Kapittel 22 i boka "Kristi etterfølgelse" av Thomas à Kempis (1380-1471)

Kapittel 22

Om betraktningen av den menneskelige elendighet

Hvor du enn er og hvor du enn vender deg, så er du elendig dersom du ikke vender deg til Gud. Hvorfor er du så urolig når det går deg slik som du ikke vil eller ønsker? Hvem er det vel som får alt etter sitt eget ønske? Verken jeg eller du eller noe annet menneske på jorden. Ingen er i verden uten trengsel eller angst, uansett om det er konge eller pave. Hvem er det så som er lykkeligst? Ganske sikkert den som kan utholde alt for Guds skyld.

Mange svake og skrøpelige sier: ”Se, hvor godt det eller det menneske har det! Se, hvor rik han er! Hvor stor og mektig og opphøyet han er!” Men løft dine øyne til de himmelske goder. Da vil du se at alle slike timelige goder er for ingenting å regne. De er så usikre, og fører mer til bekymring og frykt for den som eier dem. Menneskets lykke består ikke i å ha timelige goder i overflod. Det er tilstrekkelig å ha det som dekker de beskjedne behov.

Livet på jorden er sannelig en elendighet. Jo åndeligere et menneske streber etter å være, besto bitrere blir det nærværende liv for ham. For desto sterkere føler og ser han menneskets fordervelighet og svakhet. For å spise og drikke, våke og sove, hvile og arbeide og være underlagt de andre naturnødvendigheter, det er i sannhet en stor plage og elendighet for det fromme mennesket som ønsker å være løst og fri fra all synd.

Min venn, gi ikke opp ditt håp om å gjøre fremgang i de åndelige ting. Du har ennå tid. Men hvorfor utsette det til i morgen? Stå opp, begynn øyeblikkelig, og si: ”Nå er tiden inne for å handle, når er det på tide å kjempe, nå er det den beleilige tid til å forbedre meg!” Når du har det ille og plages, da er tiden inne. Du må ”gå gjennom ild og vann før du føres ut til overflod” (se Salme 66, 12). Så lenge du ikke vinner over deg selv, kan du heller ikke vinne over synden. Så lenge vi bærer på dette skrøpelige legemet kan vi aldri være uten synd eller leve uten smerte. Vi skulle gjerne hvile fra all elendighet, men fordi vi ved synden har tapt uskyldigheten, har vi også mistet den sanne velsignelse. Derfor bør vi bevare vår tålmodighet og vente på Guds barmhjertighet, inntil syndens rike forgår og ”dette dødelige kan bli oppslukt av livet” (2. Kor. 5, 4).

Hvor stor er ikke vår karaktersvakhet! I dag bekjenner du dine synder. I morgen gjør du de samme synder igjen. I det ene øyeblikket bestemmer du deg for å gjøre det bedre, og om en time handler du som om du aldri hadde tatt noen beslutning om å leve et bedre liv!

Derfor har vi all mulig grunn til å være ydmyke, vi som er så svake og ustadige!