Kapittel 11 i boka "Kristi etterfølgelse" av Thomas à Kempis (1380-1471)

Kapittel 11

Om å vinne fred og om iver etter åndelig fremgang

 

Hvis vi var mindre opptatt med det andre sa og gjorde, og med ting som vi ikke har noe med, da ville vi kunne få stor fred. Hvordan kan han leve lenge i fred som blander seg opp i andres saker, og som søker de ytre ting og som sjelden tenker over tilstanden i sitt eget hjerte. Salige er de enfoldige, for de skal ha stor fred.

Hvorfor var noen av de hellige menn så fullkomne og dyptenkte? Fordi de arbeidet med å avdø fra alt jordisk begjær. Derfor kunne de av hele sitt hjerte bli faste i Gud, og forbli frie i ånden. Vi er i altfor stor grad behersket av våre lidenskaper og altfor opptatt av forgjengelige ting. Det er bare sjelden vi helt vinner over selv en eneste last. Vi er heller ikke tent av et brennende ønske om daglig fremgang. Derfor blir vi også bare lunkne og likegyldige.

Hvis vi var fullstendig døde fra oss selv og ikke bundet av den ondskap som er inne i oss, da ville vi få smake guddommelige ting og oppleve trøst fra himmelen. Den største, ja, egentlig den eneste hindring er at vi er ofre for våre egne lyster og lidenskaper, og gjør ikke noe alvorlig forsøk på å komme inn på den fullkomne stien som de hellige har gått før oss. Når bare den minste motgang møter oss, mister vi altfor lett motet, og vi er altfor ivrige etter å søke trøst hos mennesker.

Hvis vi som tapre menn anstrengte oss for å stå fast i striden, da skulle vi sannelig få se hvordan Himmelens Herre sendte oss hjelp fra det høye. For han som gir oss anledning til å kjempe så vi kan vinne seier til slutt, han er også ferdig til å hjelpe dem som kjemper og som setter sin lit til hans nåde. Hvis vi mener at vår religiøse fremgang bare består i ytre ting vi kan iaktta, da vil vår gudsfrykt snart ta slutt. Nei, la oss legge øksen ved roten, slik at vi kan renses fra alle lidenskaper og finne fred for sjelen.

Hvis vi hvert år klarte å utrydde bare én last, ville vi snart bli fullkomne mennesker. Men nå merker vi tvert imot ofte det motsatte: Vi var bedre og renere ved begynnelsen etter vår omvendelse enn etter mange års bekjennelse. Vår nidkjærhet og fremgang burde jo øke for hver dag. Men nå anses det for å være en stor ting hvis et menneske er i stand til å beholde bare litt av sin første glød. Hvis vi i begynnelsen var litt strengere mot oss selv, da ville vi senere kunne gjøre alt lett og med glede.

Det er vanskelig å gi opp det som vi er blitt vant med, og enda hardere er det å overvinne vår egen vilje. Men hvis du ikke greier å vinne over de små og lette tingene, hvordan skal du da kunne vinne over de vanskelige? Kjemp imot dine onde lyster helt fra begynnelsen, og kvitt deg med de dårlige vanene, for at de ikke litt etter litt skal føre deg inn i større vanskeligheter.

Å, om du bare visste hvilken indre fred du selv ville vinne, og hvilken glede du ville gi andre, ved å leve i sann ydmykhet og oppriktighet, da ville du være ivrigere for din åndelige fremgang!