Kapittel 15 i boka "Kristi etterfølgelse" av Thomas à Kempis (1380-1471)

Kapittel 15

Om de gjerninger som blir gjort av kjærlighet

En må ikke for noen ting i verden gjøre noe vondt, heller ikke for noe menneskes skyld. Men til gagn for en som trenger det bør en noen ganger la være å gjøre en god gjerning eller også bytte den ut med noe bedre. På den måten går ingen glipp av den gode gjerningen, men den blir erstattet med noe som er enda bedre.

Uten kjærlighet er den ytre gjerning til ingen nytte. Men alt det som blir gjort av kjærlighet, selv om det er aldri så lite og foraktelig i verdens øyne, det skal bære rik frukt. For Gud veier ikke den gjerning et menneske gjør, men han ser til kjærligheten som driver en til gjerningen. Den som elsker meget, gjør også meget. Den gjør meget som gjør godt, hva han enn gjør. Og den gjør godt som tjener samfunnet mer enn sin egen vilje.

Ofte er det slik at det som synes å være en gjerning gjort av kjærlighet, viser seg å ha sin rot i verdslige ting, som for eksempel den naturlige lyst, egenvilje, håp om belønning. Dette er noe som ikke er langt unna våre tanker.

Den som har en sann og fullkommen kjærlighet, søker ikke sitt eget i noe av det han gjør, men ønsker bare å gi Gud ære gjennom alle ting. Heller ikke misunner han noen, da han ikke ønsker noen glede for sin egen del. Han søker heller ikke etter glede i seg selv, men over alle goder søker han etter å ha all sin glede i Gud. Han tillegger ingen noe godt, men fører alt tilbake til Gud, som selve godhetens kilde og den som alle de hellige til slutt finner hvile hos.

Akk, den som hadde en gnist av denne sanne kjærlighet! Han ville i sannhet føle hvor tomme alle jordiske ting er!