Del 2, kapittel 5 i boka "Kristi etterfølgelse" av Thomas à Kempis (1380-1471)

Kapittel 5
Om rett selvbetraktning

Ikke stol på din egen dømmekraft når det gjelder deg selv. Vi mangler altfor ofte både nåde og åndelig sans til å se klart. Det vesle lyset som er i oss, slukner så lett ved vår egen forsømmelse. Vårt åndelige syn er ofte fattigere enn vi selv forstår. Ofte merker vi det ikke engang at vi er blinde i vårt indre. Ofte gjør vi det som er galt, og så gjør vi ondt verre med våre unnskyldninger. Ofte farer vi opp i sinne og kaller det for hellig vrede. Ofte klandrer vi små feil hos andre, og overser store feil hos oss selv. Vi er raske til å føle og veie det vi må tåle av andre, men vi legger ikke vekt på det andre må tåle av oss. Hvis vi veide våre egne saker på rett måte, ville vi ikke dømme andre så strengt.

Den som lever et indre liv, har fremfor alt et våkent øye med seg selv. Og den som har det, tier helst om andre. Hvis du er helt ut opptatt av ditt eget forhold til Gud, vil du ikke bry deg om det du hører fra andre.

Hvor er du når du ikke er hos deg selv? Og når du har vært opptatt av alle andre, hva har du vunnet når du har forsømt deg selv? Hvis du vil ha fred og samfunn med Gud, da må du sette alt annet til side og bare passe på deg selv.

La ikke noe være stort i dine øyne, ikke noe høyt, ikke noe kjært eller godt uten Gud selv eller det som kommer fra Gud. All trøst som kommer fra skapningen, er bare tomhet. En sjel som elsker Gud, er ikke tilfreds med noe mindre enn Gud. Gud alene er evig og uendelig. Han fyller alle ting, Han alene er trøst for sjelen og den rette glede for hjertet.