Kapittel 19 i boka "Kristi etterfølgelse" av Thomas à Kempis (1380-1471)

Kapittel 19

Om fromhetsøvelser

Et virkelig fromt menneskes liv må både religiøst og moralsk være slik at han i sitt indre er som han i det ytre synes å være for menneskene. Ja, han burde være det meget mer i sitt indre enn det hans ytre viser, for Gud er den som ser inn i oss. Derfor bør vi ha den høyeste ærefrykt for ham, hvor vi enn går, og vi skulle vandre rene som englene for hans åsyn. Hver dag bør vi fornye vårt forsett og strebe etter den åndelige glød som om vi nettopp var kommet til omvendelse, og si:

”Hjelp meg, Herre min Gud, at jeg kan stå fast i mitt gode forsett og i din hellige tjeneste, og gi meg kraft til å begynne for alvor fra i dag av. For det jeg har gjort inntil nå, er ingen ting.”

Vår åndelige vekst står i forhold til vårt forsett, og den som ønsker fremgang i det gode, trenger stor flid og påpasselighet. Men hvis den som er sterk i sitt forsett ofte svikter, hvordan skal det da gå den som sjelden eller uten fasthet setter seg et mål?

Det hender at vi på forskjellige måter oppgir vårt gode forsett, og den minste unnlatelse i fromhetsøvelsene kan føre til store tap. De gode forsett hos de rettferdige støtter seg mer til Guds nåde enn til egen visdom, og på ham stoler de alltid i alt det de gjør. For mennesket legger planer, men det er Gud som rår. Og det er ikke mennesket som bestemmer over sin egen vei.

Dersom en av hensyn til sin neste unnlater den sedvanlige fromhetsøvelse, vil den senere lett kunne tas opp igjen. Men hvis det er på grunn av ulyst eller likegyldighet den forsømmes, da er det forkastelig og det kan gjøre stor skade. Vi må være faste og bestemte i våre forsetter, særlig på de områder der hindringene er størst.

Både det som er utenom oss og i oss må vi i like sterk grad ransake og rette på, da begge deler er av betydning for vår vekst. Hvis du ikke stadig er i stand til å samle tankene dine, så gjør det i hvert fall en gang i mellom og i det minste én gang om dagen, enten morgen eller kveld. Om morgenen skal du fatte gode forsetter, og om kvelden skal du ransake din vandel, hvordan du i dag har vært i tanker, ord og gjerning. For i disse tingene har du kanskje flere ganger krenket både Gud og din neste.

Rust deg som en mann mot djevelens lumske angrep. Tøyl din gane, og du vil lettere tøyle all kjødets tilbøyelighet. Vær aldri helt uvirksom, men les eller skriv eller be eller tenk eller gjør noe som kommer andre til gode. Kroppslig arbeid må gjøres med forsiktighet og kan ikke utføres på samme måte av alle. De øvelser som ikke er felles, må ikke vises for andre, for de som er ens egne, utføres sikrest i enerom. Pass på at du ikke er slapp i de daglige plikter, men mer villig til dine egne gjøremål. Når du helt og trofast har utført pliktene dine og det som er pålagt deg, og du fremdeles har tid til overs, da kan du ofre deg for deg selv som din fromhet ønsker det.

Alle kan ikke utføre den samme fromhetsøvelse, men ett gagner den ene og noe annet mer den andre. Øvelsene kan også være forskjellige, alt etter tid og anledning. Noen øvelser passer best på festdager, andre passer på hverdager. Noe trenger vi bedre i fristelsens time enn når vi har fred og ro. Når vi er bedrøvet, tenker vi gjerne andre tanker enn når vi er glade i Herren.

Fra den ene festdag til den andre bør vi fatte slike forsetter som om vi er i ferd med å forlate denne verden for å feire den evige fest i himmelen. Derfor bør vi omhyggelig gjøre oss klar så lenge det er tid til fromme øvelser, og leve edlere og mer pliktoppfyllende som om det var like før vi skulle høste lønnen for vårt arbeid av Gud. Og dersom tiden skulle strekke ut, da skal vi tro at vi ennå ikke er vel forberedt, men ennå er uverdige til en så stor herlighet som skal åpenbares på oss når tiden er inne. Så la oss bedre gjøre oss rede til vår bortgang. ”Salig er den tjener,” sier evangelisten Lukas, ”som Herren finner våken når han kommer. Sannelig sier jeg dere: Han skal sette ham over alt han har” (Luk. 12, 37 og 44).