Kapittel 9 i boka "Kristi etterfølgelse" av Thomas à Kempis (1380-1471)

Kapittel 9

Om lydighet og underkastelse

Det er et stort gode å leve i lydighet, å stå under en foresatt, og ikke være sin egen herre. Det er langt tryggere å leve i underdanighet enn å være herre. Mange lever i lydighet mer av nødvendighet enn av kjærlighet. Men disse lider under det og kan lett komme til å knurre. Og de oppnår heller ikke sinnets frihet før de villig og av hele sitt hjerte bøyer seg under det for Guds skyld. Du kan gå hvor du vil, men du finner ikke noen hvile før du ydmykt underkaster deg din foresattes styre. Og likevel er det mange som drar fra sted til sted, lokket av ønske om forandring.

Det er sant at ethvert menneske helst vil gjøre som det selv ønsker, og får lettest kontakt med de som har samme smak og mening som det selv har. Men hvis Gud er iblant oss, må vi noen ganger være klar til å oppgi vår egen mening for fredens skyld. Hvem er så klok at han fullt ut kan forstå alt? Derfor skal du ikke stole altfor sterkt på din egen mening, men gjerne også høre andres. Hvis du for Guds skyld gir deg, selv om du mener at du har rett, og godtar en annens mening, da vil det være bedre for deg.

Jeg har ofte hørt si at det er tryggere å ta imot et råd enn å gi det. Det kan godt hende at tanken til en annen er god. Derfor er det et tegn på stolthet og stivsinn hvis en nekter å høre på andres råd når fornuft og omstendigheter tilsier det.