Møtet med Djevelen fikk Scott til å søke nærmere til Gud

Dr. P.M.H. Atwater refererer en nær-døden opplevelse som er nedskrevet av NDE-forsker Richard Bonenfant:

En gutt ved navn Scott ble påkjørt av en bil da han var seks år gammel. Etter at han var påkjørt, opplevde Scott at han befant seg utenfor kroppen sin. Han reagerte på at ingen hørte ham da han snakket. Da han forsøkte å gi sin far en klem, gikk faren rett gjennom ham. Han husket også at han ropte til sin bror Graham og spurte om han ville leke med ham. Storebroren sa at han hørte stemmen til Scott og at han fortalte dette til foreldrene sine.

Deretter husker Scott at han befant seg på et mørkt sted. Dette stedet var fredfylt og stille. Deretter opplevde han at han ble dratt gjennom en mørk tunnel. Han beskrev bevegelsen sin gjennom tunnelen som en kombinasjon av å sveve og å bli dyttet. Det var som en "vindtunnel" der sidene virvlet rundt. Da han reiste gjennom denne mørken tunnelen, møtte Scott Djevelen. Djevelen anklaget gutten for å være ond og skremte ham kraftig. Scott omtalte ham som en ond kraft som forsøkte å dra ham bort fra Gud. Dette vesenet ble beskrevet å være hankjønn, men beskrivelen passet ikke inn med den tradisjonelle beskrivelsen av en mørk demon med horn og hale. For Scott så Djevelen ut som et stort vesen av råtnende kjøtt. Han var ikke bare sint og ond, men gutten beskrev at Djevelen opptrådte som både syk og gal samtidig. Han skrek til Scott at han var ond og at han ikke fikk lov til å dra. Scott ble ekstremt redd av tanken på å være fanget sammen med dette vesenet, men hadde stolte på at Gud ville passe på ham.

Deretter beskrev Scott at han krysset et rom og at han så onkelen sin som hadde dødd to år tidligere. (...) Onkelen gjenkjente Scott og fortalte ham at alt ville bli bra. De konverserte på en slags telepatisk måte.

Etter møtet med sin avdøde onkel, ble Scott oppmerksom på at han ble "eskortert" gjennom en åpen, mørk plass mot et fjernt lys. Han beskrev lyset som lysere enn solen, men at det ikke gjorde vondt i øynene. Han følte at dette lyset var Gud, og han følte seg trygg i dets nærvær. Lyset kommuniserte til ham at det ville gå fint med ham. Det var andre vesener i lysets nærvær. De lignet englene på et juletre. Scott kunne ikke finne ord til å beskrive dem. Det beste han klarte var å fastslå at de ikke hadde vinger eller glorie eller at de spilte på blåseinstrumenter (trompeter). Han sa at de var lysende og klare, men at de ikke hadde noe kjønn.

Deretter ble han ført til noe han beskriver som et fangehull. Ikke den typen som er på film med stein og høy, men et stort, mørkt rom uten vinduer eller dører hvor han ville være trygg for Djevelen. Scott følte at han ikke var alene i dette rommet, men han senset at gode vesener var der også .

Det neste han husker er at han våknet opp på sykehuset en del timer senere.

Foreldrene bekrefter at han hadde vært i et påført koma mens han ble behandlet for en rekke skader.

Scott fortalte foreldrene om hva som hadde skjedd dagen etter at han våknet opp.

Han var plaget med mareritt om det fryktelige møtet med Djevelen i flere måneder etter ulykken. I løpet av intervjuet rapporterte Scott at den største endringen i livet sitt etter denne nær-døden-opplevelsen var at han forsøkte å komme nærmere Gud fordi han ikke noen gang ville møte Djevelen igjen.

Scott fortalte også at han ofte var slem mot andre før sin nær-døden-opplevelse, men at episoden har gjort ham mer følsom for andre menneskers følelser (Atwater, 2007, s. 29-30).

Kilde: Atwater, P. M. H. (2007). The big book of near-death experiences. The ultimate guide to what happens when we die. Charlottesville, Virginia, USA: Hampton Roads Publishing Company.