Hebreerbrevet

Hebreerbrevet

Kapittel 1

Gud, Han som i tidligere tider mange ganger og på mange måter talte til fedrene ved profetene, Han har i disse siste dager talt til oss ved Sønnen, som Han har innsatt som arving til alle ting. Ved Ham har Han også skapt hele verden. Han er avglansen av Hans herlighet og det uttrykte bildet av Hans vesen. Og Han holder alle ting oppe ved Sin krafts ord. Da Han ved Seg Selv hadde gjort renselse for våre synder, satte Han Seg ved Majestetens høyre hånd i det høye. Han er blitt så mye høyere enn englene, fordi Han har arvet et mer framstående navn enn dem. For til hvem av englene har Han noen gang sagt: ”Du er Min Sønn, Jeg har født Deg i dag”? Og videre: ”Jeg vil være Far for Ham, og Han skal være Sønn for Meg”? Men når Han på ny fører Den førstefødte inn i verden, sier Han: ”Alle Guds engler skal tilbe Ham.” Og om englene sier Han: ”Han som gjør Sine engler til ånder og Sine tjenere til en ildslue.”Men til Sønnen sier Han: ”Din trone, Gud, står i evigheters evighet. En rettferdighetens kongestav er Ditt rikes kongestav. Du har elsket rettferdighet og hatet lovløshet. Derfor har Gud, Din Gud, salvet Deg med gledens olje framfor Dine følgesvenner.” Og: ”Du, Herre, i begynnelsen la Du jordens grunnvoll, og himlene er et verk av Dine hender. De skal gå til grunne, men Du består. Og de skal alle eldes som et klesplagg. Som en kappe skal Du folde dem sammen, og de skal skiftes ut. Men Du er den samme, og Dine år har ingen ende.” Men til hvem av englene har Han noen gang sagt: ”Sett Deg ved Min høyre hånd, til Jeg legger Dine fiender til skammel for Dine føtter”? Er de ikke alle tjenende ånder, utsendt for å tjene dem som skal arve frelse?

Kapittel 2

Derfor må vi gi desto større akt på det vi har hørt, så vi ikke driver bort. For om det ord som var talt ved engler, viste seg å stå fast, og hver overtredelse og ulydighet fikk en rettferdig straff, hvordan skal vi da slippe unna om vi forakter en så stor frelse? I begynnelsen ble den først forkynt av Herren, og den ble stadfestet for oss av dem som hadde hørt Ham. Gud ga jo også vitnesbyrd både med tegn og under, med forskjellige kraftige undergjerninger og Den Hellige Ånds gaver, etter Sin egen vilje. For Han har ikke lagt den kommende verden, den vi taler om, under engler. Men én har vitnet et sted og sagt: ”Hva er da mennesket at Du skulle minnes Ham, eller Menneskesønnen at Du skulle se til Ham? Du har gjort Ham lite ringere enn englene, med herlighet og ære har Du kronet Ham og Du satte Ham over Dine henders verk. Du har lagt alle ting under Hans føtter.” For idet Han la alt under Ham, etterlot Han ingenting som ikke er lagt under Ham. Men nå ser vi ennå ikke at alle ting er Ham underlagt. Men vi ser Jesus, Han som ble gjort lite ringere enn englene, for at han skulle lide døden, kronet med herlighet og ære, for at Han, ved Guds nåde, skulle smake døden for alle. For det passet seg for Ham, som alle ting er til for, og som alle ting er blitt til ved, idet Han førte mange barn til herligheten, å fullende deres frelses Høvding gjennom lidelser. For både Han som helliggjør og de som blir helliggjort, er alle av Én. Derfor skammer Han seg ikke over å kalle dem brødre, men Han sier: ””Jeg vil forkynne Ditt navn for Mine brødre. Midt i forsamlingen vil Jeg lovsynge Deg.” Og dessuten: ”Jeg vil sette Min lit til Ham.” Og dessuten: ”Her er Jeg og de barn Gud har gitt Meg.” Siden barna har del i kjøtt og blod, fikk Han Selv del i det på samme måten, for at Han ved døden skulle ta makten fra ham som hadde dødens makt – det er djevelen -, og for å befri dem som av frykt for døden hadde vært under trelldom hele sitt liv. For Han tar seg jo ikke av engler, men Han tar seg av Abrahams ætt. Derfor måtte Han bli gjort lik Sine brødre i alle ting, for at Han kunne være en barmhjertig og trofast Yppersteprest i alt som angår forholdet til Gud, slik at Han kunne gjør soning for folkets synder. For ved det at Han Selv har lidd og blitt fristet, kan Han hjelpe dem som blir fristet.

Kapittel 3

Derfor, hellige brødre, dere som har del i det himmelske kall, rett sinnet mot vår bekjennelses Apostel og Yppersteprest, Kristus Jesus. Han var trofast mot Ham som innsatte Ham, slik Moses også var trofast i hele Hans hus. For Han er blitt holdt verdig til mer ære enn Moses, i og med at Han som bygde huset, har større ære enn huset. Hvert hus blir bygd av noen, men Han som bygde alle ting, er Gud. Og vel var Moses trofast i hele Hans hus som en tjener, til et vitnesbyrd om alt det som skulle bli omtalt senere. Men Kristus var trofast som Sønn over Sitt Eget hus, og vi er Hans hus, om vi helt til enden holder fast på frimodigheten og den ros som håpet gir. Derfor, som Den Hellige Ånd sier: ”I dag, om dere hører Hans røst, da forherd ikke deres hjerter som ved ”forbitrelsen”, på fristelsens dag i ørkenen. Det var der deres fedre fristet Meg, de prøvde Meg, de som hadde sett Mine gjerninger i førti år. Derfor ble Jeg vred på den slekten, og Jeg sa: De farer alltid vill i hjertet, og de har ikke kjent Mine veier. Så sverget Jeg i Min vrede: De skal ikke komme inn til Min hvile.” Se til, brødre, at det ikke er et ondt vantroens hjerte i noen av dere, slik at han faller fra den levende Gud. Men forman hverandre daglig, så lenge det heter ”i dag”, så ikke noen av dere skal bli forherdet ved syndens bedrag. For vi har fått del i Kristus, så sant vi helt til enden holder fast på den tillit vi hadde fra begynnelsen, for det blir sagt: ”I dag, om dere hører Hans røst, da forherd ikke deres hjerter som ved ”forbitrelsen”. For hvem var det som hørte og likevel gjorde opprør? Sannelig, var det ikke alle de som kom ut fra Egypt ved Moses? Og hvem var Han vred på i førti år? Var det ikke på dem som syndet, så kroppene deres falt om i ørkenen? Og hvem andre enn dem som ikke hadde vært lydige, var det Han sverget ikke skulle komme inn til Hans hvile? Så ser vi da at de ikke kunne komme inn på grunn av vantro.

Kapittel 4

Siden det gjenstår et løfte om å komme inn til Hans hvile, så la oss derfor frykte, så ikke noen av dere skal vise seg å være det foruten. For evangeliet ble også forkynt for oss slik som det ble for dem. Men ordet som de hørte, ble ikke til noen nytte for dem, fordi det ikke ble knyttet sammen med troen i dem som hørte det. For den som er kommet til tro, går inn til denne hvilen, som Han har sagt: ”Så sverget Jeg i Min vrede: De skal ikke komme inn til Min hvile,” selv om gjerningene var fullendt fra verdens grunnleggelse av. For Han har et sted talt om den sjuende dagen på denne måten: ”Og Gud hvilte fra alle Sine gjerninger på den sjuende dagen.” Og videre på dette stedet: ”De skal ikke komme inn til Min hvile.” Siden det altså gjenstår at noen skal komme inn, og de som det først ble forkynt for, ikke kom inn på grunn av ulydighet, fastsetter Han på ny en bestemt dag og sier ved David etter så lang tid: ”I dag,” som det er blitt sagt: ”I dag, om dere hører Hans røst, da forherd ikke deres hjerter.” For om Josva hadde ført dem til hvile, da hadde Han ikke talt om en annen dag etterpå. Derfor gjenstår det en sabbatshvile for Guds folk. For den som er kommet inn til Hans hvile, har også selv fått hvile fra sine gjerninger, slik Gud hvilte fra Sine. La oss derfor være ivrige etter å komme inn til den hvilen, for at ikke noen skal falle i det samme eksempel på ulydighet. For Guds ord er levende og virksomt og skarpere enn noe tveegget sverd. Det trenger igjennom helt til det kløver både sjel og ånd, ledd og marg, og er dommer over hjertets tanker og motiver. Og ingen skapning er skjult for Ham, men alt er nakent og blottlagt for Hans øyne, som vi skal avlegge regnskap for. Kristus – vår yppersteprest, som er gått gjennom himlene, Jesus, Guds Sønn, så la oss holde fast på bekjennelsen. For vi har ikke en Yppersteprest som ikke kan ha medlidenhet med våre skrøpeligheter, men en som i alle ting er blitt prøvd slik som vi, men uten synd. La oss derfor komme fram til nådens trone med frimodighet for at vi kan få miskunn og finne nåde til hjelp i den tid vi trenger det.

Kapittel 5

For enhver yppersteprest som er tatt ut blant mennesker, er innsatt for mennesker i de ting som gjelder forholdet til Gud, for at han skal bære fram gaver og offer for synder. Han kan ha medlidenhet med dem som er uvitende og farer vill, siden han selv også er underlagt skrøpelighet. På grunn av dette kreves det av ham at han må bære fram offer for sine egne synder, så vel som for folkets synder. Og ingen tar seg denne æren selv, men bare den som er kalt av Gud, slik Aron også var kalt. Slik var det heller ikke Kristus som æret Seg Selv for å bli Yppersteprest, men det var Han som sa til Ham: ”Du er Min Sønn, Jeg har født Deg i dag.” Som Han også sier på et annet sted: ”Du er prest til evig tid etter Melkisedeks ordning.” I sitt kjøds dager, da Han med sterke rop og tårer hadde båret fram bønner og påkallelser til Ham som hadde makt til å frelse Ham fra døden, ble Han bønnhørt på grunn av Sin gudsfrykt. Og selv om Han var Sønn, lærte Han lydighet ved det Han led. Og etter at Han var blitt fullendt, ble Han opphavsmann til evig frelse for alle dem som lyder Ham, etter at Han av Gud ble kalt Yppersteprest etter Melkisedeks ordning. Om dette har vi mye å si, men det er vanskelig å forklare siden dere er blitt så tunghørte. For selv om dere på denne tiden burde vært lærere, trenger dere igjen at noen lærer dere hva som er de første og grunnsannhetene i Guds ord. Og dere er blitt slike som trenger melk og ikke fast føde. For hver den som bare får melk, er ukyndig i rettferdighetens ord, for han er et spedbarn. Men fast føde er for dem som er fullvoksne, det vil si dem som gjennom bruk har trent opp sansene sine til å skjelne mellom godt og ondt.

Kapittel 6

Idet vi nå lar den mer grunnleggende læren om Kristus ligge, skal vi gå videre til det fullkomne og ikke igjen legge grunnvollen med omvendelse fra døde gjerninger og tro på Gud, med lære om dåp, om håndspåleggelse, om de dødes oppstandelse og om evig dom. Og dette vil vi gjøre, hvis Gud tillater det. For dem som en gang har blitt opplyst og smakt den himmelske gave og har fått del i Den Hellige Ånd og har smakt Guds gode ord og krefter fra den kommende tidsalder -, for dem er det umulig å bli fornyet til omvendelse igjen, hvis de faller fra. For de korsfester Guds Sønn for seg selv på ny og stiller Ham åpenlyst til skamme. For jorden som drikker det regnet som ofte kommer ned på den, og som bærer grøde som er nyttig for dem som har dyrket den, tar imot velsignelse fra Gud. Men hvis den bærer torner og tistler, er den forkastet, og forbannelsen nærmer seg. Og den ender med å bli brent. Men mine kjære, når det gjelder dere, er vi overbevist om det som er bedre, ja, ting som hører frelsen til, selv om vi taler på denne måten. For Gud er ikke urettferdig, så Han skulle glemme deres arbeid og strev i kjærlighet, som dere har vist overfor Hans navn ved at dere har tjent de hellige og ennå tjener dem. Og vi ønsker at hver enkelt av dere viser den samme iver for håpets fulle visshet helt til det siste, så dere ikke blir sløve, men er etterfølgere av dem som arver løftene ved tro og tålmodighet. For da Gud ga løftet til Abraham, sverget Han ved Seg Selv, siden Han ikke hadde noen større å sverge ved. Og Han sa: ”Sannelig, Jeg vil rikelig velsigne deg og rikelig mangfoldiggjøre deg.” Og så, etter at han tålmodig hadde holdt ut, oppnådde han det som var sagt i løftet. For mennesker sverger ved en som er større, og for dem er den bekreftende eden en slutt på all innvending. Siden Gud var enda mer fast bestemt på å bevise for løftets arvinger hvor uforanderlig Hans plan er, gikk Han imellom og stadfestet det med en ed, for at vi ved to uforanderlige ting, som bekrefter at det er umulig for Gud å lyve, kunne ha en sterk trøst, vi som har søkt tilflukt ved å gripe det håpet som er satt foran oss. Dette håpet har vi som et anker for sjelen, sikkert og fast, som når inn til Det indre innenfor forhenget, dit Jesus gikk som en forløper for oss, og Han er blitt Yppersteprest til evig tid etter Melkisedeks ordning.

Kapittel 7

For denne Melkisedek, konge i Salem, prest for Den Høyeste Gud, møtte Abraham da han kom tilbake etter å ha nedkjempet kongene, og han velsignet ham. Til ham ga også Abraham tiende av alt. Navnet hans kan for det første forklares som ”rettferdighetens konge”, og dessuten også som ”Salems konge”, som betyr ”fredens konge”. Han var uten far, uten mor og uten ættetavle. Hans dager hadde ingen begynnelse, og hans liv hadde ingen avslutning, men har er gjort lik Guds Sønn, som alltid er prest. Se nå hvor stor han var, han som selv patriarken Abraham ga tiende av det beste krigsbyttet. Også de som er av Levis sønner og som får prestetjeneste, har et bud om å ta imot tiende fra folket etter loven, det vil si fra sine brødre, selv om de er kommet fra Abrahams lend. Men han som ikke stammer fra dem, tok imot tiende fra Abraham og velsignet ham som hadde løftene. Uten noen innvending må det innrømmes at den lavere blir velsignet av den høyere. Her er det dødelige mennesker som tar imot tiende, men der tar han imot tiende, ham det blir vitnet om at han lever. Og, så å si, gjennom Abraham har også Levi, han som tar imot tiende, blitt ilagt tiende. For han var fremdeles i sin fars lend da Melkisedek møtte ham. Hvis det da var mulig å oppnå fullkommenhet ved det levittiske prestedømme – for vet dette fikk folket loven -, hvilket behov var det så fremdeles for at en annen prest skulle stå fram etter Melkisedeks ordning og ikke bli kalt prest etter Arons ordning? For når prestedømmet blir forandret, skjer det med nødvendighet også en forandring av loven. For Han som dette blir sagt om, tilhører en annen stamme. Fra den har ingen mann gjort tjeneste ved alteret. For det er kjent at vår Herre er oppstått i Juda, og til denne stammen sa ikke Moses noe om et prestedømme. Og det blir enda mer overveldende tydelig hvis det oppstår En annen prest i likhet med Melkisedek, og det er En som ikke er kommet etter noen lov om kjødelig avstamning, men etter kraften av et uforgjengelig liv. For Han vitner: ”Du er prest til evig tid etter Melkisedeks ordning.” For på den ene siden skjer det en opphevelse av det tidligere budet på grunn av dets skrøpelighet og ubrukelighet. For loven førte ikke noen ting til fullkommenhet. Men et bedre håp føres inn, og ved dette kan vi komme nær Gud. Og ettersom Han ikke ble gjort til prest uten ed – for de andre er blitt prester uten ed, men Han er blitt det med ed ved Ham som sier til Ham: ”Herren har sverget og skal ikke angre: Du er prest til evig tid etter Melkisedeks ordning.” Ifølge dette er Jesus blitt borgsmann for en bedre pakt. Av de andre var det også mange prester siden de ved døden ble hindret i å fortsette. Men fordi Han forblir til evig tid, har Han et uforgjengelig prestedømme. Derfor Han har også makt til fullkomment å frelse dem som kommer til Gud ved Ham, ettersom Han alltid lever for å gå i forbønn for dem. For en slik Yppersteprest var vel skikket for oss, En som er hellig, uskyldig, ubesmittet, skilt fra syndere og som er blitt opphøyet over himlene. Han trenger ikke å bære fram offer daglig, slik som de andre yppersteprestene, først for sine egne synder og så for folkets. For dette gjorde Han én gang for alle, da Han ofret Seg Selv. For loven innsetter mennesker med skrøpelighet til yppersteprester. Men edens ord, det som kom etter loven, innsetter Sønnen, Han som er blitt fullendt til evig tid.

Kapittel 8

Dette er hovedsaken i det vi sier her: Vi har en slik Yppersteprest som satte seg ved høyre side av Majestetens trone i himlene, en Prest i helligdommen og i det sanne tabernaklet som Herren har reist, og ikke et menneske. For enhver yppersteprest innsettes til å bære fram både gaver og offer. Derfor er det nødvendig at Denne Ene også har noe å bære fram. For hvis Han hadde vært her på jorden, ville Han ikke vært prest. For her er det andre prester som bærer fram gaver etter loven. De tjener etter avbildet og skyggen av de himmelske ting, slik Moses fikk guddommelig befaling om da han skulle til å oppføre tabernaklet. For Han sa: ”Se til at du lager alle ting etter det forbildet som ble vist deg på fjellet.” Men nå har Han fått en mye høyere prestetjeneste, ettersom Han også er Mellommann for en bedre pakt, en som ble grunnlagt på bedre løfter. For om den første pakten hadde vært feilfri, da ville det ikke blitt søkt rom for en annen i stedet. For Han klandrer dem når Han sier til dem: ”Se, de dager kommer, sier Herren, da Jeg vil opprette en ny pakt med Israels hus og med Judas hus – ikke som den pakten som Jeg opprettet med deres fedre på den dag da Jeg tok dem ved hånden for å lede dem ut av landet Egypt. For de ble ikke værende i Min pakt, og Jeg brydde Meg ikke om dem, sier Herren. For dette er pakten Jeg vil opprette med Israels hus etter de dager, sier Herren. Jeg vil skrive Mine lover i deres sinn og skrive dem på deres hjerter. Og Jeg vil være deres Gud, og de skal være Mitt folk. Ingen av dem skal lenger lære sin neste, og heller ikke sin bror, og si: Kjenn Herren! For alle skal kjenne Meg, fra den minste til den største av dem. For Jeg vil være nådig overfor deres urett, og deres synder og deres lovbrudd vil Jeg aldri minnes mer.” Idet Han sier ”en ny pakt,” har han gjort den første foreldet. Det som er i ferd med å bli foreldet og gammelt, er nær ved å bli borte.

Kapittel 9

Nå hadde også den første pakten forskrifter om gudstjenesten og om den jordiske helligdommen. For et tabernakel ble gjort i stand. I det fremste rommet var lysestaken, bordet og skuebrødene. Det kalles Det hellige. Og bak det andre forhenget var det rommet i tabernaklet som blir kalt Det Aller Helligste. Dette inneholdt et røkelsesalter av gull og paktens ark, som var kledd på alle sider med gull. I den var gullkrukken med manna, Arons stav som spirte, og paktens tavler. Og over den var herlighetens kjeruber. De overskygget nådestolen. Dette kan vi ikke snakke om i enkeltheter nå. Da disse ting var blitt forberedt på denne måten, gikk prestene alltid inn i det fremste rommet av tabernaklet og utførte tjenesten. Men inn i det andre rommet gikk ypperstepresten alene, én gang i året. Han gikk ikke uten blod, som han ofret for seg selv og for folkets synder, dem som var begått i uvitenhet. På denne måten gir Den Hellige Ånd klart til kjenne at veien inn i Det Aller Helligste ennå ikke er blitt åpenbart så lenge det fremste teltet ennå har en forheng. Dette er en lignelse inntil den tiden som er nå. Både gaver og offer blir båret fram, uten at de kan gjøre den som utførte tjenesten, fullkommen etter samvittigheten. Dette er kjødelige forskrifter om mat og drikke og forskjellige renselser, som ble pålagt inntil den tiden da den rette ordningen skulle bli innført. Men Kristus kom som Yppersteprest for de kommende goder, og Han gikk gjennom det større og mer fullkomne telt, det som ikke er gjort med hender, det vil si, som ikke er av denne skapningen. Ikke med blod av bukker og kalver, men med Sitt eget blod, gikk Han inn i Det Aller Helligste én gang for alle og vant en evig forløsning. For om blodet av okser og bukker og asken av en kvige helliger til kjødets renhet når det blir stenket på de urene, hvor mye mer skal ikke da Kristi blod, Han som ved en evig Ånd bar Seg Selv fram uten lyte for Gud, rense deres samvittighet fra døde gjerninger så dere kan tjene den levende Gud? Og derfor er Han den nye paktens Mellommann ved den død som har funnet sted til forløsning fra overtredelsene under den første pakt, slik at de som er kalt, kan få oppfylt løftet om den evige arven. For hvor det er et testamente, der er det også nødvendig å få bekreftet at den som opprettet testamentet, er død. For et testamente kommer først til å gjelde ved død, for det trer aldri i kraft så lenge den som satte det opp, er i live. Derfor ble heller ikke den første pakten innviet uten blod. For da Moses hadde talt til hele folket om hvert bud etter loven, tok han blodet av kalver og bukker, sammen med vann, skarlagenfarget ull og isop, og stenket det både på selve boken og på hele folket. Og han sa: ”Dette er paktens blod, den pakt som Gud har sluttet med dere.” På samme måte stenket han så blod både på teltet og på alle karene som brukes i gudstjenesten. Og etter loven blir nesten alle ting renset med blod, og uten blodsutgytelse blir det ingen tilgivelse. Derfor var det nødvendig at etterligningene av de himmelske ting ble renset med slike offer, men de himmelske ting renses selv med bedre offer enn disse. For Kristus gikk ikke inn i en helligdom som er gjort med hender, som er et bilde av den sanne helligdom, men inn i selve Himmelen, for nå å åpenbares for Guds åsyn for vår skyld, ikke slik at Han skulle ofre Seg Selv flere ganger, slik ypperstepresten går inn i Det Aller Helligste hvert år med en annens blod. Da måtte Han ha lidt mange ganger siden verdens grunnleggelse. Men nå, én gang ved tidsaldrenes slutt, er Han åpenbart for å ta bort synden ved å gi Seg Selv som offer. Og slik som det er bestemt for menneskene én gang å dø, og deretter dom, slik ble Kristus ofret én gang for å bære manges synder. For dem som venter på Ham med iver, skal Han vise seg for andre gang, uten å bære synd, til frelse.

Kapittel 10

For loven, som bare har en skygge av de kommende goder og ikke selve tingenes egen skikkelse, kan aldri med disse samme ofrene, som de stadig ofrer år etter år, gjøre dem fullkomne som bærer dem fram. For ville de ikke da ha sluttet med å bære ofrene fram? For de som hadde del i denne tjenesten og som én gang var renset, ville da ikke lenger ha synd på samvittigheten. Men i disse ofringene ligger det hvert år en påminnelse om synder. For det er ikke mulig at blodet av okser og bukker kan ta bort synder. Derfor, idet Han kommer inn i verden, sier Han: ”Offer og gave ville Du ikke ha, men et legeme har Du forberedt for Meg. Brennoffer og syndoffer hadde Du ikke behag i. Da sa Jeg: Se, Jeg kommer – i bokrullen er det skrevet om Meg – for å gjøre Din vilje, Gud.” Først sier Han: ”Offer og gave, brennoffer og syndoffer, ville Du ikke ha, og Du hadde heller ikke behag i dem” – det som altså etter loven blir båret fram. Deretter sa Han: ”Se, Jeg kommer for å gjøre Din vilje, Gud.” Han tar bort det første, så Han kan innsette det andre. Ved denne viljen er vi blitt helliget ved ofringen av Jesu Kristi legeme én gang for alle. Og hver prest står daglig og gjør tjeneste, og bærer mange ganger fram de samme ofrene, som aldri kan ta bort synder. Men etter at Han hadde båret fram ett evig offer for synder, satte Denne Presten seg ved Guds høyre hånd. Fra da av venter Han inntil Hans fiender blir lagt som skammel under Hans føtter. For ved ett offer har han for all evighet gjort dem fullkomne som blir helliget. Men Den Hellige Ånd vitner også om dette for oss. For etter at Han tidligere hadde sagt: ”Dette er pakten som Jeg vil opprette med dem etter de dager, sier Herren: Jeg vil legge Mine lover i deres hjerter, og i deres sinn vil Jeg skrive dem.” Og: ”Deres synder og deres lovbrudd skal Jeg aldri minnes mer.” Der det er tilgivelse for disse, behøves det ikke lenger noe offer for synd. Derfor, brødre, har vi frimodighet til å gå inn i helligdommen ved Jesu blod. Vi har en ny og levende vei som Han har innviet for oss gjennom forhenget, det vil si Hans kjød. Og siden vi har en Yppersteprest over Guds hus, så la oss komme nær med et sannferdig hjerte i troens fulle visshet, etter at vi har fått våre hjerter overstenket og på den måten blitt renset fra en ond samvittighet, og også har fått våre legemer vasket med rent vann. La oss uten å vakle holde fast ved bekjennelsen av vårt håp, for Han som ga løftet, er trofast. Og la oss se til hverandre for å tilskynde til kjærlighet og gode gjerninger. Og la oss ikke svikte vår egen forsamling, slik noen pleier å gjøre, men la oss formane hverandre, og det så mye mer som dere ser at Dagen nærmer seg. For dersom vi synder med vilje etter at vi har fått erkjennelse av sannheten, da gis det ikke lenger noe offer for synder, men bare en viss, skremmende forventning om dom og en brennende nidkjærhet som skal ødelegge dem som står imot. Enhver som har brutt Moseloven, skal dø uten barmhjertighet på to eller tre vitners utsagn. Hvor mye hardere straff tror dere ikke dere skal bli funnet verdig til, som har trampet Guds Sønns blod under fot, vanhelliget paktsblodet som har ble helliget ved, og spottet nådens Ånd? For vi kjenner Ham som sa: ”Hevnen er Min, Jeg vil gjengjelde,” sier Herren. Og dessuten: ”Herren skal dømme Sitt folk.” Det er forferdelig å falle i hendene på den levende Gud. Men husk de tidligere dager da dere holdt ut en stor og lidelsesfull kamp, etter at dere var blitt opplyst. Dette skjedde dels ved at dere ble gjort til et skuespill både ved forakt og trengsler, og dels ved at dere delte kår med dem som ble behandlet slik. For dere hadde medlidenhet med meg i mine lenker, og godtok med glede at deres gods ble plyndret. For dere visste at dere har en bedre eiendom for dere selv, som varer ved i himlene. Kast derfor ikke bort frimodigheten deres, som har stor lønn. For dere trenger utholdenhet, for at dere, etter at dere har gjort Guds vilje, kan få del i løftet: For enda er det bare en liten stund, og så kommer Han som skal komme, og Han skal ikke dryge. Men den rettferdige av tro, skal leve. Men hvis noen drar seg unna, har Min sjel ikke behag i ham. Men vi tilhører ikke dem som drar seg unna til fortapelse, men til dem som tror til sjelens frelse.

Kapittel 11

Tro er full tillit til det en håper på, overbevisning om det en ikke ser. For ved den fikk de gamle godt vitnesbyrd. Ved tro forstår vi at verden ble formet ved Guds ord; at de ting som sees, ikke ble til av de synlige ting. Ved tro bar Abel fram for Gud er mye bedre offer enn Kain bar fram. Ved den fikk han det vitnesbyrdet at han var rettferdig, idet Gud selv vitnet om gavene hans. Og ved den taler han ennå, selv om han er død. Ved tro ble Enok tatt bort, så han ikke skulle se døden. Og han ble ikke funnet, for Gud hadde tatt ham bort. For før han ble tatt bort, hadde han fått det vitnesbyrdet at han var til behag for Gud. Men uten tro er det umulig å være til behag for Ham, for den som kommer til Gud, må tro at Han er til og at Han er Den som belønner dem som søker Ham med iver. Ved tro, etter å ha fått et guddommelig varsel om de ting som ennå ikke var synlige, bygde Noah i gudsfrykt en ark til frelse for sin husstand. Ved den forkdømte han verden og ble arving til den rettferdighet som er av troen. Ved tro var Abraham lydig da han ble kalt til å dra ut til det stedet han skulle få som arv. Og han dro ut, uten å vite hvor han kom. Ved tro bodde han i løfteslandet, som i et fremmed land. Han bodde i telt sammen med Isak og Jakob, som var medarvinger med ham til det samme løftet. For han ventet på staden, den som har grunnvollene, den stad som har Gud til bygningsmann og skaper. Ved tro fikk også Sara selv kraft til å unnfange en ætt, og hun fødte, selv om hun var kommet over den alderen da en føder, for hun regnet Ham for trofast som hadde lovt at dette skulle skje. Derfor ble det også født fra én, og det fra en som var så godt som død, så mange som stjernene på himmelen, ja, utallige som sanden på havets strand. Alle disse døde i tro, uten å ha fått det som løftene talte om. Med de hadde sett det langt borte og stolte på det. De hilste det og bekjente at de var fremmede og utlendinger på jorden. For de som taler slik, gir dermed åpent til kjenne at de søker et fedreland. Og hvis det var det landet de var kommet ut fra, de hadde hatt i tanke, ville de hatt mulighet til å vende tilbake. Men nå lengter de etter et bedre, det vil si det himmelske. Derfor skammer ikke Gud seg over å bli kalt deres Gud, for Han har gjort staden i stand for dem. Ved tro bar Abraham fram Isak da han ble satt på prøve. Og han som hadde fått løftene, ofret sin enbårne. Om ham ble det sagt: ”I Isak skal din ætt kalles.” For han regnet med at Gud også var mektig til å reise ham opp fra de døde. Det var også derfra han fikk ham tilbake som i en lignelse. Ved tro var det Isak velsignet Jakob og Esau med sikte på det som skulle komme. Ved tro var det Jakob, da han lå for døden, velsignet hver og en av Josefs sønner, og han tilba mens han bøyde seg over hodet på staven sin. Ved tro talte Josef, da han lå for døden, om Israels barns utreise, og han ga påbud om hva som skulle gjøres med beina hans. Ved tro ble Moses gjemt av sine foreldre i tre måneder etter at han var født, fordi de så at han var et vakkert barn. Og de fryktet ikke kongens befaling. Ved tro nektet Moses da han var blitt stor, å kalles sønn av Faraos datter. Han valgte heller å lide ondt sammen med Guds folk enn å ha en kortvarig nytelse av synden. Han holdt Kristi vanære for en større rikdom enn skattene i Egypt. For han så fram til lønnen. Ved tro forlot han Egypt, uten å frykte for kongens vrede. For han holdt ut, som om han så Ham som er Den Usynlige. Ved tro innstiftet han påsken med påstrykning av blod, for at han som ødela de førstefødte, ikke skulle røre dem. Ved tro gikk de gjennom Rødehavet som på det tørre land, mens egypterne druknet da de forsøkte å gjøre det samme. Ved tro falt Jerikos murer etter at de hadde gått rundt dem i sju dager. Ved tro slapp skjøgen Rahab å gå til grunne sammen med dem som ikke trodde, da hun hadde tatt imot speiderne med fred. Og hva mer skal jeg si? For tiden ville ikke strekke til om jeg skulle fortelle om Gideon og Barak og Samson og Jefta, om David, Samuel og profetene. Ved tro beseiret de kongeriker, utøvde rettferdighet, fikk løfter oppfylt, stoppet gapet på løver, slokket sterk ild, unnslapp sverdets egg, ble gjort sterke etter svakhet, ble tapre i kamp og drev de fremmedes hærer på flukt. Kvinner gikk sine døde igjen ved oppstandelse. Andre ble torturert, uten å ta imot befrielse, for at de kunne oppnå en bedre oppstandelse. Andre igjen fikk prøvelser med spott og pisking, ja, med lenker og fengsel. De ble steinet, de ble saget i to, ble fristet, ble slått i hjel med sverdet. De flakket omkring i saueskinn og geiteskinn. De led nød, ble plaget og pint, og denne verden var dem ikke verd. De flakket omkring i ørkener og i fjellene, i huler og i jordens grotter. Og alle disse, selv om de fikk godt vitnesbyrd ved troen, så fikk de ikke se oppfyllelsen av løftet. For Gud hadde på forhånd utsett noe bedre for vår skyld, for at de ikke skulle bli fullendt uten oss.

Kapittel 12

Derfor skal også vi, siden vi er omgitt av en så stor sky av vitner, legge av enhver byrde og synden som så lett fanger oss, og løpe med utholdenhet i den kampen som er lagt foran oss, mens vi ser på Jesus, troens opphavsmann og fullender. På grunn av den gleden som var lagt foran Ham, utholdt Han korset, aktet ikke på skammen og har nå satt seg ved høyre side av Guds trone. For se på Ham som har holdt ut en slik motsigelse fra syndere, for at dere ikke skal bli trette og motløse i deres sjeler. Dere har ennå ikke stått imot så det har ført til blodsutgytelse mens dere kjemper mot synden. Og dere som har glemt formaningen som taler til dere som til sønner: Min sønn, forakt ikke Herrens tukt! Bli heller ikke motløs når du refses av Ham. For den Herren elsker, den tukter Han, og han hudstryker hver sønn Han har tar seg av. Når dere må holde ut tukt, så er det Gud som behandler dere som sønner. For hvilken sønn er det som en far ikke tukter? Men hvis dere er uten tukt, som alle har fått sin del av, da er dere uekte barn og ikke sønner. Hvis vi har hatt menneskelige fedre som tuktet oss, og vi har hatt ærefrykt for dem, skal vi ikke da mye mer underordne oss åndenes Far og få leve? For de andre tuktet oss i noen få dager, slik de syntes det var best. Men Han tukter oss til vårt beste, så vi kan få del i Hans hellighet. Nå er det slik at ingen tukt synes å være til glede mens den står på, men bare smertefull. Men etterpå skaper den rettferdighetens fredfulle frukt hos dem som er blitt oppdratt ved den. Derfor, styrk de slappe hender og de matte knær, og gjør stiene rette for føttene deres, slik at det halte ikke skal gå ut av ledd, men heller bli legt. Jag etter fred med alle mennesker, og etter hellighet; uten den skal ingen se Herren. Vær på vakt så ikke noen kommer bort fra Guds nåde, for at ikke noen bitterhetens rot skal vokse opp og gjøre skade, så mange blir smittet av den, vær også på vakt slik at ikke noen er en horkar eller vanhellig som Esau, som solgte førstefødselsretten for en matrett. For dere vet at han etterpå, da han ville arve velsignelsen, ble forkastet. For han fant ikke noe rom for omvendelse, selv om han inderlig søkte den med tårer. For dere er ikke kommet til et fjell som en kan ta på og som brant med ild, til skodde og mørke og storm og til basunlyd og røsten av ord, slik at de som hørte den, ba om at ordet ikke måtte bli talt mer til dem. For de kunne ikke holde ut det som ble befalt: ”Og om bare et dyr rører ved fjellet, skal det bli steinet eller skutt med en pil.” Og så skremmende var synet at Moses sa: ”Jeg er forferdet og skjelver.” Men dere er kommet til Sions berg og til den levende Guds stad, det himmelske Jerusalem, til en talløs skare av engler, til festforsamlingen og menigheten av de førstefødte som er oppskrevet i Himmelen, til Gud, alles Dommer, og til de fullendte rettferdiges ånder, til Jesus, Mellommannen for den nye pakt, og til renselsens blod som taler bedre enn Abels blod. Se til at dere ikke avviser Ham som taler. For hvis de som avviste Ham som talte på jorden, ikke slapp unna, da er det enda større grunn til at vi ikke skal slippe unna, hvis vi vender oss bort fra Ham som taler fra himlene. Hans røst rystet jorden den gang. Men nå har Han lovt og sagt: ”Enda en gang ryster Jeg ikke bare jorden, men også Himmelen.” Dette: ”Enda en gang” gjør det klart at de ting som blir rystet, skal bli borte fordi de er laget, for at de ting som ikke kan rystes, alltid skal bestå. Derfor, siden vi får et rike som ikke kan rokkes, så la oss ta vare på nåden. Ved den kan vi stå i en velbehagelig tjeneste for Gud med ærbødighet og gudsfrykt. For vår Gud er en fortærende ild.

Kapittel 13/font>