Kapittel 10 i boka "Kristi etterfølgelse" av Thomas à Kempis (1380-1471)

Om å unngå overflødige ord

Unngå verdens larm og ståk så godt du kan. Samtale om verdslige ting er en stor hindring, selv om det skjer i god mening. Det er så fort å bli ødelagt og tatt til fange av det som er tomhet. Jeg har mange ganger hatt grunn til å ønske at jeg hadde tidd stille når jeg har vært sammen med mennesker.

Hvorfor gir vi oss så gjerne i snakk med hverandre om tomme ting, når vi så sjelden holder opp med å snakke før samvittigheten har tatt skade? Årsaken er at vi ved å snakke sammen håper å få trøst hos den andre, og vi ønsker å lette vårt hjerte som er blitt trett av alle slags tanker. Vi snakker om og tenker også svært gjerne på de ting som vi aller mest elsker eller ønsker, eller som vi synes er vanskelige eller umedgjørlige.

Men dessverre, det er oftest forgjeves eller til liten nytte. For denne ytre trøst kan være til stor hindring for den indre og guddommelige trøst.

Derfor må vi våke og be så tiden ikke skal løpe av sted til ingen nytte. Når det er riktig og gagnlig å tale, da skal du tale det som tjener til oppbyggelse. Dårlige vaner og likegyldighet for vår egen vekst er ofte årsaken til at vi ikke passer munnen vår bedre. Men from samtale om åndelige ting er til stor nytte for vår åndelige fremgang, særlig når de som er like i sinn og ånd har fellesskap i Gud.