Kapittel 18 i boka "Kristi etterfølgelse" av Thomas à Kempis (1380-1471)

Kapittel 18

Om de hellige fedres eksempel

Se på de hellige fedres levende eksempel, der den sanne fullkommenhet og gudsfrykt stråler frem, og du vil se hvor lite, ja, nesten ingen ting det er som vi gjør. Akk, hva er vel vårt liv når det blir sammenlignet med deres? Som hellige menn og Kristi venner tjente de Herren i sult og tørst, i kulde og nakenhet, i arbeid og anstrengelse, i våking og faste, i bønn og hellige betraktninger, i forfølgelser og svære trengsler av mange slag.

Hvor mange og harde trengsler har de ikke lidt, apostlene og martyrene, sannhetsvitnene og de hellige kvinner, og alle de andre som ville følge i Kristi fotspor! For i denne verden hatet de sin sjel, for å kunne eie den i det evige liv.

Hvilket strengt liv i allslags savn levde ikke de hellige fedre i ødemarken, og hvor lange og harde fristelser utsto de ikke! Hvor ofte ble de ikke plaget av fienden! Hvor tallrike og brennende bønner bar de ikke frem for Gud! Hvor strenge var de ikke i sin avholdenhet! Hvor stor var ikke deres nidkjærhet og glød for sin åndelige vekst! Hvilken hard kamp kjempet de ikke for å kunne vinne over syndene! Hvor ren og ekte var ikke deres lengsel etter Gud!

Om dagen arbeidet de, og om natten var de i lang og inderlig bønn, selv om de også hadde bedt under arbeidet.

All sin tid brukte de til det som var nyttig. Hver time de ofret til Gud, syntes de var kort, og for den glede de følte under den stille betraktning av Gud, glemte de selv behovet for legemlig vederkvegelse. De ga avkall på rikdom, verdighet, hedersbevisninger, venner og slektninger. De brydde seg ikke om å eie noe av denne verden. De tok så vidt imot det de trengte for å holde livet oppe. Å tjene legemet, selv når det var nødvendig, var smertefullt for dem. Derfor var de fattige på jordiske ting, men desto rikere på nåde og dyder! Utvortes led de nød, men i sitt indre ble de mettet av guddommelig nåde og trøst. For verden var de fremmede, men Gud sto de nær og var hans fortrolige venner. I egne øyne var de ingenting, og i verdens øyne var de foraktet. Men i Guds øyne var de dyrebare og kjære. De levde i den sanne ydmykhet og den enfoldige lydighet. De vandret omkring i kjærlighet og tålmodighet. Derfor vokste de daglig i ånden og vant stor nåde hos Gud. Nå står de som eksempler for alle gudfryktige. Og heller enn å slappe av når vi ser på de lunkne, bør det gi oss mer iver til fremgang i det gode når vi ser på de hellige fedres eksempel.

Hvilken sterk åndens glød har ikke alle disse fromme vist! Hvilken hengivelse i bønnen! Hvilken kappestrid i dyd i sin første glede over troen! Hvilken mannstukt! Selv den dag i dag vitner deres spor om at de i sannhet har vært hellige og modige menn som ved å kjempe uforferdet har vunnet over verden! Nå regnes den for stor som ikke har gjort seg skyldig i overtredelse, eller som med tålmodighet kan bære det som blir lagt på ham!

Hvor lunkne og forsømmelige vi er som så raskt faller fra vår første nidkjærhet og til og med føler ulyst ved livet på grunn av tretthet og sløvhet! La da de hellige fedres eksempel tenne deg i brann igjen, så du ikke synker ned i åndelig likegyldighet.