken som helst detaljert forklaring som du måtte ønske.

 

Dine privilegier er imidlertid ubegrenset. Dine muligheter for å oppleve lykke og glede er blitt så mye større etter at du forlot ditt jordiske liv. Alle ting her inviterer til den fulleste utøvelse av alle dine sjelsevner. Din gjøren og laden vil bli styrt av en kunnskap om Guds vilje. Du vil aldri ønske å gjøre eller foreta deg noe som er imot Guds vilje.

 

Kjærlighetens og lysets lov, er loven i himmelens rike. Ingen ønsker å gjøre noe her som ikke vil være moralsk riktig. Det finnes ingen tanker eller antagelser hos noen om hvorvidt en selv eller noen annen gjør noe moralsk uriktig. Du har tidligere uten tvil funnet ut at du ikke har noen tilbøyeligheter inne i deg eller fristelser utenfor deg til å gjøre noe galt. Alle ting som du føler deg tilbøyelig til å gjøre, er riktig så langt det moralske angår. Din kunnskap er likevel begrenset. Alt hva Gud bifaller og din kunnskap forstår, vil du bifalle fra de innerste dyp av din sjel. Hans vilje blir lov for deg. Han legger ikke til skyld hos noen her, for ingen i hele dette himmelske riket har noen følelser eller ønsker om å være ulydig. Man vet ikke om synd her. Jordens store forbannelse er fullkomment bannlyst og forvist fra disse gatene og boligene i Staden; og også likeså ifra veiene, stiene og tilholdsstedene i Paradiset.

 

Ingen flekk av synd har noensinne vært her siden Gud kastet ut englene som syndet. Hver eneste av de tusener som du ser kommer og går der borte, er gjenspeilingen av Gud så fullstendig at de ikke har noe ønske om å gjøre noe annet enn nettopp å oppfylle hans vilje. Vår plikt her er bare et velsignet privilegium. Det er vår store glede å gjøre alt vi burde gjøre. Lenker og bånd, som jeg husker vi hadde så mye av på jorden, er ord som ikke har noen mening her. Du har utvilsomt allerede lagt merke til at alle du har møtt eller sett, har vært fullkomment lykkelige og glade. Misnøye er ukjent her. Alle er aldeles tilfredse og er i fullstendig hvile.”

 

”Å, hvor vidunderlig stort dette er,” svarte jeg. ”Men jeg skulle gjerne likt å vite mer, så sant jeg ikke tretter deg med mine spørsmål, om hvilke privilegier vi har her i Himmelen, som det å dra fra sted til sted, eller det å dra på besøk omkring i disse fagre boligene som jeg ser langs de store avenyene og alléene i Staden. Vår Herre har sagt: ”Dra hvor dere måtte ønske og gled dere.”

Hun sa smilende:

”Dra akkurat hvor hen du har lyst. Alt som du ser og uendelig mye mer er ditt – ja, alt er ditt. Husker du ikke det skriftordet: Alt tilhører dere, og dere tilhører Kristus, og Kristus tilhører Gud? (1. Kor. 3,22-23). Jeg har vært her i over seksti år og har dratt mangfoldige ganger til fjerne steder, og allikevel har jeg bare fått sett en liten del av min arv. Ved å snakke et språk som du forstår bedre, så er Staden 2400 kilometer hver vei, og dens høyde er den samme som dens lengde (Åpenbaringen 21,16-17). Så dens uhyre størrelse er tilstrekkelig for deg, og du har alle dens privilegier.”

”Å, min mor! Hvor vidunderlig er ikke det som Gud har gjort! Jeg er simpelthen helt vekk av undring og beundring!”

”Sannelig,” sa hun, ”din undring vil aldri få en ende. Etasje på etasje er bygget og den ufattelige høyden og herligheten og den uhyrlige størrelsen kan aldri bli fullt ut forstått av oss. Ser du de fontentene der borte som fosser med sitt rene livets vann?”

”Ja,” svarte jeg. ”Jeg har studert dem en god stund, og jeg ville spørre deg ut om dem, for jeg ser så mange som samler seg omkring dem og som drikker fra dem med gullskåler. Jeg går ut fra at de er fri for alle?”

”Ja, så sannelig, og de finnes gjennom hele Staden og til og med i de fjerneste områder av Paradiset. Husker du skriftordet som jeg pleide å lese for deg for nesten sytti år siden, at Lammet som er på tronen skal føde dem og lede dem til Livets vannkilder?” (Åp. 7,17).

”Jo, absolutt, og jeg har lest det hundrevis av ganger siden, men jeg trodde aldri at det betydde så mye.”

”Men når du kommer til Tronen selv, vil du få se storheten av dets betydning, slik som du ikke kan nå. Du har allerede spist fra Livets trær, og drukket av krystallelven, er jeg sikker på, for du hadde det privilegium det er å komme inn i Himmelens grenseland umiddelbart. Men la du merke til at det var tolv slags frukt på hvert tre?” (Åp. 22,2).

”Ja, det fortalte den eldste meg. Jeg har spist kun noen meget få ganger siden jeg kom inn i Paradiset, og andre har valgt dem ut for meg. Disse yndige trærne i midten av gaten, hvor fulle de er av frukt!”

”De ble alle plantet, og de vokser ved den umiddelbare styrelse av vår Herre selv,” sa mor. ”Husker du hans ord mens han var her på jorden: ’Jeg drar for å berede et sted for dere.’ (Joh. 14,2). Her er det. Disse fontenene og trærne med alle sine velsignelser, er for evig dine. Man blir aldri trett av noe som han har her, heller ikke ønsker man noe som han ikke kan ha. Variasjonen i maten er i en slik overflod at du kan spise og bli fullt ut tilfreds.”

I dette øyeblikk så vi en som ikke var langt unna, som vi mellom tusener kunne skjelne som en av de eldste. Jeg sa til mor: ”Tror du han har lyst til å stoppe her for et kort opphold hos oss? Hva tror du?”

”Uten tvil vil han like å gjøre det.”

Så hilste hun på ham for at han skulle komme bort til oss. Da han kom imot oss, sa hun: ”Sannelig, er det ikke Moses!”

”Hvor takknemlig jeg er,” svarte jeg. ”For jeg har ønsket å se ham helt siden vi kom inn i Paradiset.” Men da han kom nærmere, kjente jeg at en ærefrykt kom over meg, da jeg husket hans storhet mens han var på jorden. Jeg følte også en frykt for at spørsmålene som jeg ønsket å stille ham, ikke ville interessere ham, siden han hadde fått de samme spørsmålene stilt tusener av ganger. Dette tenkte jeg.

”Du trenger ikke frykte,” sa mor, ”for å stille ham et hvilket som helst spørsmål, for han vil finne stor glede i å hjelpe deg på hver eneste måte han kan.”

Da han møtte en gruppe ved en av fontenene i nærheten, ble han oppholdt for en tid i samtale med dem. Mens vi ventet på ham, sa jeg:

”Jeg husker fra Skriften at det står: ’Det er 24 eldste i Himmelen.”

”Ja,” sa mor. ”Tolv fra de tidligere utdelinger og tolv siden Kristi dager.”

Jeg spurte om samme slags anseelser og æresbevis ble vist her slik som på jorden.

”Nøyaktig de samme,” sa hun, ”bare på et virkelig grunnlag for tidligere troskap og tjenester. De eldste er æret stort her i Himmelen. De har allerede hatt sin oppstandelse som gir dem større fordel når det gjelder det å glede seg og det å tjene. Nå er deres legemer så åndelige at i stedet for å representere et hinder for dem, så er de til meget stor hjelp og fordel. Du har utvilsomt lagt merke til hvor vidunderlige de er, som bilder av vår Herre selv.”

”Jeg har lagt merke til det allerede i hva jeg har sett i Abraham og Josva, og nå husker jeg det skriftordet hvor profeten sa: ”Jeg skal bli tilfreds når jeg våkner og bli deg lik” (Salme 17,15, eng. overs.).

”Ja, virkelig,” sa mor, ”og vi ser alle fram til den begivenheten med stor interesse. Utvilsomt har du fått høre, siden du kom, at Herren har tilkjennegitt at tiden nesten har kommet, da hovedoppstandelsen skal finne sted. Da skal du og jeg og alle disse massene av sjeler motta våre herliggjorte legemer. Den store Fader selv, hvis ånd du føler i en slik overflod og som er selve atmosfæren i Staden og i hele Paradiset, har fått oss til å føle og vite at tiden nesten er her. Det er noen begivenheter som må skje på jorden først, også vil vår Herre Jesus, fulgt av alle englene og denne mektige hærskaren av forløste sjeler som er gjort fullkomne, vende tilbake til jorden.

Befalingen vil bli at når vi er nær jorden, hvor våre legemer sover, for hva vi pleide å kalle død, er bare en søvn, så vil erkeengelen gi et stort seiersrop, og Guds basun vil bli blåst med et mektig støt, og Guds kraft vil vekke og gjenopplive alle våre legemer, og de vil øyeblikkelig bli forenet med dem, og for alltid bli i det fullkomne bilde av Jesus. Det som er tilbake av vår gjenløsning vil bli gjort ferdig.”

”Å, svarte jeg. ”Hvor vidunderlig planen for vår gjenløsning er! Gud har skjenket oss, husker jeg, den samme idé om hva du har sagt i den nytestamentlige skrift.”

”Ja,” sa mor, ”og dette er håpet og forventningen til hele menigheten i Himmelen og på jorden. Men nå ser jeg at Moses kommer til oss, og vi må overlate videre samtale om dette emnet til en annen gang.”

 

Kapittel 11

 

Samtalen med Moses

 

Syvende besøk fortsatt

 

 

På dette tidspunkt var han kommet fram til oss, og med vennlig hilsen ga vi hverandre hånden mens min mor introduserte oss. Han hilste meg hjertelig velkommen, og på et øyeblikk var alle mine følelser over å stå tilbake ved å møte en slik beæret og begunstiget Guds tjener, som han hadde vært og var, forsvunnet.

Elskverdigheten som han møtte meg med og velkomsthilsenen han ga, forårsaket en umiddelbar lengsel i meg etter å være ham nær. Jeg følte at jeg kunne lene mitt hode med stor glede mot hans bryst.

Ydmykheten og mildheten i hans natur som var så karakteristisk ved ham mens han var på jorden, kledde hvert trekk i hans sjel nå. Han lignet ikke på en mann som hadde levd 120 år på jorden under slike byrder og ansvarsforhold som han hadde vært i gjennom. Det var ingen alderdomstegn, rynker, eller noe gammelt trekk ved utseendet hans. Bare hans hår og skjegg var av lys hvithet. Han var heller over gjennomsnittet i høyde, og hans klær var hvite som sne. Han sto helt rak og hadde en ytterst ærefryktinngytende verdighet, men likevel så vennlig, blid og inntagende, at min sjel elsket ham overmåte med det samme.

Min mor og han kom i en kort samtale om noen barn som akkurat var utenfor porten, og ba meg unnskylde deres samtale et øyeblikk. Jeg hørte ham spørre henne om hun ville gå og hjelpe dem med kunnskapen og levemåtene i det himmelske riket. Vi var så vær porten, at vi kunne tydelig høre dem synge, og vi kunne skjelne stemmene, meget søte og engleaktige.

Mor sa at hun ville bli veldig glad over å gå og tilbringe litt tid i blant dem og lære dem om himmelske ting. Så henvendt til Moses, sa hun:

”Min sønn ville være glad for en kort sammenkomst med deg, da han bare nylig har kommet inn i Staden.”

”Jeg skal være meget glad også,” sa Moses, ”for å hjelpe og gå hverandre til hånde, er mye av vår beskjeftigelse i Himmelen, som du selv vet.”

Min mor bukket blidt og tilføyde:

”Jeg ser deg igjen,” og vinket adjø med hånden sin og var borte.

Moses sa nå:

”Du var heldig som har hatt en slik mor på jorden. Hun er storlig æret i Himmelen, og veldig mye brukt i sin Herres tjeneste. Men jeg ser, min sønn, at du er meget full av spørsmål, og din sjels spørsmål og dens undersøkelsestrang vil i stor grad bli betjent her. La oss spasere til den klyngen av trær der borte og ta noe frukt som vi kan ete mens vi snakker. Jeg gledet meg alltid over de sosiale og religiøse gjestebudene på jorden, og det følger meg fremdeles. Jeg gleder meg storlig ved å spise sammen med mine venner.”

Fra de forskjellige sortene, valgte han ut hva vi ønsket og sa mens han rakte meg en klase med hva som så ut som store gjennomsiktige druer: ”Disse vil hjelpe deg til å forstå Guds rikes mysterium, mysterier, ikke så mye forbundet med vår gjenløsning som vår videre utvikling i Himmelen og vekst i en kunnskap om hans vilje for den store framtiden.”

”Det har vært store diskusjoner i de senere år,” sa jeg til Moses, ”over noen deler av Skriften, spesielt over 1. Mosebok som du skrev, om hva som var ment med de seks skapelsesdagene, og om hvor lang tid de favnet, og om den syvende dag hvorom det står: ’Gud hvilte.’ Jeg pleide å si at hvis jeg noen gang kom til Himmelen, ville jeg treffe Moses og spørre ham om disse tingene. Og endelig, her er vi ansikt til ansikt.”

”Vel,” sa Moses, ”min tid og min kunnskap er til din disposisjon. Jeg har blitt stilt meget lignende spørsmål hundrevis av ganger. Men kun et forklarende ord vil gjøre alt sammen klart for deg.

For det første, for å gå tilbake dit jeg begynte å skrive under Guds inspirasjon; før begynnelsen visste ikke de store periodene i evigheten noe om jorden. Den var bare kjent i Guds tanke, og lenge før han la jordens grunnvoller, tenkte Han på hver av oss. Men denne begynnelsen, og hver følgende dag, var lange perioder av tid. Hver periode ble kalt en dag, som tilbakela en umåtelig periode av skapelsen under uendelige lover. De samme lovene var i funksjon på samme måte som de er nå. Guds vilje var simpelthen Hans lov.

Når Han sa: ’La det tørre land komme tilsyne, ble tidsaldrer sysselsatt med å utvikle kontinentene for vårt jordiske hjem, og slik periode etter periode, ble arbeidet utført og jorden ble befolket med skapelse av Hans Egen vilje.

 

Store begivenheter er oppbevart for jorden ennå. Gjenopprettelsen av alle ting har ikke innfunnet seg ennå. Gud skal rense, forandre og utforme den igjen ved ild. Hans røst skal ennå ryste jorden, slik som den aldri har blitt rystet. Han skal forberede den for et passende sted for hans brud i den store bryllypsreisen som vi ennå har tilbake å ta.

 

Husker du ikke hans ord som ble skrevet lenge etter min dag: Hans røst rystet den gang jorden; men nå har han lovt og sagt: Ennå engang vil jeg ryste, ikke bare jorden, men også Himmelen. Hebr. 12,26. Jordens fornyelse, og det at alle ting som volder anstøt og skaper urettferdighet, blir fjernet fra hans rike, er en annen dag som ennå ikke er kommet, men som nesten er her. Alle de forstandige på jorden vil være rede og vente på den.”

”Vel,” sa jeg til Moses, ”jeg er dypt interessert i disse store tingene som angår skapelsen, men kan vi ikke forlate dem til en annen gang vi møter hverandre, for det er andre ting som jeg ønsker å snakke med deg om.”

”Naturligvis,” sa Moses.

”Fortell meg noe om vår Herre Jesus, fra før han ble født i verden og ble en soning for våre synder.”

”Vel,” sa Moses. ”Han var alltid ett med Faderen. Han var i sannhet Gud ord, en allmektig Jehovas skapende energi. Uten ham gjorde Gud ingen ting. ”La oss gjøre (skape)” var en felles uttrykksmåte i alle Guds arbeider og skapelser. Hans tittel var alltid ”Ordet”, og inntil han ble født på jorden, var han ikke kjent som Sønnen, men kun som Ordet. Han har vært til stede under verdens skapelse, og var og er Faderens Trones herlighet i dette himmelske riket..

 

Men det var en stor begivenhet i Himmelen da budskapet lød at Jesus var født i Betlehem. Det var det mest spennende tilfelle som den himmelske egn noensinne har vært vitne til. Alle englene istemte med sine harper, for Herren sa: ”La alle englene tilbe ham.” Jeg har sett store tider på jorden da alle Israels millioner ble med i lovprisningskoret da de spaserte gjennom Rødehavet, og alle de store skarene løp vekk fra teltene sine ved lyden av Guds basun på fjellet Sinai. Men aldri var det noe som kom opp i mot dette. Myriader av engler steg ned med en gang til det stedet hvor spedbarnet Jesus var; men ingen slik tilbedelse eller musikk hadde noen gang før blitt hørt i Himmelen. Alt og alle i Staden, og til og med til de ytterste områdene av Paradiset, lot takksigelsens røst velle fram mot Gud.

 

Englene var ikke alene om denne lovprisningen, for alle oss, som hadde kommet fra jorden, visste at vår frelse var gjennom ham som nettopp hadde blitt født inn i verden, og du kan vite at vi alle sluttet oss sammen med dem i en forlenget lovprisning til Gud. Det var en begivenhet som hadde blitt grunnet ivrig over av alle de himmelske hærskarene gjennom lange tidsaldere.”

 

”Takk Gud”, sa jeg til Moses, ”for hans fødsel. Og nå husker jeg et sted i det velsignede Guds ord som omhandler det samme emnet: Om denne frelse var det profetene gransket og ransaket, de som spådde om den nåde dere skulle få, idet de ransaket hvilken eller hva slags tid Kristi ånd, som var i dem, viste fram til, når han forut vitnet om Kristi lidelser og om herligheten deretter; for det ble dem åpenbart at de ikke tjente seg selv, men oss, med dette som nå er blitt kunngjort ved dem som har forkynt dere evangeliet ved Den Hellige Ånd, som ble sendt fra Himmelen – dette som englene attrår å skue inn i (1. Peters brev 1,10-12).

 

”Du har rett, min sønn,” sa Moses, ”og vi visste alle at verdens gjenløsning var forbundet med hans fødsel, ja, liv og død. Englene var i vedvarende og stadig nærvær hos ham til alle tider og brakte oss detaljerte beretninger om alt som inntraff i hans liv. Mange ting som jeg er blitt fortalt, som det ikke er noen fortegnelse over på jorden, er redelig oppskrevet i Livets Bok, en bok som finnes ved hver av de tolv portene, og engelen har den alltid i forvaring. Hvis du ønsker, kan vi spasere med det samme til Juda-porten, som ikke er langt herifra og se på noen av tingene som er skrevet inne i den.”

 

Jeg sa til ham: ”Jeg gikk gjennom den porten for bare en kort tid siden og så boken og tittet i noen få av dens sider og skulle være meget glad for å se den igjen, for vår Herre sa: ”Dere kan alle lese ved leilighet.”

 

Mens vi gikk, sa Moses til meg: ”Svarte boken til dine forventninger?”

 

Jeg svarte: ”Den langt overgikk dem. Den er så stor og diger, enskjønt den virket lett å hanskes med, for alle ting i Himmelen ser ut til å være av en slik karakter.”

 

Utdrag av Livets Bok

 

Han bladde fort til den delen som bar tittelen: ”Fortegnelser over Guds sønn”. Mens han sakte snudde bladene, kunne jeg stirre på de forskjellige overskriftene som sto over de mange hendelsene i hans høyst vidunderlige liv. Det var stadig mer og mer interessant og kostelig å legge merke til med hvilken forunderlig harmoni fortegnelsene over hans liv var gitt i skriften og i denne velsignede bok av alle bøker. Den virket enn mer interessant, da jeg visste at én (Bibelen) hadde blitt skrevet med mennesker som redskap og den andre ved englenes hender.

 

Englene vet alt om vårt språk og har skrevet alle tingene forståelig for oss. Englene som Jakob så i sin drøm, som steg opp og som steg ned stigen, og som bar stadfestelsen på pakten som var gitt Abraham, de var de samme som var i vedvarende og stadig nærvær hos Guds Sønn gjennom hans vidunderlige liv på jorden, da han levde i et menneskes legeme. De holdt øye med hver detalj i hans liv, og mye av det har blitt trofast skrevet opp. Jeg leste med stor interesse fortellingen om hans fødsel; om det spesielle lyset av ledestjernen som ble gitt til de vise menn fra Østerland, og det sto slik skrevet: Et lys fra himmelen ledet dem til stedet hvor verdens frelser ble født.

 

Jeg leste om Herodes’ mislykkede forsøk på å ødelegge ham ved å drepe alle de små barn i dette området, og om hans fortsatte og avgjorte hat til ham, inntil en engel gjorde slutt på hans liv. Ettersom Moses bladde i Livets Bok, la jeg merke til mange fortellinger om hans jordiske liv som ikke var skrevet om i Skriften. Spesielt én tiltrakk min oppmerksomhet. Overskriften var følgende: ”Jesus undervist av Faderen”.

 

Hendelsen syntes å finne sted da han bare var 5 år gammel. Josef hadde gått ut, og barnet Jesus var blitt alene i sin fars arbeidsrom. Hans mor var travelt opptatt med husarbeidet. Plutselig fylte en lys sky hele arbeidsrommet. Hans himmelske far overskygget ham og talte med ham, og fortalte ham hvem han var, og at Gud var hans far, og meddelte ham mye angående hans jordiske oppdrag.

 

”Alt dette,” sa Moses, ”visste han som Gud, men da han også var menneske, lærte han gjennom undervisning.”

 

En annen fortelling som sto der, var om følgende: ”Tatt opp til Paradiset”.

Det var i løpet av en natt da alle var sovnet at han ble tatt opp til Paradiset hos Gud og var sammen med Faderen i mange timer. Faderen sa til ham: ”Liksom du er Gud så er du også menneske, for du er blitt født av en kvinne. All makt og autoritet skal snart bli gitt i din hånd, og du skal legge ned ditt liv til frelse for menneskene. I det jeg leste dette, husket jeg plutselig hans egne ord: ”Dette bud har jeg fått av min Fader (Johannes 10,18).” Videre sto det: ”Du skal også gjøre i stand og bygge boliger i dette høyeste kongerike for ditt fremtidige hjem, og likeså for alle dine barn, for de skal bli mange.”

 

Før morgenen grydde over jorden, hadde englene ført ham til hans hjem i Nasaret, og før noen av tjenerne eller foreldrene hadde begynt å bevege seg, var han i bønn.

 

”Nå,” sa Moses, ”dette at Jesus mottok et menneskelig legeme, var nødvendig på grunn av menneskets synd og opprør mot Gud. Ingen annen måte var noen gang blitt uttenkt og planlagt for vår frelse. Du kan lese mer i boken når som helst du skulle ønske det.”

 

Kapittel 12

 

Utdrag fra Livets Bok

Samværet med Moses fortsetter

 

Syvende besøk fortsatt

 

 

”Disse beretningene,” svarte jeg, ”er overmåte interessante. Jeg har ofte sagt, mens jeg var på jorden, at mange ting vi ikke visste eller kunne vite, ville vi få rede på siden.

 

”Sant nok,” sa Moses. ”I virkeligheten hadde vi akkurat begynt å ta de første skritt når det gjaldt kunnskapen om Gud mens vi var på jorden.”

 

”Jeg antar dette ville være tilfelle når det gjelder den store massen av mennesker, da deres kunnskaper er så begrensede med hensyn til guddommelige ting, men det virker som om du tar deg selv med i sammen med oss andre, og det kan høres litt underlig ut, siden du i så mange år hadde et slikt intimt forhold med Gud. Du talte med ham ansikt til ansikt og så hans herlighet ofte, og var hans fortrolige venn så lenge.”

 

”Jeg vet,” sa Moses, ”at Gud storlig begunstiget meg, men det var like mye for deres skyld som for min egen. Når alt kommer til alt, og etter at jeg kom inn i det himmelske kongeriket og inn i hans umiddelbare nærhet rundt Tronen, fant jeg ut at jeg bare visste meget lite om det som jeg egentlig burde vite. Jeg tenkte at Gud åpenbarte meget om seg selv, men dette som for meg syntes å være så mye, var bare en tiendedel av det store mysteriet hans med hensyn til hans evige vesen, visdom og gjerninger, om vi skulle betrakte vår felles frelse, så ser vi at englene fortsatt er ivrige etter å få lære den å kjenne, enda de har vært så lenge rundt om Tronen.

 

Her er jeg sikker på at det er en side du ville sette pris på å få se. Det er en av de største hendelser i Jesu tidligste liv, og som ikke er oppskrevet i Den Hellige Skrift på jorden.” Overskriften var:

 

”Jesu gjerning ble ytterligere stadfestet av Faderen.”

 

Hendelsen fant sted da han var omkring 22 år gammel. Han hadde trukket seg tilbake til et fjell langt borte for å be og var helt alene, bortsett fra at mange engler var rundt ham, da Faderen på en ekstraordinær måte møtte ham og gjentok i den dypeste betydning alt som hadde blitt åpenbart som skygger av loven.

 

Faderen talte til ham om hans død som skulle bli fullført i Jerusalem, og om dens stedfortredende natur. Hvordan hans død skulle være for alle mennesker og viste ham fylden av sin kjærlighet til verden, og at hans lidelse og død skulle bli prisen for verdens gjenløsning, og at hans død skulle være den store soning for menneskenes frelse. Denne beretningen viste også hvordan han skulle dø og den fryktelige sorg over følgende: Hans forkastelse av jødene, hans pisking og endelige død på korset. Det ble også henvist til hans oppstandelse og himmelfart.

 

”Alle disse ting,” sa Moses, ”visste Jesus da han var Ordet, men som Guds Sønn ble han undervist av Faderen, og gjorde helt hans vilje i hele sitt liv på jorden mens han bodde i det legemet som Gud hadde gitt ham.”

 

Svært mange ting som står skrevet der, angående hendelsene i hans liv, var meget interessante for meg nå.

 

”Å ja,” svarte jeg Moses, idet han bladde om de forskjellige sidene. ”Jeg husker hva Johannes, den elskede disippelen, sa da han avsluttet sin fortelling om Guds Sønn: ”Men det er også meget annet som Jesus har gjort, skulle det skrives, hver ting for seg, da mener jeg at hele verden ikke ville romme de bøker som da måtte skrives (Johannes 21,25).”

 

Jeg spurte Moses hvorfor dette er skrevet her i stedet for på jorden.

 

”Dette er skrevet her for tilfredsstillelse og trøst for Guds barn i Himmelen,” svarte jeg Moses.

 

”Vel, vel,” bemerket jeg, ”jeg er helt over meg av forundring og overraskelse. Men far Moses, du hadde en særskilt opplevelse da vår Herre var på jorden. Skriften omtaler Jesu forklaring på det hellige fjell, og at han tok Peter, Jakob og Johannes med seg, og at du og Elias kom og talte med ham angående hans død.”

 

”Ja,” sa Moses, ”jeg ser tilbake på denne store hendelsen med den største glede. På den tiden da Israels mange tusener var rede til å gå over Jordan og inn i det land som de skulle få som arv, var jeg meget ivrig etter å gå over med dem, men Gud visste hva som var best for meg, og hans vilje er alltid den rette. Jeg visste ikke da at han ville svare på min bønn etter at så mange år var gått – når man tenker på jordiske år – det var jo bare en halv dag målt med himmelsk mål.

 

Det var en stor dag når Herren ga vink at vi skulle komme ned på jorden. All makt, både i Himmelen og på jorden, hadde akkurat blitt gitt i hans hender. Jeg kan ikke til fulle beskrive våre følelser, da Elias og jeg selv vandret sammen nær Tronen, og talte om den store begivenhet som snart skulle finne sted på jorden, og dets store betydning både for jorden og for Himmelen. Jeg talte om hans tragiske død på korset som snart ville bli fullført, og at han, som en velsignet gave ved Den Hellige Ånd, skulle bli tilbudt alle Guds barn på jorden; for vår store misjon og oppgave hadde vært å åpenbare disse to sider av Guds Sønns gjerning.

 

Vi hadde gledet oss over mange herlige besøk hos hverandre, og vi hadde samtalt mye angående disse spørsmål tidligere. Men mens vi da gikk der foran Tronen, kom uventet Mikael, en av englefyrstene, som du sannsynligvis har sett, og Jehuco, den raske vognkjøreren, og de hadde med seg en vogn som stanset ved vår side, og sa at vi var sendt bud etter for at vi straks skulle komme ned på jorden.

 

Uten noen ytterligere forberedelser, satte vi oss hurtig ned ved deres side, og nesten med tankens hurtighet, fløy vi gjennom de store, brede gatene, og ut av Staden passerte vi gjennom Manasse-porten. Paradisets uendelige sletter, fjell og daler dro vi hurtig forbi. Vi var så henrykt over tanken på å besøke jorden, at vi knapt verken visste hva vi skulle si, eller hadde noen tid til å snakke om det, før de sakket farten i nærheten av de jordiske områder. Et øyeblikk senere kunne vi se jordens byer, steder, fjell og elver.

 

Akkurat da sa Mikael til Jehuco:

 

”Sett farten ytterligere ned, og kjør vognen forbi fjellet Nebo.”

 

Jeg ropte ut og sa:

 

”Å, Mikael, du velsignede Guds tjener. Er vi så nær landet hvor jeg tilbrakte min jordiske pilgrimsferd og til fjellet hvor jeg ba min siste jordiske bønn, og der hvor jeg la til side mitt kjøds forheng. Jeg er så glad over å se Nebo igjen. Mitt legeme ble lagt et eller annet sted her.”

 

”Ja,” sa Mikael, ”vi kjenner alle til det, og hvor det er. Jeg vil tale til deg senere om det, men nå må vi skynde oss.”

 

Et øyeblikk senere sto vognens hjul stille på toppen av fjellet, og vi steg ut og satte våre føtter på jorden, der hvor jeg hadde levd mitt tidligere liv, og nå sto jeg inne i det lovede land, som jeg hadde lengtet til å komme inn i selv, og min bønn var nå besvart etter at så mange hundre år var gått.”

 

Kapittel 13

 

Moses forteller om forklarelsen

 

Syvende besøk fortsatt

 

 

Moses fortsatte, og sa:

 

”Bare et lite stykke fra der hvor vi sto, var det en lysende sky som sto stille over fjellet i lav høyde. Etter hvert senket den seg ned på fjellet. Den minnet meg svært meget om skyen som gikk foran oss i ørkenen og som ledet Israels barn på deres reiser. Hurtig forlot vi vognen og englene som sto ved dens side og gikk over til stedet hvor skyen var.

 

Da vi nærmet oss, så vi det første glimt av ham som var både Gud og menneske. For denne anledning hadde han kledd seg i himmelsk drakt. Vi fant ham på sine knær i bønn bak noen lave busker. De tre disiplene knelte nær ham, men var så overveldet av herligheten at det syntes som om de sov. Han sto opp og møtte oss med den mest hjertelige hilsen, og stedet var så strålende av herlighet at det syntes som om vi fortsatt var omkring selve Tronen. For meg syntes det underlig at vi igjen var på jorden. Vi visste at tiden var kommet når han skulle bli det store offer for hele verdens gjenløsning. Jeg hadde gjort ham kjent ved de mangfoldige lovens skygger. Jeg så virkelig noe av hans kongerikes majestet og herlighet, som, da når Gud lot mitt ansikt skinne lik en sol på fjellet Sinai, som uten tvil er velkjent for deg, da det er utførlig beskrevet i Skriften (2. Mosebok 34,29).”

 

”Ja, jeg husker det svært godt,” svarte jeg, ”og jeg har ofte henvist til det som et typisk eksempel på den moralske karakters skjønnhet.”

 

”Helt sant,” sa Moses. ”Men det bebudet også opplevelsen av forklarelsen, og samtidig det som skal skje i fremtiden, og som vi har fått opplysning om snart skal skje, da Kristi tusenårige herlighet vil komme til syne på jorden, og alle de hellige skal samles i herlighet, som et glimt av det som ble sett på det Hellige Fjell.

 

Vi sto der og samtalet med Guds Sønn. Men etter at vi hadde gått bort derfra, så ikke disiplene noen andre enn bare Jesus. Den store Fader talte ut av skyen, og sa at dette var hans eneste, elskede Sønn som han hadde velbehag i. Vi samtalet med ham om disse viktige emner, som hans offer og soning, Den Hellige Ånd, og planen som gjaldt menneskenes gjenløsning. Menigheten har nå utførlig bevis på hans guddommelighet, og kan helt og fast tro på det offer som han har gjort.

 

Vår Herre talte så fortrolig til meg som om vi hadde vært fortrolig kjent i hundrevis av år, og han hadde jo også vært min venn gjennom mange av mine slitsomme år på jorden. Han var ”Paktens engel” og var i skyen som gikk foran oss i ørkenen. Lenge før hans inkarnasjon i kjødet, var han himmelens lys, og han var med sin menighet på jorden. Han ga oss en hjertelig presentasjon av disiplene som vi hadde samtalet med.

 

Etter at han lot oss fare, kjørte vognen opp på siden av oss, og i løpet av et øyeblikk, tok vi farvel og forlot fjellets topp, og vi var på vei tilbake igjen.”

 

Vårt stopp på Nebo

 

Mikael snudde seg til meg, og sa:

 

”Ville du like å kjøre forbi hulen?”

 

”Det skulle bli en stor glede for meg,” svarte jeg. ”Vil du være så snill å stoppe et øyeblikk ved inngangen?”

 

Da vognen sto stille, steg Mikael, Elias og jeg ut. Mikael sa nå:

 

”Intet menneske har inntil denne dag visst hvor ditt legeme ble lagt. Herren ga ordre til en hemmelig begravelse; ellers skulle Israels barn tilbe ditt legeme. Djevelen påsto lenge at vi skulle gi det en offentlig begravelse. Men er du klar over at vi nå er på stedet? Ditt legeme ble lagt dypt nede i en hule som pleide å være her. Etter at det var blitt lagt til hvile, berørte vi klippene her, og de falt ned og fylte inngangen, og her har det sovet siden.”

 

”På dette tidspunktet bøyde jeg meg ydmykt foran Gud og velsignet ham for hans løfte om oppstandelsen.

 

Vi steg nå hastig opp til Pisgas topp, og ennå engang sto jeg der hvor jeg for snart 1600 år siden hadde stått tidligere. Å, hvor friske minnene var når det gjaldt alt det jeg hadde vært med på. De kom igjen til meg.”

 

Jeg hadde vært så henrykt over disse fremragende fortellingene at jeg nesten syntes som om jeg var tilbake på jorden igjen. Men nå snudde jeg meg til Moses og sa:

 

-Hvor underfull er ikke Guds handlemåte når det gjelder menneskenes barn! Hvor store ting har han ikke beredt for dem!

 

-Ja, visselig, svarte Moses. –Men nå må jeg fullføre min fortelling.

 

Akkurat her, sa Mikael.

 

-Vi må skynde oss.

 

Etter at vi hadde satt oss i vognen, sa han til vognføreren:

 

”Kjør forbi Betlehem, for der er to sjeler som akkurat er befridd, og som vi skal ta med oss.”

 

Vognen syntes å fare av sted med lysets hastighet. Vi tok med de to sjelene, og vi steg opp til de høyereliggende områdene mot Paradisets porter.

 

Etter at vi hadde steget ut, forble Elias sammen med dem for å gi dem mer opplysninger, og jeg var snart tilbake igjen ved Tronen.”

 

Avskjed med Moses

 

”Jeg ser,” sa Moses, ”at vi har stått her en lang stund, og du har god tid til å lese i boken når du har ledige stunder.”

 

”Jeg er takknemlig for det,” svarte jeg, ”og jeg skal benytte meg ofte av dette privilegium.”

 

Moses sa nå:

 

”Du har vel ikke vært langt inne i Staden og heller ikke rundt Tronen, har du vel?”

 

”Nei, men jeg er ivrig etter å komme dit, om jeg bare hadde noen til å følge meg som leder. Det var mange som kom inn i Staden på samme tid som jeg, men de har alle forsvunnet i den utallige massen som jeg kan se hvor jeg enn vender meg.”

 

”Du har vært viselig, min sønn. Se til at du får tilstrekkelig undervisning etter hvert som du går framover. Det er mange som vil gi deg all den assistanse du skulle trenge. Jeg ser du er ivrig etter å se din mor igjen. Hun vil snart vende tilbake til deg, og du vil kunne glede deg over hennes selskap.”

 

”Jeg takker deg så meget for din vennlighet, Far Moses, og jeg vil dra fordel av de mulighetene som kommer til meg.”

 

Moses sa da:

 

”Jeg håper å kunne se deg snart igjen, og om ikke før, så foran Tronen.” Og med et vennlig ord om velsignelse, sa han farvel.

 

Jeg snudde meg rundt for akkurat å se min venn, Bohemond komme imot meg. Vi hadde skilt lag ved Judaporten og hadde ikke møtt hverandre igjen. Vi gikk så til et stille sted og satte oss ned for å tale om vårt underfulle opphold og opplevelser.

 

Kapittel 14

 

Det store bønnemøtet i himmelen

 

Åttende besøk

 

Seneca Sodi kom tidlig. De vanlige hilsener mellom oss, og han begynte som følger:

 

Bohemond og jeg gikk nå et kort stykke til en meget bemerkelsesverdig klynge av bygninger som Moses hadde pekt ut for meg. De var massive, veldige og store. De opptok en del av Staden og syntes å være firkantet. En stor inskripsjon var skrevet over inngangen:

 

”Skatter som er samlet i himmelen.”

 

Vi tilbrakte en lang tid med å gå ifra sted til sted for å se på alle disse herlige skattene som Guds folk hadde sikret seg, så vel som velsignelsene som var blitt forkastet og ikke tatt vare på, og som godt kunne ha blitt sikret ved flittig arbeid mens vedkommende var her på jorden; for vi fant ut at hele denne mengden av hellige edelstener, juveler, perler og nydelige kledninger, var her på grunn av de helliges gjerninger på jorden. Disse himmelske juvelene kunne ha været trygget med letthet, og de ville ha tilført mye rikdom for sjelene i det himmelske kongeriket. Men jeg skal fortelle dere mer om dette en annen gang.

 

Før vi forlot disse bygningene, ble vi fortalt at ikke så langt fra det stedet hvor vi var, fantes det et sted hvor store skarer møttes for tilbedelse og lovsang. Det fantes også flere hundre lignende steder rundt omkring i den hellige Staden.

 

Jeg sa til Bohemond:

 

”La oss straks gå dit, for vi har ikke hatt gleden av å kunne delta i noen samling hvor vi kunne være med i tilbedelse siden vi forlot Judea-porten.”

 

Idet vi gikk ut av døren til helligdommen og kom ned på gaten, så vi at den var fylt med tusenvis av lykkelige sjeler som var på vei til det store lovprisningsmøtet.

 

”Å, det må være himmelens orkester,” svarte han meg.

 

”Ja, i sannhet, så tror jeg at det må være det, og jeg er nå ivrig etter å kunne få være i sammen med dem.”

 

Jeg talte til en av de mange som omga oss, og som syntes fullstendig kjent med omgivelsene hvor vi befant oss. Jeg spurte ham om han kunne fortelle om møtets gang, og om vi hadde noen mulighet til å kunne få en god plass.

 

”Vær sikker på det,” sa han. ”Det er sørget for at dere skal få den beste komfort. Har dere ikke deltatt i et slikt møte før?”

 

”Dette er vårt første møte,” sa jeg, ”da vi har nesten nettopp kommet inn i Staden.”

 

”Da vil dere bli ønsket velkommen og bli hjulpet til en mer framskutt plass, slik at dere bedre vil kunne lære tilbedelsen som er i himmelen. Alle nye blir kalt fram og blir presentert for forsamlingen, og de får de beste plassene. Så dere må bare føle dere frie og rolige.”

 

Vi takket ham for hans vennlighet, og vi følte oss lettet. Akkurat da fór to vogner forbi, og i disse satt mange av patriarkene, profetene og Jesu apostler. Jeg la merke til at de alle hadde hver sin harpe, og noen hadde et stort strengeinstrument også.

 

Jeg sa:

 

”Hvem er denne mannen som har et ansikt som skinner av en slik herlighet og som har det strengeinstrumentet?”

 

Flere talte samtidig, og sa:

 

”Dere har sunget hans sanger og salmer tusenvis av ganger. Gjett hvem han er?”

 

Jeg behøvde ikke at noen sa det til meg. Jeg visste at det var kong David.

 

Før jeg fikk gitt uttrykk for mine ønsker, ble det vinket på meg fra en av vognene. David ga også tegn til oss at vi kunne komme opp og sitte ved siden av ham. Ikke lenge etter satt vi ved hans side, og vognen beveget seg lydløst videre, men farten var ikke lenger så høy. Jeg sa til David og de andre, idet jeg snudde meg til min venn:

 

”Dette er Bohemond fra Nord-Russland som jeg møtte idet jeg kom inn i Paradiset. Jeg er fra den motsatte siden av jorden, men selv om våre hjem var så langt fra hverandre, er vi allikevel brødre i Herren.”

 

”Vi er glade for å ønske dere velkommen til den Hellige Stad, mine sønner, og likeså er dere velkommen i denne vognen,” sa David. ”Selvfølgelig skal dere vel dit hvor vi alle har tenkt oss, til den store tilbedelses- og lovprisningssamlingen for vår Forløser.”

 

”Det er klart vi skal, og vi er svært glade for å kunne reise sammen med dere, for vi vet bare lite, når det gjelder måten som det blir tilbedt på her.”

 

”Det som behager Gud mest, er at dette ønske kommer fram fra deres sjeler. Jeg ser dere har deres harper med. Har dere lært å bruke dem?”

 

”Ja, jeg har lært å spille noen nye hymner som vi sang ved ankomsten til Paradiset og ved Stadens port. Vi brukte å synge dine lovsangssalmer på jorden. Vi sang også Moses sang, men da jeg hørte den første lyd av musikk i himmelen, så trakk jeg den slutning, at vi ikke visste i det hele tatt hvordan vi skulle synge.”

 

”Nå vel,” sa David. ”Du vil ikke ha noen vanskelighet med å delta i musikken her. Hører du ikke orkesteret nå? Snart skal vi alle forene oss med dem.”

 

Jeg hadde til nå vært så henrykt, når det gjaldt det som vi var oppe i og omgivelsene rundt oss, og så oppslukt av samtalen, at jeg nesten hadde glemt hvem og hvor jeg var, så jeg snudde meg til Bohemond, og sa:

 

”Hvor velsignet er det ikke å være her, og tenk bare på dette at vi er sammen med Guds gamle profeter som vi har lest så mye om.”

 

Ved at jeg sa dette, falt Bohemond igjen på sitt ansikt i tilbedelse og lovprisning til Gud og frambrakte en slik skjønn takksigelse at David ikke kunne holde fingrene sine borte fra harpens strenger. Et øyeblikk senere lød hele vognen av den skjønneste musikk, for Israels liflige Sanger, som han sa, hadde aldri sunget og spilt på denne måten siden han begynte å synge himmelens sanger.

 

Mens vi sang, så reiste Bohemond seg opp igjen og begynte sammen med oss, og han sang så høyt og vidunderlig, at alles øyne vendte seg mot ham.

 

Som jeg så nøye på ansiktene, fikk jeg et glimt av Abraham, som jeg hadde møtt ved floden av krystall. Jeg gikk i mot ham. Han kjente meg og nevnte mitt navn, og han tok min hånd med et frydefullt, friskt velkommen, og sa:

 

”La meg presentere deg for min sønn, Isak, og likeså Jakob, som du så ofte har lest om.”

 

Så, er dette din sønn som du ofret på fjellet Moria? Og Jakob, Guds utvalgte, som kjempet med en engel og vant. Hvor velsignet er det ikke å møte dere alle her. Det er som en drøm når vi har lest om deres liv. Min sjel er full av lov og pris til Gud. Jeg er så lykkelig over å møte dere her, skjønt dere har vært her så lenge, og jeg har akkurat kommet. Det er mange ting jeg skulle like å snakke med dere om, og jeg tror at en dag, om ikke så lenge, kan vi få snakke sammen. Men det er skjønt å være her. Akkurat nå husker jeg et skriftavsnitt som jeg har lest så mange ganger om igjen og om igjen, men jeg har aldri forstått det slik som nå. Vår Herre sa en gang at mange skal komme fra øst og vest og sitte til bords med Abraham, Isak og Jakob i himlenes rike, og nå er det gått i oppfyllelse. Matt. 8,14. Og jeg velsigner Gud for hans store frelse!”

 

”Musikken lyder så klart og tydelig, så vi må være nær det store samlingsstedet for disse store skarer.”

 

”Vi er det,” sa David. ”Se, så skal du få se!”

 

Jeg reiste meg opp og sto oppreist i vognen med en hånd på Davids skulder, og med den andre holdt jeg min harpe. Til min store overraskelse så jeg, så langt mitt øye kunne se, utallige skarer samlet, og alle var kledd i den reneste hvithet. Orkesteret spilte fortsatt og sang noen av de mest vidunderlige sanger som noe menneskelig øre noen gang har hørt. Min sjel var som i henrykkelse og i fullkommen lykksalighet.

 

Stedet som møtet skulle være, lignet mest på et stort amfiteater. Tegningene av dette var alle laget av vår Herre, og det var noen av de ting som han gikk i forveien for oss for å gjøre i stand. Alle setene var akkurat stoppet, og gulvteppene var av utsøkt smak. Nesten uten støy eller forstyrrelser, fant enhver sin plass. Jeg sa til David:

 

”Vil vår Herre være her sammen med oss?”

 

”Uten tvil, så er han her nå,” svarte David, ”og han vil sitte i sentrum, og alle de nyankomne, vil bli ledet til plasser som er i nærheten av ham. Dette er gjort for at de skal få en fin velkomst, og for at de skal få se de uendelige skarene som har blitt tvettet i hans dyrebare blod, og likevel er tallet på de fremmede, og de som nylig har kommet, bare en liten del av dem som er kommet inn gjennom portene og inn i Staden.”

 

Og det skulle vise seg å være slik. Alle nyankomne ble samlet fra den store tilstrømmende skaren, og ble plassert i sentrum. Vår Herre satt på en slags opphøyet trone, synlig for hele den store skaren. Han reiste seg opp og ga oss en meget vennlig hilsen med de mest elskelige ord. En dyp følelse av ærefrykt fylte vårt sinn. Vi visste at vi sto i nærheten av den Allmektige skaper og nådige Forløser, og vi følte en stor glede i den vennlige velkomsten han ga oss.

 

Han holdt opp sin hånd, og naglemerkene var også synlige i hans føtter. Han trengte ikke å preke for å vekke våre følelser til lovprisning. Før det ble gitt tid til noen videre presentasjon, hadde vi alle falt på våre ansikter i tilbedelse og lovprisning, for vi følte fra dypet av våre hjerter at all denne herlighet var kjøpt med hans dyre blod, hans lidelse og død på Golgata kors.

 

Om ikke lenge, sto vi igjen på våre føtter, og vi mottok en ny nådig velkomsthilsen fra vår Herre. Hans ord var de mest ømme og kjærlige du kunne tenke deg, og velkomsten så yndig og fullstendig, at vi alle straks følte oss frie og som hjemme i sammen med de andre av denne store skare, og vi priste Gud i sammen. Mange hundre engler var iblant oss, og disse hadde brakt oss fra de jordiske områder og inn i de himmelske. De syntes å glede seg med stor glede over at vi var trygt hjemme i Guds favn.

 

Så reiste David seg, og med ham mange av profetene, patriarkene, apostlene, og de gamle Guds tjenere. Og lovsangen ble gjort kjent for hele forsamlingen, og alle som hadde harper i sine hender, sto opp. Vi forenet oss alle i Moses og Lammets sang, og koret var:

 

”Store og underfulle er dine gjerninger, Herre Gud, du Allmektige! Rettferdige og sanne er dine veier, du folkenes konge!” Åpenbaringen 15, 3. David spilte den dagen på sin harpe på en slik måte som jeg aldri tror at han spilte mens han var på jorden.

 

Paulus og Silas sto side ved side, og deres stemmer kunne høres framfor mange andre. Åh, om bare menigheten på jorden kunne få tak i denne inspirasjonen og denne himmelske lovsangs liv, ville der være få likegyldige og trege forsamlinger, selv om de ikke skulle ha noen forkynnere i det hele tatt.

 

Men til slutt brøt denne store forsamling opp, og vi ble spredt i alle retninger. Vi møtte flere gamle menn og kvinner som hadde levd for lang tid tilbake, og vi hadde noen dyrebare samtaler med disse.

 

 

Kapittel 15

 

Besøk med gamle patriarker

 

Det åttende besøk fortsatt

 

Det var mange som ble lenge igjen etter at den store skaren hadde spredd seg. Mange av disse var så fylt med Guds herlighet at de lot til å holde et slags ettermøte, noe som jeg fant ut var regelen. På samme måte er det også på jorden når der er store vekkelser, for da er Guds ånd så utgytt i menneskene, at forsamlingen ofte er uvillig til å slutte å be, og når de vendte tilbake til sine hjem, sang de Sions sanger.

 

Jeg fant ut at de som lovpriste Gud i himmelen mest, ofte var dem som hadde vært til størst velsignelse på jorden. Fortidens minner og den bevisste erkjennelse av store befrielser skulle alltid bringe sjelen i en dyp erkjennelse av dens takknemlighetsgjeld til Gud.

 

I blant dem som ble igjen, var noen menn fra tidligere tider som sluttet seg til det store englekoret og sang mange sanger og lovprisningssanger, og de sang også mange soloer fra gammel tid, noe vi kunne høre av de særskilte ordene som hyppig refererte til hendelser, tidspunkter og steder av lengst svunne tider. Så vi kunne med en gang si at de var urgamle menn som hadde levd i en meget fjern tidsepoke, selv om de så så unge ut og var fulle av styrke og spenstighet som noen av oss som nylig var kommet til Staden.

 

Jeg kjente meg spesielt tiltrukket til noen av dem. Deres store alvor, entusiasme og særskilte oppførsel, i forening med ansikter som utstrålte kjærlighet og blidt temperament, gjorde at vi følge oss tiltrukket til å gå og sette oss ned iblant dem. Så jeg sa til Bohemond:

 

”La oss gå og snakke med dem og finne ut hvem de er.”

 

De bød oss velkommen til deres selskap. Vi fant snart ut at vi satt i nærvær av Job, Metusalem, Abel og Noa, og mange av de tidligere stamfedrene av menneskeheten. Deres liv bar preg av kraft og styrke, uten en skramme eller et tegn på skrøpelighet på grunn av høy alder, dette som vi i verden hadde så godt kjennskap til.

 

Jeg tenkte da raskt på engelens ord til Johannes: ”Se, jeg gjør alle ting nye.” Åpenb. 21, 5. Og sant nok, disse var blant de tidligste av menneskeslekten, skapt i Guds bilde, som hadde fått del av den mektige, fornyende kraften.

 

Vi hadde et langt, men meget hyggelig samvær med dem hvor vi spurte dem ut om menneskets tidligste historie på jorden. Adam og Eva var de første mennesker skapt i Guds bilde.

 

Når vi reiste oss for å si farvel til dem, omfavnet de oss med et kyss, og sa:

 

”Vi sees igjen.”

 

 

Bohemond forteller om sin herkomst

 

Bohemond og jeg trakk oss nå til et stille sted hvor vi satte oss ned for å snakke om de ting vi nettopp hadde hørt bli vitnet om, for disse eldre menns ord hadde i høyeste grad gjort dypt inntrykk på oss.

 

”Å,” sa jeg. ”Hva er den fulleste og ytterste meningen av det evige liv? Hvis 4000 år ikke har gitt dem noe tegn på svakhet, eller svekket syn, og heller ikke kjølet av kjærligheten og varmen til disse menn, da vil visselig ikke evigheten gjøre det heller.”

 

Det var mange som kom og gikk, og alle hadde slikt blidt og hellig temperament og et strålende smil, så jeg talte om evig tilfredshet. Jeg sa til Bohemond:

 

”Jeg har tenkt på en hel del av mine venner og slektninger på jorden som, hvis de bare visste om det som vi vet nå, så ville de leve et helt annet liv og søke etter å bli rede for denne mektige herligheten.”

 

Bohemond svarte:

 

”Jeg skulle nesten ønske at jeg kunne vende tilbake for et par dager og fortelle mitt eget folk – viss religion er bare litt mer enn tom bekjennelse – om de store realitetene i dette himmelske kongeriket. Selv trodde jeg aldri det var halvparten så virkelig eller at det kunne være så stort.”

 

”Vel, Bohemond, det ville glede meg om du kunne fortelle meg litt om ditt jordiske liv og dets omgivelser.”

 

Bohemond sa:

 

”Jeg er en ætling fra en kongeslekt av normannisk blod som regjerte i mange år i Antiokia i Syria. Etter at det ble slutt på dette dynastiet, det inntraff omkring slutten av det trettende århundre, spredtes min familie til forskjellige land, men hovedsakelig til Bohemia. Vårt folk sluttet seg snart til de Bohemiske brødrene, og mange av dem utviklet seg til å bli alvorlige etterfølgere av Kristus. En kraftig forfølgelse oppsto, og mange ble tvunget til å gjemme seg i huler og i jordkløfter. Men sammen med utvandringen av omkring tusen brødre, kom også de ærede fedre i min familie. De utvandret til Polen i slutten av det femtende århundre.

 

Ifølge våre trosprinsipper var vi forbudt allslags krigsdeltakelse som ikke var i overensstemmelse med vår Herres lære. På grunn av dette, og på grunn av at vi fornektet doktrinen om forvandling, ble forfølgelse fortsatt brukt mot oss. Senere reiste vår familie til Nord-Russland hvor vi alltid har vært siden. Mange av dem er blitt rike og meget velstående; men jeg synes det er trist å erkjenne at mange av dem har satt jordisk rikdom høyere enn skatter i himmelen. Hvis de bare visste hva som er reservert og tilgjengelig for de forløste og de som er renset i Lammets blod, det som vi nå fryder oss i. Og var det virkelig for dem slik som det er for oss nå, så kjenner jeg meg sikker på at de ville omvende seg. Å, kunne jeg sende dem så mye som et eneste advarende budskap fra himmelen, så ville de høre på meg, ville de ikke?

 

”Vel,” svarte jeg. ”Abraham var av en annen mening. De har Moses og profetene. Hvis de ikke vil høre på dem, så ville de heller ikke høre om noen oppsto fra de døde, så hvorfor skulle vi ønske å vende tilbake?”

 

David lar oss få være med i sin vogn

 

Vi satt lenge og snakket om disse tingene, men da vi igjen husket hvor vi var, så vi at nesten alle i den store forsamlingen hadde gått. Men Davids vogn sto fremdeles nær inngangen hvor skarene hadde samlet seg. Jeg sa til Bohemond:

 

”Lytt et øyeblikk. Er ikke det nydelig musikk? Og sangen, å, hvor sjelen blir beveget av den.”

 

Vi kastet vårt blikk gjennom den store hvelvingen mot vognen og så at David vinket at vi måtte komme bort til ham. Vi hastet oss gjennom den lange gangen, og da vi kom til vognen, så vi at den var fylt med de hellige menn fra gammel tid. David sa:

 

”Vi så at dere var helt alene og tenkte at dere ville like å bli med oss til det store lovsangsmøtet for barn, som snart skal bli holdt i nærheten av Juda-porten.”

 

Vi tok glade i mot deres tilbud, og sa:

 

”Vi var på vei til Tronen, men vi vil være glade over å bli med dere, for vi er ikke kjent i byen.”

 

Paulus snakket kjærlig, enskjønt leende, og sa:

 

”Vel, kjære brødre, jeg har vært her i mer enn 1800 år, og enda er jeg dårlig kjent i Staden, selv om jeg har vært i mange deler av den igjen og igjen. Vår arv er i høy grad stor. Og dere behøver ikke å stresse, for evigheten ligger foran dere. De enorme viddene i Paradiset, og alle rikdommene i den evige Stad er deres for all tid.”

 

”Nå,” sa David, ”stig på og sett dere ved siden av Paulus og meg. Og brødrene bak i vognen vil sette pris på å få snakke med dere.”

 

De fire mennene reiste seg, og vi ble presentert for Elias og Daniel, som vi alle har kjennskap til, og som er berømte i himmelen på grunn av deres innvielse og tjeneste for Gud på jorden, og for en mann ved navn Artorius, som jeg aldri hadde hørt om før. (David sa at Artorius var fra Sør-Mesopotamia og var en slektning av Sem, og at han var en av soldatene til Abraham i slaget ved Hoba i Kongedalen). Og vi fikk hilse på Johannes, den elskede disippel, viss navn er velkjent i hele verden.

 

”Vel, brødre,” sa jeg. ”Er det sant at vi er her sammen med dem som har levd så langt tilbake i tiden? Tanken på udødelighet og et fremtidig liv, som vi elsket så høyt i verden, har nå blitt bevist som mer enn en drøm. Å, hvor godt det er å være her! Det er så mange ting jeg ønsker å spørre dere om angående en for lengst svunnen tid, men min sjel er så full av herlighet og lovprisninger til Gud nå, så jeg kan ikke holde følelsene mine tilbake.”

 

David svarte:

 

”Det trenger du ikke prøve på heller. Vi vil alle være med deg i lovprisninger til Gud. ”

 

Silas reiste seg fremst i vognen og kom og sto ved Davids side, mens de sang den skjønneste salme. Bohemond og jeg falt på våre ansikter i vognen og tilba Gud, den velsignede giver av alt det gode.

 

Nå må jeg forlate de hellige menn og vognen til jeg ser deg igjen, sa Seneca, idet han sa god natt.

 

 

 

Kapittel 16

 

På vei til barnemøtet

 

Niende besøk

 

Jeg så nå fram til Senecas besøk, for han hadde gått fra vognen full av folk på vei til barnas møte, og jeg ventet med iver på å høre resten av hans beretning.

Et forsiktig bank på døren, og jeg åpnet for min silkeskjeggede venn som kom inn. ”Glad for å se deg, Mr. Sodi. Jeg har alltid ønsket deg velkommen, men aldri mer enn i kveld. Jeg har alt klart for ditt budskap.”

 

”Du skal skrive det, min sønn,” sa han, idet han begynte:

 

David ledet sangen av salmen. Vognen drev langsomt av sted. Da vi var ferdige, sa David til vognføreren sin:

 

”Du kan kjøre bort der hvor barna er, så våre sent ankomne brødre får se hva vår Herre har gjort ferdig for de små i hans rike.”

 

Denne vendte seg så mot høyre, og kjørte – ikke hurtig – for vi hadde mange ting å snakke om på reisen dit.

 

Det var en bred og strålende gate vi reiste langs. Vi passerte mange sprudlende fontener og lunder med trær. Disse ga ingen skygge å svale seg ved, for ingen brennende sol rammet verken Staden eller det velsignede Paradiset.

 

På veien sa jeg til Paulus som satt ved siden av meg:

 

”Det er så godt å være sammen med dere, det virker sannelig for godt til å være sant. Fantasien malte mange fagre bilder da vi var i verden. De ble gjort for å gløde opp forestillingsevnens lerret med tanke på framtiden, men ingen kom noensinne opp imot virkeligheten.”

 

 

Paulus forteller om sitt besøk i Paradiset

 

”Nei,” sa Paulus, ”det var umulig for mennesket å fatte herligheten da det var i legemet. Herren ga meg engang bare et glimt inn i Paradiset mens jeg fremdeles var i verden. Herligheten var hinsides min evne til å kunne forklare.”

 

Jeg sa til Paulus:

 

”Jeg har ofte lurt på hvordan det inntraff, for vi har en kort beretning i guddomsordet på jorden som du lot igjen som vedrører det.” 2. Korinterbrev 12, 2.

 

”Vel,” sa han. ”Da jeg var i Lystra, ble jeg steinet og dratt ut av byen og tatt for død, men Gud reiste meg opp, og jeg gikk tilbake til byen sammen med brødrene. Apostlenes gjerninger 14, 19. Men den natten kunne jeg ikke få sove. Jeg var hvileløs, og Herrens ord lå tungt på meg. Jeg sto opp, og helt alene gikk jeg ut av byen for å be. Jeg klatret oppover siden på gamle Karadok, en utdødd vulkan. Jeg lot til å bli storlig hjulpet, for en engel holdt meg stadig i hånden. Da jeg var kommet et lite stykke opp på fjellet, kom en av Guds vogner til syne. Den hadde en fører av lys og stoppet ved siden av meg. Jeg var så sterkt henrevet av nærværet av Guds herlighet og aldeles overveldet av ærefrykt for denne kongelige vognen og dens fører, at jeg knapt kunne vite hvorvidt jeg var død eller var i en henrykkelse.

 

Men jeg fant meg snart liggende utstrakt i vognen som løftet seg fra fjellet og steg høyt oppover.

 

Vi reiste over den blå himmelens pillarer. Jeg hørte snart musikk av strenger i den tredje himmel i slettelandet i Paradiset. De sang noen nye sanger som jeg som jordisk menneske ikke hadde kapasitet til å gjengi. Jeg åpnet mine øyne og fikk øye på krystallelven, og jeg hørte en høy røst som proklamerte mysteriet med trærne som vokste på breddene. Det var de avsluttende ord av en prediken som ble holdt av Moses for et enormt antall jøder. Dette ble jeg fortalt av vognføreren etterpå.

 

Moses ga dem lys over hemmeligheten med trærne, og noe de ikke fikk kjennskap til da de var under loven og kun var gjenstand for en lavere erfaring. Du har allerede funnet ut av vi har prekener her i himmelen slik som vi pleide å ha det på jorden.

 

Bare et øyeblikk var vi der, og vognen satte av sted med lydens hastighet mot jorden. Ikke lang tid etter, så vi den gamle byen Lystra, de den lå ved foten av fjellet med sine gater og strålte på sin beste måte der den lå under fullmånens lys og skinte, mens folket sov tungt.

 

Jeg sted ut av vognen, og føreren vinket blidt med sin hånd og sa adjø, og den var borte i et nu. På toppen av Karadok fortsatte jeg min bønn og lovprisning til Gud nesten til det ble daggry. Jeg kunne aldri finne ut da jeg var i kjødet, om jeg legemlig ble tatt opp i herligheten eller om jeg var løst fra mitt legeme. Alltid etter dette hadde jeg en lengsel atter å dra tilbake og bli der for evig; og være borte fra legemet og for alltid være sammen med Kristus. Ordene fra predikenen og musikken fra strengene på instrumentene, kunne jeg aldri glemme, og denne opplevelsen var et element av styrke i livet mitt igjennom de mange lidelser Gud tillot å komme over meg.”

 

”Jeg husker ordene i brevet ditt,” svarte jeg. ”For meg er livet Kristus og døden en vinning; men dersom det å leve i kjødet, gir meg frukt av min gjerning, så vet jeg ikke hva jeg skal velge, men står rådvill mellom de to ting, idet jeg har lyst til å fare herfra og være med Kristus, for dette er meget, meget bedre.” Fil. 1, 21-23.

 

”Det skal være visst,” sa Paulus, ”og hadde jeg visst om all denne lykksaligheten og herligheten i det himmelske kongeriket, slik som den er, kunne jeg ikke ha blitt tilfreds. Jeg var storlig favorisert av Gud, og igjennom så mange åpenbaringer om hans vilje og manifestasjoner av hans makt, var jeg i stor fare for å bli overdrevet opphøyet. Men Gud vet alltid hvordan han skal behandle oss til vårt beste. En mann med høyst bitter vrede ble vendt imot meg. Sannelig var han en torn i kjødet for meg. Han var en utsending fra Satan. Men Guds nåde da, som til alle tider, var fullt tilstrekkelig for meg, og jeg fant alltid ut at alle ting tjener dem til gode som elsker Gud.”

 

”Å, takk så mye for dine ord. Det virket som Gud ledet deg til å dele denne lille delen av din erfaring med meg. Jeg har ofte lurt på hva tornen var som du ymtet om i brevet.”

 

”Ja,” sa Paulus, ”Men denne budbæreren fra Satan, så vel som fengslene, piskingen, slagene, forræderi blant falske brødre, og lidelsene på jorden, tjente meg kun til det gode. Jeg er så velsignet fri fra dem alle nå. Kontrasten er så stor at den gir meg en evig takknemlighet for dette rikets velsignelse.”

 

”Jeg ser,” sa David, ”at vi er like ved stedet hvor barna er. Kan dere høre at de synger?”

 

”Åja, så tydelig som det går an.” Skjønt stedet fremdeles ikke var kommet til syne. Gatene var fulle av små barn, vanligvis i følge med englene eller med trofaste mødre eller med dem som hadde dem i forvaring. De så alle så frydefulle ut, og deres lystige latter og glade snakk, talte om at de var fullkomment tilfredse og fornøyde, selv om vi visste at et større antall hadde forlatt foreldrene sine på jorden.

 

Men det er ingen sorg eller tårer i himmelen. Hvis alle mødre på jorden bare kunne se sine barn som de har mistet, slik som de i virkeligheten har det, ville de ikke gråte mer, men gjøre enhver nødvendig beslutning om snart å følge etter dem til disse lysets boliger.

 

Mange eldre mennesker var iblant dem. Noen var foreldre som tok seg av sine barn. Noen små spedbarn ble båret av engler, eller nydelige kvinner hadde trykket dem til sitt bryst, for deres små spedbarnsføtter hadde aldri lært å gå.

 

Til sist stoppet vognen vår akkurat ved den store inngangen, hvor talløse skarer strømmet inn, og av hele denne store skaren hadde ikke noen vært innenfor det himmelske rikets område for mer enn en kort tid.

 

Barn vokser fort til modenhet i himmelen. Din lille baby, kjære jordiske mor, som forlot deg for mange år siden, er nå og synger og lovpriser Gud med sin harpe av gull i den fulle manns og kvinnes modenhet.

 

Nå steg vi ut av vognen og fulgte etter den store skaren.

 

 

Kapittel 17

 

Barnas store katedral

 

Niende besøk fortsatt

 

Stedet var i høyeste grad vakkert. Dekorasjonene var hinsides noen mulighet til å beskrive, for alle lot til å være interessert i barna og hadde brakt med seg himmelske blomster i buketter og kranser av uvisnelig karakter og av mange sorter. Jeg tenkte på ordet: ”Styrke og skjønnhet er i din helligdom.”

 

”Sannelig er det stort og vakkert”, hvisket jeg. Dekorasjonene over putene våre, teppene under våre føtter, møbler og puter av fineste kvalitet, også med små seter av himmelsk silke for de små. Tusen gullkjeder glitret av diamanter og de skjønneste edelstener, og var laget til lederne for barna. En diger og nydelig laget plattform befant seg i sentrum hvor flere tusen kunne sitte og stå. Den lå hevet, så at alle lett kunne bli sett og hørt. Denne var for lederne i de store offentlige møtene.

 

Store masser av barn ble hurtig sendt inn og samlet rundt dette store senteret. De hadde eskorte som viste dem til deres respektive plasser. De var, i likhet med alle himmelens borgere, kledd i skinnende klær av reneste hvitt. Alle hadde de kommet gjennom portene til det himmelske riket fra et eller annet sted i Paradiset først av alt, for, man må huske på at alle sjeler ankommer Paradiset først av alt, og når de er forberedt for det, kan de dra mot Tronen hvor Gud selv er, og hvor man fryder seg over all hans herlighet og majestet.

 

Alle disse barna hadde vært for en kortere eller lengre tid i forberedelses-avdelingene i Paradiset. Men de hadde nå gått gjennom portene til Staden og fått storlig utvidede privilegier.

 

Mens jeg så utover den talløse massen av små barn, ble jeg på det heftigste minnet om Herrens ord: La de små barn komme til meg, og hindre dem ikke, for himlenes rike hører slike til. Mark. 10, 14. Atter tenkte jeg på at nå var det ikke lenger nødvendig med advarselen: ”Og den som forfører en av disse mine minste små som tror på meg, for ham var det bedre om det var hengt en kvernstein om hans hals, og han var kastet i havet.” Mark. 9, 42. ”Nei,” tenkte jeg. ”Takk Gud. Ingen flere opplevelser av å bli slått slik som mange hadde fått oppleve det på jorden. Aldri mer gråt og hjertesorg. Aldri mer falskt anklaget eller beskyldt av irriterte eldre.”

 

Mens jeg stirret på denne vidunderlige samlingen, tenkte jeg på at hvert barn hadde sin egen historie. Jeg tenkte på lille Maria og hennes triste historie som vi pleide å synge om på jorden. En mor som hadde laget i stand noe deig som hun skulle bake kaker av og forlot den for noen minutter, da lille Maria, med barnlig nysgjerrighet for å se hva det var, tok tak i bollen som så veltet på gulvet og mistet sitt innhold. Moren slo barnet med kraftig slag, og sa i sinne at hun alltid var i veien for henne. 14 dager senere hadde Marias sykdom blitt så hard at hun døde.

 

På sitt dødsleie spurte hun fantaserende sin mor om det ville være rom for henne blant englene. ”Jeg var alltid i veien for deg, mor. Du hadde til tider ikke noe rom for meg i ditt hjerte. Og skal jeg bli i veien for englene også?” Den sønderknuste moren kjente da ikke til noe offer som var stort nok om hun bare kunne berge barnet.

 

Da det duggete lyset svant hen,

og den blå himmelen smilte i skjønnhet.

Kom denne hvisken, som et ekko,

fra et blekt og døende barn:

 

”Mor, i den gylne egnen

med sine fagre perleporter,

oppe iblant de glade englene,

er det rom for Maria der?”

 

”Mor, reis meg opp bare et øyeblikk;

du vil tilgi meg når jeg sier at

du var sint når du fortalte meg,

at jeg alltid var i veien for deg.”

 

”Du var lei deg veldig fort,

jeg kunne lese det på din panne.

Men du må ikke tenke tilbake på det, mor,

du må aldri tenke på det nå.”

 

”Når min baby-søster roper på meg,

og du ikke hører min røst noe mer.

Når hun leker iblant rosene

ved vår lille hyttedør.”

 

”Aldri skjenne på henne når du blir sint,

stell med henne med godhet og kjærlighet.

Så at dere begge kan få bo sammen med Maria,

i det solrike landet ovenfor.”

 

Så pusset hun sine snehvite fjær,

til hun foldet sammen i hvile.

Midt i henrykkelsens velkomstsang,

ved vår kjærlige Frelsers bryst.

 

I de klare og gylne enger,

med sine perleporter så fagre.

Synger hun i sammen med englene,

ja, det er rom for Maria der.

 

Jeg undret meg og sa til meg selv: ”Er hun iblant disse talløse skarene jeg ser her?” Alle syntes så glade og tilfredse og uten den følelsen av frykt og ensomhet, som er så naturlig for alle barn på jorden når de er borte fra sine foreldre eller sine hjem. Noen av dem hadde dødd som små spedbarn og fikk ikke vite noen ting om jorden, så det så ut som om de moret seg litt over historien om deres tidligere liv og begynnelse i verden.

 

Å, dette vidunderlige syn: Det største jeg noensinne hadde sett maken til både på jorden og i himmelen. Jeg sa til Bohemond:

 

”Min sjel er i ekstatisk glede.”

 

Vi kunne høre røsten av tusener som høylydt priste Gud, idet de spilte på sine harper av gull. Det store amfiteateret gjenlød av himmelske melodier. Davids vogn sto stille på gaten, mens han og resten av selskapet hadde dratt henimot den store sentrale samlingen, for vår Herre satt selv på plattformen og velsignet massene når de gikk forbi. Hans velsignelse var fylt med en slik opplysende nåde at barna brøt ut i en slik lovprisning at man kunne tro at de hadde vært her i mange år.

 

Akkurat i denne stund ble jeg meget glad over å se min kjære mor som kom i mot meg. Jeg ble skilt fra henne ved min første introduksjon med Moses da hun gikk gjennom porten for å hjelpe en flokk av disse små.

 

”Å, mor”, ropte jeg, ”jeg er så glad for å treffe deg igjen. Har du vært sammen med disse barna helt siden du forlot meg mens vi snakket med Moses? Du gikk for å ta deg av en flokk barn som sang sine sanger like utenfor porten.”

 

”Ja, sannelig, og de er nå iblant denne mektige forsamlingen og priser Gud, og for første gang ser de opp i sin Frelsers ansikt og tar imot hans nådige velkomsthilsen.”

 

 

Kapittel 18

 

Gjensynet med min egen datter

 

Niende besøk fortsatt

 

”Jeg skulle gjerne likt å få vite hvem dette er som er med deg, mor, som ser ut til å ha familiens likhetstrekk.” Jeg la merke til et ivrig smil i en ung, vakker kvinnes ansikt. Hun sto ved siden av min mor.

 

”Vel,” sa min mor. ”Jeg ventet for å se om du ville gjenkjenne henne, for du kjente henne en gang som et lite spedbarn.”

 

”Å, mo, jeg vil vite om dette er mitt eget kjære barn som forlot oss bare tre måneder etter sin fødsel.”

 

”Sannelig,” svarte mor, ”dette er ditt barn, og jeg har passet på henne helt siden hun kom inn i Paradiset.”

 

I dette øyeblikket kastet hun seg rundt halsen min med dype og glade lovprisninger til Gud. Vi kunne ikke gråte, for der er ingen tårer i himmelen, men vår fryd var mer dyrebar enn jeg noensinne hadde kjent til på jorden.

 

”Vel, kjære barn,” sa jeg. ”Jeg kjente deg bare som et lite spedbarn, men nå er du blitt en voksen kvinne. Vi gråt mye da du døde, for vårt hjem var lagt øde og var berøvet alt det lys og den glede som du hadde brakt til det. Din mor og jeg var ingen aktive kristne den gangen, men mange dager og netter kunne vi høre din stemme med et klagende rop som vinket oss til denne Staden av lys.”

 

”Å,” sa Maria, for det var hennes navn, ”det var engelen som brakte meg til Paradiset, før han dro tilbake for å tale til dere til oppmuntring og trøst. Det fortalte han meg senere.”

 

”Vel, mitt kjære barn, jeg er så glad for å se deg igjen etter at mer enn 40 år er gått, og når er du blitt voksen. Hvor nydelig du ser ut! Du må ha blitt tatt godt hånd om.”

 

”Tatt hånd om! Ingen sjel mangler oppmerksomhet i himmelen. Din mor har vært min mor siden mitt liv som bitte liten begynte i Paradiset. Men jeg har ofte møtt min virkelige mor, for hun var her lenge før du kom. Har du ikke møtt henne enda?”

 

”Nei, kjære barn, men jeg vet at det vil jeg gjøre snart. Jeg har spurt etter henne ganske ofte, men hun er oppholdt et fjernt sted i Paradiset hvor hun hjelper en flokk unge mennesker som nylig har kommet, men som ikke var forberedt for Stadens herlighet, og hun kan ikke forlate dem akkurat nå.”

 

”Ja,” sa Maria. ”Jeg vet godt hvor hun er, og jeg har vært og besøkt henne ofte.”

 

”Minnestunden som vi hadde ved din begravelse virket som det hele var en drøm, men, å, hvor virkelig det er! Din mor har uten tvil fortalt deg alt om familien vår, hva du aldri visste, men når vi får anledning, må vi snakke om alt sammen.”

 

”Sannelig, jeg vil fryde meg over å høre deg berette for meg alt om hver av dem – nei, jeg mener, hver av oss.”

 

”Vel, kjære mor, jeg er glad for at du har brakt barnet mitt til meg. Men kunne du fortelle meg litt om loven for vekst og utvikling i himmelen fra spedbarnsstadiet og opp til modenhet og utvikling som jeg ser foran meg?”

 

”Du kjenner til at Livsens trær har tolv forskjellige frukter, som passer til alle den menneskelige sjelens behov. Her er ingen mangel på muligheter, for midlene til kunnskap og instruksjon er gitt i overflod, tilpasset de voksende behov for enhver sjel. Likevel avhenger veksten og utviklingen til hver enkelt, mye på ens egne anstrengelser. Det er kun få tiltaksløse mennesker i himmelen, skjønt karaktertrekk, utviklet på jorden i livets formingsperiode, fortsetter med oss her, så sant de ikke er forandret eller overvunnet gjennom prøvetidstilstanden. Hver og en har sin egen identitet og særskilte eiendommeligheter utviklet i sitt liv. Hvis et individ var lat og skjødesløs i sitt jordiske liv, vil de samme tendenser fortsette her oppe. Det finnes imidlertid ikke noe sånt som forherdede og hårdnakkede ånder iblant alle disse barna; heller ikke noe sted i himmelen.

 

Hver vilje bøyer seg i mild harmoni med Gud, men noen gjør raskere fremgang enn andre, hvilket avhenger av deres egne anstrengelser og energi. Når de gjør seg bruk av alle midler for instruksjon og gjør seg nytte av frukten som er på trærne, beveger de seg i samsvar med den himmelske utvikling. En lignende lov rår her som på jorden. De naturlige lover som virket på jorden, er virkelig utvidet inn i den åndelige verden. Våre sjeler opphører aldri å vokse og å utvikle seg intellektuelt og ekspanderer i sin forståelse for evige realiteter.

 

Det er en stor fullkommenhet i himmelen som gir adgang til en evig framgang i mot fylden av vår store Far. Vi er jo i hans bilde alle.

 

Men slik som det er på jorden, så er det også på samme måte i himmelen, at mye av vår kjærlighets arbeid og plikter er for hverandre, og det vil bli slik for alltid.”

 

Jeg sa til min mor:

 

”Personer som har vært adskilt bare for en kort tid, vil kjenne hverandre lett igjen på samme måten som når de så dem i verden.”

 

”Akkurat lidedan,” sa hun, ”bare at den jordiske og himmelske tilstanden vil være forskjellig. Men i tilfeller hvor foreldrene har blitt mistet sine små i spedbarnsstadiet, og foreldrene har blitt tilbake i verden i mange år, så vil de møte dem som ditt barn, ikke på, spedbarnsstadiet, men utviklet til modenhet.”

 

”Å, ja, jeg skjønner at det ville være en tragedie hvis de bare skulle forbli som bitte små babyer eller som ulærde småbarn.”

 

”Se utover denne store skaren av barn,” sa mor. ”Du ser massevis av klasser som er dannet, og englene, de eldste, og de som er mer erfarne, underviser dem i himmelens kunnskap og lærer dem nye lovprisningssalmer, og snart vil vi alle stemme i, sammen med dem. Og om du aldri før har hørt musikk, så vil du få høre det nå, når alle disse barna priser Gud i sammen, for de fleste av dem har lært å bruke sine harper.”

 

Maria som hadde stått nær ved og hørt på vår samtale, kom bort til oss og sa:

 

”Jeg er så glad, kjære far, over å se deg her. Hvor lenge er det siden du kom?”

 

”Bare for en kort tid siden,” svarte jeg.

 

”Jeg håper jeg snart får høre alt om vår familie siden mor forlot deg og også fra før den tide, for du kunne fortelle meg ting hun ikke har fortalt. Jeg vet ikke hvorfor jeg ble tatt ifra deg så tidlig, men vår gode Fader vet best, og alt han gjør er rettferdig og det beste på samme tid. Jeg husker fra jeg var et lite spedbarn i dine armer og ved mors bryst, men jeg har ikke mange erindringer ifra verden.

 

Men jeg er blitt fortalt at den er meget underlegen dette landet av lys og glede.”

 

Hun husket så langt tilbake. Hun tok meg i hånden og kastet seg rundt halsen min en gang til og begynte å prise Gud i slike yndige toner at det syntes som om alle hendelsene for nesten 40 år siden var tilintetgjort, og vi sto der som far og baby.

 

Mine venner fra vognen som hadde gått til den store hallens sentrum, vinket til meg. Vi gikk alle i mot dem, og på et gitt signal, falt den mektige forsamlingen på sine ansikter i tilbedende lovprisning til ham som var i midten, han som var skjønnere enn menneskenes barn.

 

Mange av disse barna så opp i hans velsignede ansikt for første gang. Hvilken velkomst han ga dem, og han viste sin kjærlighet for de små.

 

Harpene ble alle stemt til sangerens røst, og alle reiste seg og sto, og mange sto med utstrakte hender imot ham, og med stor kraft i sangen, ga lovprisningene til barna gjenklang blant himmelens buehvelv.

 

Hvor heftig jeg igjen husket ordene: La de små barn komme til meg, for slike hører himmelen til.

 

Jeg fant ut at disse møtene ble holdt hyppig for barna. Her ble de undervist i å tilbe Gud, og instruert om det triste syndens faktum, og at uten deres Herres store soningsoffer, ville ikke noen av dem noensinne kunne ha kommet inn de velsignede portene til dette himmelske riket. De ble lært om hans lidelser og død for dem; om synden og det fryktelige fallet til våre første foreldre i Eden, og om hvordan dommen kom over alle til fordømmelse, og at en evig natt i helvete ville ha blitt deres, hvis ikke deres Herre hadde lidd for dem.

 

Jeg la merke til deres interesse i historien om korset og deres dype takknemlighet over hva deres Herre hadde gjort for dem. Naglemerkene som fremdeles var i hans hender og føtter, var i høy grad en gjenstand til ettertanke for dem.

 

Tiden kom til slutt for å bryte opp. Den store forsamlingen reiste seg, og lovsangen tok til:

 

Pris Gud, all kjærlighets store skaper.

Pris ham alle skapninger her over.

Pris ham nedenunder, du store hjord.

Pris Fader, Sønn og Hellig Ånd.

 

Da vi sang lovsangen, virket det som om himmelen og jorden var forenet. Sløret i mellom virket meget tynt. Vi visste virkelig at vi var alle en stor familie, og at ganske snart ville hele jordens forløste være i sammen. Vår Herre selv leste velsignelsen med slike velsignede ord av himmelsk kjærlighet. Det virket nesten som om han var tilbake på jorden og velsignet de små barna.

 

Vi ble snart spredt i alle retninger, men barnas frydefulle sanger og strålende ansikter tiltrakk stadig min oppmerksomhet.

 

Jeg sa:

”Hvilken fullkommen lykke, så fullstendig er deres fryd! De har alt det selskap som man kunne ønske seg å ha. Ingen bekymrer seg for å finne selskap her oppe. Her er ingen fare, og ikke noen følelse av rikes område med noe ondt ønske eller hensikt, bare fullstendig tillit og tro i hver eneste sjel.”

 

Nå kom David bort til meg. Han så ut til å fryde seg over det store opptoget også. Jeg sa til ham:

 

”Finner du noen barn med hjemlengsel, som ønsker å dra tilbake til deres gamle hjem på jorden?”

 

”Ikke en,” svarte han. ”Hvis foreldrene bare kunne se og kjenne til denne herligheten som barna deres har kommet til, ville de ikke sørget så bittert over deres adskillelse fra jorden.”

 

Jeg sa til David:

 

”Jeg husker akkurat nå ditt ord om ditt eget barn da det hadde dødd. Din sorg hadde vært meget stor da det var sykt, men da det døde, sa du: ”Jeg går til ham, men han vender ikke tilbake til meg.” 2. Sam. 12, 23.

 

”Ja,” sa David. ”Jeg har vært sammen med ham nesten tre tusen år i denne herligheten. Tyve år etter hans død, fulgte jeg ham og kunne finne at han hadde vokst til moden alder og hadde vært tusener av ganger på lignende steder som dette, og blitt mye opplært om livet i den evige Stad.”

 

Nå, sa Seneca, må jeg forlate deg, og du må hvile. Det er sent og du er trett. Men, svarte jeg, er ikke du også trett? Nei, jeg blir aldri trett lenger, og heller ikke sliten noen gang. Men jeg lengter etter å komme tilbake til min Fars hus. Så snart min oppgave overfor verden er gjort gjennom deg, så skal jeg i hast skynde meg til mine skatter i det høye. Vær ved godt mot, min sønn. Det venter en belønning for deg. Samtidig sa han godnatt og forsvant ute av syne.

 

 

Kapittel 19

 

Seneca Sodi, med mor og datter, vender tilbake til Paradiset i Davids vogn

 

Tiende besøk

 

”Du er ute i god tid i kveld, Seneca, og jeg er uthvilt og klar for min kveldsoppgave..”

 

”Jeg er glad,” sa Mr. Sodi, ”for å se deg i godt humør med en fin ånd. Må den Allmektige Far velsigne deg i kveld når jeg gir deg mitt budskap:

 

Da vi forlot den store barnesamlingen, kom David og spurte om vi ville ta en rask tur til Paradiset. Siden hans vogn nå skulle gå, tok vi gladelig i mot invitasjonen, og i løpet av kort tid steg mor og jeg og datter ut av vognen et tusen mil (3 engelske sjømil pr. mil) fra Manasse-porten. Dette var et nytt, men meget vakkert sted for oss i Paradiset.

 

David sa:

 

”Nå må dere glede dere som dere vil. Jeg skal kalle på dere senere.”

 

Og vognen hans beveget seg videre.

 

I det fjerne så jeg en annen vogn bremse ned på farten. Fire sjeler kledd i himmelens klær satt i den. Jeg ble særlig tiltrukket av en av dem. Han var kledd kun i en hvit drakt. I det øyeblikk han fant at han var innenfor Paradisets porter, og øynene hans falt på herligheten foran ham, falt han på sitt ansikt i dypeste bevegelse, både med lovprisning og beklagelser over fortiden. Han var storlig forundret over herligheten som han kjente seg så uverdig ved. Han forsøkte å prise Gud, men kunne for skam ikke se opp. Han var nesten naken. En av de hellige som syntes å forstå hans situasjon, talte til ham og sa:

 

”Du er frelst. Tenk ikke på din fortid. Hva Gud har tilgitt, husker han ikke lenger.

 

”Ja,” sa mannen, ”men jeg er så uverdig. Englene forvisset meg om at porten ville være åpen for meg. Bare for noen få timer siden var jeg en fortapt synder og langt borte fra Gud. Jeg er kommet direkte ut av kjevene på den evige død. Å, fortell meg, er jeg i himmelen? Den predikenen kan jeg ikke glemme. Å, hvor Gud velsignet predikanten! Ordene hans gikk til mitt hjerte. Jeg fikk sorg over min synd og gråt. Og jeg ba. Å, hvor Jesus åpenbarte seg for meg, og ga meg hvile! Jeg lå på dødssengen. Et møte var utlyst, og huset var fullt senest i går kveld. Å, si meg, jeg ber dere: Er jeg i himmelen?”

 

”Du er trygg,” gjentok den hellige. ”Trygg og hjemme. Kan du gjenta noe av predikenen for oss?”

 

 

En jordisk tale gjengitt i himmelen

 

”Ja, det kan jeg virkelig – hvert ord av den”:

 

”Er det tid for å søke Herren? Hos. 10, 12

 

Klokka 5 om morgenen, når morgenens første lysstråler kommer, spør du:

 

”Er det tid for å søke Herren?” En stemme fra himmelen hvisker: ”De som søker meg tidlig, skal finne meg.” Klokken 7 igjen spør du: ”Er det nå tiden til å søke Herren?” En stemme fra Tronen svarer: Husk din skaper i din ungdoms dager.” Å, hvilket underfullt lys som svever omkring pannen og blir et gledessenter for gudsbarnets indre som har lært å hviske navnet Jesus!

 

Igjen klokken 9 kaller klokkene på deg, og du spør: ”Er det tiden for å søke Herren?” Samvittigheten skjelver og sier: Jeg har allerede gått forbi mangen nådesdør og min ungdoms synder er blitt mange.” Og som du lytter til dens stemme, hører du den si: ”Nå er den velbehagelig tid; nå er frelsens dag.” Høylys dag er nå kommet for mange sjeler her. Den mest betydningsfulle tid i livet er allerede forbi eller er nå over deg. Barndommens og ungdommens gylne anledninger vil ikke mer vende tilbake til deg. Allikevel sier du med likegyldig mine: ”Er det tid for meg å søke Herren?”

 

Satan begynner nå å hviske: Ditt hjerte er hardt, og de kan ikke så lett omvende deg med alle de bekymringer du har.”

 

Vend dine øyne opp og hør,” sier predikanten, ”Idet du sier: ”Hva må jeg gjøre for å bli frelst?” Alt i ditt indre har talt og sagt: ”Omvend deg, omvend deg.” Nå kommer ekkoet tilbake fra himmelen som med Guds basun: ”Omvend deg og tro på evangeliet. Kom til meg, og jeg vil gi dere hvile. På den dagen dere søker meg av hele deres hjerte skal jeg la meg finne av dere.”

 

”Betrakt situasjonen din som den er i Guds øyne. Tenk på den lille tiden som er igjen for deg til en så stor forberedelse. Tenk på ditt ansvar overfor Gud. Du skal snart stå foran ham og avlegge fullgyldig regnskap for det du skulle forvalte. Tenk på ditt svar til ham som sitter på Tronen, når han skal si: Venn, hvordan er du kommet inn her og har ikke bryllupskledning på?” Å, tenk på dine følelser, når du vil se til den ene siden og den andre, og finne deg selv så rammet at du blir målløs, når du husker dagene da himmelens nåde falt så ofte over deg og ditt hjerte ikke bar noen rettferdighets frukt; og kom i hu at når Barmhjertigheten roper: ”Hugg det ned!” som kommer sorgens tid.

 

Tenk dypt over ugresset som har vokst i ditt hjerte så lenge og spredt sin sæd i jordsmonn omkring deg. Tenk på den høsten som modner seg av det du har sådd, og at ”det et menneske sår, det skal det og høste.” Tenk på den rike mannen i pine, som husket det gode bare for å få et lys for sin sorg, og som forsto at det kunne vært annerledes med sin sjel; men nå, da han var i pine, kunne han se Lasarus langt borte i Abrahams skjød.”

 

”Som disse betraktninger er for deg; hast så med all skyndsomhet til ham som alene er i stand til å frelse deg. Å, lev ikke lenger som om det verken fantes dødsseng eller en domstol. Vær klok, og se faren i ansiktet. Se for deg den dagen da du skal se Gud under dommen og verden i flammer, og fly til din Gud fra den kommende vrede.”

 

Med dette bøyde mannen sitt hode igjen, og med følelsesutbrudd av glede og sorg, reiste han seg opp igjen og sa: ”Å, takk Gud, jeg husker det alt, og jeg ba alvorlig da vognen kalte på meg. Å, jeg hatet og hater enhver synd fra fortiden. Og jeg elsker Gud. Jeg er hans for evig. Halleluja til Jesus!”

 

En ganske stor gruppe hadde samlet seg for å høre denne talen. Da han hadde avsluttet, forenet vi oss alle i et eneste stort lovprisningsrop til Gud.

 

”Å, ja”, sa han, ”jeg er i himmelen! Takk Gud for hans evige barmhjertighet. Jeg er kommet ut av helvete. Jeg er i himmelen.”

 

Den nyankomne sjel mottar trøst og veiledning

 

Da han hadde avsluttet sin tale, gikk min mor og datter bort til ham, og sa:

 

”Gode broder, vi gleder oss med deg over at du er i himmelen. Du ser din galskap i at du ikke bedre har forberedt deg for dette landet med lys og kjærlighet; men vær trofast ved enhver anledning til å komme videre. Dine følgesvenner vil lede deg inn på veiene og lovene for dette himmelske kongeriket.”

 

Jeg ga ham også oppmuntringens ord; og han begynte å prise Gud igjen, og sa:

 

”Å, jeg velsigner Gud for den predikanten. Hans ord var sannelig sendt ved Den Hellige Ånd. De gikk som en pil til min sjel.”

 

Ved dette kom en av de eldste og sa til ham:

 

Vær ved godt mot, min broder. Englene har brakt deg trygt til dette Paradiset. Mange av de gamle hellige tilbringer mye tid ved inngangene til Paradiset og hjelper alle som kommer inn. Men et stort antall av dem har nettopp vært av sted til noen store lovprisningsgudstjenester inne i Staden og er nettopp kommet tilbake, og engelen har brakt deg hit. Ta godt vare på alle dine anledninger, for det ligger mye foran deg.

 

”Å,” ropte han ut. ”La meg bare vite hva jeg har å gjøre for å være i harmoni med dette hellige sted. Å, himmel, du er min! Er jeg i det hele renset fra min synd? Er jeg antatt hos Gud? Vil han by meg velkommen?”

 

”Sannelig,” sa den eldste. ”Når du er blitt forberedt for lyset og herligheten i Staden, vil du bli brakt til dens porter og vist inn med Herrens ”Velkommen,” dersom du drøyer blant trærne her. Så vær ikke rastløs og forsøm deg ikke. Nesten alle de kristne dyder må læres deg. Ta fritt av de tolv fruktene på disse trærne. De vil gi lys, liv og nåde til din sjel. Trykk bladene til nesen og bind dem over ditt hjerte, og intet ondt vil bli hos deg.”

 

Ved dette så vi Davids vogn komme i det fjerne.

 

 

Kapittel 20

 

De hellige martyrer i himmelen

 

Det tiende besøk fortsatt

 

Davids vogn var nå her. Sammen med ham var en hel del nyankomne, men som var fullbårne hellige fra jorden. Med opphøyet lovprisning æret de Gud. Ansiktene deres strålte av himmelens lys. David kalte på oss, og sa: ”Jeg ser dere igjen senere. Gå hvor dere vil. Jeg må bringe disse kjære brødrene langt oppover floden mot Manasseporten, hvor de vil tilbringe en del tid i blant trærne som du kan se langt borte i horisonten.”

 

Idet vognen tok av sted, lød lyden av Davids harpestrenger til ordene til den 24. Salme, som alle tok del i.

 

Min mor sa nå: ”Der nede kommer fire vakre ånder som jeg vil du skal møte. Det er de mest gledesfylte sjeler jeg har møtt på lang tid. Jeg har ofte møtt dem i Staden og kjenner dem ganske godt.”

 

Som de kom nærmere, spurte jeg henne hvem de var.

 

”De er blant de hellige martyrene”, svarte hun. ”De ble alle brent på staken for sitt vitnesbyrd om Herren.”

 

”Å, mor, jeg vil bli så glad for å møte dem.”

 

”Og jeg også,” sa Maria.

 

På dette tidspunkt var de ganske nær oss. En vidunderlig glorie var omkring dem.

 

”God morgen,” sa min mor. For alle sier god morgen i himmelen i lang tid etter at de har kommet til Paradiset eller til og med gjennom portene til Staden, for det synes som om bare morgenen er kommet, og alle kjenner seg så forfrisket, lykkelige og lette i hjertet.

 

De gjengjeldte hilsenen med et lite bukk og håndhilsning. Vi ble snart introdusert, og en livlig samtale fulgte. Det ble virkelig et gledesfylt samvær. Deres hellige, himmelske latter og gledesfylte uttrykkene fylte min sjel med henrykt lovprisning.

 

”Min mor har nettopp fortalt meg at dere er av de som led martyriet for Kristi skyld.”

 

”Ja,” sa en av dem. ”Vi husker dagene med forferdelig forfølgelse som om det var i går. Men mange hundre år er gått siden da, og det er blitt rikelig gjengjeldt her. De prøvde hardt å få oss til å fornekte. Men nei, vår Herres ord var for nær våre hjerter til det. Han hadde sagt: ”Frykt ikke for dem som slår legemet i hjel, men ikke er i stand til å ødelegge både sjel og legeme i helvete.” Matt. 10,28. Våre lidelser var intense, men det var snart over, og vi ble øyeblikkelig ført inn i hans herlighet. Som vi sprang ut av legemet, ropte vi seier over ilden og fiendene.”

 

Som de uttalte disse ordene, tenkte jeg på skriftstedet hos Johannes, den elskede disippel: ”Og jeg så under alteret deres sjeler som var blitt slått i hjel for Guds ord og det vitnesbyrd som de hadde. Og de ropte med høy røst, og sa: ”Herre, du hellige og sanndrue! Hvor lenge skal det vare før du holder dom og hevner vårt blod på dem som bor på jorden?” Og det ble gitt hver av dem en lang hvit kjortel, og det ble sagt til dem at de skulle slå seg til ro en liten stund, inntil tallet på deres medtjenere og deres brødre som heretter skulle slås i hjel liksom de selv, ble fullt.” Åp. 6,10-11.

 

”Sannelig,” sa de alle, ”og vår hvile har vært meget søt i disse Paradisets lunder og i Den Evige Stads herlighet.”

 

”Det er her,” sa en av dem. ”Slik det pleide å være på jorden, når de gamle krigssoldatene hadde sine møter og feiringer, for å tale om minnene fra sine fryktelige kamper. Vi er nettopp nå på vei til en storsamling for martyrer og Herrens vitner fra den mørke middelalder med den bitre forfølgelsen på jorden. Om en liten stund vil dere se mange store vogner bringe tusener hit til det vi kaller ”vår utflukt til fjellene”. Vi ville være glad for å ha dere med oss.”

 

En utflukt til fjellene

 

Vi gikk straks med dem, og kom snart til en stasjon i nærheten. Mens vi ventet på en vogn, sa jeg til mor og Maria: Jeg er så glad for dette møtet. Jeg har hørt så mye om forfølgelsens fryktelige dager, da tusener ble drept med ild og sverd. Neros forfølgelse i Rom var en forferdelig tid, da han brant så mange av de hellige. Han smurte inn kroppene deres med tjære, og laget midnattsfakler av dem, og deres smertefulle skrik var musikken foran hans hesteløp.”

 

”Det var fryktelig,” sa mor, ”men nå er de alle her med Guds herlighet over seg. Uten tvil vil vi snart møte mange av dem.”

 

”Se,” sa Maria, ”ser du vognene som kommer?”

 

”Å ja, i det fjerne,” svarte jeg. ”Er deres rute forbi denne stasjonen?”

 

”Jeg tror det,” sa en av de hellige, og med det vinket han, og en vognfører så ham og snudde vognen mot oss. Da den kom nærmere, la jeg merke til at det var knyttet flere vogner til, noe i likhet med jernbanevognene på jorden. Jeg visste ennå ikke hva slags kraft det var som drev vognene, med noe som lignet elektrisiteten på jorden virket kraftig i disse vidunderlige himmelske fremkomstmidlene. Men dette skal jeg tale til deg om senere, om du vil.

 

Som vognføreren satte farten ned og nærmet seg oss, gikk vi alle om bord, og ble hilst der inne av hundreder av de mest glade mennesker jeg har møtt i himmelen. Vognene beveget seg med vidunderlig fart mot fornøyelsesparkene og fjellsidene i Paradiset. Den stanset til sist iblant en mektig hær, samlet fra alle deler av Staden, av de som var blitt halshugget og hadde lidt martyrdøden for Kristi skyld. Mange av dem hadde lidt talløse pinsler og tortur i fengsler, på pinebenken og i inkvisisjoner, og var revet i stykker av ville dyr på arenaen i amfiteatre til forlystelse for onde mennesker.

 

Vi så mange av dem som det er hentydet til i den velsignede bok som nå ligger på deres nattbord, der hvor det tales om Gideon og Barak og Samson og Jefta og David og Samuel og profetene og andre som hadde trengsler med grusom hån og hudfletninger, eller lenker og fengsling.

 

Vi så de som var blitt steinet, saget i stykker, som var blitt fristet, ihjelslått med sverd, som hadde vandret omkring i fåreskinn og geiteskinn og hadde vært i nød, trengsel og pine. Som verden ikke var verd. De hadde vandret i ørkener og fjell og bodd i huler på jorden.

 

I blant dem så vi Jakob, som Herodes hadde drept med sverd og Stefanus, som de steinet. Faktisk, nesten alle apostlene var der. Vi så også Latimer og Thomas Hawks og ett hundre med dem, som hadde lidt i England som martyrer under hennes styre som ble kalt ”Bloody Mary”. Men de, sammen med de tusener av andre som hadde beseglet sitt vitnesbyrd med deres eget blod, var blant de aller lykkeligste mennesker jeg hadde møtt i de himmelske regioner.

 

Paulus gir forklaring på et skriftsted

 

Mens samværet pågikk, til glad og opphøyet lovprisning fra den store hær av hellige som verken ild, sverd eller fengsel kunne få til å vike fra den hellige bekjennelsen av Jesus, fortsatte jeg å tenke på det skriftstedet i Johannes Åpenbaring hvor han sier: ”Jeg så sjelene til dem som var halshugget for Jesu vitnesbyrd og for Guds ord, og som ikke hadde tilbedt dyret eller dets bilde, og som ikke hadde tatt dets merke på sine panner, eller på sine hender. De ble levende og hersket med Kristus i tusen år.” Åp. 20,4.

 

Nettopp på denne tid, kom Paulus for å besøke oss, og da han så at jeg var en nyankommen til denne store festen, sa han til meg:

 

”Var du en martyr for Jesus?” Jeg sa: ”Nei, men i sannhet elsker jeg ham og håper at jeg ikke forstyrrer?”

 

”Å, nei,” svarte han. ”Du er i sannhet velkommen.”

 

Jeg ble da frimodig, og ba ham forklare meg det skriftstedet jeg nettopp siterte.

 

”I sannhet,” sa han, ”hele denne store skaren som har lidt for Kristus på jorden skal også på samme måte herske med ham på jorden. Den tusenårige hvilen er nesten i ferd med å gry, da disse for tusen år skal bli storlig æret i blant himmelens hærskarer, når Herren skal vende tilbake til jorden med alle hans hellige. De skal herske med ham. Denne æren har alle de martyrhellige. ”For de som har lidt med ham, skal også herske med ham.”

 

 

En mektig lovprisningsgudstjeneste

 

Da den store forsamlingen hadde avsluttet planleggingsavdelingen av møtet (for det er mye planlegging som pågår i himmelen, som forretningene på jorden bare blir en barnelek i forhold til), da fulgte en lovprisningsgudstjeneste som når det gjelder begeistring og åndelig aktivitet ville gjøre det meste av den aktive tjenesten på jorden til skamme. Harpene og strengeinstrumentene i himmelen, i hendene på disse trenede korsangere, fikk himmelens buehvelvinger og katedraler til å gjenlyde. Sjelene, modnet under slike prøver av lidelse som disse hadde gjennomgått, utgjorde denne mektige samlingen, og de frambrakte de saligste og skjønneste melodier – til jeg var ganske i undring over kapasiteten og utviklingen av den menneskelige sjel i himmelen.

 

 

En himmelsk utflukt

 

Etter dette var det en himmelsk utflukt, som når det gjelder glede og fryd og demonstrasjon av seire og lovprisning, ikke kan sammenlignes med noe på jorden. Frukt av mange slag med variasjon av krydder og tilbehør fra den evige verden ble tilberedt til måltidet. Englene var travelt opptatt i denne tjenesten. Det var vanskelig for meg å lære om den mengde av gode ting som ble beredt for disse hellige, for det var slik en overflod. Etter at alle hadde spist, begynte de mange tusener sine utfarter til fots gjennom dalene og blant åssidene og fjellene i Paradiset. Det var store, svimlende dyp, og et underfullt landskap med behagelige hvileplasser og fullt opp av steder til glede overalt. Blomster i evig blomstring og marker med trær og gresstepper, med slike endeløse variasjoner at de er som en stadig belønning for de som hviler fra sitt arbeid, og med en evig tilfredshet i dette velsignede paradiset der oppe.

 

Kapittel 21

 

Det er ingen rasefordommer i himmelen

 

Det tiende besøk fortsatt

 

Ved avslutningen av den store samlingen, kom mor til meg, og sa:

 

”Sønn, har du lagt merke til at det ikke er noen rasefordømmelse i himmelen?”

 

”Ingen forskjell på rasene, mor?”

 

”Jo, det er forskjeller, men ingen fordommer på grunn av rase. Det blir ingen forskjell her selv hvilken kropp vi hadde på jorden. Alle sjelene er feilfrie og hvite, og det samme med klærne. Hvilken fysisk stilling vi enn har vært i, så er vi alle én familie her. Barn av én Far. Ser du den gruppen med sangere der borte?”

 

”Det gjør jeg, mor.”

 

”De var alle fargede i Amerika,” sa hun. ”Noen av dem led mye som slaver under deres gamle herrer. La oss gå og tale med dem et øyeblikk.”

 

Vi gjorde det, da jeg til min overraskelse gjenkjente en av dem. Vi sto ansikt til ansikt, men jeg nølte et øyeblikk, og sa så: ”I Paradisets navn, er det deg Rastus?”

 

”Ja, det er meg. Men hvem er du?”

 

Jeg sa: ”Se en gang til.”

 

Han gjorde det og begynte å smile.

 

”Jeg kjenner deg, herr Sodi. Du preket for oss fargede en gang om bord i båten på Nordsjøen.”

 

Og med det ga han meg hånden.

 

Jeg kjente ham i mine første år, da jeg hadde forretninger med hans gamle herre i Sydstatene. Han var meget sort og meget uvitende. Men hans ansikt skinte nå med selve himmelens lys, og hans klær var fullkomment hvite.

 

”Vel, jeg er glad for å møte deg,” sa han.

 

”I sannhet er det gjensidig,” svarte jeg. ”Men du er så forandret. Er det ingen sorte ansikter i himmelen?” spurte jeg.

 

”Nei,” sa han, ”vi er alle hvite her og i Herrens fullkomne bilde.

 

 

Rastus forteller om sitt liv

 

”Min herre,” sa han, ”frykter jeg ikke her. Jeg har aldri sett ham siden jeg unnslapp ham og dro til Nord-Russland med den båten du vet om. Han hadde vært hard mot meg med pisken, og jeg bestemte meg for at han aldri skulle få gi meg et slag til. Så etter at båten var fullastet med bomullsballer, gjemte jeg meg under dem til skuten var vel ute i sjøen. Da gjorde jeg meg kjent på grunn av sult og tørst.

 

De ga meg mange trusler om å kaste meg i sjøen, som med Jonas, men mitt liv ble spart, og jeg unnslapp til Russland. Heller ikke har jeg sett ham i denne himmelske verden. Jeg har gått til og fra blant disse talløse skarer av forløste og har vært i mange avdelinger av Staden, men jeg har ikke møtt ham. Jeg frykter at han ikke er her. Han pleide å gå til gudstjeneste i sin kirke og avga den gode bekjennelse på søndag, men på hverdagene var han ugudelig og hard med barna sine, og enda verre mot oss slaver. Jeg har fått oppleve dypt galskapen i å tjene Herren en dag av de syv og djevelen de neste seks. Tusener er fortapt ved å tjene to herrer, og synes from på søndag og la djevelen herske over dem resten av uken.

 

Å, jeg var så fattig i verden. Min hytte hadde ikke vinduer, heller ikke hadde vi en bit av et teppe å legge på gulvet eller et bilde å henge på veggen eller noen blomst i hagen – og hage hadde vi ikke heller, for bomullen vokste like til døren.

 

Men, å, jeg har allting her. Alt jeg kan se er mitt. OG også alt det andre. Alt dette tilhører alle som er her på samme måte som det tilhører meg. Jeg kan gå hvor jeg vil. Opp og ned disse gatene, gjennom de store avenyene, og ut gjennom gatene i Staden og med de velsignede Guds vogner til de uendelige områdene i dette Paradiset. Og Herren Jesus har gitt meg full frihet og sier:

 

”Gå akkurat hvor du vil, og spis av de trærne du har lyst på. Klatre opp i fjellene og gå ned i dalene og langs elvene og bad din sjel i Guds solskinn, som er lyset i hele den himmelske Staden og i dette Paradiset.”

 

”Vel, Rastus,” sa jeg til ham, ”jeg er meget glad for å møte deg her og være vitne til hvordan Gud har løftet deg opp av støvet og møkkdyngen og gjort deg til en fyrste i blant sine hellige.”

 

”I sannhet er jeg lykkeligere enn du kan være. Jeg er gjenstand for hans nåde, og du er vitne til det. Men hvordan kom du til Staden?”

 

”Dette,” sa jeg, ”er det første besøket mitt i Paradiset etter å ha vært i Staden bare en kort tid. Jeg har bare begynt å se min arv.”

 

”Vel,” sa han, ”Du vil aldri bli trett av å se inn i de store hemmelighetene i den evige Staden. Heller ikke vil ditt hjerte skjelve igjen under de kalde vindene av verdens synd; men det vil svulme av de sterkeste følelser til lovprisning. Ser du denne harpen? (Han løste den fra beltet og begynte å berøre strengene). Jeg holder den hele tiden stemt og rede til å prise Herren Jesus. Å, om jeg bare kunne møte min gamle herre fra jorden på gaten en dag. Da måtte englene tjene med den første irettesettelse i himmelen, og si: ”Ikke riktig så høy musikk der over i hjørnet, for du forstyrrer barnemøtet på 4. aveny.”

 

Intet urent skal komme inn i Staden

 

”Men jeg frykter for at jeg aldri skal møte ham, for Guds Ord sier at det på ingen måte skal komme noe urent inn i Staden, eller noen som ødelegger eller lyver, men de som er innskrevet i Livets Bok hos Lammet. Han pleide å besmitte kvinnene på plantasjen og ledet andre til å gjøre det samme, og gjorde andre umoralske avskyeligheter; det var ingen ende på dem.

 

Og så var saken den at han pleide å dekke over det og synes from på søndag. Å, jeg frykter at hans håpløse rop aldri vil nå Tronen. Og allikevel en dag kan en av englene komme til meg og si: ”Jeg har gode nyheter til deg. Din gamle mester har til sist begynt å be for alvor og vaske seg selv med tårer og Ordets såpe. ”Da vil denne gamle harpen begynne å synge på sitt høyeste inntil englene må si: ”Rastus, det er bedre om du går lavere ned til F-nøkkelen, for han er spedalsk fra fot til isse; og han vil trenge å dukke seg syv ganger i Jordan før han er ren.”

 

”Vel, Rastus,” sa jeg, ”hvordan er det med resten av slavene, er det mange av dem her i himmelen?”

 

”Ja,” kjære herr Sodi. Jeg mistenker deg for ikke å ha kjent dem igjen, for de har tatt på sine skinnende klær og lagt av de sorte. Det er skarer av dem her, og de synger i koret sammen med de andre, og stemmene deres er oftest de høyeste.

 

Selvfølgelig er de ikke alle her på noen måte. Men mange av dem var store hyklere når de æret sin mester. Noen av dem var blant de redde, noen av dem var vantro, og noen var blant horkarene og løgnerne. Og Gud sier at disse skal ha sin del i sjøen med ild og svovel. Om jeg bare kunne gå tilbake til dem og se dem en gang til, da ville jeg ta denne harpen og vise dem denne drakten, og bringe dem en klase med frukt. Og de kunne tro meg, selv om de ikke ville tro Moses og profetene.”

 

”Vel, Rastus, møtet har vært meget interessant for meg.”

 

”Og for meg også,” sa Rastus. ”Men mitt selskap sprer seg, og jeg må også gå. Jeg stoler på at jeg vil treffe deg senere.”

 

Så sa han farvel og forsvant blant vognene og de tusener som forlot martyrenes samling.

 

Sjeler fra alle nasjoner er der

 

Jeg sa nå til mor:

 

”Det synes virkelig som noe helt vidunderlig at det ikke finnes følelser av fordom her mot noen som Gud ser skikket til å gå gjennom portene.”

 

”Å,” sa hun, ”vi er her fra enhver nasjon under himmelen, alle raser, slekter, tungemål og folk er her, og alle er lik Herren. Skjønt alle beholder en eiendommelig likhet med det forrige liv.”

 

 

David tar oss med i sin vogn

 

”Men se, Davids vogn kommer.”

 

I løpet av noen øyeblikk hadde vi plass til ham og fløy med stor fart mot Stadens port. Vi passerte inn Manasse-porten og stanset til sist ved barnas store skole. Mor og Maria steg ut, og jeg bød dem farvel for en stund, og sa: ”Jeg håper å se dere snart igjen,” for David hadde sagt: ”Jeg vil ta deg med på en flytur gjennom noen av hovedavenyene som leder til Tronen, for jeg ser i ditt hjerte at det går i den retningen, og jeg har en befaling om å være din tjener for en tid.”

 

Videre dro vi gjennom gater og avenyer, og fløy med umåtelig fart. Lyset fra Tronen begynte å bli kraftig i det fjerne, og selv trærne som sto langs de store veiene, noe i likhet med trærne for skyggen i de jordiske byene, syntes å bugne av diamanter og rubiner av strålende klarhet, og de store boligene syntes bokstavelig talt å være besatt med det samme.

 

Vi kom nå til en bred aveny som ledet til Tronen. Tusener av herliggjorte hellige, noen gående og engasjert i hellig samtale, andre i vogner med gleden og freden fra himmelen over seg, på vei til og fra Tronen.

 

Jeg vendte meg nå til David, og sa:

 

”Selv om jeg er veldig spent på å gå videre til Tronen, er jeg veldig ivrig etter å se min kjære livsledsager, som jeg er blitt fortalt er holdt tilbake et fjernt sted i Paradiset.”

 

”Å,” sa David, ”hvorfor sa du ikke det til meg mens vi fremdeles var i Paradis? Vi kunne ha dratt dit så raskt, men nå vil jeg snu ryggen og dra med en gang, for jeg kjenner henne godt, og hun vil bli meget glad, og selv vil jeg være meget fornøyd for å kunne være dere behjelpelige med den store forlystelsesreisen.”

 

Deretter, idet han vendte vognen, sa han:

 

”Har du noe valg når det gjelder reiserute?”

 

”Nei, ingen, for jeg kjenner ikke noe til veien, bare at du drar forbi barnas skole og tar med mor og Maria. Jeg er uten kjennskap til veiene, så du må velge for meg.”

 

”Det skal jeg gjøre med glede,” sa David. Så fløy vi med lydens fart mot den store katedralen og stanset snart foran porten.

 

Seneca sa nå: ”Du har skrevet nok for i kveld. Renskriv nøye alt, og jeg vil besøke deg igjen som vanlig.” Så sa han godnatt.

 

 

Kapittel 22

 

Et nytt besøk i Paradiset med mor og datter

 

Ellevte besøk

 

Jeg må tilstå at jeg var så opptatt av Seneca Sodis vidunderlige åpenbaringer, at jeg omtrent ikke kunne tenke på noe annet, verken dag eller natt. Om nettene drømte jeg at jeg var i himmelen og gikk i de samme gatene hvor jeg gikk i visjonen, og når jeg våknet, var jeg skuffet over at jeg ikke var der.

 

Men nå var tiden for hans besøk igjen. Manuskriptet og alt var klart. Jeg ventet ivrig på at han skulle komme og gledet meg til enda en tur i Paradiset for å se mer av hvordan de hellige i himmelen hjalp hverandre. Det banket på døren, og Seneca kom inn.

 

”God kveld,” sa han, og tok min hånd med det spesielle håndtrykket, som bare hånden til en med et åndelig legeme, kan gi deg.

 

Jeg ba ham å sette seg, men han sa: ”Hvor er manuskriptet ditt?” Han så raskt over det med et smil og nikket anerkjennende. ”Men,” sa han, ”jeg er redd vi ikke har belyst meg, med sjel og ånd, som vi burde ha gjort, godt nok.

 

Min interesse og bekymring ønsker jeg prentet inn i alle som leser så de kan kjenne viktigheten av en rett forberedelse til det kommende livet, for de vet ikke hva de gjør når de bagatelliserer og ikke bryr seg om det evige og det som skjer der. Men når du, min kjære sønn, har gjort ditt beste, så vil Gud velsigne dine anstrengelser og mine, for budskapet har blitt sendt.”

 

Etter at jeg igjen hadde forsikret ham om at jeg ville gjøre mitt aller beste for trofast å erklære hans budskap, satte han seg ved siden av meg og begynte som følger:

 

Jeg var ivrig etter å se min gode venn, som var travelt opptatt med tusen andre, som jeg hadde fortalt, og hun var til hjelp for et stort antall sjeler som nettopp var kommet til den himmelske verden fra noen hedenske land, hvor misjonærene hadde vært virksomme for å forkynne Herren Jesus.

 

Og så, mens vi ventet i vognen, så jeg mor og Maria komme forbi i nærheten, og jeg vinket dem til oss. Da jeg fortalte dem om mitt store ønske og Davids vennlige tilbud, tok de straks i mot vår invitasjon om å dra med oss, og de var snart på plass ved vår side.

 

Mor sa med en gang:

 

”Jeg vet godt hvor de er, ved en av de fjerne stasjonene, langt forbi Benjamins port.”

 

Deretter svingte David vognen til høyre, og sa:

 

”Jeg vil ta ned aveny 92 og ut Benjamin-porten.”

 

Ingen behageligere inntrykk hadde fylt min sjel siden vi forlot Juda-porten første gang vi kom inn i Staden, der vi var blitt mottatt og ønsket velkommen av rikets Herre. Tankene om familiens gjenforening var så dyrebare. Mor og datter ved min side, og likeså David, Israels liflige sanger, vår tjener. Han som hadde ledet hæren av Den Høyestes tjenere og kjempet Herrens kriger, var nå vår tjener, og jeg skulle snart få møte min ungdoms hustru, som hadde arbeidet så mange år i de evige regioner i tjeneste for Herren. Å velsignede morgen som det var for meg! Hele min sjel var i henrykkelse ved disse salige tanker.

 

David sa nå:

 

”Er dere klare?”

 

Og vognen beveget seg videre. Vi reiste nå gjennom et område av Staden som var nytt for meg. Mor og Maria syntes vel kjent med ruten og hjemme på den.

 

Far og datter samtaler i Davids vogn

 

Maria talte nå, og sa:

 

”Far, jeg er så glad at du snart kan se kjære mor. Hun har hatt det travelt i det siste, og har ikke hatt tid til å besøke meg, som vi ofte gjør. Men vi vil snart møtes, og da kan jeg introdusere deg. Jeg undres o på om hun vil kjenne deg midt i den travle skaren.”

 

”Kjenne meg! Å, jo, hvordan skulle hun ikke kunne kjenne meg? Jeg har bare forandret meg litt siden vi skiltes. Virkelig, kjære barn, jeg er svært spent på å møte henne selv, mer enn du kan vite, for du har ikke opplevd noen adskillelse fra noen av dine kjære. Heller ikke har du opplevd de sorger og tårer vi har kjent så lenge. Alt dette unngikk du, så vel som verdens mørke synder. Jeg tror ikke vi nå skulle ha sørget så mye som vi gjorde, da du gikk ifra oss, for du var evig trygg fra det øyeblikket.”

 

”Ja, virkelig. Jeg er trygg og lykkelig i mine opplevelser. Jeg vet ingen ting om de sorger og tårer du snakker om. Andre har ofte fortalt meg om deres sørgelige feiltrinn og syndebyrdene i hjertet. Men hvor takknemlig de alle er for vår velsignede Forløser! Uten ham ville jeg selv ha vært fortapt, og jeg ville aldri ha sett eller ha kommet inn i denne himmelske verden.”

 

 

Stadens vakre arkitektur og boliger

 

David begynte å bremse ned på farten på vognen, og idet han kalte på mitt navn, sa han:

 

”Jeg vil at du skal legge merke til hva vi nå passerer.”

 

På begge sider av den store gaten, var det mengde av eiendommelige, vakre boliger.

 

”Disse,” sa David, ”er bygget etter deres smak og fantasi som bor i dem, som i sannhet inneholder de ”mange rom”. Du har uten tvil lagt merke til den store variasjon i landskap og bygninger igjennom hele Staden. Enhver kan velge sin egen, og skifte til en annen om de vil. Gud selv har behag i variasjon, og har ikke laget to gresstrå like eller to støvfnugg eller menneskesjeler. Men de grupper i verden som treffer de samme valg i utdannelse, og det de liker, grupperer seg naturlig sammen her, som du ser av disse eiendommelige husene. Du vil se hvor lykkelige og tilfredse alle synes å være i denne store kolonien.”

 

Mor talte nå, og sa til David:

 

”Jeg har vært her i mange år, og allikevel har jeg ikke sett noen utilfreds eller rastløs eller noen med hjemlengsel. Det ser ut til at vår store Far har forutsatt alle ønskene og begjæringene hos alt sitt folk, og har planlagt og arrangert dette evige riket, så alle får sine ønsker fullt ut tilfredsstilt.”

 

”Staden,” sa David, ”med alle dens variasjoner av arkitektur og konstruksjoner, dens frukt og elver og kilder, er tilpasset alle jordens folk; og fra alle jordens folkeslag, slekter, folk og tungemål, er disse talløse samlet. Skarer av hedningenasjoner er her; deres barn i særdeleshet i store tall er her, for de når ikke samvittighets alderen så tidlig som i kristne land. Disse er frelst i kraft av Forsoneren, inntil de synder mot det evige lys. Så, tusener er samlet her, og de vil vokse i år, og det er de som læres opp av disse trofaste tjenere i de forberedende områder av Paradis, dit vi drar nå.”

 

 

Seneca møter sin ungdoms kjære

 

”Å, David,” sa jeg, ”vil du sette opp farten på vognen, for jeg er så spent på å møte henne som var min elskede livsledsager på jorden.”

 

Med dette fløy vognen som med lydens fart. Gaten var som en fullkommen fornøyelse. Trærne bugnet av moden frukt! Vakre hus av alle beskrivelser! Tusener av lykkelige sjeler som kom og gikk! Og mange hvilte seg på himmelens hvilesteder! Men med denne farten vi nå reiste, fór vi forbi tusener av hus uten å kunne skjelne dem fra hverandre.

 

”Jeg ser porten i det fjerne,” sa Maria.

 

”Er vi nær den store Stadens mur og inngangen til Paradis?” spurte jeg.

 

Jeg så opp for å besiktige den store muren på nytt med dens mangfoldige fargeprakt idet David saknet på farten. Porten sto åpen, som de i virkeligheten alle gjør. Da vi passerte ut Benjamin-porten med dens funklende, store perle og skinnende hengsler av gull, hadde vi bare tid til å kaste et blikk bakover for å si adjø til Staden, inntil vi syntes å være mange mil forbi, langs en av de store veiene i Paradiset.

 

Maria lente hodet mot skulderen min, og sa:

 

”Far, hvordan liker du musikken og summingen i vognhjulene? Til vanlig er de nesten lydløse.”

 

”Å, jeg er helt slått over velden og storheten i himmelen. Mor, hvor snart tror du vi vil nå stedet vårt?”

 

”Å, ganske snart. Jeg synes jeg ser domen og spirene fra misjonsstasjonen nå.”

 

”Ja,” sa Maria. ”De er helt synlige for meg.”

 

”Å ære,” sa jeg. ”Se på fjellene og åsene og dalen som vi passerer. Å, min sjel er fullkommen henrykket. Å, om jeg hadde tusen tunger…”

 

”Bruk den du har,” sa Maria.

 

”Halleluja til Gud!” ropte jeg, da David raskt tok harpen, og vi sang alle om Lammets seire.

 

Vognen sto nå helt stille utenfor en stor buegang som ledet til et av de forberedende avdelingene i Paradiset. Da vi alle steg ut, så jeg til min forundring mer enn hundre meget vakre sjeler som møtte oss, alle med hans lys og ære over seg. Introduseres? Jeg behøvde ikke – særlig ikke når det gjaldt en – den vakreste blant de hundre og helt igjennom skjønn. Hun sprang fra resten, og ropte:

 

”Ære til Gud i det høyeste!”

 

Hun falt meg om halsen, men kunne ikke gråte, heller ikke jeg, for ingen kan gråte i himmelen, men gledens beger var fullt.

 

”Jeg visste du kom,” sa Genevive, ”men jeg visste ikke at David ville bringe deg hit. Å, hvor glad jeg er over at du nå er hjemme! Og er her mor og datter,” sa hun idet hun favnet dem begge i sine armer.

 

”Kjære Genevive, jeg har vært så spent på å treffe deg helt siden jeg kom til Paradis, men jeg kunne ikke nå deg tidligere. Våre drømmer om framtiden, som vi hadde på jorden, er nå oppfylt. Våre bønner er besvart. Hjemme til sist!”

 

Genevive sa:

 

”Jeg har så mye å spørre deg om, så vi vil gå til den gruppen av bygninger der borte.”

 

David sa:

 

”Min tid er til deres disposisjon. Føl dere bare fri!”

 

Som vi vandret sakte av sted, ble jeg introdusert for mange av dem som hadde møtt oss ved inngangsporten. Jeg fant ut at de var fra forskjellige deler av verden, men alle var engasjert i en velsignet tjeneste for vår Herre. Alle syntes fullkommen lykkelige og salige.

 

”Nå,” sa Seneca, må du hvile noen minutter, og mens du hviler, vil du dele frukten i kurven min med meg?” Jeg grep etter noe som syntes å være en herlig appelsin, men var ute av stand til å gripe den. Det virket ydmykende at han kunne spise og ikke jeg.

 

”Hvorfor er det sånn?” spurte jeg.

 

”Denne frukten,” sa han, ”er bare en liten prøve på hva jeg har fortalt deg om. Glem ikke at den himmelske verden er et åndelig kongerike, og at alle ting har en åndelig karakter, og du kan bare spise av denne frukten etter at du har krysset din jordiske boligs grenser.

 

 

Kapittel 23

 

Senecas videre besøk sammen med sin kone, mor og datter

 

Ellevte besøk fortsatt

 

Vi var nå inne i den aller vakreste bygning, en slags stor dagligstue, vakkert utsmykket med alle slags ornamenter, ulik de jeg hadde pleid å se innenfor Stadens gater. Alle ting hadde sølvdraperier, i sannhet skjønne, og hvileputene i stoler og sofaer hadde storslagne himmelske mønstre.

 

Fra dette rommet ble vi brakt inn i den store og veldig rommelige spisesalen, som nesten var opplyst av sølvutsmykninger og all slags sølvtøy for middagsbordet.

 

Tenk på et spisebord som var tre tusen fot langt, og hvor ti tusen gjester kan sitte ned samtidig, og du har en idé om denne spisesalen.

 

Genevive kom nå, og sa:

 

”Vi vil gå til den andre siden av bordet, hvor vi kan sitte ned sammen.

 

”Deretter fikk Genevive, Maria, mor og jeg selv setter oss ned alene, mens David og alle som møtte oss ved porten, hadde gått til den andre enden langt borte i den store salen.

 

Genevive bestilte nå vår lunsj, som besto av de skjønneste kaker av Paradisets beste hvete, sammen med alle slag av frukter som Paradiset bugner av i overflod overalt. Brødfrukt gror der rikelig, og den er ett av de tolv slagene på hvert tre.

 

Da takksigelsen var til ende, sa Genevive, som satt ved min side til meg:

 

”Jeg har vært så spent i anledning denne stunden, da vi alle skulle være samlet og jordens sorger var forbi. Fortell meg nå om resten av barna.”

 

”Ja,” sa Maria, ”fortell oss om dem. Jeg er så spent på å få lære mine brødre og søstre å kjenne, som min mor sier det er seks av.”

 

”Jeg er så glad for å fortelle dere at de alle er i live, og at det går bra med dem i verden og i deres egne hjem. De er ikke alle gode kristne, men de har allikevel lært å kjenne livets vei, og vi stoler på at de alle vil bli å regne blant de frelste.”

 

”Å, ja,” sa Genevive, ”jeg har ofte bedt for dem, og den engelen som du ser der borte sammen med David og resten, har ofte fortalt meg om dem, for han besøker ofte de områdene av jorden hvor de bor.”

 

”Hvor ofte har jeg undret spent på om de hellige i himmelen kjenner til de saker og ting som de etterlatte holder på med, og dine ord, Genevive, overbeviser meg kraftig om at det gjør de.”

 

”I sannhet så,” sa Genevive, ”vi har ofte meddelelser fra jorden.”

 

”Genevive, det finnes ingen sammenligning mellom synet av det ringe jordiske bord og hva vi har her. Hvor forfrisket jeg kjenner meg, og disse vidunderlige kildene i det fjerne, som veller opp av sølvinnfatningene, og de hundreder som samles om dem og drikker til hjertets velbehag! Å himmel, i sannhet! Hvor dyrebart er det løftet: Han skal lede dem til Livets vannkilder!”

 

”Dette er oppfyllelsen,” sa Genevive, ”og når du ser de ti tusen ved disse bordene med himmelens gaver foran deg, da vil du si: ”Lammet som er midt for Tronen skal mette dem.” For sannelig, alt dette velsignede, og umåtelig meget mer enn de kan se her, er det nådefulle resultat av hans omsorg for sitt folk – for han har forberedt en Stad for dem.”

 

”Nå,” sa Maria til Genevive, ”skulle jeg ønske dere ville ta oss med gjennom det store amfiteatret.”

 

Den store hallen for de nyankomne

 

Vi reiste oss alle og fulgte Genevive som ledet veien. En dør åpnet seg fra den store spisesalen og inn i et fantastisk stort rom, utstyrt med stoler, og dette rommet var noe i likhet med de gamle amfiteatrene i verden. Tusener hadde seter på forskjellige steder i denne veldige bygningen. Sølvutsmykningen overalt strålte med Paradisets herlighet. Denne store hallen fant jeg å være et av de stedene hvor de hedninger var forsamlet, som var blitt frelst av Kristus, men som allikevel ennå var uopplært i Kongerikets veier og i de åndelige ting som har med frelsen å gjøre. En av hovedstasjonene i Paradis som åpner sine dører for de hedenske landene er rett i nærheten av dette stedet.

 

Genevive sa nå:

 

”Jeg var alltid meget interessert i misjonsarbeidet i verden, i søndagsskolen og barneklassene, og de samme trekkene har jeg med meg her. Av min egen tid tilbringer jeg mye tid med å undervise de dyrebare sjelene som kommer til disse portalene, uvitende om Guds planer og veier. Alle hedenske småbarn er frelst, så vel som de i siviliserte og kristne land.

 

Barna tilhører Guds rike på grunn av Jesu forsoning

 

”De regnes ikke ansvarlig i så tidlig alder som de i mer opplyste nasjoner, derfor dør et stort antall i sin barndom og ungdom som ikke kjenner Guds lov som kan dømme dem; og siden de er underlagt den frie Livets gave, er de samlet her i meget stor uvitenhet. Selv om de hedenske nasjoner er ansvarlig overfor Gud, så er deres ansvar allikevel ikke så stort som deres i de kristne land.”

 

”Men, mor,” sa Maria, ”hvordan har det seg at så mange hedenske barn er frelst og samlet her, når så mange av deres foreldre går fortapt?”

 

”Deres foreldre,” sa Genevive, ”har nådd samvittighetens alder og ansvar gjennom det mål av lys de har. De har syndet på samme måte og falt under fordømmelse, og har fulgt sine ulike overtro og er dødd i sine synder, mens deres barn har ikke nådd det punkt av opplysning som kunne føre dem under et slikt ansvar.

 

Ved dette talte jeg og sa:

 

”Bibelen erklærer at ved én manns overtredelser, kom dommen over alle mennesker til fordømmelse. Og på samme måte er ved ett menneskes rettferdighet den frie gave kommet til alle mennesker til Livets rettferdiggjørelse. Rom. 8,18. Så mennesket er i begynnelsen alminnelig frelst ved Kristus, slik som Paulus igjen sa: ”Jeg levde en tid uten loven, men da budet kom, fikk synden liv, og jeg døde.”

 

”Sannelig,” sa Genevive, ”alle er levende og forblir så, inntil de mottar tilstrekkelig kunnskap om Guds vilje til å bringe dem under ansvar, og ved overtredelse følger åndelig død. Men jeg ser dere er ivrige etter å lære om dette store stedet, hvor denne store hær av frelste, som er frelst av Kristus fra hedninglandene, samles.

 

Legger dere merke til hvilken stor del som er unge og barn? Disse har bare hatt liten opplæring i den sanne Guds veier, tilbedelsen av ham og hans åndelige natur. Mange av dem har ikke hatt noen i det hele tatt. Opplæringen i avgudsdyrkelse henger ved dem, og de må læres opp i det evige Rikes veier og sannheter.

 

Hver av disse har sin egen historie. De er i stor undring med hensyn til hvem de er og hvor de er, når englene har brakt dem innenfor Paradisets porter. Den skinnende herlighet i denne verden er så stor, og mange av dem er fullstendig overveldet, lik en på jorden som nettopp er våknet av en underfull drøm. De er målløse av undring. Små barn av forskjellig alder er her, og allikevel vet disse like mye som barn fra kristne land. Dette store amfiteatret er ofte fylt til siste plass; og her blir de lært om alt som har med en tidlig opplevelse av denne verdens lys.

 

Mange av dem var gjenstand for hån og vanstell, uten venner eller en mors kjærlighet. De er i stor beundring av all denne vennlighet som vises dem her og undrer seg over den. Tusener og millioner av dem har vandret gjennom Paradisets regioner og inn i Staden, og deres stemmer forener seg sammen med himmelens melodi.”

 

Disse barna får her sin første undervisning

 

”Genevive,” sa jeg, ”hvorfor er dette stedet arrangert for hedningene mer enn for noen andre?”

 

”Det er ikke for de hedenske barna alene,” svarte hun. ”Det er mange her fra kristne land, men Gud har truffet kloke forordringer for alt sitt folk. Undervisningen her er tilpasset en klasse som knapt nok kjenner til de elementære ting i det moderne og siviliserte liv, og som ikke kjenner noe til læresannhetene i frelsen. Mange av disse guttene og pikene, og endog menn og kvinner som du ser blir undervist i klassene derover, er bare som de i småklassene på jorden.

 

Den store bestrebelsen er å lære dem opp og utvikle deres åndelige og intellektuelle evner. Det er meget interessant å legge merke til hvor raskt de utvikles fra ganske små barn til fullbefarne hellige i himmelen.

 

De lærer alle raskt å prise Gud, og enhver har en harpe lik din egen. De store lovprisningsgudstjenestene som holdes her meget ofte er sjelsforfriskende stunder, kan jeg forsikre deg. Da stemmer tjue – tretti tusen i de nye sangene de nettopp har lært, og siterer skriftsteder og himmelsk lærdom angående de evige Guds sannheter, mye som vi gjorde på jorden i våre lovprisningsgudstjenester. Og disse buehvelvingene og domen gir gjenlyd og gjenlyds gjenlyd inntil du skulle tro vibrasjonene ville høres i selve Staden.”

 

”Vel, Genevive, jeg kan ikke si hvor mye jeg har gledet meg over disse møtene og besøket hos deg. Hele min sjel er fylt med den dypeste følelse av beundring og lovprisning til vår Herre for slike kjærlighetstegn mot sitt folk. Sannelig, alle disse store tingene for barna hadde han i sine tanker før verdens grunnvoll ble lagt.”

 

”Visselig,” sa Genevive, ”eller selv før dette Paradiset ble planlagt eller satt i stand.”

 

Genevive forbereder seg for å dra med oss

 

”Vel, kjære Genevive, er du så engasjert her hele tiden at du ikke kan dra andre steder, når du kunne ha lyst til det?”

 

”Å, nei,” svarte hun, ”jeg har den mest uhindrede frihet endog som englene eller de eldste selv, til å gå fritt hvor jeg vil, og jeg vil veldig gjerne ledsage dere til hvilket som helst sted dere måtte ønske å gå.”

 

”Å, Genevive, ingen ting kunne gi meg større glede enn å ha deg med oss. Jeg planla nettopp en visitt til selve Tronen, da jeg kjente at jeg måtte se deg først, og David tilbød sjenerøst sin tjeneste, og vårt reiseselskap ble raskt gjort i stand, som du ser.”

 

”Om du synes,” sa Genevive, ”vil jeg dra med dere til Tronen, og så kan vi vende tilbake i ro og mak til den ene eller den andre delen av Paradiset.”

 

Så kalte hun mor og Maria til oss og brakte dette forslaget, som raskt ble mottatt. Hun sendte bud med en som sto i nærheten for å hente David og de andre, og etter noen få øyeblikk, var de i sammen med oss.

 

Jeg sa til David:

 

”Vi har bestemt oss for å vende tilbake med en gang til Staden og dra videre til Tronen.”

 

”Jeg er til deres behag til denne turen er endt.”

 

Genevive arrangerte raskt noen andre som kunne fylle hennes plass i de store forberedende klassene, og sa at vi måtte delta med resten i et takksigelseskor før vi forlot amfiteatret. Ordene i gudstjenesten ble raskt arrangert. David ledet koret. Vi hadde stemt våre harper og sluttet oss til dem, og i det vi falt på våre ansikter i tilbedelse og lovprisning, ropte vi ut Guds frelse. Vi reiste oss, og med dyp bevegelse sa vi adjø til de store hærene vi nå etterlot oss. Vi vandret mot portåpningen hvor vognen sto.

Etter igjen å ha sagt farvel til disse vakre lysets ånder, med de rene kjærlighetsbevisninger som himmelen flyter over av, satte vi oss i vognen.

 

”Nå,” sa Seneca og snudde seg til meg – ”nå kan du gå til sengs. Renskriv trofast som vanlig og gjør budskapet enkelt.” Han vendte seg, og med et vennlig ”god natt” forsvant han fra mitt rom.

 

Kapittel 24

 

Vi vender tilbake til Staden

 

Tolvte besøk fortsatt

 

Seneca kom til avtalt tid. Han skyndte seg til sin vanlige plass, for hans historie sluttet med at han satt i vognen i vårt siste møte.

 

”Min sønn, har du alt klart for budskapet?”

 

”Det har jeg,” svarte jeg, og han fortsatte som følger:

 

David sa nå:

 

”Har dere valgt reiserute? Det er tusener av mil mellom oss og Stadens porter.”

 

Genevive talte raskt, og sa:

 

”La oss reise forbi avgrunnen og klippene, for jeg husker at Sodi var meget glad i naturskjønnheten, og særdeleshet det som hadde med fjell og de veldige ting å gjøre.”

 

”Jeg er sikker på, pappa, at ditt ønske vil bli helt ut tilfredsstillet,” sa Maria. ”Jeg kjenner ikke til hva verden var med dens fjell og elver, men jeg har reist denne ruten noen få ganger sammen med mor og bestemor, så vel som andre, og jeg vet at det vil behage deg.”

 

”Virkelig, det er jeg sikker på. Og, Genevive, kjære, jeg er glad for at du husker mine naturlige følelser og har truffet dette valget, for mine naturlige tilbøyeligheter er ennå hos meg.”

 

Davids vogn begynte å skjelve som av liv igjen. Vi vendte oss mot de mange som sto ved porten og sa farvel til vi møtes igjen.

 

Jeg fant ut at Genevive hadde en hærskare av venner, for tusener hadde samlet seg for å se henne av sted og synge en avskjedssang, et kor jeg fremdeles husker:

 

”Vi sier farvel i himmelen,

Bare for å møtes en annen gang.

Må Guds velsignelse lede veien,

Ved fjell, gjennom skog og vang.”

 

Idet vognen beveget seg bort, forsvant de snart ut av syne i det fjerne bak oss. Skjønne marker i det rikeste flor spredte seg ut i dalen foran oss.

 

Mor talte og sa:

 

”Ikke en dråpe av menneskers svette var nødvendig for å frambringe disse markene med gyllen høst. Det finnes ingen forbannelse her, intet ugress eller noen torner. Men vår gode Fars vilje, skaffer alt til veie for oss. Men selv om allting gror i himmelen uten menneskers strev og svette, så er mennesker engasjert her i innhøstingen av denne rike grøde, men arbeidet er som en landtur og fornøyelse.”

 

”Å, hvor mye som er gjemt i Guds kjærlighet for mennesket!” sa jeg.

 

Skjønne blomster i endeløse variasjoner sto langs vognens vei.

 

”Duften av disse markene og blomstene er så oppløftende, og min sjel fylles av henrykkelse og behag,” utbrøt jeg. ”Hvorfor setter mennesker i verden så lite pris på Guds åpenbaring av dette store fornøyelsesstedet med evig fryd? Hvor mange kristne det er som forsøker å tro at himmelen bare er en tilstand av evig hvile for sjelen, og som ikke tenker på den som et slikt sted med storslagen herlighet. Det stjeler fra dem forventningens glede, og håpet er ikke det anker det burde være, om deres tro og håp hadde vært etter Guds idéer og åpenbaring.”

 

Vi kom nå innen synsvidde av vakre bygninger i det fjerne. Så sa jeg til Genevive:

 

”Hva er disse bygninger som vi ser der borte?”

 

”Bare et landsbyparadis,” sa hun. ”Mange av innbyggerne har hus også i Staden, men tilbringer ofte mye tid her, da det settes stor pris på disse fornøyelsesområdene.”

 

David slakket på farten av vognen, idet vi kjørte inn i gatene. Vakre kildevann fantes ved siden av kjøreveien, og også trær med modnende frukt.

 

David stanset vognen ved en sprudlende kilde; og vi sprang alle ned av vognen, og med sølvbegeret forfrisket vi oss med Livets vann.

 

Etter å ha valgt oss ut den frukten vi behøvde, satt vi igjen i vognen som beveget seg videre i nedsatt fart, for synet av stedet var for storslagent til at vi kunne dra forbi i hast.

 

Turen over fjellene

 

Snart kom åssidene og fjellene i det fjerne til syne for oss. En vakker elv slynget seg om foten av fjellpartiene, og kunne også klart sees. Videre gikk det. Veldige fjellkløfter gikk mellom fjellene og ga sin fortryllelse til landskapet. Vognen klatret opp fjellsidene for å dra over de høye fjelldalene.

 

David vendte seg mot meg og sa:

 

”Min sønn, jeg er glad for å ha denne anledningen til å reise gjennom dette veldige fjellområdet, og jeg blir heller aldri trett av det. Det minner meg om den gang jeg bodde i huler og kløfter og i blant fjellene da jeg flyktet for Saul, min forfølger. Jeg har ofte sett etter, men forgjeves håpet å få se Saul komme i en vogn langs en av disse store fjellveiene i Paradiset, men jeg har aldri møtt ham, og heller ikke har jeg hørt ord om hans nærvær innenfor Paradisets porter eller i selve Staden.”

 

”Stakkars Saul,” sa jeg, ”han forkastet Guds ord og nektet å adlyde ham, og straffen må betales.”

 

Jeg så nå opp på de mektige klippeframspringene over oss og ned igjen på den dype dalbunnen tusener av fot under oss. På forskjellige steder langs denne hovedveien, var det vakre forlystelsesområder, slik at når og hvor det måtte ønskes, kunne vi stige ned av vognen og glede oss over spaserturer i naturskjønnheten med alle slags frukttrær. Ved et av disse lot David vognen stanse, og vi samlet oss alle under de vidstrakte grenene til et av Livets trær, hvor vi begynte å sanke av dets frukt. Jeg ble så full av takk til Gud, at jeg nesten ropte:

 

”Hva har ikke Gud frambrakt! Å, David fortell meg, hvor stort er dette veldige Paradiset?”

 

David sa:

 

”Å, det er overflødig rom for alle de millioner som er, eller noensinne vil bli født. Disse forlystelsesområdene er nesten uten grenser. Jeg kjenner ikke de ytterste egner av himmelen. Kanskje Enok, Abraham eller Moses kan fortelle om det. En ting kan jeg si: Det finnes ingen synd, sorg eller død her. Det finnes ingen ondsinnet person i hele dette vidstrakte området, ingen ting som virker ødeleggelse eller løgn får noensinne komme innenfor portene til Staden eller inn i Paradiset.”

 

Ved dette gikk David bort til vognen og brakte med seg harpen, og sa:

 

”Vi må nå slutte oss sammen i en takksigelsessang.”

 

Vi tok raskt våre harper av beltet, og stemte dem med Davids. Han begynte med ordene i den 23. Salme, da han tenkte at jeg kjente den best. Deretter sang vi alle:

 

Rop av fryd for Herren, dere rettferdige!

Det sømmer seg for de oppriktige å synge Herrens pris.

Lovsyng ham til lyren, og spill på tistrenget harpe!

Syng for ham en ny sang; spill vakkert og rop av glede!

 

Da vi hadde avsluttet denne takksigelsessangen, sa David:

 

”Uten tvil vil dere møte Nehemias, en av de kjære himmelens hellige, som dere vil huske skrev under guddommelig inspirasjon på jorden, og sa:

 

”Du alene er Herren; Du har skapt himmelen, den høye himmel og hele dens hær, jorden og alt som er på den, havet og alt som er i det. Du holder liv i alle ting, og himmelhæren tilber deg.” Neh. 9,6.

 

Han fortsatte:

 

”Engler fra denne himmelske verden besøker jorden i stort antall, og noen ganger har hellige også hatt det privilegium, men det vil jeg tale til dere om en annen gang.”

 

”Å, hvor velsignet å vite,” sa jeg, ”at jeg tilhører ham, at jeg ble omvendt og ble som et lite barn, født på ny og mottok evig liv, og nå har opplevd denne store opphøyelsen! Å, halleluja til Gud!” ropte jeg.

 

Genevive sa:

 

”Skal vi ikke reise videre nå, for det er ennå mange ting å se på vei til Staden?”

 

Vi satt snart i vognen, og David rørte ved den magiske knappen, og vognen beveget seg framover og opp den mektige oppstigningen mot fjellets topp. Borte i det fjerne kunne det sees topp etter topp og fjell etter fjell – alt glitret av Guds herlighet. Og fremdeles beveget vi oss videre og steg høyere og høyere, forbi mektige fjellkløfter og sideveier, bygget av Rikets egen Konge. For en som var uvant, kunne det synes både som en svimlende og farlig rute.

 

Jeg sa til Genevive:

 

”Er vi helt ut trygge med slike enorme høyder, og med denne farten?”

 

”Trygg! Farlig rute!” sa hun. ”Det finnes ingen farer i himmelen. Ulykker finnes det ingen av. Og feiltagelsene blir få når vi har lært å kjenne Guds dypere visdom.”

 

Vi passerte mange fullsatte vogner som dro i den retningen vi nettopp var kommet fra. Alle var så opprømte og lykkelige. Vi ga alltid og mottok en god hilsen idet vognene passerte hverandre i nedsatt fart. Nesten alltid ropte nykommere som meg selv og vinket:

 

”Hjemme til sist, hjemme til sist!”

 

Vi møtte en vogn på en fjelltopp i denne store fjellkjeden som hadde Elias som guide. Den var fylt med menn og kvinner og et halvt dusin barn, og alle disse var nylig kommet fra verden. En lykkeligere gruppe har jeg knapt sett. David ga et signal, og begge vognene sto stille side om side. Vi hilste hverandre med håndhilsninger og sanne kjærlighetskyss. Barna var så fulle av fryd og lykkelig undring. Lik meg selv hadde de sin første tur på denne forunderlige ruten iblant fjellene. De stilte mange spørsmål og syntes ivrig etter å komme videre. Uten tanke av frykt, men med fullkommen tillit til de eldre og Elias’ ledende hånd, virket de fullkomment tilfredse. Etter å ha gitt dem en kurv med frukt som vi hadde samlet, takket de oss, og vognen deres beveget seg videre.

 

David sa:

 

”Nå må vi skynde oss, for det er mange interessante ting som ligger foran oss.”

 

Vi dro videre og beveget oss ennå høyere opp. Vi kom snart til en skjønn park på platået høyt oppe på fjellets topp. Inn i den parken ledet David vognen sin.

 

Vi satt et øyeblikk tryllebundet ved det vakre landskapet. Hager med himmelske frukttrær, blomsterprakt av forskjellig slag, veistier som slynget seg i alle retninger, med et stort antall vogner mye lik Davids som sto her og der, mens andre sakte beveget seg omkring, fylt med gledesstrålende sjeler, menn, kvinner og barn. Alle var lykkelige og nøt dette himmelske fornøyelsesstedet til fulle.

 

”Ja, sannelig,” sa jeg, ”hva har ikke Gud gjort for sitt folk!”

 

David stanset vognen. Mange av den store skaren vendte seg mot oss og kjente igjen David, kongen. I løpet av få minutter hadde et stort antall samlet seg i nærheten, og hilste David og oss.

 

”Men hvem er de fremmede?” undret de seg. Vi ble snart introdusert på nytt. David sa nå:

 

”Ta dere fri, og gå hvor dere vil.”

 

Oppholdet på fjelltoppen og møtet med jordiske venner

 

Vi tok en lang spasertur og møtte hundreder, som i likhet med meg selv, var her for første gang. Den store forlystelsesparken var tre kilometer hver vei. Tallrike vannkilder befant seg på de forskjellige steder, og var kildene til de utallige elver og bekker i Paradiset, og en del av det store systemet som flyter ut fra Staden og selve Tronen – både i Den Hellige Stad og ut gjennom hele Paradiset – vokste Livets trær med sine tolv slags frukter. Et bord midt i, var bokstavelig talt dekket med Paradisets deilige frukter, som vi alle spiste fritt av, mens vi nøt dette veldige interessante besøket.

 

”Vel, min sønn,” sa mor, ”blir du lønnet tilbake for dine anstrengelser og din selvfornektelse i Herrens tjeneste på jorden?”

 

”Å, mor, hvorfor stiller du meg dette spørsmålet? Jeg er tusen ganger gjengjeldt allerede. Bare hva jeg ser og nyter her i denne parken, er mer enn belønning god nok for alt slitet på jorden under pilgrimsgangen. Men hvem er de to menn som kommer i mot oss?”

 

Mor sa:

 

”Jeg kjenner dem ikke igjen.”

 

Genevive sa:

 

”De er fremmede, kanskje nylig kommet til Paradiset.”

 

På dette tidspunktet var de kommet nær til oss. De hadde armene i hverandres, og vandret sammen i lykkelig samtale. De tiltrakk min oppmerksomhet, for jeg syntes å gjenkjenne dem begge.

 

”Hallo, god morgen!” Og i et øyeblikk falt vi hverandre i armene og med høylydt lovprisning fra Gud, ropte vi:

 

”Ære være Gud i det høyeste!”

 

Men hvem var de? Bare to av mine venner, som jeg hadde lært å kjenne for mange år siden. En herre Fuggeli fra Stavanger i Norge, og den andre kjære sjelen var min venn, Mr. Ransome, fra London, England.

 

”Å, brødre!” ropte jeg, ”jeg ser dere er her, men jeg hadde ikke hørt at dere hadde forlatt verden. Å, broder Fuggeli, den siste gangen vi møttes på jorden, gråt vi sammen på jernbanestasjonen i din hjemby, og broder Edwin Ransome, du var en far for meg da jeg var i din store by, London. Vel, brødre, jeg er virkelig glad for å møte dere her. Jeg har bare vært her en kort stund og har enda ikke vært ved Tronen; men jeg er overveldet over storheten og herligheten i denne himmelske verden.”

 

Edwin Ransome sa nå:

 

”Vi har vært her en god stund, men har aldri vært i denne forlystelsesparken før. Er det ikke storslagent?” sa han.

 

”Dette overgår fjellene i Norge,” sa broder Fuggeli. ”Jeg mente de var storslagne nok, skjønt snedekket og islagt som de var i den kalde sone midtsommerstid; men her kjenner disse veldige høydene av disse utsøkte fjellene ikke til annet enn de vårlige himmelske morgener. Så visst blåser det ingen kalde vinder over disse fjelltoppene.”

 

”Nei,” ropte jeg, ”for se bare på disse trærne av kjempevekst, som henger ned med sine gylne frukter lik de i de tropiske land på jorden. Ingen vinter kommer noensinne her, det er jeg sikker på.”

 

Ved dette kom en gruppe lykkelige menn, dyrebare sjeler, og passerte forbi oss. Jeg spurte:

 

”Hvem er de?” Og de ble raskt invitert til å stanse et øyeblikk for å bli introdusert. Mine venner, Edwin Ransome og Peter Fuggeli, kjente dem godt, og sa:

 

”De er en gruppe av forkynnere som var bemerket og velkjente i verden. De var meget elsket på jorden, og på samme måte er de også i himmelen. ”

 

Møte med kjente forkynnere fra jorden

 

Jeg ble snart introdusert for Christmas Evans og Rowland Hill fra England. Dr. Guthrie også. Robert Flockhart og John Wesley sto side om side. Dr. Adam Clark og Georg Fox ble også introdusert, og deretter kom Peter Cartwreight og Lorenzo Dow, med mange andre.

 

”Å,” ropte jeg, ”jeg har hørt og lest om alle dere gode menn. Glad, og virkelig glad er jeg for å møte dere alle her. Dette må være forkynnernes utflukt og landtur.” Jeg vinket på mor, Genevive og Maria, som også ble introdusert. Et antall stoler ble brakt og satt under de vidstrakte grenene på treet, og vi satte oss alle ned. Vi så da David komme i mot oss bærende på sin harpe.

 

Da han var kommet nær, reiste alle brødrene seg og hilste ham med en himmelsk velkomst. David bøyde seg meget nådig, og satte seg med et fornøyd smil sammen med oss. Deretter reiste han seg, og idet han tok et overblikk over situasjonen, introduserte han raskt sin gruppe fra vognen igjen; og de reiste seg og ga oss en ny velkomst. Ved dette reiste jeg meg opp, og sa:

 

”Kjære brødre, min sjel er så overveldet av glede og himmelsk fryd, at jeg ikke lenger kan holde mine følelser tilbake.”

 

”Ikke prøv lenger,” sa Rowland Hill, ”men la oss alle prise Gud i sammen.”

 

”Vi knelte, og slik en lovprisnings gudstjeneste har jeg knapt vært vitne til noen gang, i særdeleshet ikke med så intense følelser og henrykkelses gleder. Georg Fox syntes å prise Gud høyere og saligere enn noen annen. Til slutt reiste vi oss, og David stemte i en salme og spilte på sin harpe. Vi sluttet oss alle til og sang med ham.

 

Etter meget samtale besluttet vi at vi alle skulle gå til den borterste enden av parken. David ledet an, og vi fulgte etter. Snart fant vi at mange av disse velsignede menn ikke hadde besøkt dette stedet eller kommet denne veien på lang tid, så det syntes like nytt for dem som for oss. Igjen sa jeg til Genevive:

 

”Jeg er så glad du valgte denne reiseruten tilbake til Staden. Å, slike herlige ting som er beredt oss!”

 

Fjellenes uendelige storhet og skjønnhet

 

Vi kom ganske snart til de ytre områder av parken, hvor vi fant oss selv på selve toppen av en stor fjellkjede i Paradiset. Som vi sto og så langt av sted mot det fjerne, over foten av fjellene og ned gjennom veldige daler og vide sletter, var vi som tapt i undring. I den vidunderlige klare atmosfæren i himmelen, kunne vi se over store distanser og inn i daler mange mil under oss. Veiene slynget seg ned fjellsiden med en slik variasjon av trær på begge sider, og alt det vi så var som uten parallell i skaperverket.

 

Som jeg sto og betraktet dette underet, sa jeg til David, med dronningen av Saba sine ord:

 

”Det halve var meg ikke fortalt” (1. Kongebok 10,7) og igjen ”Hva øyet ikke har sett og øret ikke har hørt, hva Gud har beredt for dem som elsker ham!” (1. Korinterbrev 2,9). Som vi så langt nede i dalen, så vel som langs fjellsidene, kunne vi se utallige hus og midlertidige boliger for dem som ønsket å tilbringe mye av deres tid her i disse områdene. Jeg tenkte igjen på Herrens ord: ”Jeg går for å berede dere et sted, for at dere skal være der hvor jeg er” – og hva har han ikke skaffet tilveie! Joh. 14,2.

 

Genevive kom nå og sa til meg:

 

”Er din nysgjerrighet tilfredsstillet?”

 

”Tilfredsstillet! Er noen sjel ikke tilfreds her? Jeg har klatret til toppen av mange av de høyeste fjellene på jorden, men de var bare som haugene etter muldvarpene i sammenligning med disse Paradisets undere, og tenk bare: disse er her for evig! De er våre til å nyte for alltid.

 

Ingen sykdom, ingen alderdom! Ingen død, ingen sorg eller smerte! Forløst og frelst for evig! Å, Genevive, jeg er glad vi er her. Å, hvilke herlige høyder vi er løftet til! Bare for en liten stund siden var vi i verden og underlagt sykdom, sorg og død. Nå er alt dette forbi. Ikke mer død! Men i himmelen, lik englene, og sammen med de frelste fra alle tider!”

 

David kom nå og sa:

 

”Vi behøver å ta av sted på ferden.”

 

Dermed bød vi farvel til våre hellige brødre, og vendte tilbake til vognen. Etter å ha samlet det nødvendige forråd av frukter igjen, og etter å ha drukket på nytt av det framspringende kildevann, var vi raskt på plass igjen i Davids vogn og forberedt for reisen til Den Store Konges Stad.

 

Vi sang en lovprisningssalme for disse store undrene. Så snart vi hadde begynt å synge, samlet det seg raskt mange hundre da de så David stående i vognen sin med harpen, og de sluttet seg til oss med høye hallelujarop til Gud.

 

I det samme kom to vakre kvinner og inviterte oss til å drøye en stund og spise sammen med dem ved deres bord i nærheten. De kjente David godt, og spurte om oss. Raskt introduserte vi oss, da Maria gjenkjente dem begge og sprang fra vognen og omfavnet dem, og sa:

 

”Å, Emma kjær, og Susie, hvor glad jeg er for å se dere!”

 

Disse fant jeg at de hadde vært hennes venner under barndommen i himmelen.

 

”Å,” sa hun, ”Far, disse var mine lekekamerater da jeg hadde mine opplevelser som liten pike.”

 

Selvsagt ble vi med dem, for de kjente David også.

 

De, som oss, hadde bare en kort piknik på denne fjelltoppen. De hadde samlet mange slags frukter, og et veldekket bord bugnet av alt som en sjel kunne ønske. I sannhet nøt vi dette festmåltidet, som bare de sjeler kan som har passert jordelivets grenser og er kommet i ny forening og fellesskap i det evige liv. Vi takket dem for det behagelige samværet og bød dem farvel så snart vi var i vognen igjen.

 

Kapittel 25

 

Reisen fortsetter mot Staden

Uendelige frukthager kommer til syne

 

Tolvte besøk fortsatt

 

Deretter beveget vognen seg videre og forlot fjellandskapet bak oss. Vår reiserute gikk nå gjennom en bred, men skjønn dal. Vi kunne se langt foran oss i det klare lyset av Paradiset. De store frukthagene med dyrking av appelsiner og sitroner på jorden var bare som miniatyrhager mot det som nå åpnet seg for oss.

 

Idet vi foretok vår nedstigning fra høydene bak oss, bredte deg seg ut så langt vi kunne se til hver side, umåtelige hager med fruktbærende trær av alle slag og beskrivelser, med de skjønneste blomster i mellom, som jeg aldri noen gang hadde sett.

 

”Å, hvor er vi?” ropte jeg, ”jeg er helt forvirret av all denne storslagne herlighet og underfulle tilretteleggelse av vår Gud.”

 

Jeg falt på mitt ansikt. Genevive og Maria fulgte meg begge og velsignet vår Skaper.

 

”Å, Gud, du skaper av alle ting! Å, Herre Jesus, du Forløser og Frelser, med høy takksigelse utøser vi vårt hjerte for deg. Evig pris skal være din for alltid.”

 

Da vi reiste oss opp, sa min mor:

 

”Fra disse områdene bringes veldige forsyninger inn i Staden. Se,” sa hun, ”på de vognladningene der borte!”

 

”Vidunderlig,” sa jeg, idet jeg så hundreder som raskt lastet dem med utvalgt frukt og åndelige grønnsaker av alle slag.

 

Vi dro forbi et hundre miles med disse frukthagene. Jeg så mange tusen lykkelige ånder som sanket frukt av disse vakre frukttrærne, og vognladninger dro hele tiden av sted til Staden.

 

 

Gjensyn med Staden

 

Genevive sa nå:

 

”Ser dere lyset fra Staden der borte?”

 

”Å, virkelig,” ropte jeg. ”Jeg tror det må være soloppgangen fra en juni morgen i himmelen.”

 

”Hvor godt du har dømt,” sa David. ”Guds Sønn, Lammet selv er lyset i den. En stadig junimorgen! Det er ingen vinter her.”

 

I løpet av noen få øyeblikk, kom Stadens mur til syne, og Simeons port raget opp foran oss.

 

”Å, David, slakk av noen få øyeblikk, gi oss mer tid til å se og betrakte storheten av denne mektige muren, og lese på nytt navnene på dens grunnvoller – før vi drar inn gjennom Simeons port.”

 

Portens engel løftet sine hender med en vakker velkomsthilsen. Jeg sa til Genevive:

 

”Hvorfor vokter englene disse portene som bærer navnene til Israels tolv stammer?”

 

Hun sa:

 

”Hadde det ikke vært for de tolv stammer av det gamle Israel, som banet veien for oss og ga oss alfabetet, så vi kunne stave Guds hemmeligheter, ville vi aldri ha opplevd en så rik inngang til Staden. Men lik Israel, når de trasket av sted til deres gamle hovedstad og de årlige høytidene, ville vi ikke ha vært bedre utstyrt enn de, og med de stadig større antall som samles ved disse portene, ville de ha vært blokkert og fullpakket til stor forvirring for oss. Så engelen er plassert der for å lede de store mengdene og bevare en fullkommen orden og ønske alle dem velkommen som er forberedt for saligheten i Staden og dens boliger. Uvitenhet er ingen hindring for å komme inn gjennom portene, men ulikhet med Jesu velsignede ansikt, er det. Så derfor må engelen være der og vokte inngangen.”

 

”Så, fortsatte Genevive, ”disse gamle hellige døde i troen, fulle av Guds løfter, som de så i det fjerne. Og de var overbevist om dem, og favnet dem, og bekjente dermed at de var pilgrimmer og fremmede på jorden, som lengtet etter et bedre land, det er et himmelsk. Derfor skammet Gud seg ikke over å bli kalt deres Gud, for han hadde bygget for dem denne Staden.” Hebr. 11, 13-16.

 

”Hvor sant,” sa jeg. ”Og ingen annen enn den Sanne og Evige Gud kunne ha bygget en stad som denne for dem og oss.”

 

Davids vogn hadde stått stille for en tid under denne samtalen, og han hadde lyttet taust til. Han vendte seg nå mot oss og sa:

 

”Jeg har gledet meg over samtalens løp. I hundrevis av år, før hedningenes tid kom, samlet det seg skarer av jøder ved disse portene. Vi var for det meste alle jøder da, men nå er hedningene langt flere enn oss, men så er hedningene våre brødre, for de er Abrahams ætt når alt kommer til alt, og arvinger til løftene. Men vi må nå dra videre.”

 

Vognen beveget seg sakte under buehvelvingen i den store porten. Engelen vinket farvel til oss, da vi forlot den vidunderlige porten og muren bak oss.

 

Mor talte nå og sa til David:

 

”Vær så snill å kjøre vognen bort til barnas katedral.”

 

Jeg sa til henne:

 

”Er du ivrig etter å se de små igjen?”

 

”Jeg er alltid glad for å være sammen med dem, men jeg vil at dere skal være forvisset om at jeg storlig har satt pris på hele denne turen.”

 

Vi sa alle det samme, men ingen hadde hatt slik glede av den som jeg. Alt var så nytt, så vidunderlig, noe som aldri kunne glemmes.

 

”Nå, David, avenyene synes brede her, så kjør med den fart du vil.”

 

Han rakte ut sin hånd og trykket på knappen igjen, så vognen syntes å fly med lysets vinger. I løpet av få øyeblikk stanset vi opp ved siden av Polytekniske. Vi steg ut og takket David for hans gode tjeneste, og han vendte seg og sa:

 

”Jeg er alltid glad for å gjøre dere en slik tjeneste.”

 

David beveget nå vognen sin hen til den andre siden av gaten og plukket litt frukt mens vi samtalte ivrig om den vidunderlige reisen vi nettopp hadde avsluttet.

 

Seneca Sodi sa nå: ”Jeg forlater deg nå, min sønn, for en liten pause.”

Jeg kastet meg tilbake i stolen med lukkede øyne og takket min Gud med ærefrykt for slike åpenbaringer fra den usynlige verden.

”Å, hvor virkelig framtiden er,” sa jeg. ”Jeg skulle virkelig ønske at jeg var der nå. Ingen sorg, ingen problemer, ingen død. Å, himmel, som ikke er så langt unna, må dine porter åpnes for meg, og må din engels vogn skynde seg til min ringe hytte!” Jeg grublet litt og ba til jeg sovnet som en sten.

 

 

Kapittel 26

 

Videre til Tronen

 

Tolvte besøk fortsatt

 

Seneca Sodi kom tilbake igjen og sa: ”Du må skrive igjen,” og han fortsatte som følger:

 

Genevive, mor og Maria sto ved siden av portinngangen. Davids vogn sto på motsatt side av avenyen, hvor han fremdeles sanket frukt og fylte en kurv. Jeg så Bohemond også, som kom i mot oss, og jeg vinket og ba ham skynde seg.

 

”Å, Bohemond, jeg har så mange ting å fortelle deg. Mange velsignede ting har hendt siden vi skiltes. Jeg vil gjerne introdusere deg for min elskede livsledsager, min ungdoms hustru, som jeg fant travelt opptatt i en fjern egn av Paradiset.”

 

Genevive virket storlig fornøyd over å vite at vi var slike nære venner.

 

Bohemond sa så:

 

”Når drar dere til Tronen?”

 

”Å, meget snart, tror jeg.”

 

Genevive talte og sa:

 

”Om dere synes, så kan dere dra med en gang, så vil mor og Maria og jeg selv, møte dere ved den store samlingen litt senere.”

 

Så vinket vi til David om å komme over til oss. Han samtykket raskt i å stå til tjeneste for oss igjen, og vi planla å dra av sted. Som vi utvekslet farvel-hilsener, sa Genevive til David:

 

”Dra forbi profetenes boliger og hils på i Jonas hus.”

 

”Å, Genevive,” sa jeg. ”Hvor snill og omtenksom du er mot meg.”

 

Og etter å ha presset mine lepper i mot hennes, med et farvelkyss, som vi pleide i verden, var vi snart i vognen som tok av sted i retning mot det indre av Staden. Helt siden jeg hadde steget ut av vognen første gang jeg kom inn i Paradiset, hadde dette vært målet for min stadige hjertelengsel, å nå fram til og se min Faders Trone. For jeg husket at vi skulle regjere med ham. Jeg hadde allerede, og flere ganger, sett vår velsignede Herre, og sett opp i hans hellige ansikt, men, å, hvor jeg lengtet etter å se hans Faders Trone og de skarer som måtte være forsamlet der.

 

”Alt dere begjærer og mer,” sa David, ”vil snart innvilges dere, men dere har vært kloke ved å ikke skynde dere til Tronen, for selv nå er dere ikke altfor vel beredt for dens overveldende herlighet. Turen inn til Paradiset vil bare ennå bedre forberede dere for det dere vil få se videre framme, for det er noe ennå, ennå bedre.”

 

Bohemond talte og sa:

 

”Jeg har vært meget travelt opptatt siden jeg så deg sist, i forskjellige deler av Staden, men jeg er overmåte takknemlig for denne anledningen til å dra sammen med deg.”

 

”Nå, David, fortell oss om profetenes boliger som Genevive snakket om.”

 

”Jeg skal bare være så glad for å fortelle dere om dem. Svært mange av profetene og de gamle Israels menn, og deriblant patriarkene, fikk sine boliger plassert tett sammen. De er slik plassert, at de lett kan komme til hverandre. Disse kaller de sine egne, men kan allikevel komme og gå som de vil. Det regnes ikke som noe påtrengende her, om noen kommer og blir så lenge de ønsker. Alle ting i Staden tilhører enhver av oss, og vi er alle arvinger til det.”

 

”Å,” sa jeg, ”har Gud forberedt alle disse ting for meg? Er de virkelig mine?”

 

”Likeså sikkert som du er i Staden, er de dine,” sa David.

 

”Jeg husker skriften, svarte jeg, ”hvor Gud sier: ”Alt hører dere til, og dere hører Kristus til.” 1. Kor. 3, 22-23.

 

Bohemond sa nå:

 

”Jeg undres på min egen bolig og hvor jeg skal finne den.”

David svarte:

 

”Vær tålmodig, min sønn. Gud vil finne et sted til din tilfredsstillelse. Men husk: du har uhindrede privilegier i hele himmelens rike, både i Staden og i Paradiset. Gå hvor du vil. Kom når det behager deg. Og vær alltid tilfreds.”

 

Lik alle avenyene og gatene i Staden, var denne overmåte rikt utsmykket. En gren av floden fløt midt i gjennom den. På hver side vokste Livets trær, og inne i mellom kunne vi se områder med de mest praktfulle blomster, intet jordisk kamera har noensinne tatt et bilde som kunne sammenlignes med denne himmelske herlighet.

 

Siden vi forlot barnas Polytekniske, hadde vognen vår rullet av sted med en ubeskrivelig fart. Mer enn ti mil (27 norske mil) var passert mens Bohemond og jeg talte om våre erfaringer siden vi skiltes fra hverandre.

 

Besøket hos profeten Jonas

 

”Nå,” sa David, ”nærmer vi oss de gamles boliger.

 

”Og idet han sakket på farten, sa han: ”Dere kan uten tvil gjenkjenne navnene på mange av de som bor her, for dere er alle sammen godt kjent med jødisk historie og vil være fortrolig med mange av de navnene dere ser der borte.”

 

Og sant nok, på dørene og verandasøylene og andre steder, var navnene på mange av Guds gamle hellige.

 

”Der er alle,” sa David, ”glad for å ønske nyankomne velkommen, så vel som gamle venner.”

 

Jeg sa til David:

 

”Genevive talte om profeten Jonas. Vil vi komme til å kjøre forbi hans bolig?”

 

”Så visst,” sa David, og i løpet av få minutter stanset vognen nær terskelen til et vakkert palass.

 

”Vel, jeg ser profetens navn,” sa Bohemond.

 

”Ganske visst,” sa David, ”Og han er virkelig bibelens Jonas. Jeg stoler også på, mine kjære brødre, at han er i sin residens.”

 

Vi sprang alle ned av vognen. David ledet an, og snart var vi ved terskelen. Det finnes ingen dørklokker å ringe med i himmelen, for enhver er alltid velkommen. Likeså gjerne kunne en travel bie be om å bli sluppet inn i sin egen bikube, som en hellig i himmelen behøvde å be en annen om å få komme inn i hans hus, for det er et evig broderskap i himmelen, hvor alle ting er felles, slik som vi lite kjenner til det på jorden.

 

Vi gledet oss umåtelig da David sa:

 

”Jeg ser Jonas nå gjennom entréen der inne.”

 

Idet vi gikk inn i hans bolig, kom han i mot oss, og David hilste ham med et:

 

”God morgen, min bror.”

 

”God morgen til dere,” sa Jonas. ”Jeg er alltid glad for å be dere inn. Fortell meg, hvem er disse brødrene som er med deg?”

 

”Nyss ankomne. Broder Sodi er greker av jødisk herkomst, men senere fra det skandinaviske folk, og Bohemond er fra det nordlige Russland.”

 

”Glad for å ønske dere velkommen, kjære brødre,” sa han idet han ga oss hånden. Vi satt snart i hans rommelige bolig, så vakkert utsmykket som intet jordisk hjem jeg noensinne har sett dekorert. Som jeg så meg rundt, tenkte jeg på Herrens ord på jorden: ”Jeg går for å berede dere et sted.” Joh. 14,2. Å, disse mange boliger, beredt av Den Allmektiges hånd. Og jeg tenkte igjen: ”Dersom han har frambrakt an slik endeløs variasjon av blomster av søt duft, og alle slags skjønne vekster, med så mange ting for å behage og berike våre jordiske liv, hva vil han så ikke forberede for sine hellige og sin brud i himmelen?”

 

”Vel, Jonas,” sa jeg, ”vi er alle virkelig glade for å møte deg, men si meg, er du profeten Jonas fra bibelens tider på jorden?” ”Jeg er profeten Jonas, sønn av Amittai, oppvokst i Gathelper, en by i det nedre Galilea i Sebulon for mer enn to tusen og syv hundre år siden, men da regner jeg med den jordiske tid. Men, kjære brødre, det har virkelig bare vært som to og en halv dag siden jeg kom inn i det himmelske riket, etter den himmelske regnemåte.”

 

”Vil du fortelle oss om din opplevelse med hvalen? Det har vært så mye skepsis angående den historien.”

 

”Historien er ganske sann,” sa Jonas, ”hvordan jeg levde midt i den store fisken, kan jeg ikke fortelle. Jeg vet bare at jeg levde tre dager inne i fisken. Men den var like syk av det som jeg selv. Jeg er blitt stilt det spørsmålet tusener av ganger. Det er en gammel historie for meg, skjønt like ny og sann, fordi Guds hånd var til stede både for å straffe og frelse.

 

Min fortsatte ulydighet ville ha betydd Ninives ødeleggelse, men min omvendelse og trofasthet betød deres frelse. Jo, historien er sann, hva enn spotterne måtte si. Det var virkelig et mirakel, men det ble etterfulgt av den største vekkelse noen by noen gang har opplevd. Min straff og omvendelse ble et tegn for ninivittene. De omvendte seg. Gud viste barmhjertighet, og jeg var sint. Å, syndige Jonas som jeg var. Men han hadde barmhjertighet med meg også, og mange av ninivittene ble frelst og er nå i himmelen.”

 

”Å, Jonas, jeg skulle ønske du kunne gå tilbake og gjenta din historie på jorden igjen. Mange holder på å latterliggjøre Guds ord på grunn av din opplevelse.”

 

”Ja,” sa Jonas, ”og de vil gjøre det til sin egen ødeleggelse. Mange store og underlige ting har skjedd og vil fortsatt skje. Noen av dem er så underlige at mennesker fremdeles vil tvile og kritisere som de alltid har gjort, og allikevel er det sant.”

 

”I sannhet så,” svarte jeg. ”Når underlige ting hender på det fysiske området, sier vi at et mirakel har skjedd. Men da kritiserer menneskene og fornekter. Men vi er virkelig glad for å ha møtt deg og fått høre historien fra din egen munn. Vi har alltid trodd at Guds ord var sant. Vår Herre henviste til deg 800 år etter din tid på jorden, og gjorde deg til et tegn på sin egen død og oppstandelse.”

 

”Ja, det var alt sammen sant,” sa Jonas. ”Og de skeptiske, som det var mange av under Herrens dager på jorden, vil stå på dommens dag med de samme menneskene fra Ninive, og ninivittene vil fordømme dem. Slik vil det også gå de siste dagers spottere som har meget større lys enn selv menneskene på Herrens tid.”

 

David talte og sa:

 

”I min tid skjedde mange ting. Guds hånd var daglig utrakt over meg, og han ga meg mange utfrielser – nok til å fylle en hel bok. Menneskene tok i min tid allikevel imot de ting som skjedde, når Guds hånd var utrakt blant menneskene.”

 

”Ganske sant,” sa Jonas, ”for i min tid, et par hundre år etter at du var død, syntes alle å tale om deg som en Gud hadde gitt særlig ære.”

 

”Vel, Jonas, vi skal til Tronen, og jeg er meget ivrig etter å se herligheten på dette vidunderligste av alle steder i himmelen, det som vi har sunget og bedt om hele vårt liv på jorden – og tenk på at jeg er så nær det nå! Å, halleluja til min Gud! Min sjel er så full av henrykkelser, at jeg ikke kan holde meg lenger.”

 

”Stem harpene deres,” sa David.

 

”Ja, visst,” svarte jeg, og etter et øyeblikk sang vi det høyeste stemmene våre kunne bære: ”Guds, vår konges under.”

 

”Å, tenk bare på at vi er i himmelen, og virkelig i profeten Jonas’ bolig – og nær Tronen.”

 

”Det har vært slik en glede for meg,” sa Jonas, ”å møte dere, kjære brødre, som har levd på jorden nesten tre tusen år etter min tid, så nå må vi sammen ofre Gud takksigelse.”

 

Og ved dette falt vi alle på våre ansikter og tilba og priste Gud.

 

Da vi hadde reist oss opp, sa Jonas:

 

”Jeg håper å være ved Tronen ved den store samlingen. Millioner av hellige tar del. Jeg håper å møte dere igjen ved den tiden. Så ga han oss hånden, og vi hilste ham alle farvel. Og snart var vi Davids vogn på vei til det store sentrum i det himmelske riket.

 

Jeg sa til David:

 

”Er vi ikke nesten så nær Tronen som vi var da vi vendte tilbake for turen til Paradiset?”

 

”Ennå nærmere,” sa David, ”men vi nærmer oss det fra en annen kant denne gangen.”

 

Lyset skinte så klart, og allikevel ikke blendende, for vi var forberedt for det. Tusener av lykkelige sjeler passerte forbi oss. Mange vognladninger ble gjort i stand på forskjellige steder for denne store samlingen.

 

”Nå,” sa David, ”må vi stanse, for jeg ser en engel som kaller på meg.”

 

Han sprang ut av vognen, og etter noen minutters samtale med engelen, kom han og sa til oss at han måtte etterlate oss her for en stund, da han var kalt til et fjernt område av Staden.

 

”Jeg tror jeg bare forlater dere for en kort tid. Dere kan fornøye dere med spaserturer slik dere liker. Gå på besøk som dere vil til hvilket som helst av husene. Kjenn dere fullkomment hjemme. Alt dere ser, er deres. Jeg må gjøre et raskt besøk til et område av Staden langt borte, i planlegginger som angår den store samlingen. Om jeg ikke vender tilbake til dere i tide, så stig om bord i en av vognene, og dere vil bli brakt til Tronen i god tid.”

 

Så, idet vi steg ut av vognen, bød han oss farvel med et vakkert bukk og vinket med hånden, og vognen hans var borte.

 

”Nå,” sa Seneca, er du trett og må hvile. Søt søvn og Guds fred være med deg!” Jeg så mot ham, og han forsvant ut av syne.

 

 

Kapittel 27

 

Konferanse med de eldste

 

Trettende besøk

 

Seneca kom som vanlig og kikket over manuskriptet og foreslo enkelte endringer og fortsatte deretter som følger:

 

Snart etter at vi hadde gått ut av Davids vogn, vandret Bohemond og jeg sammen i dype betraktninger over disse store under og Guds allmakt og kjærlighet, da vi kom til en skjønn park som vi gikk inn i. Vi hadde ikke gått lenge før vi kom til en gruppe av eldste, i blant hvilke var Abraham og Moses, Josva og Esaias, Peter og Johannes, Paulus og Silas, og mange andre. De befant seg i åndelig samtale. De vinket oss til seg, og sa:

 

”Vi er glade for å møte dere igjen, for vi er informert om at Herren har gode planer angående dere.”

 

”Vel, hellige brødre, vi vet ikke hva som ligger foran oss, men vi har funnet at han er full av uendelig barmhjertighet, og vi er meget interessert i alt vi får se.”

 

”Vi er alle sammen meget glade,” sa Abraham. ”Dere er blitt klokt ledet til denne store konferansen, og jeg har kjent til omfanget av deres besøk til denne tid, men vi begynte nettopp en samtale nå om det guddommelige som det læres i menighetene på jorden, og dersom dere er interessert, vil vi ønske dere velkommen til å bli værende en tid sammen med oss, og dere er frie til å stille spørsmål og svare som dere vil.”

 

Vi talte begge på en gang og tok i mot deres vennlige innbydelse, for ikke ofte kunne vi møte med så mange og så dyktige som disse, og med nettopp de som hadde bidratt mer til menighetens tro enn andre har.

 

Abraham sa nå:

 

”Vi er dypt interessert i alle menighetens anliggender på jorden, kanskje mer enn de som fremdeles befinner seg i sine jordiske boliger, og dere er så nylig ankommet fra jorden at vi er glade for å ha dere med oss ved denne anledningen.”

 

”I sannhet kjenner vi det som et stort privilegium,” svarte jeg, ”å sitte sammen med dere i denne konferansen.”

 

Ved dette ga Moses oss en kurv med den deiligste frukt som de hadde delt av. Deretter talte Abraham, og sa: ”Den teologi som behandler Guds eksistens, karakter og egenskaper, hans lover og herrevelde og de læresetninger menneskene skal tro, og de plikter som de skal ivareta, har vært mye forsømt i de senere år, og vi er informert om at i mange deler av menigheten har alvorlige villfarelser sneket seg inn.”

 

”Kristendom,” sa han, ”er menneskets liv i personlig samfunn med Gud. Den er en anerkjennelse av Gud i alle våre plikter. Den er det båndet som forener Gud og mennesket. Det er troen som griper Guds nærvær, og byr ham velkommen i alle menneskelivets forhold. Det er Guds liv i menneskets sjel som åpenbarer seg daglig i praktisk moral.”

 

”Hva er dog,” spurte jeg, ”forskjellen mellom kristendom og teologi?”

 

Abraham sa:

 

”Kristendom refererer til Gud i menneskets liv og hjerte som hengir seg til lydighet til all Guds vilje.”

 

”Teologi,” sa Moses, ”er et vitenskapelig system som behandler Gud og de lover som mennesket blir frelst ved. Allikevel kan et menneske være en teolog, som mange av de skriftlærde og fariseerne, uten å oppleve kristendommen. Kilden til all sann teologi er Gud selv i de åpenbaringer han har gitt til mennesket.”

 

Deretter talte Paulus, og sa:

 

”Disse åpenbaringene er både naturlige og overnaturlige. Naturlig teologi behandler Gud og hans egenskaper som naturen underviser dem. For nesten nitten hundre år siden skrev jeg: ”For de synlige ting av ham kan klart sees fra verdens skapelse av, og blir forstått ved de ting som er skapt – ja, selv hans evige guddommelighet.” Romerbrevet 1, 20 (engelsk oversettelse). Så de er uten unnskyldning.

 

Men skriftene er den sanne kilde til den riktige teologiske undervisning iblant menneskene på jorden. De er guddommelig inspirerte åpenbaringer til menneskene. Den omhyggelige tolkning av dem åpenbarer Gud for menneskene, slik vi har funnet ham etter hundreder av års bekjentskap med ham her. De åpenbarer hans sanne natur, egenskaper, forhold til og behandling av mennesket, dets forhold til og plikter overfor Gud og sine medmennesker, og taler også om vår framtid, slik vi nå alle opplever den, med dens belønninger, og også den straff som måles ut for de ubotferdige.”

 

Ved dette talte jeg og sa:

 

”Det har vært så mye splid og kritikk av skriftene i de siste ti årene, så jeg er glad jeg har det privilegium å kunne spørre dere, som skrev så mye av dem, om deres ekthet og autentiske autoritet fra Gud til mennesker.”

 

Moses var den første til å tale. Han sa:

 

”Det var mange som argumenterte og ville finne feil i min egen tid. Det var ikke noe bevis som kunne tilfredsstille dem. Det finnes mysterier i åpenbaringen så vel som i den ytre skapelse. Jeg visste at jeg var kalt og i direkte oppdrag fra Gud, og lovens bøker ble skrevet etter hans uttrykkelige befaling. Josva var min etterfølger og gikk fram i sitt ansvarsområde, utnevnt av vår Guddommelige Herre, og hans budskap og skrifter hadde forord som disse: ”Så sier Herren, Israels Gud.”

 

Samuel, profeten og seeren i Israel, var tidlig kalt av Gud, og talte med autoritet fra himmelen. Alle profetenes bøker er satt sammen av direkte budskap fra Gud. Vår Herre sendte oss ut, og anerkjente fullt ut hele innholdet av våre skrifter, inkludert de gammeltestamentlige skrifter.

 

Han ga den høyeste ære til disse gamle beretninger, som han fullt ut har fortalt meg. Hans segl er satt på dem, og de vil stå for evig. Du behøver ikke frykte for at skriftene noensinne vil komme under menighetens føtter på grunn av de skeptiskes bestrebelser. Gud har reservert for seg selv makten til å få jorden til å åpne sin munn og sluke onde menneskers råd og renkespill, som i Korah, Datan og Abirams dager.”

 

”Virkelig,” sa Paulus, ”Vår Herre ga sin fulle sanksjon til hver jota og bokstav i loven og profetene, og foreskrev Mose forordninger som bindende for hele jødefolket. Han siterte skriftene til nesten hver eneste av profetene, fra Moses til Malakias, og anerkjente deres fulle autoritet som Guds ord, og ga dem den bestemte tittel: ”Skriftene”, som er forskjellig fra alle andre skrifter. Som vår Herres apostler og evangelister anerkjenner vi fullt ut deres guddommelige opprinnelse, og vi siterte fra dem og skrev dem ned og forkynte fra dem, og viste til dem som autoritet i alle spørsmål angående troen. Vi erklærte at de var Guds tale, og gitt slik som den Hellige Ånd talte gjennom sine hellige tjeneres munn i gammel tid. Dette er uttrykkelig uttalt av David, av Esaias, og av alle de hellige profeter.”

 

Peter talte nå, og sa:

 

”Dere vil huske at jeg i et av mine brev talte om vår Herres forklarelse på det hellige fjell, og om den stemmen som talte fra himmelen og stadfestet at denne Jesus var Guds Sønn. Vårt samstemte vitnesbyrd skulle ha vært tatt imot av enhver jøde. 1. Pet. 1, 17-21. Og allikevel erklærte jeg så at skriftene var et ennå sikrere profetisk ord, og jeg formante dem til å akte på disse åpenbaringene, fordi de fullt ut talte om Kristus, vår Herre.”

 

”Det er,” sa Peter, ”positive bekreftelser for inspirasjonen og autoriteten i alle det nye testamentets skrifter. Hva de fire evangelistene skrev, var under øyesyn og overvåking av vår Herre, skjønt det ikke kom under offentlig bemerkelse før mange år etter himmelfarten. Et særlig løfte om den hellige ånds nærvær og hjelp var gitt til alle apostlene. Sannhetens Ånd, som slik ble lovt, skulle frambringe i erindringen alt det Herren hadde lært oss, og de skulle undervise oss om alle ting. Gamle sannheter skulle bringes til vårt sinn, og nye sannheter bringes fra kildene der oppe til hans særlige glede. På grunn av denne utrustningen la Herren en autoritet i våre ord som i sitt eget og de tidligere profeters. Det nye testamentets forfattere identifiserer alltid sine ord med Den Hellige Ånds, og erklærer sine budskap som sannhet i Guds ord, det Herrens ord som forblir for evig. Så det kom alt sammen fra Gud. Ordene ånder hans godhets rene ånd og bærer hans autoritetsmerke, og de vil stå for alltid.”

 

”Vel,” sa Bohemond og jeg på samme tid, ”vi skulle gjerne ha en kort redegjørelse nå, eller oppsummering av deres lærdommer, slik som dere nå forstår dem, for vi skulle gjerne sammenligne våre egne tanker og vår teologi, og også det som læres i menighetene, med sannheten slik den er.”

 

De samtykket alle raskt, og Abraham talte og sa:

 

”Vi vil overgi dere en slik erklæring om kort tid. I mellomtiden, om dere har lyst til det, kan dere ta en flytur i en av vognene som drar forbi til en lovprisningstur, eller besøke den parken som ligger i nærheten av Tronen.”

 

Vi takket dem for deres vennlige tjeneste, og idet vi steg omborg i vognen, sa de:

 

”Vi vil snart se dere igjen,” og de vinket vakkert farvel. Esaias tilbød seg vennlig å dra med oss. Vi takket ham, og vognen stanset snart opp igjen ved inngangen til en samling av tusener.

 

Stedet syntes å ha et omfang noe tilsvarende ti eller tolv mål på jorden. Stolene løp i sirkler rundt hele det vidstrakte området for tilbedelsen. Orkesteret hadde en forhøyet plassering i sentrum, og tusen harper og stemmer begeistret den veldige tilhørerskaren med himmelske melodier. Davids harpe og stemme var aldri så skjønn som i den gudstjenesten. Mange fedre fra den tidligere menighet var der, og mange også som hadde lidt forfølgelse og martyrium. Deres ansikter lyste med en særlig glede, idet deres ord falt som velduftende olje på denne vidunderlige skare.

 

På tilskyndelse av den hellige Bartholomeus, falt vi alle på våre knær og ansikter, og med ett hjerte og én røst ga vi Gud all ære. Mange korte prekener ble forkynt til de tusener som var samlet, og som lik meg, var nyankommere til Staden. Dette syntes å være en forberedende gudstjeneste for den store kommende samlingen ved Tronen.

 

Esaias, med sitt lange, bølgende skjegg, talte som med sølvtrompet, og annonserte det alminnelige program som var arrangert for den store anledningen. Enoks ansikt skinte lik englenes når han ropte ære til sin Herre. Johannes, døperen, beveget også forsamlingen med sin gjennomtrengende stemme som en ild. Den velsignede jomfru var også der, og hennes skjønne stemme var som lysbølger over alt folket. Priskilla og Akvilas kom begge med uttalelser offentlig til stor hjelp for forsamlingen. Mange andre vitnet om Guds store godhet. Til slutt sto vi alle og sang en æreshymne med én røst, og som én sjel ropte vi lovprisninger til ham som hadde løskjøpt oss til Gud med sitt eget blod.

 

Gudstjenesten ble nå avsluttet, og på vei ut så vi mange nyankomne fra jorden, og noen av dem var av vår egen bekjentskapskrets. Å, hvilken glede å møte disse og tenke på at vi nå kunne hjelpe dem i deres kunnskap om det himmelske riket. De var så fulle av tilbedende beundring og lovprisning, at de knapt kunne holde sine følelser tilbake.

 

I virkeligheten kjente vi alle mye av det samme. Vi kunne ikke bekjenne det annerledes midt i hans herlighet og ved hans velsignede bilde, og i forening med dem, som vi lenge hadde ventet på å få se fra tidligere år. Vi vandret til et stille sted under de vidstrakte grenene fra det mest vidunderlige tre hvis frukter bugnet innen lett rekkevidde, og som modnet hver måned. Frukten og bladene sendte ut sin behagelige duft, og alle sammen kjente vi oss henrykket av Guds nærvær og herlighet, og alt som var brakt til veie og planlagt i hans kjærlighet for oss, så jeg skyndte meg å foreslå at vi alle skulle bøye oss for ham og gi ham fra vårt hjertes dyp vår inderlige takknemlighet.

 

I et øyeblikk var vi alle på våre ansikter, og det syntes som våre venner aldri kunne stanse med å si: ”Halleluja til Gud”. Til sist sa jeg:

 

”Ville dere like å gå tilbake til deres jordiske hjem igjen, og forlate deres boliger her?”

 

En av mine gamle kjære venner reiste seg, grep hånden min og sa:

 

”Å, ikke still slike spørsmål. Det var bare en vugge for vår eksistens. Dette er vårt hjem. Å, velsignet være Herren!”

 

Vi sanket nå en del frukt og hadde samfunn sammen en lang tid. De fortalte oss mye om gjøremålene i de fellesskap de hadde forlatt. Jeg syntes å være tilbake igjen for en stund, iblant husene og ved bordene, og kjøre med dem langs veien og på gatene, mens de talte til meg om disse ting. Jeg sa:

 

”Å, Skandinavia, mitt adoptivfolk, om jeg bare kunne se dere alle her og ute av alle åndelige bånd og formaliteter, da skulle jeg rope ut Guds pris høyere enn noensinne.”

 

Så sa jeg:

 

”Om de bare visste at dere har brakt oss disse nyheter, mens de holdt på å senke deres legemer ned i graven; om de bare kunne se dere her i all denne herligheten, og oss, under dette dyrebare besøket under disse majestetiske Livets trær, da ville de løfte sine øyne mot det høye, og si: ”Å, om jeg hadde duens vinger, da ville jeg fly av sted til min ro.” Da med martyren Stefanus sitt syn, ville de se himmelen åpnet og de herlige ting som Guds Sønn har forberedt for sine barn. Om bare deres trosøye kunne gjennomtrenge det sløret som skjuler framtiden, om de bare med apokalyptisk syn kunne se denne herligheten, om de bare kunne høre ekkoet av de melodier som vi nettopp har hørt, og som Paulus fikk oppleve noe av da han ble rykket hen til den tredje himmel, - da ville de for alltid si:

 

”For meg er døden en vinning” Fil. 1,21. Rettighetene i Kristus for dem ved Den Hellige Ånd, ville bety mye mer for dem enn de nå gjør.”

 

Bohemond sa nå:

 

”Dere har ubegrenset frihet her. Plukk av hvilket som helst tre som dere ønsker, gå omkring hvor dere vil og nyt alt dere ser. Alt tilhører dere og dere tilhører Kristus, og Kristus tilhører Gud. Vi har funnet det klokt å ikke forhaste seg. Dere behøver ikke å ha det travelt. Evigheten ligger foran dere.”

 

Idet han sa dette, bød vi dem farvel, og sa:

 

”Vi vil uten tvil møtes igjen ofte. Vi har en avtale i nærheten av Tronen og behøver å ta av sted dit. Senere håper vi å møte dere i den store samlingen ved selve Tronen. Vi vil være meget glade for å se dere der.”

 

Vi vender tilbake til de eldste og mottar skriftrullen

 

Vi steg om bord i en vogn, og var snart ute av syne og hørevidde for våre venner. Lyset fra Tronen økte sterkt, og vi steg ut kun for å møte våre eldre brødre som vi hadde forlatt en tid tilbake.

 

De overga oss nå en skriftrull som de hadde forberedt, og sa:

 

”Studer denne nøye og sammenlign den med hva dere har lært tidligere.”

 

Vi takket dem for deres vennlighet, bød dem vakkert farvel, og sa:

 

”Vi håper å se dere snart igjen ved Tronen.”

 

”Å, så visst,” sa Abraham. ”Vi vil være der, for det er av altfor stor betydning til å gå glipp av.”

 

Vi vendte nå våre ansikter mot en skjønn hage med mange trær som vokste i en sirkel, med grener hengende over det hele, lik sørgepiletrærne på jorden. Da vi kom nær til, så vi to engler i de skjønneste klær som satt midt i på vakre hvileputer. De reiste seg og bød oss velkommen, og la sine hender på våre hoder, og sa: Vi hilser dere i vår Guds navn. Men hva er det i din hånd?”

 

”En skriftrull, gitt oss av de eldste.”

 

”Velkommen til denne hagen og til disse sitteplassene. Duften av disse bladene vil gi dere nådesopplysning mens dere leser og studerer.”

 

Vi satte oss ned i undring, men englene var forsvunnet.

 

Vi leste og leste på ny i den hellige rullen, og gledet oss overmåte over å kjenne at vi kjente oss i salig harmoni med de klare erklæringene av guddommelig sannhet som fantes i dokumentet.

 

Bohemond sa nå:

 

”Jeg skulle ønske til Gud at mine Bøhmiske brødre, som har levd i hele det Østerrikske keiserriket og andre steder, bare kunne hatt det privilegium å lese hva de eldste har skrevet til oss.”

 

”Jeg tenkte akkurat på det samme; at dersom det Skandinaviske folk, så vel som de tusener av menigheter i Amerika og England bare kunne studere denne samlingen av guddommelige læresetninger, så ville det rense ut noen av de moderne villfarelser og vranglærer som har sneket seg inn iblant folk, gjennom den ubegrunnede kritikk i de senere år. Vi må bevare denne skriftrullen, for den er forberedt med stor omhu.”

 

Vi reiste oss nå og tok en lang spasertur blant de vakre blomsterformasjonene, og samlet frukt som vi trengte. Vi forlot det fredelige, innhegnede sted, og sluttet oss til skarene som var på vei til Tronen. Vi hadde ikke gått langt, før mange av de hellige, som gikk forbi forespurte oss om skriftrullen. Vi leste den høyt for dem og gjennomgikk de forskjellige læremessige ting, til stor oppskattelse for enhver.

 

Nettopp da kom det en vogn, fylt med mennesker fra den eldste tid, som vi ikke hadde møtt før. De reiste i meget langsomt tempo. Deres vogn lignet mer på de gamle kjøretøyene på jorden. Da de så at vi var fremmede, inviterte de oss med en gang til å kjøre med dem. Vi tok i mot deres invitasjon, og det besøk og det vi senere fikk se, kan aldri fullt ut beskrives.

 

”Nå må du hvile,” sa Seneca Sodi, ”for jeg vet at du er sliten og trett.” Så ga han meg rullen som skulle kopieres og sa godnatt.

 

 

Kapittel 28

 

De eldstes trosbekjennelse i korthet

 

Guds egenskaper

 

1. Det er bare en levende og sann Gud.

2. Guds egenskaper er de kvaliteter, elementer og fullkommenheter som tilhører Ham. De tilhører Ham og er deler av Hans guddommelige natur – ikke så at Hans hele vesen består av en kombinasjon av de samme, men fordi de er former og uttrykk for Hans vesen, som Han har åpenbart for mennesket.

3. Disse egenskapene er naturlige og moralske. De naturlige egenskapene avslører Hans eksistens som en uendelig og fornuftsmessig Ånd, som er selveksistens, frihet, allmakt, allestedsnærværende, allvitenhet og visdom. De moralske egenskapene er hellighet, rettferdighet, godhet, kjærlighet, nåde, barmhjertighet og sannhet.

4. Som kjent for menneskene på jorden, er Gud en usynlig Ånd, som intet menneske har sett eller kan se. Han er evig og selveksisterende. Han skaper vesener med udødelighet, men Gud alene eier evighet. Han er uendelig. Han fyller alt rom i universet, og favner alle verdener. Han er til stede overalt, det vil si uendelig i makt, som vises av all Hans skapelse fra det uendelig store til det aller minste. Alle Hans handlinger gjøres ved utøvelsen av Hans vilje, og er synlig for mennesket i det universelle, ved Hans gjerninger, og i deres forskjeller og mangfold. Guds allmakt er begrenset bare av Hans moralske fullkommenhet. Gud kan ikke lyve eller gjøre noen ond handling, selv om Han har makten.

5. Gud er til stede overalt. Han er Skaperen, Opprettholderen og Herskeren over alle ting. Han er også allvitende, og alle ting ligger åpne og nakne for Hans øyne. Guds visdom er uendelig, og favner all kunnskap. Den er uavhengig av alle Hans skapninger. Vi kan ikke fortelle Ham noe Han ikke vet, men Hans intelligente og uendelige intuisjon forstår alle ting i det forgagne, nå eller i framtiden. Denne intelligensen er fullkommen og absolutt. Mennesket analyserer for å finne ut av sin natur. Gud kjenner naturen uten analyse.

6. Guds forutviten er absolutt. Hvordan den er forenlig med menneskets frie vilje og moralske ansvar, er i sannhet et stort problem for menneskene i verden. I skriften læres imidlertid begge klart, og troen tar imot det som fornuften ikke kan forsone seg med. Noen av jordens menigheter har fornektet menneskets moralske frihet. Andre opprettholder at Gud i utøvelsen av Sin allvitenhet, så vel som Sin allmakt, avstår fra å vite hva Hans skapninger vil gjøre under visse gitte omstendigheter. Men Guds forutviten i seg selv, som ikke er åpenbart for menneskene, verken påtvinger seg eller tilskynder noen som helst handlemåte; den berører på ingen måte Hans frihet eller handling. Mennesket verken synder eller følger hellighet som et resultat av Guds forutviten, så, på tross av Sin forutviten, har Gud skapt mennesket i Sitt bilde som et fritt moralsk vesen.

7. Gud er uendelig vis, og Han vet alltid hva som er best. Han anvender alltid de midler som mest hensiktsmessig fullbyrder Hans planer. Det er visdom, for visdom er å bruke kunnskapen til det beste. Både i skapelsen og i Sitt forsyn kan Guds visdom sees. Hans visdom og Hans gjerninger stadfester hverandre overalt at de er av Gud. Noen høyere visdom er aldri blitt sett eller kjent, enn Guds visdom i planen til forløsning av mennesket. Det løser problemet med Guds rettferdighet, ved å rettferdiggjøre den troende i Jesus Kristus.

8. Guds fullkomne godhet sees i den nådige gunst, som Han omfatter hele menneskeheten med og skaffer til veie for dens velferd. Hans barmhjertige handlemåte med mennesket viser Hans godhet, og den sees også i Hans ufortjente nåde som drar mennesket til frelse, og dessuten i anvendelsen av de mange midler til dette formålet, og også i alt hva Han så rikelig har brakt til veie for mennesket til dets nåtidige og framtidige lykke.

 

Det moralske onde

9. Hvordan synden kan eksistere i verden med all dens forferdelige følger, sammen med Guds rettferdige styre, er et forskrekkelig og vanskelig problem, som det ikke er mulig for et menneske å finne noen løsning på i dette jordiske liv. Men synden eksisterer, og Gud tillater den av grunner som bare Han Selv vet om, og som derfor ikke er åpenbart for menneskene. I Himmelen kunne det ikke være slik. Om en engel skulle synde, ville Gud øyeblikkelig kaste ham i Helvete.

10. Rett og rettferd er guddommelige egenskaper. Det er hellighet utøvd i styresett. Guds sannhet og trofasthet er meget lik med Hans rettferdighet. Alt Han sier og gjør er sant. Hans sanndruhet er et element i Hans karakter. Gud kan ikke lyve. Slik som Gud er evig, så forblir sannheten den samme. Hva som enn er ute av harmoni med Hans åpenbare sannhet, er en løgn. På spørsmålet: ”Hva er sannhet?” er dette svaret som vi gjentar i Himmelen: ”Å kjenne Gud, slik Han har åpenbart Seg for mennesket, er sannhet av den høyeste orden.” Vår Herre erklærte: ”Jeg er veien, sannheten og livet.” Alle ting som blir undervist og trodd, som er ute av harmoni med Hans klare åpenbaringer, er både falske og villedende.

 

Den treenige Gud

11. Den evige Gud har åpenbart Seg for menneskene som Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd. Guds Sønn var og vil alltid være guddommelig. Han er Faderens uttrykte bilde. Det har vært mange falske læresetninger i menigheten opp gjennom tidene, men vi tilber en treenig Gud, uten verken å blande sammen personene, eller å dele opp enheten i den samme. For det er én person: Faderen, en annen: Sønnen, og den tredje: Den Hellige Ånd. Men guddommen av Fader, Sønn og Hellig Ånd er én Gud.

 

Jesu Kristi guddommelighet

12. Han var Guds Ord fra evighet av. I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud, og i Himmelen bekjennes Han av alle, både hellige og engler å være Gud og lik Faderen. Hele Himmelens hærskare tilber Ham, og Han var Gud åpenbart i kjød.

 

Den Hellige Ånd

13. Den Hellige Ånd er ett med Faderen og Sønnen. Lik i evighet, makt og ære. I skapelsen beveget Han seg over vannene, og dannet form og skjønnhet ut av kaos og uorden. Han utgikk fra Faderen og fra Sønnen, og tok bolig hos sin menighet på jorden. Han har alltid vært med dem siden Hans komme på pinsedag. Han er Trøsteren, Talsmannen og Helliggjøreren av Sitt folk.

 

Menneskets opprinnelige tilstand og fall

14. Gud skapte mennesket rett. Det var både fysisk og åndelig og eide guddommelig liv, skapt i Guds bilde. Han kunne være i samfunn med Gud, med alt som var guddommelig, så vel som med det materielle univers. Han var gjort lite ringere enn englene, og var kronet med herlighet og ære, og hadde herredømmet over Guds skapelse på jorden. Han var venn med Sin Fader og Skaper, i stand til å beundre, tilbe og glede seg over Gud. Selv om Han var av materie og eide kroppslig natur, slik Han kom fra Guds hender, var Han allikevel intellektuell, moralsk, og et rent og hellig vesen. Han var plassert under loven med liv og død foran seg. Adam gjorde opprør, og synden ble født på jorden. Guds herlighet forlot ham. Mennesket falt, og kjente sin skyld. Det ble fremmedgjort for Gud. Menneskeslektens strøm ble besmittet fra sitt utspring. Det første menneskepar ble syndige. Deres etterkommere fikk av nødvendighet del i deres falne og fordervede natur. Derfor: Gjennom ett menneske kom synden inn i verden, og døden ved synden. Slik trengte døden igjennom til alle mennesker, fordi de alle syndet. Vår natur syndet i Adam, og livskilden ble forurenset ved kildens utspring. Denne fordervelsen ble universell, for alle evner og krefter i sjel og legeme ble brakt under det ondes makt.

 

Forsoningen

15. Vi tror alle at Jesu død var stedfortredende og forsonende, og at den guddommelige rettferdighet ble tilfredsstilt ved det, og at Gud kan være rettferdig og gjøre alle rettferdige som tror på Jesus Kristus. Derfor kan nåde og frelse fritt tilbys alle mennesker, når de vender om og tror.

 

Utvelgelse og forutbestemmelse

16. Vi tror at Gud forutbestemte og fattet en plan fra verdens grunnvoll av, ved hvilken Han kunne frelse mennesket, og videre, at Han fra begynnelsen av bestemte at alle mennesker gjennom alle slekter, som ville ta imot og komme i samsvar med denne planen, skulle frelses. Alle som tror på denne måten kom i harmoni med Hans makt og frihetsvalg, og som ville velge det evige liv gjennom Guds plan, var forutbestemt til evig frelse.

 

Omvendelse

17. Sann omvendelse er sjelens tilstand for Gud, ved Guds Ånds virkninger på menneskets hjerte og sjel, slik at det settes i stand til å se og erkjenne sine synder, og også å forsake dem fullstendig, for så med full viljesbeslutning i hjertet å underlegge seg lydighet mot Gud i framtiden.

 

Rettferdiggjørelse

18. Rettferdiggjørelsen kan bare følge sann omvendelse, og er en handling av Guds frie nåde hvor Han tilgir menneskets synder, og tar imot det som rettferdig for Sitt ansikt, bare for Jesu Kristi skyld.

 

Tro

19. Den uhyklerske tro på Gud tror alt som Gud har sagt, befalt, lovet eller truet med. Den er avhengig av vitnesbyrd, og er verdifull for oss som sannheten selv. Vi kan tro på mennesker. Vi er ansvarlig for vår tro, for mennesket kan tro en løgn så vel som sannheten. Sannheten alene kan sette i frihet. Sann frelsende tro leder sjelen til å sette sin lit til alle fortjenester i Jesu Kristi offerdød og oppstandelse.

 

Barnekår

20. Barnekåret er en handling fra Guds side, der den troende synder mottas i Guds familie, med alle Hans barns rettigheter, til hvilke Han blir Guds arving med rett til evig liv.

 

Den nye fødsel

21. Den nye fødsel som vår Herre talte om, er en mektig forvandling av Gud i menneskets sjel, hvor Han gir ham evig liv og fornyer ham i Guds bilde. Denne forvandling er Den Hellige Ånds gjerning i mennesket, som overbeviser ham om synd, og leder ham til omvendelse og tro, ved hvilken han fødes fra Oven med evig liv som en gave.

 

Kapittel 29

 

Vi nærmer oss tronen

 

Fjortende besøk

 

Det var en vakker kveld. Seneca Sodi kom som vanlig, full av velvære og glede og kikket over manuskriptet, særlig rullen, og foreslo enkelte endringer her og der, og sa: ”Er du rede for meg, min sønn?”

”Ja, det er jeg,” svarte jeg. Jeg venter med iver på ditt budskap. Og han begynte:

 

Bohemond og jeg hadde akkurat tatt sete i de eldstes vogn. Vi spurte oss fore, og fant ut at vi var i vognen sammen med de eldste generasjonene av jordens befolkning. Vi ble snart presentert for Adam og Eva, de første foreldre til det utvalgte folk. Det var såre underlig for oss å tenke på at vi befant oss side om side med disse fra de eldste tider. Abel, Enok og Metusalem var også i vognen. Jeg snudde meg mot Abel, henvendte meg til ham, og sa:

 

”Å, du den førstefødte sønn, født av dem som selv aldri ble født!”

 

”Sant nok,” sa Adam, som overhørte samtalen. ”Vi selv ble aldri født, men skapt. Jeg husker så grant da jeg for første gang åpnet øynene og betraktet skaperverket rundt meg. Jeg visste intet, absolutt intet om noe. Jeg følte vindens drag og så grenene svaie, hørte fuglenes milde sang og rautingen fra feet. Gud talte belærende til meg om trærnes frukter som føde. Snart visste jeg hvordan jeg kunne stille sult og tørst. Men jeg lengtet etter en make, for jeg fant ingen blant alle skapninger i hagen. Gud skjenket meg denne kvinnen til hustru, og jeg lærte at hun var ”ben av mine ben, og kjød av mitt kjød”, og jeg har alltid elsket henne siden.

 

Set og Noa satt side om side; Sara og Rebekka, Ketura og Rakel satt også sammen. Efraim og Manasse må ha sett like unge ut som den gang Jakob velsignet dem for så lenge siden. Samuel og Aron var også med i den lykkelige gruppen, og det virket som de presiderte som profet og prest for vognlasten. Kaleb og Josva sto fremme og assisterte føreren med å styre vognen. Alle virket svært interesserte i oss og stilte oss mange spørsmål om de moderne tider. Etter at vi hadde utvekslet spørsmål om både moderne og gammelt liv, var jeg så henrykket av tanken om evig liv, Guds rike gave til menneskene, at jeg nærmest ropende utbrøt:

 

”Å, hva Gud hadde i sinne da han blåste livets ånd i mennesket så mennesket ble en levende sjel? 1. Mosebok 2,7. Her ligger forklaringen foran meg, ved dere, kjære brødre, som har overlevd jordens strabaser og himmelens varighet og ikke er noe eldre enn dere var for fire eller fem tusen år siden. Velsignede evige liv!”

 

Nå talte Bohemond og sa til Metusalem:

 

”Fortell meg nå om din tid på jorden var så lang som det står skrevet i Guds bok, ni hundre og sekstini år er bibelens tall på din alder. For oss virket det nærmest utrolig, siden vi nå lever så kort. Vær snill og fortell oss om det, og om hva du foretok deg?”

 

”Det er sant,” svarte Metusalem, ”at vi levde lenge og at tallet i den benådede bok er korrekt, for Moses har flere ganger fortalt meg hva han skrev om menneskets og verdens tidligste historie. Hva angår grunnen til at vi levde så lenge, kan det lett forklares. Gud var grenseløs god mot oss. Siden ingen generasjoner hadde levd før oss, hadde vi ingen bøker å lese, eller erfaringer og oppdagelser gjort av folk før å støtte oss til. Vi måtte lære alt selv, gjennom lange undersøkelser og forsøk. Vi trengte år på hva mennesker senere kunne få rede på i løpet av minutter. Ja, selv et barn, født i en senere tid, ville bare få år gammel vite like mye som en av oss kunne etter å ha levd i hundre år. Etter lange år med våre bestrebelser døde vi, bortsett fra Enok der borte, etter åtte eller ni hundre år uten særlig mer alminnelig kunnskap enn deres ti-tolv år gamle barn har i dag.

 

Generasjonene som kom til senere, ville gjennomleve like mye på syttifem år eller hundre år, som vi i løpet av åtte eller ni hundre år. Så Gud i sin barmhjertighet forlenget våre liv og ga oss større muligheter til å oppnå hensikten med at vi var utplassert på jorden som vårt første bosted, istedenfor i denne himmelske verden. Når det gjelder hva vi foretok oss – så visst ikke annet enn å dyrke marken og røkte får og fe. Våre hjelpemidler var av enkleste slag og laget utelukkende av treverk. Vi gjorde så godt vi kunne. Der borte sitter Adam. Han kan fortelle dere, kjære brødre, (for dere er våre brødre) alt om sin tidligere erfaring.”

 

Og nå reiste jeg meg i vognen og ble atter presentert for det ærverdige overhodet for menneskenes rase, og for Eva, vår alles mor.

 

”Adam og Eva, fortell oss om deres tidligere erfaringer i verden.”

 

”Gjerne, med glede,” sa Adam, og Eva nikket mykt sin tilslutning.

 

”For det første: Hagen vi ble plassert i, var sannelig et vakkert hjem, intet mer storslagent kunne noensinne finnes på jorden. Jeg har fått beskrevet alle slags hager på jorden, men intet kommer opp mot Paradis. Alt var herlig. Allslags frukt hang modnende for oss, klare til å plukkes. Intet var forbudt, unntatt ett tre.

 

Men, den synd kan jeg ikke glemme! Hvilke straffer som fulgte vår ulydighet! Skammen, vanæren og utstøtelsen fra Gud!

 

Det var en sorgtung dag da Gud sendte oss ut for å dyrke marken og arbeide for oss selv. Etter at vi hadde hørt straffen, var vi uvillige til å forlate hagen, så det kom to engler med svøper i hendene, og uten diskusjon ble vi drevet ut. Hvilken tårefylt, trist dag! Englene hadde allerede fortalt oss om Livets tre og om dets vidunderlige egenskaper. Hele hagen var ladet og fylt av angen fra dette treet. Vindene og luften var mettet med liv, men døden snek seg inn på oss. Vi følte kulden og mørket fra et forferdelig slag. Vi var rett og slett i disharmoni med våre omgivelser. Dødens forbannelse hvilte over oss, og Gud sendte oss ut for å arbeide på marken, slik som han hadde dømt oss til.”

 

”Viste Gud dere ikke barmhjertighet og ga dere løftet om en forløser?”

 

”Jovisst, det gjorde han, og ga oss bevis på sin kjærlighet gjennom klærne han ga oss til å dekke vår skam.”

 

”Betød dette den gang noe for dere, som et blodsoffer for synd?”

 

”Det gjorde det så absolutt,” sa Adam, ”for Gud forklarte for oss fullt ut tilgivelsens betingelser. Dette lærte vi videre til våre barn, og Kain visste godt om det og likeledes Abel, men Kain trodde ikke på detaljene omkring syndofferet, og dette forklarer hvorfor Abel skjenket et bedre offer enn Kain, og derfor taler han, skjønt han døde.”

 

”Hvordan hadde det seg, Abel,” spurte jeg.

 

”Akkurat som far fortalte deg,” svarte Abel.

 

”Hva med Kain,” spurte jeg.

 

”Han var egensindig og foraktet Guds veier. Stakkars gutt, han sådde sine frø av vantro og høstet sin grøde blant de fortapte.”

 

”Vil du fortelle meg mer om følgene av din tidligere synd da Gud fordrev dere fra hagen?”

 

”Tusen ganger har jeg fortalt historien, men forteller den gladelig igjen for deg. Før vår synd fattet jeg lite av den dype betydningen i overtredelse av forbud. Jeg kjenner til alt det Moses skrev om det, og mer til, og hans ord var sanne. Det var også ordene til apostelen Paulus, som jeg også kjenner, for de er blitt gjentatt for meg mange ganger. Vi hadde ubegrensede friheter i hagen og burde vært tilfredse, men der sto Kunnskapens tre, meget nær Livets tre. Gud hadde sagt: ”Av alle trær kan dere fritt spise, unntatt ett.” Han truet oss med døden hvis vi var ulydige. Årsaken til at vi var ulydige har vært vårt forferdelige problem. Gud lot straffen komme over oss. Vi ble dødelige, fordervet og fremmede for Gud. Vi tapte hans bilde og var uten håp og uten Gud. Bare gjennom hans uendelige barmhjertighet ble vi frelst, og kan nyte disse salighetens rom.”

 

Jeg takket Adam og de andre for deres vennlighet, og sa: ”Vi håper vi kan få enda en samtale som dette med dere.”

 

”Å, jada, vi vil med glede stå til deres rådighet når det måtte passe.”

 

Vi kastet våre øyne på den brede avenyen foran oss, og så at den simpelthen var full av helgener og engler på vei mot den store forsamling ved Tronen. Disse kjørte i vogner av forskjellig slag, eller spaserte avslappet av sted, ivrig opptatt av glade samtaler og vennlige besøk langs veien. Jeg husket de storslagne anledninger i historien da Israel var forsamlet ved den årlige fest for Jerusalems Herre, da en halv million, eller en million sjeler kom fra byer, landsbyer og jorddistrikt overalt i det hellige land. Men til denne festen strømmet utallige skarer inn fra alle retninger, slike som var samlet fra alle kongeriker, nasjoner og språk, slekter og folkeslag, israelitter og ikke-jøder. Noen slik forsamling hadde aldri møttes på jorden for noen slik hensikt som her.

 

Men nå var vi så nær Tronen at veldige bølger av lys og herlighet flommet ut i alle retninger. En soloppgang på jorden en klar junimorgen er bare en svak avglans av denne herlighet. Vi var ennå kilometervis unna, men de storslagne bygningene og utsøkte husene var rett og slett hinsides beskrivelse.

 

På begge sider av den storslåtte avenyen sto de vidunderlige bygningene som var reist da himmelen selv var ung, og som den gang var bebodd av de første helgener som krysset tidens terskel og gikk inn i evigheten. For det var en periode i evigheten da intet menneskes sjel vandret på disse gylne gatene, eller så og nøt denne himmelske herlighet; men fra Abels tid begynte de å forsamles her, i stadig stigende antall. Jeg ble atter og atter minnet om vår Herres ord på jorden: ”I min Fars hus er der mange boliger,” og sant nok, de var alle blitt stilt i stand av vår velsignede Herre selv, som brukte engler og mennesker som sine hjelpere.

 

Der var også veldig store og romslige bygninger mer spesielt beregnet for englene, ble det meg fortalt, og der forsamlet de seg for å dyrke Gud, og for å motta de guddommelige bud og derfra startet de ofte på sine kjærlighetsoppdrag ned til verdenen med synd og sorg.

 

Vidunderlige fontener midt på gatene kastet opp sine sølvstråler av liv, og fra gullgatene i denne helligdommen kunne vi hele tiden forfriske oss, for vognene beveget seg langsomt og bedagelig av sted.

 

Nå sa Enok:

 

”Vi er nesten fremme ved den sydlige inngangen,” og på dette signalet reiste alle i vognen seg og ble stående. De mer nylig ankomne var så overveldet og blendet av det Majestetiske og herlige ved omgivelsene at vi stemte i en lovsang. Da vi hadde sunget, knelte vi på setene i vognen og priste Gud. Bohemond ropte og sa:

 

”Å, Guds Trone, jeg er helt fortapt i herligheten.”

 

I det samme kjørte Davids vogn opp ved siden av oss. Den var for det meste full av fremmede, men blant dem var Genevive, min mor og Maria. David hadde returnert via katedralen og funnet plass til dem. Begge vognene sto nå stille, og vi steg alle ut og gikk et lite stykke og ble stående under de bredt favnende grenene til ett av Livets trær. Her sang vi enda en salme og bøyde oss til marken i lovprisning. Vi var så overveldet av den majestetiske herlighet omkring oss at vi ikke visste verken å tale eller tenke. Tusener av helgener samlet seg rundt oss og trykket seg framover mot Tronen. Alle disse eldste menn og kvinner fra vognen gikk framover sammen. Men Bohemond, Genevive, min mor, Maria og jeg selv ble stående litt for å rådføre oss ytterligere med hverandre, og med David som nå kom bort til oss. Bohemond og jeg var overveldet av ærefrykt. Alle de andre følte seg helt hjemme, og vi prøvde også å gjøre det, men følte det krympe seg i våre sjeler. Forventningen om snart å skulle stå ved Tronen og se den store Jehovas åsyn fikk oss til å tenke grundig over våre forberedelser.

 

Nå sa David:

 

”La oss gå og slutte oss til de utallige skarer der borte.”

 

Genevive og mor sa:

 

”Dersom vi skulle skilles i løpet av denne store seremonien, møter vi dere på banketten etterpå.”

 

”Nå,” sa Seneca Sodi, ”må du hvile. Renskriv som vanlig det jeg har gitt deg og vi treffes snart igjen.

Som vanlig sa han vennlig godnatt og var i ferd med å forsvinne fra meg, da jeg sa: ”Å, Seneca, min sjel er så opprørt over din beretning at jeg skulle ønske du ville bli her hele natten og ta meg med gjennom det store møtet.”

”Du vil få høre fra meg igjen, min sønn,” sa han og ble borte.

 

Kapittel 30

 

Tronens herlighet og glans

 

Femtende besøk

 

Seneca kom igjen som vanlig. Hans ansikt utstrålte stor glede og lykke. Jeg sa: ”Hvordan har det seg at du er så enormt lykkelig i kveld?”

Han svarte raskt: ”Fordi jeg skal ta deg med dit jeg selv lengter etter å være.”

Vel, jeg ivrer etter ditt budskap,” sa jeg. ”Da du forlot meg i går kveld, så reiste vi nær Tronen.”

”Ja, min sønn, og jeg vil fortelle deg videre nå.”

 

Å gi en beskrivelse av Tronens herlighet overgår alle mine evner. Mens vi nærmet oss den store Stadens sentrum og området hvor Faderens Trone befant seg, kom mektige bølger av lys og herlighet konstant over oss, og med dem kom slike forfriskende bad av kjærlighet, fred og fryd at vår glede var ubeskrivelig, og vi oppnådde nå en høy grad av fullkommenhet som vi aldri hadde visst om før. De lydløse vognene beveget seg i alle retninger. Talløse skarer av glade sjeler var kledd i de reneste klær, og uttrykket i hvert ansikt tilkjennega den klareste fred og ro i sjelen mens de dro til og fra Tronen.

 

Enorme antall i samme situasjon som oss nærmet seg Tronen for første gang. Mange av dem hadde allerede vært lang tid innenfor den majestetiske muren, men med den fulle tilfredsstillelse i sjelen, gjorde at de dvelte lenge ved hvert nytt objekt som de kom i kontakt med. Det var godt for dem at de gjorde det, for Tronens herlighet som overgår alle andre ting, ville ellers blitt for mektig for dem.

 

Jeg så mange, som med hensyn til, det majestetiske, herlige og lysende, var så overveldet at det minnet meg mye om den erfaringen mange gjorde på jorden da det var vekkelsestider og deres åndelige oppfattelsesevner var større enn deres spenning og frykt, og dette førte til at de falt på kne, kom i henrykkelse, mistet den kroppslige styrke, og de ropte ut og andre lignende ting. Jeg fant til og med at i himmelen fantes en utvikling og en vekst av sjelsevnene som gikk videre i en stadig fullkommengjørelse, og en styrke i mental kapasitet som er ukjent på jorden eller endatil på det første stedet hvor vi ankom de himmelske områder. Ja, en endeløs fullkommengjørelse, og likevel ville vi aldri kunne oppnå Guds fullkommenhet på dette området.

Tronens herlighet overgår virkelig enhver beskrivelse vi kan gi. Til tross for at vi hadde blitt nådefullt forberedt for den, var vi likevel så imponert over våre omgivelser og synet foran oss, at vi ikke visste verken hva vi skulle si eller tenke. Sammenlignet med noe på jorden, ville de rikeste og mest storartede av menneskenes verk, bare gi en dårlig sammenligning, og det menneskelige språk er for tamt til å gi en beskrivelse av det vi så.

 

Minner fra barndommen vellet stadig fram i våre sinn, så jeg sa til slutt om og om igjen med meg selv: ”Er dette bare en drøm eller er det virkelig? Har jeg sett et syn eller er jeg virkelig i himmelen? Ingen drøm på jorden kom noensinne til meg slik som dette. Ingen storhet var noensinne sammenlignbar ; ingen herlighetsdrøm så trollbindende.”

 

Vi hadde stått som fjetret en lang stund, da en mann som hadde et ansikt som strålte med en glorie av lys, kom til oss. Han så ut til å forstå vår situasjon, og sa:

 

”Kjære brødre, har dere nettopp kommet til Tronen for første gang?”

 

Da han kom nær oss og snakket, tenkte vi at vi gjenkjente ham, men siden vi hadde møtt så mange på så kort tid, var vi ikke sikre på om han var av dem som var med i vognene.

 

”Så sant,” svarte jeg, ”vi har bare vært her en liten stund i Staden, og har vært oppholdt med så mange ting og vidunderlige hendelser at vi ikke kunne nå Tronen tidligere.”

 

”Dere har vært vise,” sa vår venn, som var interessert i oss, ”for enda er ingen av dere godt nok forberedt for de store tingene som er rett foran dere. Hvis dere vil like å ha meg til det, så vil jeg ledsage dere for bare en liten stund i deres introduksjon til dette mest velsignede og opphøyde stedet i vår Fars hus.”

 

”Vi ville være meget takknemlige for å ha deg til å gjøre det, for vi er i stor uvitenhet om det som er foran oss.”

 

Jeg vendte meg mot Bohemond, og sa:

 

”Hvor herlig det er å ha et slikt følge og en slik assistanse, selv om vi visste at i vår Fars hus med sine mange boliger, trenger vi ikke frykte for at ikke våre behov skulle bli møtt til rett tid.”

 

På dette tidspunktet brakte han oss til en funklende fontene, ikke langt fra en av de store inngangene til Tronen, og med en gullskål ga han oss å drikke. Så gikk han et lite stykke bort til et mammuttre som hadde grener som overalt hang lavt, og brakte hver av oss en klase av dets frukt. Da vi hadde spist den, avsa han en velsignelse over oss, og brått var våre øyne og sinn forberedt for de største herligheter som et jordisk menneske noensinne har blitt løftet opp til, og vi vil nå rette vår oppmerksomhet mot hva vi fikk oppleve.

 

 

Kapittel 31

 

Tronen

 

Femtende besøk fortsatt

 

Vi var så henrevet av synet foran oss at Bohemond falt på sitt ansikt og lot det strømme ut lovprisninger til Gud på en måte som jeg aldri før hadde hørt ham. Vi kjente oss alle virkelig fullstendig overveldet av undring og beundring. Den uhyre størrelsen på de forskjellige felt av Tronen er utenfor all jordisk sammenligning. Den var spredd ut i alle retninger foran oss.

 

Bohemond kom tett opp til meg og sa med dempet stemme:

 

”Hvem kunne tenkt seg en slik herlighet.”

 

Lys, bare fylt med herlighet, høyt hevet over alle menneskelige forestillinger om jordiske ting, åpenbarte Tronens herlighet og glans som overgår all menneskelig evne til å beskrive, så jeg måtte tenke på det ordet som jeg så lenge hadde hørt at ”Gud er lys, og i ham er det intet mørke. 1. Joh. 1, 5.

 

Vi sto lenge i undring og beundring. Vår guide kom til oss nå, og sa:

 

”Vi vil nå dra framover og se mer av vår Faders Trone. Dere behøver ikke å frykte for noe, for vi er alle Guds barn, og han har behag i at vi storlig fryder og gleder oss, og likeså at vi får kjennskap til hans kjærlighets skatter. Kom nå med meg, og jeg vil vise dere med et øyekast litt av hva Gud hadde i sinne da han la grunnvollen for jorden og skapte mennesket i sitt bilde.”

 

”Jeg har vært her i tusener av jordiske år. Det var bare noen få av jordens innbyggere på den tiden da jeg ble til, sammenlignet med de talløse millionene nå. Men et enormt antall engler var omkring Tronen første gang jeg så opp på denne herligheten.”

 

”Ja, jeg husker at det står i Guds ord,” sa jeg, ”Titusen ganger titusen engler er omkring Tronen.”

 

”Sannelig, det er hundre millioner,” sa Bohemond, ”og jeg tror det er plass til hundre millioner til!”

 

Vi fant ut at vår ledsager var ingen annen enn Enok. Vi hadde møtt ham i vognen og også ved vår første ankomst til Paradiset, og igjen ved en av de store lovprisningssamlingene her i Staden. Men vi hadde møtt så mange hundreder og til og med tusener på kort tid, og i tillegg ble vi så overveldet ved dette store synet, så vi skjelnet ham sent ifra så mange av de andre eldste. Hans legeme skinte som lyset selv, og han var et bilde på helse og ungdom og mennesket som aldri smakte døden.

 

”Å, Enok, du Guds velsignede!”

 

”Kom med meg,” sa han.

 

Og vi fulgte ham til en forhøyning som var bygget flere fot over Tronens gulv. Fra denne kunne vi se den talløse skare som Johannes så i sitt syn, eller den del av den som våre øyne kunne oppfange, som intet menneske kunne telle. Talløse skarer fra alle jordens nasjoner kledd i de reneste, hvite klær. De så ut til å bevege seg i alle retninger i en frydefull tjeneste for sin Herre.

 

Jeg sa med dempet stemme til Bohemond:

 

”Jeg undres på om Johannes er et eller annet sted iblant denne mektige hærskaren, for jeg husker hans ord hvor han forutsa dette vidunderlige syn: ”Deretter så jeg, og se, en stor skare som ingen kunne telle, av alle ætter, stammer, folk og tunger, som sto for Tronen og for Lammet, kledd i lange hvite kjortler og med palmegrener i sine hender.” Åp. 7, 9.

 

Så sa Enok:

 

”Skal vi nå dra videre? Det er enda vidunderligere ting å se foran dere.”

 

”Å ja, absolutt, vi vil gjerne se det alt sammen.”

 

”Men dere vil være her en lang tid før dere har sett alt,” sa Enok.

 

Da vi dro av sted, møtte vi igjen mange som vi hadde sett i andre deler av Staden. Alle virket så tilfredse og lykkelige. De ønsket ikke noe som de ikke hadde. De opplevde forskjellige ting, men den hellige harmonien var som musikk spilt på harpens strenger, uten noen disharmoni, verken i Staden eller i Paradiset.

 

Enok ledet oss nå til selve Tronen. Den var omgitt av vidunderlige majestetiske bånd av lys med alle regnbuens farger, som tilkjennega egenskaper til Den Allmektige Gud og vår alles Fader. Vi syntes nå å forstå Gud på en måte som vi aldri hadde gjort før. Jeg tenkte på båndet av lys som omgir planeten Saturn, de gullfargede skyene i en jordisk solnedgang, men ingen sammenligning kunne beskrive Guds herlighet. Under denne regnbuens sirkel var setet til Den Allmektige Fader. Det er uråd å kunne beskrive all denne skjønnhet, høyhet, herlighet og majestet som fantes der. Det var simpelthen som et dekke av herlighet hvor alt ble farget av alle regnbuens farger.

 

Nå vil det ikke la seg gjøre å tenke på Den Allmektige i hans storhet og makt på den måten at han skulle være enorm av størrelse rent fysisk sett. Enhver av Faderens egenskaper var i hans sønn, Jesus Kristus. All makt var hans, både i himmelen og på jorden, og mens han er allestedsnærværende, så antyder hans allestedsnærværelse at han er en person, og den personen har sete på sin trone, og fra denne tronen utgår all styrende makt i hele universet. Hans ånd og makt er virksom i alle verdener, og hans Trone er like ens i alle himmelske riker.

 

”Hvis du ikke hadde vært forberedt for det,” sa Enok, ”ville du ikke ha holdt ut denne veldige herligheten.”

 

Moses, som vi hadde møtt ved en av fontenene nær Juda-porten, og som vi hadde hatt det så hyggelig i sammen med, kom akkurat nå opp ved vår side, og med et hyggelig, gjenkjennende bukk, sa han:

 

”Kjære brødre, ikke bli skremt av denne herligheten eller bli grepet av frykt for å se deres Faders ansikt, for dere er lik ham nå. En gang på jorden ønsket jeg og ba jeg om å få se hans ansikt, men jeg visste ikke hva jeg ba om. Gud gjorde det da klart for meg at intet menneske kunne se hans ansikt og leve, men han tilslørte sitt ansikt da hans herlighet passerte foran meg, men jeg så ham bakfra. Men nå kan dere se opp på hans ansikt, og ikke bare leve, men fryde dere over synet med økende henrykkelser gjennom evigheten.”

 

”Å, velsignet være hans navn,” sa jeg. ”Min sjel er så fylt med en stigende fryd ved synet av denne ubeskrivelige herlighet at jeg ikke kan kontrollere mine følelser.”

 

Sammen med mange andre som sto ganske nær oss og som nylig var kommet til Tronen, falt vi ned foran Gud med tilbedende lovprisning og fortsatte lenge i denne stilling. Plutselig hørte vi et mektig kor fra titusen ganger titusen sammen med en talløs forening av hellige, som sa: ”Velsignelsen og æren og herligheten og makten tilhører ham som sitter på Tronen og Lammet for all tid og for evighet.”

 

Da vi reiste oss, så jeg Guds herlighet slik som jeg aldri hadde sett den før. Hans ansikt var som lyset, og alle hans guddommelige egenskaper virket åpenbart og sto ut i en slik vakker harmoni, at jeg bare kunne tenke på kjærlighet, godhet, barmhjertighet, kraft, visdom og kunnskap, og at alle våre behov ville bli dekket av ham.

 

Jeg så igjen, å, hvilke rene og hellige tanker fylte min sjel. Jeg tenkte på noen strofer som jeg lærte for lenge siden: ”Evig lys, evig lys. Hvor ren den sjel må være når den er brakt hjem til ditt søkende blikk. Den visner ikke, men med rolig fryd, lever den og ser på deg.”

 

Hans altseende øyne var kjærlighetsøyne. Jeg visste at alle ting i himmelen og på jorden og i alle verdener, både små og store, var nakne og åpne for disse øyne. Hans hender, visste jeg, hadde skapt dem alle.

 

Enok og Moses sto begge helt nær oss, og sa:

 

”Vi har vært her i tusener av jordiske år, og likevel har vi bare begynt å kjenne Gud. Du tror gjerne at du har sett de øynene, men likevel har du bare sett en lysstråle av hva du vil komme til å se. Du tror kanskje at du har sett hans føtter, men jorden, som du så nylig har kommet fra, er kun en liten fotskammel.”

 

”Å, ja, sannelig,” svarte jeg. ”Jeg husker nå hans ord: ”Himmelen er min Trone, og jorden er en skammel for mine føtter.”

 

”Hans storhet kan du aldri forstå,” sa Moses. ”Du ser ham sittende på sin Trone, men på samme tid er hans allmektige ånd allesteds nærværende. Hans skapende ferdighet mangler ingen kunnskaper, og hans evige energi kjenner ingen besværlighet. Han blir aldri trett mens han opprettholder sitt skaperverk. Hans øre som hører alt, hører på alle rette bønner som blir bedt. Hans allvitende øyne ser alle ting. Hans allmektige hender er raske til å velsigne eller til å forbanne. Hans vilje blir simpelthen en allmektig lov.”

 

Jeg så igjen for å se nøyere på Tronen en gang til, og så 24 seter i den mest utsøkte skjønnhet på begge sider av Tronen. Jeg visste fra det velsignede ord, at disse var for de eldste. Men de var for det meste tomme nå, for de eldste, hadde jeg funnet ut, er meget travelt engasjert i tjeneste for ham som er på denne Tronen, ja, universets Trone.

 

Jeg så videre at Tronen besto av et dobbelt felt. Først undret jeg meg over det, men Enok kom, da han så min ivrige nysgjerrighet, og sa til oss:

 

”Vår Herre Jesus, som hersker både i himmelen og på jorden, har også sitt sete på Tronen sammen med sin Fader; for han seiret og har for evig sitt sete på denne Tronen.”

 

Jeg husket straks fra skriften hvor det gjennom evangeliet ble erklært at: han ble tatt opp i herligheten og satte seg ved Guds høyre hånd. Og videre, den velsignede martyren, Stefanus, som sa: Nå ser jeg himlene åpne og menneskesønnen stå ved Guds høyre hånd.”

 

Jeg sa til Enok:

 

”Hvor er han nå?”

 

”Å, han er vel et eller annet sted omkring Tronen, eller i Staden. Du vil se ham snart, for han er alltid til stede ved den store sammenkomsten på dette sted. Har du ikke møtt ham?”

 

”Jo, så sannelig, ved Juda-porten, og ved det store lovprisningsmøtet i en annen del av Staden, men jeg er ivrig etter å se ham igjen.”

 

”Du vil bli henrykt med ubeskrivelig fryd langt utover det som du til nå har møtt eller sett, når ikke bare ham selv, men den store forsamlingen av hellige og engler møtes, noe som vil skje meget snart. Vi møtes ofte her for videre rådslagning og planlegging av Kongeriket i sammen med vår Herre og hans tjenere, for Guds videre hensikter med hans folk. Vi har enda ikke lært alt det som er å vite om Guds hensikter og planer angående disse mektige hærskarer av frelste.”

 

”De Guds tjenere som er mest beæret på jorden, er storlig æret her,” sa Enok, ”og de er hans tjenere i himmelen. Disse tar ofte del i den evige sannhets forklaringer. Selvsagt skal du vel ikke forlate Tronen før den store lovprisningsstunden er over?”

 

Bohemond kom bort til oss, og sa:

 

”Vel, jeg tror ikke vi vil få ønske om å dra. Jeg føler en slik herlighet i min sjel. I mitt jordiske liv drømte jeg ikke engang om at slike ting var i vente for oss.”

 

Så så jeg igjen inn i ansiktet til ham som sitter på Tronen, og sa:

 

”Å, min Gud, min Fader, jeg priser deg for evig for at du i det hele tatt tenkte på meg, et uverdig jordisk menneske, og brakte meg til denne veldige kjærligheten!”

 

”Nå må jeg gå fra dere en stund,” sa Enok, ”for jeg ser de store massene kommer fra alle Stadens kvarterer.” Da han hadde sagt dette, vinket han med sin hånd det hyggeligste adjø, men han sa:

 

”Vi kommer til å møtes igjen.”

 

Moses hadde også forsvunnet blant millioner av glade sjeler.

 

Bohemond og jeg sto nå i undring og med stigende lovprisning til Gud for de store tingene som vi nå så, da plutselig fire mektige engler lettet og fløy omkring Tronen med gullbasuner i hendene sine og med et stort støt, fikk de kupler og hvelvinger til å ringe. Men de forsvant fort gjennom Stadens store, brede gater. Vi forsto meningen, og vi vil nå rette oppmerksomheten mot det som skjedde deretter.

 

Kapittel 32

 

Foran Tronen

 

Femtende besøk fortsatt

 

Jeg snudde meg og sa til Bohemond:

 

”Hva skal jeg gjøre? Jeg føler en slik ærefrykt og vet så lite om tingenes tilstand her.”

 

Vi spurte noen som sto i nærheten angående dette.

 

”Ikke engst dere, gå hvor dere vil. Vi vil alle finne våre plasser, og dere vil komme nær Tronen,” sa de.

 

Vi utvidet vårt synsfelt, og se, vi så et så enormt antall sitteplasser, både bak, og også på høyre og venstre side av Tronen. De steg i terrasseform likesom et stort amfiteater. Disse, fant vi senere ut, ble fylt opp med himmelens store kor. De fant sine plasser på en fin og ordentlig måte, og hver av dem hadde en gullharpe. Til slutt var alle sitteplassene fylt med dem som hadde vært de mest hellige ledere i korene på jorden sammen med mange som aldri sang i noen jordisk konsert, men på grunn av himmelske musikalske opptrente stemmer i lovprisning til Gud på jorden var de utvalgt av den velsignede yppersteprest for alle sjeler i himmelen for disse store anledninger.

 

Jeg så igjen. De eldste hadde for det meste inntatt sine plasser, og mange av dem som vi hadde møtt. De ga et storartet velkomstbukk. Alle våre engstelser var borte, og vi følte oss mest som hjemme.

 

Jeg så igjen med tilbedende undring, og se, vår velsignede Herre Jesus, ledsaget av Moses og Paulus, ankom Tronen. Vår Herre tok sin plass ved siden av sin Far; Moses og Paulus ved siden av de eldste.

 

Talløse skarer kom strømmende til fra alle retninger. Vogner brakte titusener. Yppersteprestens klær i den gamle pakt kunne ikke sammenlignes med de skjønne, bølgende klær til disse millioner av sjeler som var renset i blodet. Alle virket så lykkelige og frydefulle. Mange av våre venner, som vi hadde kjent på jorden så godt, og som hadde kommet fra fjerne deler av Staden eller Paradiset, kom nå for å hilse på oss. Min egen mor, Genevive og Maria var blant dem. Kjære gamle bestefar, nå så ung og fager, sto også hos oss. Mange kamerater fra min ungdom som jeg ikke hadde sett på år og dag, kom også. Blant dem var det en som jeg aldri hadde ventet å se i himmelen, men som i likhet med røveren på korset, ble frelst i de siste dagene av sitt liv, og selv om han hadde tilbrakt en lang tid i de fjerne områder av Paradiset, som han fortalte meg etterpå, var han likevel her nå. Vi hadde mange gratulasjoner og støtte sammen med mange, mens den store tilstrømmende forsamlingen marsjerte inn.

 

Seks kilometer eller fjernere fra vår store Faders sete, var den ytre sirkelen for den mektige skaren som var samlet nedenunder den store hvelvede tronhimmelen av denne kongelige Tronen. De fire englene kom tilbake og fløy i midten av Tronen hvor det lød gjennom deres basuner:

 

”Hellig, hellig, hellig er Herren, Gud, Den Allmektige; han som var, og som er, og som kommer!”

 

Da disse erkeenglene var ferdige med denne lovprisning, falt de 24 eldste ned foran ham som lever for evig og alltid, og som sitter på Tronen, og de tilba ham, og sa: ”Verdig er du, vår Herre og vår Gud til å motta herlighet og ære og makt, for du har skapt alle ting, og fordi du ville, er de og blitt skapt.”

 

Mens de lå nesegrus på sine ansikter, reiste deg store koret på ett hundre tusen stemmer seg og sang en ny sang foran den store skaren. Sangens intensitet, varme og mildhet kunne ikke på noe tidspunkt sammenlignes med hvordan det var å synge på jorden; og ikke en ustemt stemme eller harpe var å høre iblant dem, men musikken ”rullet opp” og av sted, og nådde til og med med sine svakeste toner til dem som var i de ytterste områder av denne vidunderlige hærskaren, for i den rene atmosfæren i himmelen kan stemmer høres på lang avstand.

 

Hele den store hærskaren svarte:

 

”Amen og amen.”

 

Jeg så atter, og se, jeg så titusen ganger titusen engler og hørte dem synge med høy røst:

 

”Verdig er Lammet som er slaktet til å få makt og rikdom og visdom og styrke og ære og pris og velsignelse!”

 

Og alle de eldste sto og sa:

 

”Amen!”

 

Så bekjentgjorde de en velkjent salme, som var velkjent både på jorden og i himmelen, for jeg hadde hørt den for mange år siden. Koret ledet, mens hele folket sang og priste Gud, inntil jeg tenkte at jorden selv helt sikkert ville gi gjensvar med disse lovprisningene og la den vidunderlige melodien gjenlyde som et ekko. Jeg var så henrevet at en age og frykt igjen grep meg da jeg så hvor stor og underfull Den Allmektige Gud var. Jeg hadde aldri før sett ham slik.

 

Jeg så igjen, og en eldste som jeg før hadde møtt, vinket meg bort til seg. Jeg adlød med en gang og sprang opp til det store galleriet hvor de eldste satt, og han sa:

 

”Se igjen utover den store forsamlingen.”

 

Og jeg så virkelig den store skare som ingen kunne telle, fra alle nasjoner og ætter og folk og tunger stå foran Tronen og foran Lammet, kledd i hvite klær og med palmegrener i sine hender, og de ropte med høy røst:

 

”Frelsen tilhører vår Gud, han som sitter på Tronen, og Lammet!”

 

Og alle englene falt på sitt ansikt og tilba Gud, og sa:

 

”Amen!”

 

Etter denne eldstes anbefaling, steg jeg ned til Tronens gulv og sluttet meg til flokken som jeg hadde forlatt, og med dempet røst sa jeg:

 

”Aldri har jeg skjønt hva det vil si å tilbe Gud før. Vår kjærlighet og iver var så kald på jorden, og vår tilbedelse så formell og livløs.”

 

”Visselig,” svarte Bohemond. ”Hvis jeg bare var tilbake på jorden for en eneste uke, så ville jeg lære mitt folk hvordan man skal tilbe Gud. Det virker så merkelig at vi elsket Gud så lite da vi var på jorden.”

 

Etter at samtalen vår var over, reiste vår Herre seg og sto, og med et vink med sin hånd, hersket med ett en dyp stillhet, og hvert hode sto bøyd foran ham som var vårt Alt i Alle.

 

Seneca sa nå: ”Renskriv nøye dette, og jeg kommer igjen som vanlig. God natt.”

 

 

Kapittel 33

 

Jesu endetidsbudskap

 

Sekstende besøk

 

Jeg ventet ivrig på Senecas komme for å få vite mer om alt som dreide seg om Guds Trone. Han kom i rett tid og hilste meg med sitt vanlige gode smil, og sa:

 

Da vår Herre reiste seg for å tale, var alle hoder dypt bøyd et lite øyeblikk, og deretter ble den mest intense oppmerksomhet gitt.

 

Vi ble alle holdt i spenning av hans ord i likhet med da han holdt bergpredikenen på jorden. Temaet var: Den kommende begivenhet skal snart finne sted da han på nytt skal vende tilbake til jorden med hele denne mektige skare av hellige og engler, og da vil legemets oppstandelse for alle hans hellige finne sted.

 

Denne store skaren lyttet med dyp oppmerksomhet og mottok ordet med den største glede, for alle var personlig dypt interessert i denne saken. Tusener av hellige ropte høyt av glede ved tanken på at ”den betalte eiendoms forløsning” snart skulle finne sted. Englene danset av glede, for vår Herre hadde sagt at de skulle få en viktig plass i denne store begivenheten. Svært mange av den talløse skaren hadde virkelig ventet på dette i flere tusen år, og ventet på sine åndelige legemer som vi visste ville bli gitt oss på den tid. Så ville vi bli lik englene, slik som de eldste nå er, og som er forfremmet foran dem, på grunn av at de eldstes plass er så nær Tronen.

 

Varmen og følelsene som vår Herre ga uttrykk for i løpet av denne sammenkomsten, var langt utover det som vi var vant til på jorden. Vi ble smeltet ved i dyp bevegelse. Han la stor vekt på det som Paulus hadde kommet med for så lenge siden, da han under guddommelig inspirasjon skrev: ”Han kunngjorde oss sin viljes hemmelighet etter sitt frie råd, som han fattet hos seg selv om en husholdning i tidenes fylde, at han atter ville samle alt til ett i Kristus, både det som er i himlene og det som er på jorden.”

 

Han rettet oppmerksomheten på den høyere nytten de eldste nå hadde på grunn av deres legemes oppstandelse. Han beskrev for den mektige tilhørerskaren begivenhetenes rekkefølge som angikk den avsluttende del av hans åndelige styres historie på jorden; de siste tiders hendelser; de store politiske forandringer, og om ødeleggende kriger i den avsluttende perioden. Han erklærte også, at i de siste tider ville det blant de ledende sivilisasjoner bli gjort store anstrengelser for å få til en fredelig avgjørelse om nasjonale problemer. Mye hadde blitt gjort, og mye gjenstod å gjøre.

 

Hvor fort jeg tenkte på profetenes ord da de skrev angående det samme tema: ”De skal smi sine sverd om til hakker og sine spyd til vingårdskniver.” Esaias 2, 4.

 

Han fortsatte å tale om den verdslige karakteren til mange av kirkene på jorden; om deres mangel på åndelig kraft, og den meget store sløvheten i det å gjøre disipler av alle nasjoner. Mange av menighetene har nesten glemt deres virkelige misjon med å vinne verden tilbake til Gud, og han gjentok igjen noen av sine ord som han uttrykte for så lenge siden:

 

”Menigheten er jordens salt, men hvis saltet mister sin kraft, hva skal det da saltes med?” Matt. 5, 13.

 

Da han talte om dette, ble hans ord kledd i en hellig heftighet og dyp følelse, inntil den mektige skaren på høytideligste måte bøyde sine hoder ved denne meget inntrykksgjørende tanke at hans ord hadde en dyp betydning som passet for mange tusener av oss for bare en stund siden.

 

Å, hvor mange av oss hvisket til oss selv og til dem som sto rundt oss:

 

”Hvis jeg bare kunne dra tilbake for en kort stund, hvor helt forskjellig ville jeg ikke leve og arbeide for de mange som er tilbake og som vår Herre led og døde for.”

 

Han talte også om den skrekkelige stivheten, formvesenet og pedanteriet i så mange av de protestantiske og katolske kirkene, om korrupsjonene og skjøgevesenet som var så utbredt over hele verden. Mens han talte om at hans menighet på jorden hadde mistet sin åndelige standard, følte jeg i dypeste grad kraften av hans ord som ble uttrykt for nesten 2000 år siden: ”Men når menneskesønnen kommer, vil han da finne igjen troen på jorden?” Luk. 18, 8.

 

”Men,” sa han, ”der er en meget stor skare av blodrensede sjeler som ser fram til min gjenkomst og som trofast arbeider mens de venter på deres opptakelse til denne mektige hærskaren her oppe.”

 

Han ga atter hint om at tiden nærmet seg, da han, med hele denne store hærskaren sammen med millioner i Paradiset og fra alle steder i den himmelske Stad, igjen skulle dra tilbake for å feire jordens store hviledag. (Tusenårsriket).

 

Mektige engler med deres basunrøster skal lede skarene, inntil tusener på tusener av vogner vil sakke av på farten og kjøre sakte for å gjøre holdt i den jordiske verdens regioner. Så skal Guds store basun lyde, noe lyden på fjellet Sinai bare var et lite hint om, og vekke alle de døde hellige som øyeblikkelig skal stå opp med åndelige legemer, og hver sjel av oss skal få sitt eget legeme.

 

Da han hadde sagt dette, ropte hele den mektige skaren ledet av englene:

 

”Halleluja! Herren den Allmektige råder!”

 

”Og videre,” sa han, ”de levende hellige som aldri har dødd, vil aldri dø. Døden skal ikke herske over dem, for den er fra det tidspunkt tilintetgjort for all tid, og sammen med dem skal vi bli forenet i en stor forenet menighet i all evighet.”

 

Igjen sa den store skaren fram:

 

”Halleluja!”

 

Men den mest gripende og høytidelige av alle hans uttalelser fra Tronen foran den store forsamlingen, var hans hentydning til en nåværende tilstand som menigheten på jorden var i. Han pekte på en ny og slu list fra Satan, menneskets gamle fiende, nemlig å introdusere en høyst ødeleggende kritikk av de hellige skriftene inne i alle kristendommens kirker.

 

”Dette,” erklærte han, ”er en åpenbarelse av syndens menneske, fortapelsens sønn, bare i en ny form i de siste dager. Urettferdighetens mysterium var i arbeid i de tidligere dager da menigheten i varierte former av Antikristens ånd, men den ble holdt tilbake for at hedningeverdenen kunne få sin anledning til frelse. Men nå har den onde blitt åpenbart, hvis komme skjer etter Satans arbeid med all slags forførelse i dem som går fortapt, fordi de ikke tok imot kjærlighet til sannheten så de kunne bli frelst. Så de fornekter mye av Guds hellige skrifter, nesten alle de gamle testamentes, og alt som er mirakuløst, til og med angriper de hans egen guddommelige opprinnelse, mirakler og soning. Og således skal Gud sende dem kraftig villfarelse, så de vil tro på løgnen.” 2. Tess. 2, 11.

 

”Å, Satan!” ropte han, ”din dom vil snart bli forseglet i helvetes malstrøm!”

 

Jeg kan bare repetere en tiendedel av hans preken. Da han avsluttet, fortsatte noen av de eldste med korte forklaringer om sannheten angående noen grunnsetninger som han hadde berørt. Mange, i likhet med oss selv, tenkte på hvor klart den velsignede Guds bok på jorden hadde fortalt oss mange av disse tingene, og på hvilken trøst, så vel som sorg, det har vært for de hellige å vite om de store tingene som enda ligger foran oss.

 

Langt i det fjerne, så langt som våre øyne kunne nå, så vi setene som glitret av det reneste gull, som lignet på amfiteater stige oppover til en stor høyde og som tilslutt omga den majestetiske Tronen helt rundt.

 

Mange passende hymner ble sunget. De som var i det fjerne svarte med å synge kor, og dette syntes å gå som bølger som rullet over den store skaren av forløste sjeler med en strålende glans. Til slutt gikk den store sammenkomsten mot sin avslutning.

 

Nå reiste vår Herre seg, og med en røst som ble hørt tydelig til Tronens yttergrenser, inviterte han oss til en kongelig bankett som han selv holdt, til ære for de sist ankomne. Himmelens lovsang ble sunget av den store skaren. Vår Herres velsignelse ble så gitt, og etterpå gikk han av sted. Vi bega oss alle av sted til et stort sted som grenset til østsiden av Tronen. Mange hundreder av rekker med bord, mer enn 4800 meter i lengde, var spredd foran oss. Disse var dekket med de rikeste matvarer som fantes i Paradiset. Rundt hundre varianter av Livets tre vokser overalt i Staden, men i særlig grad i dalene og på åssidene i Paradiset. Tolv slags frukt vokser på hvert tre. Utav all denne frukt var det nå lagt rikelig til rette på bordene. Englene var kelnere ved bordene, og vi manglet sannelig ingenting.

 

Da vi spiste, reiste Bohemond seg og sa:

 

”Min bror, Seneca, se på hva som er foran oss.”

 

Jeg reiste meg og så tvers over det store menneskehavet av ånder; med engler overalt og hvis glede det var å tjene disse ærede gjestene. Langt borte i mot sentrum av denne store middagshallen, var det en veldig fontene, en fontenenes fontene. Den var virkelig umåtelig i sin høyde på springvannet. De kongelige hagene og fontenene og palassene til jordens konger, kunne ikke på noen måte sammenlignes med den. Ifra denne fontenen ble vi alle forfrisket, og det ble vi også fra Livets flod som ga sitt utspring til mangfoldige sideelver.

 

Mens vi drakk i sammen med hellige fra alle tidsaldre, og i nærvær av vår konge, tenkte vi visselig på bokens ord om hvor sant den elskede disippel hadde skrevet om det som angikk disse store anledninger. ”Og lammet som er i midten av Tronen, skal mate dem og lede dem til levende fontener med vann, og Gud skal tørke bort alle tårer fra deres øyne.” Åp. 7, 17, eng. overs. ”Sannelig,” tenkte jeg for meg selv, ”hvem kan noensinne gråte uten de som går fortapt og som skal åpne sine øyne i pine.”

 

I løpet av banketten sang det store koret mange nye og fine lovprisningshymner. Imens ga vår Herre alle et hjertelig velkommen, og særlig da til de som nylig hadde passert gjennom Paradisets porter og Stadens porter og som nå var hjemme for evig. Mange menn og kvinner som i mange år hadde vært i himmelen, tok også del med korte velkomsttaler. Også David stemte sin harpe og sang ordene til den elskede disippel, som nesten alle i himmelen kjenner til: ”Og Gud skal tørre bort alle tårer fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller gråt, heller ikke skal det være noen pine mer, for de tidligere ting er veket bort. Og han som satt på Tronen sa: Se! Jeg gjør alle ting nye. Og han sa til meg: Skriv! For disse ordene er troverdige og sanne. Jeg er alfa og omega, begynnelsen og enden. Jeg vil gavmildt gi den som tørster av Livets vannfontener, og den som seirer skal arve alle ting, og jeg vil være hans Gud og han skal være min sønn.” Åp. 21, 4-17. Atter ropte den store forsamlingen:

 

”Halleluja!”

 

Og koret sang avslutningssangen.

Vi ble nå spredt til fjerne steder av Staden. Hundre tusen vogner ble fylt med travle himmelske skarer. Hilsninger og forbigående avskjedsord hørtes overalt. Smilende og lykkelige ansikter kjente ingen grenser for de frydefulle uttrykkene og hilsningene som hver sjel flommet over av. Ikke en mislyd eller unote eller opprørte følelser eller skuffede blikk var å se noe sted. Å, dette var virkelig himmelen!

 

Da den store forsamlingen i noen grad var forsvunnet, var det fortsatt et stort antall tilbake av hellige og engler. Vognene som nå kom tilbake, brakte mangfoldige av andre som tok deres plass som hadde reist. De som ledet musikken og sang sine søte soloer, hadde nesten dratt alle sammen. De eldstes sitteplasser var ledige, men skarer av andre kom stimlende inn. Da en av de eldste kom forbi i nærheten, kalte Bohemond og jeg på ham for at han kunne komme bort til oss for en samtale.

 

Han sa:

 

”La oss komme om bord i en vogn og dra til et rolig sted.”

 

På kort tid kom vi til en av fontenene rett utenfor en av portene til Tronen. Vognen stanset der, og etter å ha gitt oss å drikke av fontenen, sa han:

 

”Vi vil nå spasere bort til de treklyngene der borte.”

 

Fra dem plukket vi så noe frukt og satte oss ned for at han skulle forklare for oss noen åndelige hemmeligheter.

 

”De åpenbaringer som han ga oss, vil jeg ikke beskrive i kveld. Jeg må forlate deg nå,” sa Seneca, ”for du er trett og må hvile.” Så forsvant han fra mitt nærvær.

 

 

Kapittel 34

 

Besøket hos Daniel

 

Siste besøk

 

Seneca kom ganske tidlig. Hans ansikt skinte med hellig glede og lys. Han så raskt over manuskriptet, og sa fornøyd: ”Denne delen av din oppgave er nå nesten fullført. Fullfør nå også alle videre detaljer, og du skal ikke bli skuffet over din belønning.”

 

Da jeg forlot dere sist, holdt vi på å spise av noe av frukten ved et kildevell på østsiden av Tronen, og en eldste, som viste seg å være Daniel, profeten, var ved vår side. Han sa nå til oss:

 

”Vel, kjære brødre, jeg er glad for å ha dere på besøk her. Jeg vet at dere nettopp er kommet til Staden og er ivrige etter å lære alle de under å kjenne som hele tiden hoper seg opp over dere.”

 

Han fortalte oss:

 

”Jesus, vår Herre, som ble unnfanget ved Den Evige Ånd og født av jomfru Maria, er Herre over jorden og himmelen. All makt er gitt ham av hans far. Mens jeg var på jorden, kjente jeg ham lenge, før hans komme ved jomfru Maria, som ”Den gamle av dager, hvis kledning er hvit som sne og med hår på sitt hode som ren ull.”

 

”I den åpenbaringen som Gud ga meg, så jeg ham sitte på sin Trone i den siste dom, og hans trone var som flammende ild. En strøm av ild, eller skarer av flammende engler gikk ut og steg frem foran ham; ett tusen tjente ham, og ti tusen ganger ti tusen sto foran ham, dommen ble satt, og bøker ble åpnet.” Dan. 7, 9-10.

 

Ved dette slo Bohemond hendene sammen, og sa:

 

”Å, Daniel, du høyt elskede, jeg husker skriftstedet og den delen du nettopp siterte.”

 

”Sannelig,” sa den eldste, ”og det vil stå som mitt vitnesbyrd fra Gud til tidenes ende.”

 

Han fortsatte:

 

”Mennesket er blitt skapt i den treenige Guds bilde og lignelse. I skapelsen var han lavere enn englene, men i forløsningen og i herligheten er han lik med dem, og i noen henseender høyere enn dem. Alle disse store skarene av forløste, er vår Herres brud, og han er bare fullstendig i dem som er hans fylde, og de er meget dyrebare for ham. Har dere ikke lagt merke til hvor helt og fullt i hans bilde vi er?”

 

Hva enn dere var mest vant til å gjøre på jorden, vil hjelpe dere i de himmelske aktivitetene. Om dere var jordbrukere på jorden, så vil dere ofte sette pris på besøkene til slettene, dalene, åsene og fjellene i Paradis. Disse vil med sine scenerier og overdådige fruktbarhet, være til stort behag for dere, og med de stadig økende skarer som samles her fra jorden, gjøres det stadig utvidelser og forrådene økes for dem, noe dere vil glede dere over å ta del i.”

 

”Har du vært lærer, så vil du storlig sette pris på den tjenesten å instruere de som nettopp er kommet fra jordens strender til dette evige riket. De som var mekanikere, vil finne god anledning for disse egenskaper i himmelen. Vår Herre har holdt på å forberede disse herskapshus for oss i tusener av år. Men han anvender sine millioner av helliges flittige hender til den vidunderlige arkitekturen i himmelen.”

 

”Men nå, for dere, kjære brødre, er alt det dere ser til deres glede og behag. Vognene er for deres reiser. Om dere ønsker det, kan dere gå med lydens hastighet og som dere har lyst. Store lovprisningsgudstjenester, som dere er så glade i her, holdes i forskjellige deler av Staden. Og om dere vil stige opp til de høyere eller lavere gallerier av byen, så stig inn i heisen og trykk på knappen, og dere vil om noen øyeblikk lande 1000 stadier høyere eller lavere slik dere ønsker. For dere vil huske at Staden ligger i en firkant og at dens bredde og lengde, høyde og dybde er lik, som en solid terning i 12000 stadier hver vei.”

 

”Å, hvor veldig og stor vår arv er!” sa Bohemond. ”12 000 stadier, det blir 1500 miles med jordiske mål.”

 

”Sant nok,” sa den eldste, ”og det finnes nesten 400000 av disse avdelingene eller etasjene i Staden, ved siden av de veldige og ubegrensede områdene i Paradis. 1000 år etter jordisk regning vil ha gått før dere har sett bare en liten del av det som er deres for evig. Dets veldige vidstrakthet og omfang er over deres fatteevne nå. Så, dere ser at dere har god anledning til utvidelse for deres undrende sjeler.”

 

Ved dette slo jeg hendene i sammen og med høylydte gledesutbrudd ropte jeg ut:

 

”Å, Daniel, du høyt elskede, er det ingen ende på det Gud har beredt for oss? Hvem kunne ha trodd når vi var barn og lekte med jordens skitt og støv, at all denne opphøyelsen og herligheten var beredt for oss? Vi ble lært om himmelen, men hvor lite vi forsto av dens herlighet og høyhet.”

 

”Sant nok,” sa den eldste. ”Dere har bare sett lite av vår Faders hus og de mange herskapshus det inneholder. Fortell meg hvor dere har vært. Kan hende jeg kan hjelpe dere videre i åpenbaringene og kunnskapen om dette store Guds rike.”

 

”Å, sa Bohemond, ”vi møttes første gang langt nede ved elven i en fjern del av Paradiset. Vi kom fra jorden omtrent på samme tid og har tilbrakt mye tid sammen etter at vi holdt lag ved elven, der vi møtte flere av de meget gamle og lærte våre første lærdommer og salmer ved bredden av elven.”

 

Abraham ledet vårt selskap til Juda-porten hvor vi først møtte vår Herre og fikk hans velkomstsmil. Vi har besøkt barnas lovprisningsgudstjeneste på den polytekniske skolen og også et stort lovprisningsmøte ved fjerde aveny. Dessuten har vi besøkt helligdommen for de mange hellige ting og har tatt del i en meget interessant samling av profeter og apostler og forfattere av bibelen, som ble kalt sammen for å se på tilstanden i menigheten på jorden med dens lærestrider og de villfarelser som har sneket seg inn iblant dem fra tid til annen. Og mange inntrykk av den største interesse har møtt oss til alle tider siden vi gikk inn i byen. Våre sjeler har stadig vært fylt av under og tilbedelse helt siden vi forlot jorden i engelens vogn.”

 

”Vel,” sa Daniel, ”dere har bare sett terskelen til deres arv, når det sammenlignes med veldet og storheten i det som er beredt for dere. Men hva det angår som ligger foran dere, så er evigheten kort nok til å vise dere alt sammen. Men vær forvisset om at det gledens beger som utvider seg i dere alltid vil være fullt. Dere har lagt merke til hvor fullstendig frie dere er fra uro og uten smerter eller plager av noe slag og at ingen nød eller byrdefulle vanskeligheter hjemsøker dere her slik som vi alle opplevde så mange av mens vi var på jorden. Men disse ting er blitt borte og verdsettelsen av himmelen er blitt storlig forøket etter bitterhetens beger dere drakk under jordelivets tid.

 

Dere vil ha slikt nødvendig ansvar og arbeid her som vil gjøre livet ganske virkelig. Det dere sto i på jorden og aktivitetene der, var bare en forberedelse for og et gjenskinn av himmelen. Det er ikke noe slit og slep her eller noe av pannens svette som vi pleide å kjenne så godt til, men bare en lykkelig anvendelse av alle de sjelens krefter som kan fremme alles interesser som er omkring oss.

 

De eldste svarte:

 

”Himmelens forrådskammere er uutømmelige med hensyn til høyden og dybden av Staden, dens lengde og bredde, så kan dere aldri ta det hele inn, men gå hvor dere vil, og dere vil se at Guds flittige arbeidere ikke kjenner til noen tretthet, og at de vil by dere velkommen til et hvilket som helst av alle sine festmåltider og feiringer og gudstjenester med sang og tilbedelse som vi har her.

 

Om dere ønsker dere en tur til de skjønne sceneriene i en annen del av Paradiset, så vil en av de hellige eller en engel med glede gjøre dere selskap, for vi finner alle glede i hverandres behag her. La oss nå stige inn i elevatoren ved de fire hjørnene nær oss.”

 

Vi steg opp den vide trappeoppgangen.

 

”Vil dere nå rette deres blikk nedover denne avenyen mot det fjerne langt der borte?”

 

Vi gjorde det, og som vi sto over de travle skarene og de utallige mengder av dem som en gang var jordens barn, og som lik oss selv, en gang hadde sin del i jordelivets svette og strev og som sammen med oss kjempet mot de frykteligste synder, men nå var opphøyet og herliggjort med vår velsignede Forløser, sa den eldste:

 

”Er dere nå belønnet for deres tro og tjenester for deres Herre i verden?”

 

”Belønnet,” sa jeg. ”Hva gjorde jeg noen gang for å fortjene dette? Nei, Nei, det er alt av nåde. Gud er kjærlighet. Vi var ingenting, men klynget oss til Jesus. Han var alt i alle.”

 

”Vil dere nå se mot nord?” og han pekte med fingeren sin den veien, for vi kjente ikke til syd eller nord; for ingen sol skinte om dagen eller noen nordstjerne om natten, for det er ikke dag eller natt i himmelen. Vi trengte ikke lys av sol eller måne, for Gud Herren og Lammet er vårt evige lys.

 

Som vi så i de retninger han anviste, så vi den brede avenyen og boligene av utsøkt skjønnhet. De gylne gatene var som de var varme med de mange lykkelige menneskene. Tusener av barn lekte i gatene. Og vakre kildespring kastet sine vannstråler som funklet lik perlende diamanter. Vi så lange bord på tusen fot hver, alle sammen smykket og bugnende av den herligste frukt og nøtter av alle slag, og med hvilken frihet hver og en syntes å spise og drikke i fred og ro og til sitt behag.

 

Jeg tenkte, på hvilken annen måte denne mektige skaren kunne si med ordene av de mange jøder fra den tid: ”Vi har spist og drukket sammen med deg, og du har lært på våre gater.” Luk. 13, 26.

 

”Mange av disse barna,” sa den eldste, ”har ganske nylig ankommet, men se hvor tilfredse de er. Ingen forandring av sted eller omgivelser kunne gjøre dem lykkeligere, om det ikke var for å se sine foreldre, brødre, søstre eller venner her; da ville deres lykkes beger i sannhet være fullt. De har ikke noe ønske om å dra tilbake til jorden hvor de for kort tid siden kom ifra, men de gleder seg storlig over venner som kommer. En tilfredshet som vi bare kjente til den spede begynnelse av i verden er skrevet på enhver sjel her.”

 

”Vil dere nå se oppover,” sa den eldste.

 

Vi kastet blikket oppover. Til våre store undring var domhvelvingene og buegangene over oss i full opplysning og strålte av det som syntes å være de mest dyrebare og skjønne diamanter, og det var jaspisstener klare som krystall.

 

”Dette,” sa den eldste, ”er bare et gjenskinn av Guds herlighet som skinner fra Tronen og gjennom alle hans gjerninger.”

 

Så sa den eldste:

 

”Nå må jeg forlate dere og si farvel. Den evige Guds velsignelser er for alltid deres. Store ting er beredt for dere, men jeg vil se dere igjen.”

 

Så forsvant han i den talløse skaren.

 

 

Kapittel 35

 

Det siste besøket fortsatt

 

 

Vi sto et øyeblikk nesten forvirret ved de store scenene vi så foran oss i alle retninger. Vi steg nå ned fra denne store plattformen eller det oppløftede platået, for å finne Davids vogn som sto i nærheten. Mor, Maria og Genevive var nettopp steget ut av den. Å, i sannhet, det var en glad overraskelse å se dem igjen midt i blant oss. Vi grep hverandres hender og ga hverandre et kjærlighetskyss, rent som himmelen selv, og vi kjente alle at den forening som var begynt på jorden var langt saligere her enn noen familie noensinne har kjent i det jordiske liv i kjødet. Og ingen ønsker hustrus eller ektemanns plass noen gang, og det skjenkes ingen tanke om sånt i himmelen.

 

David sa nå:

 

”Jeg må by dere farvel. Besøkene og reisene sammen med dere har virkelig vært til behag, men jeg vil se dere alle igjen. Gabriel med sin vogn står der borte og venter på dere. Før dere går, skal vi samles i et takksigelses- og lovprisningsmøte.”

 

Bohemond nesten ropte med dette, og vi tok alle våre harper og sluttet oss til David i en vakker lovprisningssalme. Da vi hadde avsluttet, vinket David med hånden et skjønt farvel, og vognen hans beveget seg bort og tapte seg for vårt blikk mens vi fulgte ham med lengselens øyne, for vi hadde lært å elske ham umåtelig.

 

Gabriel kom nå og tiltalte oss på den mest elskeligste måte. Mor, Genevive og Maria kjente ham godt, men jeg hadde bare sett ham en gang siden han bød meg farvel ved inngangen til Paradiset. Men jeg forsto at han var en av de øverste englene i himmelen, en av erkeenglene, skjønt han var Daniels tjener mens han enda var her på jorden. Jeg fant ut at han ledet den hærskaren som kunngjorde Frelserens fødsel og voktet graven etter hans død og rullet tilbake steinen ved hans oppstandelse.

 

Han inviterte oss til å ta sete sammen med seg i vognen.

 

”For,” sa han, ”jeg er sendt til Paradiset.”

 

Vi tok imot hans invitasjon, og steg snart om bord i himmelens første vogn, en som hadde reist distansen mellom himmelen og jorden mangfoldig tusen ganger. I denne vognen befant vi oss snart alle.

 

Engelen sa nå til mor og Genevive:

 

”Har dere valgt noen reiserute gjennom Paradiset?”

 

Vi har ordre angående Seneca, og dere er mer enn velkommen til å reise med oss til porten.”

 

”Virkelig,” de talte begge på en gang. ”Det ville glede oss meget å reise sammen med deg, men du kan velge reiserute, for du vet best. Kanskje Seneca har et valg?”

 

”Å, Gabriel, du Guds velsignede, velg du for oss, for du har kjennskap til alle stedene i riket slik vi ikke har det.”

 

”Siden dere overlater det til meg, vil vi reise gjennom fjelltraktene som ligger sydøst når vi drar gjennom Benjamins port.”

 

”Godt,” sa Genevive. ”Ingenting kunne være til mer glede for Sodi, for han nøt bestandig jordens veldige og romantiske scenerier. David, hvis vogn nettopp har reist, brakte nylig Seneca, mor, Maria og meg selv fra de forberedende avdelingene for barn som ligger langt sydvest til barnas amfiteater i Staden, hvor jeg en tid har deltatt i å lære de små sine første lekser i himmelen. Seneca satte meget stor pris på turen tilbake gjennom fjellområdene, så jeg er viss på at du har valgt rett.”

 

”Nå,” sa Gabriel, ”om dere alle er rede, så drar vi, for vi skal møte vår Herre sammen med mange, mange andre ved Benjamins port som ligger mot sydøst. Jeg vil gjerne at Seneca og Bohemond sitter sammen med meg.”

 

Vi tok våre plasser ved siden av engelen, mens mor, Genevive og Maria satt sammen i baksetet. Et øyeblikk senere beveget vognen seg av sted.

 

”Å, Seneca, du som er velsignet av Gud,” sa engelen. ”Du er et utvalgt redskap og valgt til en særlig gjerning av Herren selv.”

 

”Ja, fortell meg, Gabriel, hva som ligger foran meg. Himmelen har vært en eneste glad overraskelse på alle måter siden jeg steg ut av engelens vogn ved en fjern inngang av Paradiset, der vi først gikk inn i dette riket av herlighet.”

 

”Alt det som ligger foran deg,” sa engelen, ”er nesten for ingenting å regne i sammenligning med det som vil komme senere. Men, Seneca, du er benådiget hellig av Gud, og avsløringene av hans planer med deg, vil bli gjort kjent i sin tid.”

 

Ved dette talte mor, som var blitt svært så interessert i samtalen, og sa:

 

”Gabriel, mannen ved din side, er min egen sønn og fikk stell av disse hender fra den dagen han ble født, og jeg er meget interessert i det som nå skal komme.”

 

Genevive sto nå ved hennes føtter i vognen og lente seg forover og slo armene rundt halsen min, og sa:

 

”Å, Gabriel, denne mannen var min ektemann på jorden, og meget salig levde vi vårt jordeliv i sammen. Men her er vi forenet i en evig forening.”

 

Ved dette lo engelen, og sa:

 

”Er dere blitt gift på nytt?”

 

”Å, nei, vi er ikke blitt gift, for de hellige gifter seg ikke i himmelen, og heller ikke vil de det. Men disse bånd av det høyeste vennskap, vil vare evig, vil de ikke?”

 

”Visselig,” sa engelen. ”Deres kjærlighet og enhet vil være langt saligere enn de noensinne var på jorden.”

 

”Men jeg skulle like å vite,” sa Genevive, ”og jeg vet at du kan fortelle meg, om englene har elsket hverandre med en slik kjærlighet lik den en mann har til sin hustru?”

 

Ved dette spørsmålet slo Gabriel farten av på vognen, og vendte hodet sitt for å se over skulderen på Genevive som sto fortsatt med armene rundt halsen min, og han sa:

 

”Du har nesten fått meg til å blyges, for vi står under dere, som har etterkommere og deres egne skapninger. Vi har ikke brud eller brudgom. Men ekteskapet var slik en første lidenskap blant jordens beboere, at vår Herre har til hensikt å la det fortsette i evigheten, bare forandret. Han er nå, og vil for all tid være brudgommen, og alle de hellige, dere, ikke vi, vil være hans brud. Vi har vært arbeidsbiene for den store familie av mennesker på jorden og i himmelen, verken droner eller dronninger, men vi er alle tilfreds med vårt arbeidsområde. Vi kjenner ikke til noen sorg eller noe uoppfylt ønske som ikke fullt ut kan bli møtt her i himmelen eller på jorden. Vi er deres tjenere, og denne turen til Benjamins port og til Paradiset er min lykkelige tjeneste.”

 

Ved dette sto Maria opp, og sa:

 

”Å, Gabriel, denne mannen ved din side er min far som jeg skiltes fra da jeg bare var et lite barn. Jeg tror det må ha vært din vogn som brakte meg til min kjære bestemors omsorg, som jeg senere lærte å kalle henne.”

 

Ved dette sto vognen stille, og engelen reiste seg og vendte seg og la sine hender på våre hoder med Guds øverste engels velsignelse, og sa:

 

”Å, dere, Den Høyestes hellige! Jeg var til stede da morgenstjernene sang sammen og stemte min harpe til den hellige melodi i himlene. Jeg er den samme nå som jeg var da. Men foran dere er en endeløs fremmadskriden, en evig bestemmelse med opphøyelser, ære og velsignelser som dere nå bre kjenner litt til. Og nå må vi dra videre, for snart må vi slutte oss til de andre ved Benjamins Port.”

 

Vognen beveget seg videre i stor hastighet. Sceneriet var helt nytt for Bohemond og meg, og Genevive sa at det også var nesten nytt for henne også. Boligene var vakre med alle de utsmykninger som noen sjel i himmelen kunne ønske seg. Tusener av hellige kom og gikk som en travel bikube.

 

”Jeg ser Davids vogn,” sa Gabriel, ”komme nedover den brede avenyen der borte. Etter en liten stund var vi side om side med hilsninger og lykkeønskninger, for hans vogn var nå fylt med menn og kvinner fra den meget gamle tid, med hellige utmerkelse.

 

Vognene beveget seg side om side, og vi reiste til vi endelig så skinnet fra muren som begynte å komme tilsyne, og den store Benjaminporten raget opp foran oss. Idet vi saknet på farten, la vi merke til den aller vakreste vogn vi noensinne hadde sett, stå nær porten. Den glitret av himmelens gull og var besatt med edelstener. Vår Herre selv var i den vognen. Hans tolv apostler var også med ham. En slik stråleglans av lys som nesten blendet ved sitt stråleskinn, lyste om hele vognen. I løpet av noen øyeblikk sto de tre vognene ved siden av hverandre. Vi bøyde alle våre hoder, - hellige og engler i sammen, for ham som hadde beredt denne Staden for oss.

 

Davids harpe var av meget stor størrelse. Han sto foran oss alle og annonserte en salme. Vi reiste oss og sang igjen mens vi sto i vognen, en lovprisning til vår Herre og Forløser.

 

Engelen Gabriel sang med høye ”Hosiannaer” og en eldgammel solo. Daniel, som var i Davids vogn, og som var en nær venn av engelen, sa:

 

”Syng det igjen.”

 

Og i sannhet , den saligste musikk som vi noensinne hadde lyttet til,k bølget fram fra hans hellige lepper.

 

”Nå,” sa engelen, ”se gjennom portåpningen.”

 

Og se, der var en veldig stor skare av nyankomne som sto utenfor og sang av de nye sangene. Denne gruppen var eskortet hit fra forskjellige deler av Paradiset på samme måten som vi var blitt det for kort tid tilbake. Stefanus, den hellige martyr, hadde ledet denne gruppen. Han forberedte dem på å gå gjennom porten og inn i nærværet av deres Herre, Jesus, som nå vinket på oss alle til en opphøyet plass i nærheten av portåpningen.

 

Han la sin hånd mildt på mitt hode, og sa:

 

”Sønn, vær ved godt mot. Din jordiske tjeneste er ikke fullført ennå. Men som jeg engang kalte Moses og Elias fra disse skinnende porter, så sender jeg deg nå til å gjøre kjent hva du har sett og hørt, noe som er bare en tiendedel av hva du ennå skal se. Men det er alt hva de nå vil motta av din hånd. Sann uhyklersk tro svinner mange steder på jorden. Du vil finne en trofast hjelper på viss hode mine velsignelser skal hvile. Og når du har avsluttet din reise til jorden, skal jeg overføre de eldstes velsignelse til deg, en tidligere arv av din ervervede eiendom.”

 

Alle hoder var nå bøyet mens han ba og overga meg i engelens varetekt.

 

Bohemond og kvinnene kom nær til min side, og sa:

 

”Er det sant at vi må skilles?”

 

”Bare for en tid, ja. Men bare for en tid.”

 

Og med et høyt utbrudd, ropte jeg:

 

”Jeg skal snart se dere igjen.”

 

 

Herren sa:

 

”Dra i hast til din misjon. Jeg må ønske dem velkommen som står utenfor porten som jeg har kjøpt med mitt blod.”

 

”Idet han sa dette, kalte han på Gabriel til side og ga ham befaling angående meg. Jeg bød slekten min farvel, og sa:

 

”Jeg vil se dere igjen.”

 

Og så steg jeg opp i engelens vogn.

 

 

 

Kapittel 36

 

 

Engelen satt nå ved min side, og vognen beveget seg sakte av sted. Som jeg så meg tilbake, mens vi passerte gjennom portåpningens store buegang, så jeg mange av dem vinke med sine hender et velsignelsens adjø.

 

Vi var snart forbi den store flokken som var ivrige etter å gå gjennom porten. Vi ga dem alle et bukk av anerkjennelse, og sa:

 

”Vi skal se dere alle igjen.”

 

Snart var vi forbi hørehold av deres stemmer. Som vognen forsvant fra synet av dem, fløy vi hurtig av sted langs en umåtelig lang og bred vei som ledet fra Benjamin-porten til Paradisets fjerne deler. Store fruktbare daler lå spredt overalt, og tusenvis av travle hellige sanket inn modne frukter.

 

”Nå,” sa Gabriel, ”der borte er de fjellrike områdene av Paradiset som jeg talte om. Skal vi dra forbi dem?”

 

”Å, engel, min velsignelses beger er ganske fullt og kan ikke bære mer. Den byrden jeg er blitt ansvarlig for opptar alle mine tanker. Men om du er villig til det, så vil en rask flytur forbi foten av fjellene glede meg meget og stille min nysgjerrighet.”

 

Han vendte raskt vognen til en sidevei som førte opp mot fjellsidene. Hurtig steg vi oppad disse mektige høydene. På et vakkert platå halvveis oppe mot fjellets topp, stoppet Gabriel vognen, bare for å la meg få utsyn over de vidstrakte slettene og dalene i Paradiset. Veldige skjønnhetens hager, fylt av alle slags frukter og blomsterskrud var spredt utover så langt øyet kunne nå. Jeg kunne se med et blikk tusener av travle hellige og engler som nøt disse himmelske oaser. Min sjel ble så fylt av opphøyet lov og pris for disse store privilegiene som vår gode Fader hadde bevilget, og den ære som er gitt dødelige mennesker, at jeg helt enkelt ble tapt i beundring og flat ned ved engelens føtter for å prise Gud. Jeg sa:

 

”Å, Gabriel, stans velsignelsens beger, det flyter over!”

 

”Vel, Seneca, vi må fortsette vår reise.”

 

Med stor fart fløy vognen nedover de store åssidene og tvers over dalene, gjennom de skjønne parkene og forlystelsesparkene i Paradiset. Tusen av ærede hellige hadde sine boliger i de forskjellige avdelinger av dette himmelens romantiske sceneri. Jeg ble så overveldet over storheten i denne delen av Paradiset, at jeg falt ned ved engelens føtter på nytt og utøste min lovprisning til Gud med høye ”Hosiannaer”. Jeg reiste meg opp, og engelen pekte mot en stor paradisisk buegang i det fjerne. Og mot den styrte han vognen. Livets trær vokste overalt, og duften av bladene gjorde himmelens luft velduftende med sin livgivende kraft. Intet bilde på jorden kan på noen måte gi et inntrykk av en herlighet som denne.

 

Engelen kjørte vognen sakte fremover mellom dype slukter og forbi stråleglitrende kildespring hvor grupper av kvinner og menn kom og gikk, og hvor de forfrisket seg selv ved kildene og med frukten av Livets trær. Jeg sa til engelen igjen:

 

”Hvilket sted å tilbringe de ledige stunder i evigheten, i ro og hvile! I sannhet er dette himmelen!”

 

Engelen vendte seg nå om og spurte om jeg gjenkjente ham.

 

”Å, Gabriel, ved Tronen så jeg deg.”

 

Han sa:

 

”Tenk igjen. Når du forlot din jordiske bolig for denne mest begunstigede tur til himmelen.”

 

”Å, engel, du førte meg til Rikets porter.”

 

”Sannelig,” sa engelen, ”og jeg har en videre misjon for deg. Bare et glimt av den himmelske arven og storheten i vår Faders hus har du ennå sett. Men evigheten er foran deg, og den alene vil være tilstrekkelig til å stille din undrende sjel tilfreds. Men nå en liten hvil som er nødvendig før din kommende misjonsreise begynner, og før vi passerer gjennom den store buegangen der borte.”

 

Gabriel kjørte vognen sin meget langsomt. Hundreder av nye ankomne kunne sees i den første salighets henrykkelse i himmelen. Dette forsto jeg av deres oppførsel, så mye lik min egen. Noen som nettopp steg ut av vognene, ropte som vi hadde gjort.

 

Videre beveget vognen seg, mot den store buegangen i Paradiset. Jeg lente hodet mitt mot skulderen til engelen, og for første gang kjente jeg en slags døsighet komme over meg. Jeg sov – jeg vet ikke hvor lenge – men da jeg våknet opp, gjorde vognen holdt foran terskelen til mitt gamle hjem ved foten av fjellene i Cascades.

 

Jeg steg ut og ble møtt av to engler som ledet meg innenfor. Jeg sa:

 

”Er det sant at jeg er tilbake i mitt jordiske hjem?”

 

Og sant nok, for der lå min kropp som omhyggelig var blitt bevoktet av mine to tjenere, Sena og Serva, som hadde fått de tidligere instrukser om ikke å gravlegge meg før 50 dager var løpt hen. Mer enn 40 var allerede gått – men selv om legemet var kaldt og i dødens favntak, synes det ikke å være tegn til forfall. Det var midnatt, og vokterne var i dyp søvn. Gabriel sluttet seg nå til oss og la sin hånd på ansiktene til de som sov. De kom i en dyp søvn, slik som den som kom over Adam da Eva skulle formes ut av hans ribben. De sovende kjente derfor ikke til vårt nærvær.

 

Gabriel førte så hånden over den livløse kroppen, og øyeblikkelig sprang den til liv med en mektig forvandling fra dødelighet til udødelighet. I et øyeblikk var den min igjen. Jeg ropte:

 

”Å, herlige legeme! Å, forløste eiendom! Mektige forvandling! Fra død til udødelighet! Å, hvor snart jeg tenkte på Paulus’ ord: ”For vårt rike er i himmelen, hvorfra vi også venter vår Frelser, Herren Jesus Kristus, som skal forvandle vårt fornedrelseslegeme så det blir likt med hans herlighetslegeme.”

 

Jeg sto et øyeblikk i undring uten å vite hva jeg skulle si. Jeg var så overveldet av Guds herlighet – men sjel og legeme var blitt ett.

 

Jeg sa nå til engelen:

 

”Hvem vil ta del i dette arbeidet som er overgitt meg?”

 

Han ledet meg raskt til deg, min sønn, og viste meg stedet hvor du hadde ditt hjem. ”Men vi vil ikke forlate deg,” sa de, før alle ting er satt i rette skikk. Forlat nå ditt jordiske hjem og alt som er i det. Det vil ta vare på seg selv. Kom til vognen.”

 

Cascades og Rocky Mountains ble passert og Mississippidalen var også snart bak oss. I nærheten av ditt beskjedne sted steg vognen ned. Jeg har kommet tvers over kontinentet for å finne deg, min bror, og nå er jeg så glad for at du så villig og inspirert har tatt del i mitt arbeid. Jeg har undersøkt manuskriptet og setter pris på det du har gjort. La trykkeren få det av dine hender. Gi det for folks øyne. Noen vil ikke anerkjenne det, andre vil velsigne Gud. Men om du trofast fullfører din oppgave, vil Den Allmektige Guds velsignelser være over deg.

 

Seneca kom så og trykket et kyss på min panne og vendte seg om idet han sa: ”Farvel, min sønn. Den evige Guds velsignelser være dine, velsignelser både over kurven og i forretningen. Den evige Gud skal være din tilflukt og under deg hans evige armer (5. Mos. 32, 27). Han skal gjøre din fiende til din venn, og englene, som så trofast voktet mitt dødelige legeme, skal være vakt om din sjel.” Igjen trykket han meg i hånden og kysset den igjen og igjen, og idet han løftet opp sine øyne og hender mot himmelen, lyste han en himmelsk velsignelse over meg, og til slutt sa han: ”Englene venter på meg,” og forsvant ut av syne. Jeg fulgte raskt etter til døren, men han var borte, for vognen hadde tatt ham med opp.

 

Elwood Scott