Torsdag 21 November
Smith Wigglesworth - Hemmeligheten til hans kraft
Smith Wigglesworth
Hemmeligheten
til hans kraft
Av Albert Hibbert
Forord
Smith Wigglesworth hadde aldri gått på skole, og han var rørlegger av yrke. Det viktigste var at han var fylt av kjærlighet. Han delte denne kjærligheten og nidkjærheten for Gud med sin kone Polly. Det var hun som var predikanten av de to, helt til livet hans ble radikalt forandret etter at han tok imot dåpen i Den Hellige Ånd i 1907. Da førte Gud ham fra en liten og relativt ukjent virksomhet til store og mektige møter over hele verden. Han vekket troen hos tusenvis av mennesker, slik at de tok imot både helbredelse og frelse.
Wigglesworth var fullstendig sunn og frisk da han den 12. mars 1947 lukket sine øyne og flyttet inn i evigheten, i en alder av 87 år.
Innholdsfortegnelse
Innledning
Kapittel 1: Smith Wigglesworth – Mannen
Kapittel 2: Smith Wigglesworth - Ånden
Kapittel 3: Smith Wigglesworth – Livet i Ånden
”Den som sier at han blir i Ham, han skylder også
selv å vandre slik som Han vandret.”
1. Joh 2, 6
ISBN 82-996843-2-3
Innledning
Mange mennesker har bedt meg skrive en bok om Smith Wigglesworth. Jeg kjente ham personlig, spesielt i hans siste år.
Å kjenne Wigglesworth var en opplevelse man sent vil glemme. Fellesskapet med ham gjorde et uutslettelig inntrykk på dem som var så privilegert at de fikk være sammen med ham.
Mye har vært sagt om ham, hans liv, hans overgivelse til Gud og de miraklene han utrettet i Den Hellige Ånds kraft. Mye har vært sagt om hvordan han triumferte over enhver omstendighet, over de prøvelsene han møtte i livet, og hvordan han kom ut av disse prøvelsene enda bedre skikket til Herrens arbeid enn da han gikk inn i dem. Mye har vært sagt om hvordan livet hans tok slutt. Uten å være det minste redusert, men for fulle seil, ble han forfremmet til herligheten mens lyset fra ham skinte like klart som alltid.
I denne boken er det ikke min hensikt å skrive ned alle de mektige miraklene som ble utført i tjenesten til Smith Wigglesworth. De er så mange at det ville være umulig å nevne dem alle. Min hensikt er ved Guds hjelp å analysere de forskjellige sidene ved hans liv, for å oppdage hemmeligheten til den kraften Gud hadde gitt ham, slik at vi kan lære fra hans erfaring hvordan vi kan arbeide mer effektivt for Gud i de siste dager.
Helt fra apostlenes tid er det få mennesker som har oppnådd mer på det overnaturlige plan enn Smith Wigglesworth. Men når jeg har kommet med denne voldsomme påstanden, vil jeg stille følgende spørsmål: Hva skal vi gjøre med det veldige ansvaret som hviler på oss? Tiden for å virke for Gud er så kort, regnskapets time er så nær, og mange ganger ser det ut til at vi har utrettet så lite.
Men vi må huske hva Jesus sa i sin lignelse. De som var trofaste og arbeidet de siste timene på dagen, fikk samme lønn som arbeiderne som hadde arbeidet hele dagen (Matt. 20,1-16). La oss derfor gi alt til Guds arbeid i denne siste tid.
Kapittel 1:
Smith Wigglesworth
Mannen
Jeg hadde det privilegiet at jeg kjente Smith Wigglesworth ikke bare tilfeldig, men personlig. Jeg var sammen med ham både hjemme hos meg og hos ham. Det er først når vi er hjemme hos noen at vi lærer å kjenne dem godt og lærer å sette pris på dem. Mange forkynnere er helt annerledes hjemme enn de er på talerstolen.
De som bare så Smith Wigglesworth på talerstolen, fikk ikke et fullstendig bilde av mannen. De fikk aldri merke hvilken øm og Kristus-lik person han var. De så sjelden eller aldri hans tårer av medlidenhet. Det var bare de som sto ham aller nærmest, som fikk se dem.
Oral Roberts har sagt at han og alle andre evangelister står i en ufattelig gjeld til Wigglesworth. Han var en enestående troens apostel som underviste og inspirerte mange mennesker. Den vekkelsen som begynte gjennom hans tjeneste, feide over vår nasjon fra vest til øst, og fra nord til sør. Vi merker fremdeles virkningene av den i dag.
Man var aldri den samme etter å ha hatt et personlig fellesskap med Smith Wigglesworth. Det som han etterlot seg i et menneskes ånd, kunne ikke forklares. Dette var noe man bare kunne forstå ved selv å oppleve det.
Wigglesworth døde i mars 1947, i en alder av 87 år. Men hans tjeneste lever videre i alt det skarer av mennesker fikk oppleve. I ettertid tror jeg at mer er blitt utrettet etter hans død, som et resultat av hans virksomhet, enn i hele hans levetid.
Mitt møte med Wigglesworth
Smith Wigglesworth og jeg kom først i kontakt med hverandre etter at jeg var blitt mirakuløst helbredet.
Da jeg var gutt, gikk min mor og jeg på vekkelsesmøte i Wakefield, en liten by i Vest-Yorkshire i England. Dette var en kald og fuktig torsdagskveld i februar 1923. Jeg husker helt tydelig alt det som skjedde den kvelden, til og med salmen som ble sunget da vi kom inn på møtet.
Min mor gikk trofast på gudstjeneste i Den anglikanske kirken, men likevel hadde hun aldri tatt imot Frelseren personlig. Men den kvelden fikk hun lære Ham å kjenne. Da vi kom hjem fra møtet, fortalte hun familien at hun var blitt ”frelst”, men de forsto ikke hva det ville si. Min far var en hard type. Han arbeidet i kullgruvene (sammen med mine tre eldste brødre), og han var distriktets beste biljardspiller og en lidenskapelig kortspiller. Men samtidig var han klokker og kirketjener i kirken som vi tilhørte. Brødrene mine var også aktive i menigheten. De sang i koret.
Min far reagerte negativt på det min mor sa. Han forbød henne å gå på vekkelsesmøtene igjen. Men etter påtrykk fra brødrene mine, fortsatte mor og jeg å gå på møtene.
Da det nærmet seg påske, ble jeg syk. Sykdommen virket ikke så alvorlig til å begynne med. Men senere fikk jeg dobbeltsidig lungebetennelse, og på den tiden var det svært alvorlig. Jeg gikk inn i dyp koma. Etter å ha undersøkt meg, sa hjernespesialisten at jeg aldri ville komme til bevissthet igjen. Han antydet også at det kanskje var det beste. Fordi hjernen min var så alvorlig skadet, kunne jeg bli både mentalt og fysisk handikappet for resten av livet, hvis jeg i det hele tatt hadde noe håp om å komme tilbake til bevissthet igjen.
Den lille menigheten der mor og jeg hadde gått på møter, holdt en påskekonferanse i en av landsbyene i nærheten. Første påskedag hadde jeg vært i koma i en uke. Legen sa at det gikk raskt nedover med meg, og at jeg etter hans mening ikke kom til å overleve den dagen. Da reiste mor til konferansen for å be om forbønn.
Pastoren, herr Richardson – som var en god venn av Smith Wigglesworth, og Charles Buckley, en av talerne på konferansen, ble med min mor hjem. Da de kom dit, skulle legen akkurat til å gå. På spørsmål fra Richardson sa legen at jeg umulig kunne leve lenger enn en time, eller i det lengste to timer. Hele familien var samlet i sykerommet. Alle sammen, bortsett fra min mor, trodde at dette var slutten. Selv om jeg var så alvorlig syk, ville de se meg. Fordi jeg var den yngste, var jeg også yndling for resten av familien.
Richardson og Buckley gikk inn i sykerommet. Og så henvendte Buckley seg til familien.
”Gud har vist meg at det kommer til å skje et mirakel i dag,” sa han. ”Hvordan vil dere reagere hvis Gud helbreder gutten?”
Min eldste bror, en fin ung mann, svarte: ”Hvis Gud helbreder ham, vil vi tjene Ham.”
Da sa Buckley: ”Er du klar over at dette er et løfte til Gud, ikke til meg?”
”Vi er klar over det,” svarte min bror.
”Nå skal vi be,” sa Buckley. ”Men det er ikke sikkert at helbredelsen skjer med en gang, så bli ikke skuffet om det skulle være tilfelle. Gud kommer til å gi oss et tegn før vi går.”
Da de hadde bedt, skjedde det ingen ting – tilsynelatende. Etterpå gikk de ned for å drikke en kopp te som min søster hadde laget til dem. Fordi de hadde gått glipp av ettermiddagsmøtet, skulle de gå rett på kveldsmøtet.
Brødrene mine hadde gitt meg en påskekylling av sjokolade, og den sto på kommoden. Jeg husker at jeg våknet fra koma og ropte: ”Mamma, hvor er sjokoladekyllingen min?”
Jeg var fullstendig helbredet. Hele familien fulgte med Richardson og Buckley til møtet, og der ble de frelst. Min far var den første. Dette miraklet var så overbevisende at i løpet av kort tid var 57 familiemedlemmer og nære slektninger blitt frelst.
Men Djevelen ville selvfølgelig ikke tåle et slikt nederlag uten et forsøk på å ødelegge det Gud hadde gjort. Kort tid etter ble jeg rammet av akutt blindtarmbetennelse. Legen kom, og han sa at hvis jeg skulle redde livet mitt, måtte han legge meg inn til operasjon med en gang.
Da sa min mor: ”Hvis ikke Gud har helbredet ham innen to timer, vil jeg gå med på en operasjon.” Men legen svarte at han ikke kunne gå med på en slik betingelse.
”Vel, vel,” svarte min mor, ”hvis du ikke kan gå med på å vente i to timer, så vil jeg ta det hele og fulle ansvar for det som måtte skje.”
Legen sa at han ville måtte komme tilbake etter to timer. Da han kom, lå jeg og sov. Og enda en gang var jeg blitt mirakuløst helbredet.
Selv om Wigglesworth bodde bare litt over tre mil fra hjemmet vårt, hadde vi ennå ikke truffet ham. Men ikke lenge etter at dette hadde skjedd, møttes vi, og da ville han høre om miraklet jeg hadde opplevd.
Han frydet seg like mye over det Gud hadde gjort, som om han selv skulle ha vært Guds redskap i helbredelsen. Fra da av ble han og familien min gode venner.
En ydmyk mann
Wigglesworth tok aldri noe av æren for en mirakuløs helbredelse. Han ville bare at folk skulle få se Jesus, og han avskydde menneskers ros. Han sa at Gud en gang hadde talt til ham og sagt: ”Wigglesworth, jeg skal brenne deg opp til det ikke er noe mer Wigglesworth igjen. Da vil bare Jesus være synlig.” Fra hans synspunkt hadde dette allerede skjedd. Wigglesworth ønsket aldri at noen skulle legge merke til ham.
Jeg skal aldri glemme den siste gangen jeg var sammen med ham. Vi satt ved bordet hjemme hos ham. Dette var en uke før han døde.
Han så på meg med tårer i øynene og sa: ”Når har du tenkt å bevege deg inn på et område som du ennå ikke har berørt, og begynne å gjøre noe for Gud?” Så fortsatte han: ”Jeg er en gammel mann. Jeg er 87 år gammel. Jeg ser kanskje ikke så gammel ut, og jeg føler meg i hvert fall ikke så gammel. Men man kan ikke diskutere med fødselsattesten, og der står det at jeg er 87. Derfor må jeg akseptere det, uansett hva jeg mener om det.
I dag fikk jeg en innbydelse til å komme til Australia, til India og Ceylon (nåværende Sri Lanka, red.anm.), og en til Amerika. Folk har vendt sine øyne mot meg.” Så hulket han høyt som om hjertet hans skulle briste. ”Stakkars Wigglesworth,” sa han gråtende. ”Tenk hvor mislykket jeg er når mennesker har vendt sine øyne mot meg. Gud vil aldri gi sin ære til noen andre. Han kommer til å ta meg bort.”
Da tenkte jeg med meg selv: Min Gud, hvis denne mannen er mislykket, hva da med meg?
Wigglesworths død
To dager senere flyttet pastoren min, herr Richardson, hjem til Herren. Begravelsen skulle finne sted nøyaktig en uke etter at jeg hadde vært på besøk hjemme hos Wigglesworth.
Tre av brødrene mine og jeg ble bedt om å bære båren under begravelsen. Kirken var helt full, og vi satt på en sidebenk helt framme. Da Wigglesworth kom inn, snudde alle seg for å se på den ranke skikkelsen som kom nedover midtgangen og satte seg på andre benk.
Min far hadde gått inn i sakrestiet til de andre som skulle være med i begravelsen, og Wigglesworth gikk også inn dit. Han så hvordan den vitale skikkelsen reiste seg fra benken og gikk ned trappen til sakrestiet. Han så mer ut som en mann på 60 enn 87.
Da han kom inn i sakrestiet, kysset han min far og spurte hvordan det gikk med min søster som var syk. Da min far skulle til å svare, snublet han plutselig framover. Min far rakte fram armen for å støtte ham, og la ham forsiktig på gulvet. Men Wigglesworth var borte.
James Salter, som ledet gudstjenesten, gikk ut fra sakrestiet og sa til forsamlingen: ”Jeg vil få opplyse om at min svigerfar, Smith Wigglesworth, nettopp har gått bort.” Det var den 12. mars 1947.
Forsamlingen ble lamslått. Bare et øyeblikk tidligere hadde de sett ham gå inn i sakrestiet. Han hadde ingen sykdom og ingen smerte. Han bare reiste hjem.
En lege som jeg kjenner godt, ble tilkalt til kirken. Da han hadde undersøkt liket, sa han: ”For et praktfullt eksemplar av et menneske! Det finnes ingen synlig dødsårsak. Det er akkurat som når en arbeider kommer hjem fra jobben, tar av seg jakken og slår seg ned for å hvile seg.”
Jeg syntes det var en fin beskrivelse.
I henhold til loven skulle legen ha obdusert liket for å fastslå dødsårsaken, ellers kunne det ikke gis tillatelse til å holde begravelse. Men dette ble ikke gjort. Loven ble forbigått, selv om prosedyren var fastslått klart og tydelig! Dette er den eneste gangen jeg vet at noe slikt har blitt gjort. Men jeg husker noe Wigglesworth hadde sagt til sin kone: ”Ingen kniv skal noen gang få røre ved denne kroppen, verken i liv eller i død.”
Da han arbeidet som rørlegger i Bradford i England, fikk han en gang blindtarmbetennelse. Hans kone tilkalte legen, og han sa at Wigglesworth straks måtte opereres. Da Wigglesworth sa nei, fortsatte legen på runden sin. Men så ble han så urolig at han gikk tilbake for å se hvordan det gikk med Wigglesworth. Da Polly fortalte at mannen var ute på et oppdrag, svarte legen: ”Da kommer de nok tilbake med et lik.” Men det gjorde de ikke. Gud helbredet ham.
Wigglesworth hadde makt til å bestemme at ingen kniv skulle få røre ved kroppen hans så lenge han var i live. Men døden var en helt annen sak. Hvordan kunne han bestemme det? Jeg kan bare konkludere med at han profeterte i tro. Og det ble akkurat som han hadde sagt.
Men etter at han hadde kommet med denne profetien, ble han prøvd på den. En slik profeti vil helt sikkert bli prøvd. Etter at Wigglesworth var begynt i fulltidstjeneste for Gud, fikk han plutselig nyrestein. Mens undertøyet var fullt av blodflekker, fortsatte han å be for de syke, og de ble helbredet. Han sa til Herren: ”Du kan like godt helbrede meg, for jeg kommer ikke til å ta noen operasjon.” Og det gjorde han heller aldri. Etter hvert fikk han ut alle steinene, og noen av dem kom ut på en mirakuløs måte.
Da jeg sto sammen med mange andre ved Wigglesworths grav, sa en evangelist som arbeider for Home Mission Bureau: ”Albert, hva skal vi gjøre nå?” Stemmen hans var full av sorg. Hele hans håp ble begravet sammen med denne Guds mann.
”Jeg har tenkt å fortsette,” svarte jeg. ”Hva med deg?”
Gud vil ikke at vi skal etterligne Smith Wigglesworth. Det var bare en. Men Gud vil at vi skal være oss selv. Han vil at vi skal få et glimt av hva vi kan være i Gud, for i mange tilfeller er det stor forskjell på det vi er, og det vi kan være i Gud. Vi kan være like effektive på våre områder, som Wigglesworth var på sitt område – hvis vi er rede til å betale prisen.
Røff utenpå – varm innvendig
Wigglesworth hadde en varhet for Den Hellige Ånd. Men fordi han som menneske var røff på overflaten, virket noen av hans ord og handlinger krasse. Jeg husker en tante av meg som gikk til ham for å få forbønn for et mageproblem. Han slo til henne i magen. Hun skrek høyt, men hun var helbredet. Jeg har aldri hørt om noen som har lidd noen overlast av en slik tilsynelatende røff behandling. Jeg har tvert imot hørt det motsatte: Folk som ble behandlet på denne måten, ble helbredet. En som ber for folk på denne måten, er nødt til å kjenne Gud. Ellers kunne slike handlinger få katastrofale følger.
Jeg husker hvordan Wigglesworth svarte en gang han ble spurt om hvorfor han noen ganger slo til folk. Han sa: ”Jeg slår ikke folk. Jeg slår Djevelen. Jeg kan ikke hjelpe for om de står i veien.” Han var overbevist om at all sykdom var av Djevelen. Han pleide å si: ”Det nytter ikke å ta lett på Djevelen, eller å trøste ham. Han liker å bli trøstet.”
Mange teologer var uenige med ham. Men selv om de var uenige, kunne de ikke fremskaffe de samme konkrete bevisene til støtte for sine teorier, som Wigglesworth hadde i sin tjeneste. Han behandlet Djevelen som en realitet, og tok autoritet over ham. Med denne bestemte handlingen ga han uttrykk for en slik autoritet. For meg var dette et tydelig eksempel på hvordan målet helliger midlet.
Vi hører så mye om å handle i tro. Hva mener vi egentlig med det? Jeg stiller dette spørsmålet fordi jeg har sett hvordan folk oppriktig har forsøkt å handle på noe de trodde var tro (og i enkelte tilfeller noe de var blitt fortalt var tro), men med pinlige resultater som på ingen måte ga ære til Gud.
Hvis vi skal handle i tro, slik Wigglesworth gjorde, må vi også leve som han levde. Å forsøke å handle i tro uten å leve et tilsvarende liv i tro, er ren og skjær innbilskhet. Jeg har sett dette mange ganger. Wigglesworth hevdet bestandig at et Guds barn hadde kraft til å hamle opp med Djevelen gjennom Jesu blod – under forutsetning av at dette Guds barn levde rett. Wigglesworth prøvde å leve hundre prosent etter prinsippet om hellighet.
Han var også rett på sak i sin virksomhet. Han unnskyldte seg aldri for det han sa. Et eksempel er noe som skjedde i møtene hans, der jeg var til stede. En dame som noen ganger hadde kommet med budskap i tunger som Wigglesworth hadde tydet, begynte å tale i tunger. Wigglesworth var klar over at damen denne gangen ikke var i Åndens ledelse, og derfor sa han surt: ”Sett deg, kvinne. Dette er fra kjødet.”
Smith Wigglesworth var en mann som elsket sannheten. Jeg tenker da på mer enn den sannheten som finnes i Bibelen, eller i de skrevne lovene. Jeg tenker på Wigglesworths handlinger, og hvordan han selv ga akt på prinsippene i Skriften. Han overdrev aldri på noe område. I forbindelse med evangelisering, blir man noen ganger klar over at antall mennesker som er blitt frelst og helbredet, er overdrevet. Wigglesworth rapporterte alltid om detaljene i møtene sine, akkurat slik som de var, uten å pynte på dem.
Alt han sa, var 100 prosent sant. Alle løfter han kom med, holdt han uten unntak. Hvis han var det minste i tvil om han ville klare å holde et løfte, lot han heller være å love noe.
På møtene var det lett for andre å merke at Wigglesworth fløt i Ånden. Påsken var en spesiell tid i Preston i England. Den store konferansen som ble holdt på den tiden, var kjent over hele landet. Selv om han var mye ute på reiser, forsøkte han alltid å være i Preston under denne konferansen. Og det var vanligvis han som ledet møtene. De som talte på konferansen, vitnet om den veldige friheten de følte der, fordi forkynnerne som ledet møtene, ikke forsøkte å kontrollere atmosfæren. Hver gang Wigglesworth reise seg, steg det opp en bølge av velsignelse. Årsaken var at han prøvde å vende oppmerksomheten mot Kristus, og ikke mot seg selv eller predikanten.
Den kristne menighet har ikke klart å sette slike spor etter seg i verden, som den burde. Og grunnen er at mye av virksomheten har vært menneskesentrert. Smith Wigglesworth avskydde nettopp dette, og han fordømte det helt åpent. Han underkastet seg fullstendig under det som står i Kolosserne 1, 17-19:
Han (Jesus) er før alle ting, og alt består ved ham. Og han er hodet for legemet, som er menigheten. Han er opphavet, den førstefødte av de døde, for at han i alt skal være den fremste. For det var Guds vilje å la hele sin fylde ta bolig i ham.
Bak Wigglesworths røffe ytre, fantes en uvanlig medlidenhet. Når han leste de tusenvis av brevene han fikk med anmodning om forbønn, strømmet tårene nedover ansiktet hans. I slike øyeblikk ble han sterkt minnet om de grusomme resultatene av synden, noe han betraktet som avskyelig.
Denne bevisstheten om syndens resultater var en av hemmelighetene til hans mektige tjeneste.
Et spørsmål som ofte har vært reist, er om hvorfor Jesus gråt ved graven til Lasarus. Han visste jo at det råtne liket kom til å reagere på ord fulle av oppstandelseskraft og liv. Hvis han visste at Lasarus kom til å stå opp igjen, hvorfor gråt han da? Svaret er enkelt. Han var klar over syndens grusomme resultater, og at de stakkarene som sto og så på, var ofre for syndens ødeleggende krefter. Hvorfor sa Jesus til kvinnene som gråt da han var på vei til Golgata: Gråt ikke over meg. Men gråt over dere selv og deres barn. (Luk 23, 28). Han var klar over hva synden hadde gjort, og hva den fremdeles gjorde. Smith Wigglesworth gråt ofte når han sto overfor menneskers behov. Grunnen var at han, i likhet med Jesus, var klar over syndens grusomme resultater.
Et enkelt menneske
Wigglesworth kunne ha vært en rik mann. Men han betraktet ikke noe at det han hadde, som sitt eget. Han så det slik at han selv og alt han eide, tilhørte Herren. Han kunne ha bodd i et slott, men i stedet valgte han å være fornøyd med et lite steinhus i Bradford, en by i Yorkshire i England. I dette hjemmet var det samme atmosfære som i Guds tronsal. Her kunne man merke Guds nærvær. Jeg syntes alltid at det var herlig å besøke ham. Det var som å komme inn i helligdommen, inn i herlighetsskyen.
Han var ikke bare til velsignelse for mennesker over hele verden gjennom sin egen virksomhet, men han ga også rikelig til misjonsarbeidet i andre land. Han ga de personlige gavene han mottok, og som rettmessig tilhørte ham, til Guds arbeid. Spesielt var Congo Evangelistic Mission noe som lå ham tungt på hjertet. Hans datter Alice og svigersønnen James Salter var misjonærer på deres felt. Salter og W.F.P. Burton var faktisk grunnleggere av denne misjonen som i dag teller flere tusen menigheter.
Wigglesworth var meget praktisk anlagt. Jeg husker en gang jeg skulle til å gå etter et besøk i hjemmet hans. Det var en kald og regntung kveld. Han la hendene på meg og velsignet meg, og så sa han: ”Knepp frakken din godt igjen og brett opp kragen. Pass på legemet. Det tilhører ikke deg. Det tilhører Herren. Og du må gjøre regnskap for det på dommens dag.”
Smith var en sterk motstander av dem som forventet at Herren skulle helbrede dem etter at de hadde gjort som de ville med kroppen sin. Han hadde ingen medlidenhet med dem som var syke på grunn av sin egen dumhet.
Fordi han mente at et sjuskete utseende ikke ville ære Gud, kledde Wigglesworth seg alltid pent. I nedgangstider kritiserte folk ham for denne vanen.
Men da han forlot rørleggeryrket for å engasjere seg på full tid i forkynnelsen, hadde han sagt til Herren: ”Første gang skoene mine er nedslitt på hælen, eller buksebaken trenger å lappes, vil jeg gå tilbake til mitt gamle yrke.” Wigglesworth hevdet at dersom noen ville stole på Gud, ville han aldri trenge å be om noe, for Gud ville sørge for ham.
Han beviste at han hadde rett. Han ba aldri om noe, og han trengte aldri å gå tilbake til rørleggeryrket, selv om han hadde familie å forsørge. Han sa bestandig at Gud ikke var en gnier, men at Han ga rikelig, slik at vi kunne ha nok til å gi til andre. Og det var noe Wigglesworth gjorde.
En hellig mann
Smith Wigglesworth trodde at en kristen ikke skulle la seg styre av sitt temperament. Mange mennesker er slaver under raseriet.
Han hadde selv en gang vært offer for et dårlig humør. For å rette på dette problemet, hadde han tatt en stund alene med Gud. Wigglesworth stengte seg inne helt til han hadde vunnet fullstendig seier over sine følelser.
Han ble det stikk motsatte av det han hadde vært. I stedet for å reagere voldsomt under visse omstendigheter, var han fullstendig rolig, uansett omstendigheter. Han reagerte aldri i sinne, selv når han ble kritisert eller forfulgt – og han fikk oppleve begge deler.
Selv om han levde på en tid da den enkleste form for avslapning ble betraktet som verdslig, og vakte fordømmelse fra mange kristne, var Wigglesworth aldri kritisk overfor andre. Han støttet fullt ut John Wesleys definisjon på verdslighet, da han skrev i dagboken sin:
”Verdslighet er det som utslokker min kjærlighet til Gud.”
Wigglesworth var hellig fordi han prioriterte rett. Jeg spurte ham en gang om han noen gang leste aviser. Da svarte han: ”Ikke utover et raskt blikk på overskriftene.” Jeg spurte ham om hvorfor. Trodde han ikke på avisene? Han svarte ganske enkelt at han ikke hadde tid til å lese dem. Dessuten spurte han hvorfor han skulle kaste bort tiden med å lese avisen som bare ville gi ham en del av sannheten, mens han kunne lese Guds ord og være sikker på at han fikk med seg hele sannheten?
”Guds ord er alltid å foretrekke framfor menneskers ord”, pleide han å si.
Wigglesworth trodde på en fullstendig overgivelse til Gud. ”Svært ofte,” bemerket han, ”prøver vi å temme det gamle mennesket, men vi klarer det ikke. Men Gud kan, hvis vi er fullstendig overgitt til Ham.” Han hadde som mål å være som Jesus. Derfor lyktes han i sitt arbeid for Herren.
Jesus ga oss en ufeilbarlig regel for hvordan vi skulle lykkes. Han sa: Følg Meg, så vil Jeg gjøre dere til menneskefiskerefølg meg betyr ganske enkelt ”vær som meg”. Det var fordi han gjorde nettopp dette at Wigglesworth kunne oppnå det han gjorde. (Matt 4, 19). Ordene
Hør hvor dristig apostelen Paulus er når han skriver til de kristne i Korint: Bli mine etterfølgere, likesom jeg etterfølger Kristus (1. Kor 11, 1). Skeptikeren ville ropt ut: ”Skrytepave! Hvem tror han at han er?” Men ikke en eneste av Paulus’ kritikere kunne vise til de samme resultatene som ham, og i slike tilfeller er det ingen grunn til å kritisere.
Smith Wigglesworth hadde ingen utdannelse. Han ble sendt på arbeid i en fabrikk da han var sju år gammel. Han arbeidet tolv til fjorten timer hver dag, og dermed fikk han ingen anledning til å gå på skolen.
Først da han var 26 år gammel, lærte Wigglesworth å lese og skrive, og det var hans kone som underviste ham.
Da han og hans kone startet Bowland Street Mission i Bradford, var det hans kone som forkynte. Wigglesworth tok seg av de praktiske oppgavene.
Men etter at han ble døpt i Den Hellige Ånd, ble han forvandlet. Han forkynte en kveld, og da ropte hans kone’. ”Det er ikke min Smith!”
Den gamle Smith Wigglesworth var ikke lenger å se. Fra da av var livet for ham Kristus.
På første nyttårsdag i 1913 reiste hans kjære kone Mary Jane, som han ga kjælenavnet Polly, av sted på en møteserie. På denne turen døde hun plutselig.
Liket ble sendt tilbake til hjemmet. Etter anvisning fra broder Wigglesworth ble den livløse skikkelsen til hans kone båret inn på soverommet og lagt på sengen. Da mennene som kom med liket, hadde gått, lukket Smith døren. I Jesu Kristi navn tok han autoritet over døden og befalte den å gi henne tilbake. Hans kone åpnet øynene og så rett på ham.
”Hvorfor har du gjort dette, Smith?” spurte hun.
”Polly, jeg trenger deg,” sa han.
”Men Smith, arbeidet mitt er over,” svarte hun. ”Gud vil ha meg.”
De snakket sammen en god stund, og så sa Wigglesworth: ”Det er i orden, jeg vil gi slipp på deg.”
Da la hun hodet bakover på puten og gikk for å være med Herren. I en sak som betydde så mye for hans lykke, var Wigglesworth villig til å bøye seg for Guds vilje.
Smith Wigglesworth hadde en altoppslukende trang til å bli lik den Frelser han elsket så høyt. En gang han talte over Matteus 5,6, sa han: ”Å hungre og tørste etter rettferdighet betyr at det ikke er noe som opptar oss mer enn det å være nær Gud. Hvis det finnes noe i våre hjerter, som smaker av fordømmelse, kan vi ikke be troens bønn. Renhet er livsviktig for troen. Når du overgir hele ditt hjerte og ditt liv til Guds plan, når du lengter etter helliggjørelse, når du lengter etter renhet – da, og bare da, vil livets Ånds lov frigjøre deg fra syndens og dødens lov.”
Smith var hellig, men han hevdet aldri at han var noe annet enn et vanlig menneske. Han påsto bestandig at alt det han hadde, og alt det han var, var fra Gud.
Wigglesworth trodde ikke bare på guddommelig helbredelse, men også på guddommelig helse. Og han var selv et levende eksempel på det han trodde.
Kritikerne hans har reist følgende spørsmål: ”Hvis Wigglesworth trodde på guddommelig helse, hvorfor måtte han da bruke lesebriller?” For å være helt ærlig, så vet jeg ikke hvorfor. Han brukte den gammeldagse typen som ikke har stenger bak til ørene, men som var festet til nesen med en klype. De hadde lett for å falle av. For å hindre at de skulle falle på gulvet, hang de i en snor som han hadde festet til jakken. Jeg så mange ganger at han tok på seg brillene for å lese, men at han ikke brydde seg med å ta dem på igjen når de hadde falt av. Han lot dem bare henge og fortsatte å lese uten dem.
I en alder av 81 år hadde han fremdeles alle tennene sine i god behold, og ingen av dem viste tegn til nedbrytning. En tannlege i Sveits ville gjerne avsløre ham som en falskner, og han ba om å få se på tennene hans. Smith gikk med på det. Etterpå sa tannlegen at han aldri hadde sett en så fullkommen tanngard.
Folk har sagt at en av Wigglesworths største mangler, var hans grammatikk. Det er riktig at grammatikken hans ikke var av høy standard. Men fordi han hadde en slik mektig salvelse, tror ikke jeg personlig at grammatikken hans var et hinder. Det er ingenting som kan hindre salvelsen. Den oppveier for alle menneskelige svakheter.
Wigglesworth beviste hva Gud kunne gjøre med en person som var fullstendig overgitt til Ham. En ulærd mann med Guds salvelse utretter mye mer for Gud enn en lærd mann uten salvelse. Når Guds velsignelse hviler over noe, vil den alltid øke dets verdi. I det fjortende kapitlet i Matteus var det en liten kar som ga alt han hadde – fem brød og to fisker. Men da Jesus tok det og velsignet det, kan du se hva som skjedde: 5000 menn, foruten kvinner og barn, ble mettet!
Smith ga alt han hadde til Herren, også når det gjaldt grammatikk. En gang skrev han et brev til en som hadde universitetsutdannelse. Neste gang denne personen møtte Smith, sa han: ”Vet du at du stavet Den Hellige Ånd på sju forskjellige måter i brevet ditt?”
Da svarte Wigglesworth: ”Forsto du brevet?”
”Å, ja.”
Da sa Wigglesworth: ”Takk Gud, det er det eneste som teller.”
Vi er kanskje flinke i grammatikk, men hva får vi utrettet med våre evner? Hva har vi oppnådd ved hjelp av vår kunnskap? Wigglesworth ga det han hadde til Gud, og bare evigheten vil avsløre hva Gud fikk utrettet gjennom ham.
En ordets mann
Det var to ting som dominerte Wigglesworths liv og tjeneste. For det første hadde han en altoppslukende kjærlighet til Guds ord. For det andre hadde han en overveldende tillit til Guds ord. Det Guds ord hadde å si om en sak, avgjorde saken for Wigglesworths vedkommende. Han beviste at han var villig til å satse livet sitt på det Bibelen sa, som den gangen da han nektet å ta en blindtarmoperasjon.
Følgende ord fra salmisten passer til denne erfaringen:
Å, hvor høyt jeg elsker Din lov! Hele dagen grunner jeg på den.
Jeg gleder meg over Ditt ord som en som finner stort bytte.
Løgn har jeg hatet og avskydd, Din lov har jeg elsket.
Stor fred har de som elsker Din lov, og det er ikke noe anstøt for dem.
Salme 119, 162, 163, 165.
Disse fire versene fra Skriften oppsummerer Smith Wigglesworths karakter.
Det gikk aldri mer enn et kvarter mellom hver gang Smith leste i Guds ord, uansett hvor han var eller hvem han var sammen med. Under de måltidene vi hadde sammen, spiste vi og snakket om Guds ord om hverandre. Wigglesworth pleide å be for maten, og det gjorde han med mer enn bare en setning. Eller så kunne han synge en lovsang med den sprukne stemmen sin. Deretter spiste vi den første retten. Så leste han og ba igjen, etterfulgt av den neste retten. Og uansett om dette var den siste retten eller ikke, så leste han og ba igjen. Det var slik han levde. Livet hans besto ikke av kjedsommelige gjentagelser.
En gang etter at Wigglesworth hadde besøkt familien min, ble en av brødrene mine spesielt oppmerksom på hans kjærlighet til Guds ord. Min bror kjørte ham til det neste stedet der han skulle tale. Da de hadde kjørt i omtrent ti minutter, og de hadde snakket om løst og fast, ropte han plutselig: ”Stopp!” Min bror stanset bilen øyeblikkelig. Han var redd at noe var galt. Men Wigglesworth bøyde bare hodet og ba: ”Herre, tilgi meg. Vi har snakket om alt annet enn Deg og Ditt ord, og om menneskers sjeler. Du må tilgi oss.” Så snudde han seg til min bror og sa: ”Nå kan du kjøre videre.” Samtalen ble en annen under resten av den turen.
En gang ble Wigglesworth spurt om han kunne anbefale en god bok om guddommelig helbredelse. Da svarte han: ”Ja, det finnes bare en god lærebok om det emnet, og det er Guds ord.”
Smith Wigglesworth hadde lagt hendene på en av brødrene mine og innvidd ham til en helbredelsestjeneste. En gang ble min bror budsendt for å be for en mann som var døende av kreft. Mannen hadde bare noen uker igjen å leve.
Min bror sa til mannen: ”Jeg kommer ikke til å be for deg nå, men jeg vil komme tilbake om en ukes tid. I mellomtiden vil jeg at du skal lese om alle miraklene i hele Det nye testamente.”
Min bror kom tilbake, slik han hadde lovt, og han spurte om mannen hadde lest om alle miraklene. Mannen svarte at han hadde lest om dem flere ganger i løpet av uken. Og med det samme min bror la hendene på mannen, ble han helbredet.
Salmisten skrev en gang: For over alle ting har du opphøyet Ditt navn og Ditt ord (Sal 138, 2).
Smith Wigglesworth hadde lært hemmeligheten til kraften i Guds ord. Han sa: ”Jeg forstår Gud gjennom Hans ord. Jeg kan ikke forstå Gud gjennom inntrykk eller følelser. Jeg kan ikke lære Gud å kjenne gjennom tankene. Jeg kan bare lære Ham å kjenne gjennom Hans ord.”
Han sa: ”Det er farlig å la seg styre av sine følelser. Vi blir ikke frelst ved følelser, men ved Guds ord. Frelsen forandrer seg ikke på samme måte som følelsene.”
De fleste kristne har ennå ikke forstått dette. De er opptatt med sine varierende følelser. Mange som kommer til meg helt desperate etter å få hjelp, har sagt: ”Jeg vet at jeg burde vært frelst, men jeg føler meg ikke annerledes. Jeg føler bare ikke at jeg er frelst.”
Wigglesworth visste at vi ikke burde være opptatt med følelser, men at vi burde ta til oss av Guds ord. Følelsene skifter, og følelsene til en kristen kan fortsatt gå opp og ned etter at de er blitt frelst. Men Guds ord forandrer seg aldri, og til slutt vil Guds ord herske over følelsene. Det er blitt sagt: ”Troen på Ordet er roten. Følelsene er frukten.” Hvis du tar godt vare på roten, trenger du ikke å bekymre deg for frukten.”
For ikke lenge siden ble det holdt et møte i en by i England. Ute i gangen på møtehallen lå det utstilt en mengde kristne bøker som var til salgs. En venn av meg ville gjerne ha en bibel, og han gikk bort til en av selgerne.
”Jeg vil gjerne kjøpe en bibel,” sa han, ”men jeg kan ikke se at dere har noen utstilt her.”
Da svarte den unge mannen: ”Å, vi selger ikke bibler. Vi trenger dem ikke lenger. Vi har Ånden.”
Vi er nødt til å stille spørsmål ved alle opplevelser, uansett hvor ekte de kan virke, hvis de ikke bygger på Guds ord.
Wigglesworth fordømte åpenlyst dem som bygget sin tro på opplevelser som utelukket Guds ord. For ham var Guds ord det viktigste. På grunn av at enkelte mennesker var forutseende nok til å skrive om livet og læren til store menn og kvinner som Smith Wigglesworth, har tusenvis av mennesker blitt velsignet og inspirert.
Han pleide å si at ingenting kunne erstatte Guds ord. En av grunnene til at han var i stand til å forkynne på en slik måte som han gjorde, var at han levde i Ordet, og Ordet levde i ham. Og fordi det var levende i ham, var han i stand til å formidle liv.
Wigglesworth talte livets ord inn i blinde øyne, og de ble seende, inn i døve ører, og de hørte, inn i munnen til de stumme, og de begynte å tale.
Han talte livets ord inn i visne lemmer, og de rykket til med nytt liv, inn i syke legemer, og de livnet til med ny helse.
Han talte livets ord til de besatte, og dødens tjenere måtte flykte.
Han talte livets ord inn i døde legemer, og de fikk kjenne oppstandelseskraften.
Wigglesworth gjorde alt han kunne for å forstå kraften i Guds ord. Etter hans oppfatning var det bortkastet å lese andre bøker, for den tiden kunne heller brukes til å lese Guds ord.
Han var i sannhet en Ordets mann. Han forsto at en av Den Hellige Ånds oppgaver var å undervise. Men når det gjaldt den intellektuelle formen for undervisning, var han temmelig skeptisk.
Han sa utallige ganger: ”Enkelte mennesker liker å lese Bibelen på hebraisk. Noen liker å lese den på gresk. Men jeg liker å lese den i Den Hellige Ånd.”
Da Peter og Johannes sto foran de religiøse lederne, anklaget for å ha helbredet den lamme mannen, sier Bibelen at da rådet skjønte at de var ulærde lekmenn, undret de seg. Og de kjente dem igjen, at de hadde vært sammen med Jesus (Apg 4,13). Det var tydelig at Frelseren hadde satt sitt preg på dem.
På samme måte var det tydelig hvem som hadde vært Wigglesworths lærer. I sin tolkning av Skriften, kunne han ofte formidle tanker som ble uttrykt både på hebraisk og gresk, uten at han kunne et ord av noen av disse språkene. Og de lærde var forundret. Mer enn en gang sa de: ”Hva slags mann er dette?”
Hadde ikke Wigglesworth vært salvet, ville det ikke vært noe hyggelig å høre på ham. Men alle de gangene jeg har lyttet til ham, enten det har vært i store eller små forsamlinger, eller i private samtaler, kan jeg aldri huske at han snakket uten å være salvet.
Fordi han aldri hadde lest noen teologiske læresetninger, var sinnet hans aldri blitt fylt med forvirrende teorier. Det var alltid åpent for Den Hellige Ånd, og den åpenbaringen han fikk, var enorm. Før han la seg til å sove, var det siste han gjorde, å fylle seg med det rene Guds ord. Og mens han sov, hadde underbevisstheten det mektige Guds ord å arbeide med. Og ofte våknet han med en eller annen dyrebar tanke.
Når han våknet, vendte han seg igjen til Guds ord. Han sa at det var viktig å fylle sinnet med Guds ord før verden fikk fylle det. Det er et ordtak som på en fin måte oppsummerer hans holdning til Guds ord: ”Gud sa det, jeg tror det, og det avgjør saken.”
Dette var den standard som Smith Wigglesworth levde og virket etter. Han vaklet aldri like til det siste. Han døde ikke slik vi forstår døden. Det var ingenting ved ham som smakte av død. Han bare flyttet til Himmelen.
En mann med medlidenhet og overbevisning
Wigglesworth elsket mennesker og viste stor omsorg for dem som hadde behov. James Salter forteller om et tilfelle da han fulgte Smith Wigglesworth på en reise til noen møter i London. Fra Kings Cross jernbanestasjon i London tok de bussen til det endelige bestemmelsesstedet. Det var bare to ledige seter, et helt bak, og det andre helt framme. Wigglesworth sa til Salter: ”Du kan sitte der,” og pekte på det bakerste setet. (Inngangen på London-bussene var helt bak.)
Wigglesworth gikk fram for å sette seg på det fremste setet. Her tok han fram sitt nytestamente og reiste seg midt blant passasjerene. Så leste han et avsnitt fra Skriften. Helt enkelt la han fram livets ord. James Salter fortalte meg senere: ”Det gjorde et veldig inntrykk på disse menneskene. Mange av dem gråt. Wigglesworth gikk nedover midtgangen og la hendene på folk og ba for dem. Hvem andre enn ham ville våge noe slikt på et offentlig transportmiddel?”
Sammen med sin Gud var han modig som en løve.
Ved en annen anledning tok Wigglesworth toget fra Bradford til London. Han fant seg en plass i et hjørne av kupeen. Etter hvert kom det fem andre og satte seg i samme kupe. Sin vane tro tok han fram sitt nytestamente og begynte å lese og be stille. Han sa ikke et ord til sine medpassasjerer. Da de var omtrent fem mil fra London, gikk han en tur på toalettet.
Da han var på vei tilbake til kupeen, møtte han mannen som hadde sittet ved siden av ham. Han sa: ”Jeg skjønner ikke hva det var, men da jeg satt ved siden av deg, ble jeg grepet av en grusom frykt. Jeg var redd for at jeg skulle dø. Hva var det?”
Da sa Wigglesworth: ”Bli med inn i kupeen igjen.” Der sa alle de andre at de hadde opplevd den samme følelsen. Han forklarte dem da om syndenød og veien til frelse. Til slutt bøyde alle kne i kupeen og tok i mot Herren.
Wigglesworth virket på denne måten ved flere anledninger. Han levde for muligheter som disse, og han så et potensiale i alle mennesker han møtte. Han visste når han skulle snakke til folk, eller når han skulle være stille og vente på at Den Hellige Ånd først skulle gjøre sin gjerning. Han bar overbevisningen med seg, men han hadde også en medlidenhet som man bokstavelig talt kunne føle. For å kunne være en effektiv sjelevinner, noe Wigglesworth virkelig var, er det viktig å ha begge disse egenskapene.
En gang jeg besøkte hjemmet hans, fortalte hans datter Alice om en av Wigglesworths bemerkelsesverdige opplevelser. Da han åpnet posten sin, leste han et kort brev som lot til å røre ved dypet av hans sjel. Han sa bare: ”Du må komme og se. Vi er i store vanskeligheter.” Og mens tårene strømmet nedover kinnene, ga Wigglesworth brevet til Alice. Det virket ikke spesielt på henne.
”Men pappa,” sa hun, ”du får hundrevis av brev med bønn om hjelp. Hva er så spesielt med dette?”
Uten å forklare nærmere, sa han brått: ”Jeg er nødt til å gå.”
Så tok han på seg hatten og frakken, og la i vei mot adressen som var oppgitt i brevet.
Han kom fram til et stort hus, en fyrstelig bolig etter britisk standard, og ringte på dørklokken. Den ærverdig utseende mannen som åpnet døren, hadde et sørgmodig uttrykk i ansiktet. Smith presenterte seg på sin vanlige måte: ”Jeg er Wigglesworth. Jeg fikk brevet ditt.” Mannen rakte fram hånden og ba ham komme inn.
Senere fortalte Wigglesworth: ”Han tok meg i armen og førte meg gjennom en hall med myke tepper og opp en trapp. Han sa ikke et ord. Da vi kom opp trappen, åpnet han en dør og gjorde tegn til at jeg skulle gå inn. Så lukket han døren etter meg.” Mannen gikk ikke inn.
Da fikk Wigglesworth se noe han aldri kom til å glemme. Tre sterke menn tviholdt en nydelig pike på omtrent sytten år. Piken var splitter naken, og mennene klarte så vidt å holde henne. Hun var vill og besatt.
Pikens far var en rik mann. Han ville ikke at datteren skulle sitte innesperret i en polstret celle. I stedet for å ha henne på institusjon, hadde han henne hjemme. Derfor hadde han ansatt disse tre mennene, for at de skulle passe på at hun ikke skadet seg.
Plutselig ble piken klar over at han var der, og hun sluttet å oppføre seg så vilt. Hun glodde på ham og sa. ”Jeg vet hvem du er. Du er Wigglesworth, den høyeste Guds tjener.” Tenk at demonene gjenkjente Guds mann!
Da sa Wigglesworth: ”Ti stille i Jesu Kristi navn!” Piken rygget tilbake mot det borterste hjørnet i rommet, og han fulgte etter henne.
Piken så på Smith Wigglesworth med et grusomt blikk og snerret: ”Hun er vår!”
Da sa Wigglesworth: ”Jeg er ikke kommet hit for å diskutere med dere, urene ånder. Kom ut av henne og slutt med å plage henne.” Og med et grusomt skrik fór tolv demoner ut av piken.
Piken ble straks klar over at hun ikke hadde klær på seg. Hun satte i et skrik og forsvant ut av rommet. Mennene skulle til å løpe etter henne, men Wigglesworth ropte dem tilbake og forklarte hva som hadde skjedd. Ti minutter senere hørte de at døren til et av soverommene gikk opp og igjen. Deretter hørte de lyden av lette fottrinn nedover trappen. Så gikk Wigglesworth ned og drakk te sammen med en far, en mor og en av de søteste pikene man kunne tenke seg – en pike som bare et kvarter før hadde vært vill og besatt.
Etter at han kom hjem, sa han til sin datter: ”Alice, det var et vidunderlig syn. Tenk så herlig Jesus er!”
Folk har ofte spurt meg om hva jeg betrakter som hemmeligheten til Smith Wigglesworths kraft. Denne saken har flere sider.
En av hemmelighetene var hans kjærlighet og medlidenhet med mennesker i behov.
Da han så folket, fikk han inderlig medynk med dem, for de var herjet og forkomne som får uten hyrde.
Matteus 9,36
Da kom en spedalsk til ham. Han ba ham og falt på kne for ham og sa til ham: Om du vil, så kan du gjøre meg ren! Jesus fikk inderlig medynk med ham, rakte ut hånden, rørte ved ham og sa: Jeg vil, bli ren!
Markus 1, 40-41
En salmedikter uttrykte dette på en fin måte da han skrev: ”Jesus, du er all medlidenhet. Ren og ubegrenset kjærlighet du er.”
Wigglesworth var en mann med medlidenhet.
En bønnens mann
Wigglesworth hadde stor medlidenhet med synderne, de syke, de undertrykte og de besatte. Grunnen til dette var at han tilbrakte så mye tid i Herrens nærvær at han ble som Ham.
Han ble en gang spurt om han regelmessig tilbrakte lange perioder i bønn. Da svarte han: ”Jeg tilbringer sjelden mer enn en halv time i bønn, men jeg lar det aldri gå mer enn en halv time mellom hver gang jeg ber.” Bønnen var hans liv. Bønn var det han likte aller best. Bønnen var en av hemmelighetene til hans kraft.
Når mennesker tok imot helbredelse i Wigglesworths virksomhet, var det ikke bare et resultat av at Gud svarte på bønn. For mange ganger talte Wigglesworth Ordet til dem, i stedet for bare å be for de som hadde behov.
Da Peter og Johannes gikk for å be i templet, ble de konfrontert med det desperate behovet til en mann som hadde vært lam fra fødselen av. Han lå utenfor Den fagre tempelporten for å tigge etter almisser. Denne mannen ventet at han skulle få penger av Peter og Johannes. I stedet sa de til ham: Se på oss! (Apg 3,4).
Vi ville kanskje ha sagt: ”Hva slags innbilskhet er dette? Hvem er forresten disse karene? De er sannelig dristige.” Men da talte Peter disse forunderlige ordene:
Sølv eller gull eier jeg ikke, men det jeg har, det gir jeg deg. I Jesu Kristi, nasareerens navn – stå opp og gå! Og han grep hans høyre hånd og reiste ham opp. Straks kom det styrke i hans føtter og ankler, og han sprang opp og sto og gikk omkring.
Apostlenes gjerninger 3, 6-8
Legg merke til ordene det jeg har, det gir jeg deg (vers 6). Dette er den tjenesten som består i å gi det en har. Wigglesworth fungerte på dette planet.
Han fortalte meg en gang om en vidunderlig opplevelse han hadde hatt da han bodde hjemme hos en kapellan i Den anglikanske kirken. Han og kapellanen satt og snakket sammen etter kveldsmaten. Samtaleemnet var utvilsomt at den stakkars mannen ikke hadde bein. Og de kunstige lemmene de hadde den gangen, var ikke så fine som dagens avanserte proteser.
Plutselig sa Wigglesworth til mannen (noe han ofte gjorde når han skulle be for tilfeller som dette): ”Gå og kjøp deg et par sko i morgen tidlig.”
Den stakkars mannen trodde at det bare var en spøk. Men etter at Wigglesworth og kapellanen hadde gått og lagt seg den kvelden, sa Gud til kapellanen: ”Gjør som Min tjener har sagt.” Det var litt av en tittel – Min tjener! Gud kunne identifisere seg med Wigglesworth.
Mannen fikk ikke sove mer den natten. Han stod tidlig opp neste morgen, gikk til byen og ble stående og vente til skobutikken skulle åpne. Til slutt kom innehaveren og åpnet butikken. Og kapellanen gikk inn og satte seg.
Straks kom en ekspeditør og sa: ”God morgen. Er det noe jeg kan hjelpe med?”
Da sa mannen: ”Ja, jeg vil gjerne ha meg et par sko.”
”Ja vel. Hvilken størrelse og farge?”
Mannen nølte. Da fikk ekspeditøren se beina hans, og han skyndte seg å si: ”Beklager, men vi kan ikke hjelpe deg.”
”Det er helt i orden, unge mann. Men jeg vil ha et par sko. Størrelse 42 og svarte.”
Ekspeditøren gikk for å hente skoene. Et par minutter senere var han tilbake og ga dem til mannen. Mannen stakk den ene beinstumpen ned i en sko, og straks ble det dannet et bein og en fot! Så skjedde det samme med det andre beinet!
Deretter gikk han ut av butikken, ikke bare med et par nye sko, men med et par nye bein!
Wigglesworth var ikke overrasket. Han hadde forventet at dette skulle bli resultatet. Han kom ofte med bemerkninger som denne: ”For Gud er det ingen forskjell på om han skaper et nytt lem eller helbreder et brukket bein.”
Poenget er dette: Wigglesworth ba ikke for mannen. Han sa hva han skulle gjøre, og mannen gjorde det.
Man skulle tro at å oppvekke de døde var det største av alle mirakler. Men apostelen Paulus sa til kong Agrippa: Hvorfor bedømmes det som utrolig hos dere at Gud oppvekker de døde? (Apg 26, 8). Jeg vet om fjorten tilfeller der døde ble oppvekket under Wigglesworths tjeneste. Noen ganger kunne han be. Men andre ganger bare talte han Ordet. Her følger to beretninger om hvordan døde ble oppvekket.
Wigglesworth gikk på besøk til en familie hvor de sørget over tapet av en liten gutt på fem år. Når en person døde på den tiden, var det ikke vanlig at liket ble plassert i et bårehus som i dag. Det var vanlig at båren ble stående i hjemmet, slik at vennene kunne komme og ta et siste farvel.
Da faren tok bort tøystykket som dekket guttens ansikt, ble Wigglesworth stående og se på gutten i kisten. Tårene rant nedover kinnene hans. Han så hvordan syndens ødeleggelse var kommet over denne lille gutten som lå kald og stiv i døden. Så spurte han faren om han kunne få være alene i rommet. Han låste døren etter faren, og så løftet han den livløse skikkelsen opp fra kisten og stilte den i et hjørne av rommet. Wigglesworth tok autoritet over døden i Jesu navn og befalte den å gi tilbake sitt offer. Og så skjedde det et forunderlig mirakel. Barnet våknet til live. Da Wigglesworth løftet liket av barnet ut av kisten, var han ikke i tvil om utfallet.
En kjær venn av meg, som også var en nær venn av Smith Wigglesworth, var pastor for en menighet et sted i England. Han fortalte meg om en mann fra distriktet hans som var død. Wigglesworth ble tilkalt. Da han ba, ble mannen oppvekket fra de døde. Men da han våknet til live, led han fremdeles av den sykdommen som hadde tatt livet av ham. Wigglesworth sa til familien at hvis de ikke omvendte seg og ordnet opp i tingene hjemme, ville mannen dø igjen. Som et resultat av dette, omvendte hele familien seg. Wigglesworth ba for dem, og Herren helbredet mannen. Han levde i tretti år til.
Wigglesworth gikk inn i et menneskes lidelse. En person som er fysisk sterk, finner det ofte vanskelig å kunne identifisere seg med skrøpelighet og lidelse. Men det var ikke tilfelle med Wigglesworth. Selv om han var fysisk sterk, var han i stand til dette fordi han var sterk i Gud.
Wigglesworth avslører hemmeligheten til sin styrke i Gud gjennom følgende utsagn: ”Jeg kan ikke huske at jeg noen gang ikke har lengtet etter Gud. Jeg søkte Ham bestandig. Som ung gutt pleide jeg å knele ned og be Ham hjelpe meg.”
Det Wigglesworth var i Gud, var ikke noe som kom plutselig. Han utviklet seg til dette gjennom en periode på flere år. Under denne utviklingsprosessen hadde han det ikke lett. Han sto ikke bare overfor fysiske angrep, men også forfølgelse fra andre såkalte kristne.
Men til tross for de vanskelighetene Wigglesworth var nødt til å stå overfor, spesielt den forfølgelsen han møtte på det europeiske kontinentet, ble han alltid motivert av sin kjærlighet til mennesker, sin avsky for syndens konsekvenser og sin overveldende lengsel etter å lære Herren å kjenne.
En troens mann
De følgende hendelsene, som han opplevde i den første tiden av sin virksomhet, illustrerer hans store tro.
Han ble bedt om å be for en ung kvinne som var undertrykket av en ond makt. Da han kom til huset, ble han tatt med til rommet der hun var. Da han fikk se henne, fikk Wigglesworth inderlig medynk med henne. Noen av de som var der, holdt henne nede i sengen. Mannen hennes var der også. Han sto og holdt på en liten baby.
Hele atmosfæren var ladet av satanisk kraft. I øyekroken la Wigglesworth merke til en annen ung kvinne som snek seg ut av rommet. Uttrykket i øynene hennes var helt forferdelig. ”Jeg visste at jeg sto overfor demonisk aktivitet,” sa han senere. ”Noe måtte gjøres.”
Så sa han: ”Troen min begynte å trenge seg inn i Himmelen. Hvis du vil ha noe fra Gud, er du nødt til å be inn i Himmelen. Det er der alt finnes. Hvis du lever på et jordisk plan og forventer å få noe fra Gud, vil du aldri få noe.
I Guds nærvær så jeg begrensningene for min tro. Men så kom det en annen tro, en tro som tar tak i løftet, en tro som tror Guds ord.
Og fra dette nærværet kom jeg tilbake til jorden som en forvandlet mann. Gud ga meg en tro som kunne ryste Himmelen.”
I denne troen sørget han for en total utfrielse for den unge kvinnen. Etter å ha sovet i fjorten timer, våknet hun fullstendig helbredet, på grunn av at Wigglesworth var blitt flyttet fra det naturlige til det overnaturlige. Han trengte ikke å vente på Gud når han sto overfor en nødsituasjon. Han kjente allerede Gud.
For en makt denne mannen hadde med Gud! Mange ganger kjempet han med vantroen og sto seirende tilbake. En gang fikk han flere spørsmål fra en gruppe unge menn. En av dem spurte: ”Hvordan kan man få stor tro?” Wigglesworth svarte helt enkelt: ”Først strå, så aks, så fullmodent korn i akset” (Mark 4,28). Det var det eneste han sa, men for et svar! Det var fullpakket med dyp teologi fra Den Hellige Ånd. Han mente ganske enkelt at troen var noe som hele tiden utviklet seg mot fullkommenhet. Troen kommer av at man lærer Gud å kjenne mer og mer for hver dag.
Wigglesworth ble aldri involvert i teologiske diskusjoner eller tolkninger av Skriften. Han kjente overhodet ikke til den teologiske sjargong som teologiske studenter vet så mye om. Men han kjente i hvert fall sin Gud, og det er mye viktigere!
En kjærlighetens mann
Wigglesworths aldri skiftende kjærlighet til Herren vokste for hver dag som gikk. For ham var Herren den eneste som virkelig gjorde livet verd å leve. Resultatet var at han kunne elske sine medmennesker med samme inderlighet som han elsket Herren.
Den måten han praktiserte denne kjærligheten på, ble imidlertid noen ganger misforstått av andre. Noen ganger under sin virksomhet møtte han motstand fra disse menneskene. Wigglesworth betraktet ikke dette som personlig kritikk, men som kritikk av Guds verk. Han fastholdt at alle angrep mot det Gud gjør, har sitt opphav i Djevelen. James Salter fortalte meg om et slikt tilfelle som fant sted da han var ute på møter sammen med Smith.
Wigglesworth pleide ofte å si i sine møter: ”Jeg vil at den som er aller mest alvorlig syk, skal reise seg.”
”Etter som jeg ikke hadde den samme tro som min svigerfar,” fortalte Salter, ”var jeg ofte redd.”
I et bestemt møte som Salter fortalte om, ga Wigglesworth den vanlige innbydelsen så snart han var kommet på plattformen.
Mellom to andre kvinner på første benk, satt det en kvinne som var alvorlig syk. De to kvinnene hadde nesten båret henne til møtet, og nå satt de og støttet henne. Da innbydelsen kom, strevde disse to venninnene med å få kvinnen på beina.
Wigglesworth sa da: ”Kom hit med henne.”
Med store vanskeligheter klarte de til slutt å få henne opp på plattformen.
I stedet for å be for henne, slik alle ventet at han skulle gjøre, sa Wigglesworth til dem på sin brede Yorkshire-dialekt: ”Slipp henne. La henne stå selv.” Da de to kvinnene gjorde som han sa, ramlet hun rett i gulvet.
Wigglesworth var helt uberørt. ”Hjelp henne opp,” sa han til dem.
De gjorde som de fikk beskjed om, og enda en gang sa han at de skulle la henne stå alene. Nølende adlød de enda en gang, og den stakkars kvinnen falt med et dunk igjen.
”Hjelp henne opp,” sa Wigglesworth. Igjen gjorde de som han sa.
Nå var enkelte mennesker i forsamlingen begynt å reagere negativt, men Wigglesworth brydde seg ikke om dem.
”Slipp henne,” sa han til de to kvinnene, men denne gangen ville de ikke.
”Din hardhudete bølle!” ropte en mann i forsamlingen. Wigglesworth så rett på mannen og sa: ”Pass dine egne saker. Jeg vet hva jeg har å gjøre!”
Så vendte han seg til de to kvinnene igjen og gjentok ordren: ”Slipp henne og la henne stå av seg selv. Gjør som jeg sier!”
Motvillig gjorde de det, men denne gangen falt ikke kvinnen. Og der, på plattformen ved siden av henne, lå en stor kreftsvulst som var kommet ut av henne.
”Jeg tror Wigglesworth på en klar og tydelig måte fikk sagt hva han mente,” sa Salter til meg.
I slike tilfeller hadde han rett hver eneste gang. Han kjente Gud så godt at han visste hundre prosent sikkert at Gud ikke ville svikte ham i en slik situasjon. Da han sa til denne forsamlingen: ”Jeg vet hva jeg har å gjøre,” sto han i direkte kontakt med tronsalen. Jeg kjente Wigglesworth godt nok til å vite at han ikke var sint på mannen som slynget fornærmelser mot ham. Han var sint på Djevelen! Wigglesworth syntes synd på mannen. Jeg vet også at han ikke ville ha vist det minste tegn til begeistring da Gud stilte seg på hans side, og gjorde situasjonen pinlig for mannen.
Wigglesworth elsket mennesker. Men når Guds arbeid ble angrepet, ville han forsvare det innbitt, uansett hvor angrepet kom fra.
En mann med mot og fred
Det eneste sinne Smith Wigglesworth noen gang la for dagen, var rettet mot Djevelen.
Han opplevde å møte Herren mer enn en gang. Han vitnet om at han ikke bare hadde kjent Guds nærvær, men at han også hadde sett Ham som en levende skikkelse.
Han opplevde også å møte Satan, men han var aldri redd for Djevelen.
Ved et tilfelle våknet han midt på natten og kjente et satanisk nærvær. Han så tvers over rommet og fikk se at Djevelen selv sto der. Wigglesworth sa til Satan: ”Å, er det bare deg.” Så snudde han seg og la seg til å sove igjen.
Dette var ikke noen innbilt opplevelse, slik noen kanskje tror. Wigglesworth prøvde aldri å være dramatisk. Han var altfor realistisk til det. Han overdrev aldri, og han forandret aldri på et ord i vitnesbyrdet sitt. Han fortalte bestandig den absolutte sannheten, for han elsket Ham som er sannheten. Han verken gjorde eller sa noe som ville volde Herren sorg.
Enkelte tror kanskje at livet til Smith Wigglesworth må ha vært et sammenhengende stress, men det var ikke tilfelle. Det er få mennesker som har slappet av som ham. Avslapningen var for ham å være i Herrens nærvær. Han var så avslappet at han var våken for alle muligheter som meldte seg. Han hadde lært hemmeligheten i Jesaja 26,3: Den som har et grunnfestet sinn, ham lar du alltid ha fred, for til Deg setter han sin lit.
Der det står alltid ha fred, står det egentlig ”fred, fred,” på hebraisk. Det å alltid ha fred er med andre ord det samme som å ha ”dobbel fred” eller ”en dobbel porsjon av fred.”
Wigglesworth møtte alle omstendigheter med en fullkommen ro.
Kapittel 2:
Smith Wigglesworth
Ånden
Frustrasjonen som oppstår når vi sammenligner det vi er i Gud, med det vi kunne ha vært, gir oss ofte mindreverdighetskompleks. De katastrofale følgene som dette kan få for våre liv, vil hjelpe verken oss eller andre, og det vil heller ikke ære Gud. Vi er kanskje ingenting, men i Gud kan vi bli mektige. Wigglesworths kunnskap om denne åndelige hemmeligheten, er det som skilte ham fra mange andre som kanskje hadde større naturlige evner eller muligheter.
Det skulle vært interessant å vite hvor mange forkynnere av evangeliet som er blitt inspirert av Smith Wigglesworth. Spesielt i USA ser det ut til at mange er blitt velsignet og inspirert gjennom hans tjeneste. Og i årenes løp har jeg kjent eller møtt utallige briter som har vitnet om den inspirasjonen de har fått gjennom virksomheten til denne bemerkelsesverdige Guds mann.
I vår tid er det et stort behov for at menn og kvinner skal reise seg – menn og kvinner som har lært hemmeligheten til den ekte troen, og som kjenner Herren slik Wigglesworth kjente Ham. Disse må være villige til å innvie seg reservasjonsløst til tjenesten, slik Wigglesworth gjorde. Smiths innvielse ble prøvd, slik vi allerede har sett. Han ble prøvd både fysisk og åndelig gjennom hele sin lange og fruktbringende karriere. Men alt det han gjennomgikk, styrket bare hans beslutning om å bli mer lik Jesus.
Grupper som forkynner døde og feilaktige lærer, kan få inngang blant mennesker gjennom ren og skjær overgivelse. Hvor mye mer skulle ikke da et ekte Guds barn være i stand til å oppnå, når de beveger seg i Den Hellige Ånds kraft? Dette maner oss kristne til virkelig å ransake våre hjerter.
I Romerne 12, 1-2 ser vi det prinsippet som Smith Wigglesworth levde etter:
Jeg formaner dere altså, brødre, ved Guds miskunn, at dere fremstiller deres legemer som et levende og hellig offer til Guds behag. Dette er deres åndelige gudstjeneste.
Og skikk dere ikke lik denne verden, men bli forvandlet ved at deres sinn fornyes, så dere kan dømme om hva som er Guds vilje: det gode, det som Han har behag i, det fullkomne.
En ånd av ro
Gjennom alle de årene jeg kjente Smith Wigglesworth, var han alltid den samme. For ham var humørsvingninger noe som hørte fortiden til. Det tilhørte den ”gamle Wigglesworth”.
Wigglesworth hadde lært den samme hemmeligheten som apostelen Johannes hadde lært da han var på øya Patmos, avskåret fra det fellesskapet han satte så stor pris på. Denne hemmeligheten finner vi i Åpenbaringen 1, 10: Der skriver Johannes: Jeg var bortrykket i Ånden på Herrens dag. Det var i denne tilstanden at Johannes fikk et syn av den oppstandne og herliggjorte Kristus.
Resultatet var ganske enkelt at Johannes lærte hvor ubetydelig omstendighetene på jorden er, sammenlignet med det himmelen kan utrette. Så snart et menneske har lært denne sannheten, er det aldri mer noen omstendighet som kan gjør ham eller henne urolig.
Jeg tror at Wigglesworth hadde lært hemmeligheten ved å betrakte omstendighetene på jorden fra et himmelsk synspunkt. Enten omstendigheten var død, besettelse eller andre ting, så møtte Wigglesworth situasjonen med en ro som bare er kjent blant dem som kjenner Gud godt, og som lever i Den Hellige Ånd. Wigglesworth levde i seier fordi han levde i Ånden.
Det er en gang blitt sagt om Wigglesworth at han lærte hemmeligheten med å gi Gud det som tilkom Ham i tilbedelse, og å gi menneskene det de trengte gjennom forbønn.
En ånd til å skjelne
Det var tydelig gjennom hele Wigglesworths tjeneste at han visste hva Ånden hadde i tankene.
Da jeg var ung, følte jeg at Gud kalte meg til å reise til Afrika som misjonær. Denne beslutningen ble stadfestet gjennom en rekke begivenheter.
En dag satt Wigglesworth rett overfor meg hjemme hos ham. Da sa han: ”Du kommer ikke til å reise til Afrika som misjonær. Det er ikke Guds vilje for deg.”
”Men alle omstendigheter tyder på det. Dørene står åpne.”
”Det kan så være,” svarte han. ”Men døren vil lukke seg. Merk deg mine ord.”
Og jeg ventet. Før det var gått mange uker, hadde døren lukket seg så grundig at det ikke fantes muligheter for at den ville åpne seg igjen. Det han sa, gikk i oppfyllelse, for han visste hva Gud hadde i tankene.
Folk har ofte sagt at en person ikke kan vite hva som er Guds vilje for en annen. Det finnes imidlertid unntak til denne regelen, og dette tilfellet var et slikt unntak. Selv om alt tydet på at det var Guds vilje for meg å reise til Afrika, visste Wigglesworth at jeg aldri kom til å reise. Og Guds vilje viste seg å være noe annet enn det jeg hadde trodd.
Man kunne også se at Wigglesworth visste hva Ånden hadde i tankene, ut fra hvordan han med ufeilbarlig nøyaktighet kunne skjelne hva som var årsaken til et menneskes lidelse. I et møte ba han for to personer. Alle unntatt Wigglesworth trodde at de hadde nøyaktig det samme problemet – at de begge var døvstumme.
Wigglesworth stakk fingrene i de døve ørene til den første personen og sa: ”Bli åpnet i Jesu navn.” Så la han hånden på leppene til den samme personen og sa: ”Tunge, bli løst.” Mannen ble helbredet.
Men den andre personen behandlet han på en annen måte. Han så mannen rett inn i øynene og sa: ”Du døvstumme ånd, kom ut, i Herren Jesu navn!” Og mannen ble herlig utfridd.
Senere forklarte Wigglesworth dette på følgende måte: ”Du legger ikke hendene på Djevelen. Du har ikke noe å tilføre ham. Ham skal du ta autoritet over og befale ham å gå. Men du må være i en rett posisjon i forhold til Gud for å kunne gjøre det.”
En åndelig hunger og tørst etter Gud
Man kan lure på hvordan han oppnådde denne ”rette posisjonen i forhold til Gud” som han snakket om. For å svare på det, vil jeg begynne med å fortelle Wigglesworths beretning om hvordan han tok imot frelsen.
Da han var åtte år gammel, gikk Wigglesworth i en liten metodistkirke sammen med sin bestemor. Han husket hvordan de samlet seg rundt en liten, gammeldags kullovn midt i kirken, og sang de gamle salmene, som bare metodistene kunne synge:
Å, Lammet, det blødende Lammet,
Lammet på Golgata.
Lammet som ble slaktet, og som sto opp igjen,
for å gå i forbønn for meg.
De danset rundt den gamle ovnen, og ansiktene deres strålte av Guds herlighet. Plutselig merket Wigglesworth at Guds Ånd var så nær. I samme øyeblikk innså han at Jesus var hans Frelser, og han ble født på ny.
Fra da av var han aldri i tvil om at han var frelst. For ham var denne opplevelsen svært positiv, for han hadde allerede i tidlig alder lært seg å ikke tolerere halve løsninger. Alt det han ikke kunne gi seg hundre prosent til, ville han helst ikke gjøre i det hele tatt.
Dette var et karakteristisk trekk ved ham like til det siste. Han kunne aldri forestille seg frelsen som en slags legering. For ham var den ren – ubesmittet av alle verdslige tilsetninger. På grunn av dette trekket nektet han også å slå seg til ro med noe mindre enn alle de velsignelsene mennesket hadde rett på gjennom frelsen.
Som et resultat av dette hadde han en umettelig hunger etter Gud. Jo mer han hadde av Gud, desto mer ville han ha. Teksten på et kort som noen sendte meg en gang, oppsummerer på en fin måte Wigglesworths tanker i den forbindelse:
Alt av meg selv, intet av Gud.
Mindre av meg selv, mer av Gud.
Intet av meg selv, alt av Gud.
Wigglesworth hungret etter alt det Gud hadde, og derfor søkte han Gud til han ble forvandlet og renset fra alt av seg selv. Han var klar over at Guds plan for sitt folk også innebar at de skulle få kraft.
Tanken på en svak, kraftløs kristen virket ikke riktig på ham. Han kunne ikke forestille seg noe slikt. Han var opptatt av åndelig vekst. Han var ikke i tvil om at det fantes ulike nivåer av utvikling. Men han hadde som sin egen standard at han, uansett hva det ville koste, skulle oppnå det endelige målet – å bli Kristus lik.
Wigglesworth kunne ikke akseptere tanken på å gå ut i Guds arbeid uten tilstrekkelig kraft til å gjøre Guds vilje. I sin søken etter Gud fikk han høre om åndsutgytelsen i All Saints, en anglikansk kirke i Sunderland.
Han bestemte seg for å dra dit, spesielt da han fikk høre at folk ble døpt i Den Hellige Ånd, akkurat som på pinsedagen. På grunn av sin tidligere lære trodde han at han allerede var blitt døpt med Den Hellige Ånd. Men han kunne ikke forstå hvor tungene kom inn i bildet. Da han kom til kirken i Sunderland, sa han til dem at han gjerne ville høre tungetale.
Folk i kirken sa til ham: ”Det du trenger, er dåpen i Den Hellige Ånd.” Men da svarte han: ”Jeg er allerede blitt døpt med Den Hellige Ånd.”
Senere fortalte han meg: ”Jeg så at disse menneskene var oppriktige og gudfryktige mennesker, men jeg diskuterte med dem om tungetalen.”
Wigglesworth hadde et skarpt ordskifte med en misjonær. Men etterpå ba han hele natten sammen med mannen. Deretter tilbrakte han fire dager sammen med ham. ”Etter disse fire dagene,” sa Wigglesworth til meg, ”ville jeg ikke ha noen annet enn Gud.”
Men tankene hans vendte tilbake til det praktiske. Han sa til verten at han måtte reise hjem for å ta seg av forretningen og familien sin.
Før han reiste, gikk han til prestens kone og sa: ”Jeg reiser hjem nå, men jeg har ennå ikke tatt imot tungetalen.”
”Det er ikke tungene du trenger,” svarte hun. ”Det er dåpen i Den Hellige Ånd.”
”Jeg har tatt imot dåpen.” Han betraktet fremdeles dåpen i Den Hellige Ånd og tungetalen som to atskilte opplevelser. Men i sin hunger etter det som var av Gud, sa Wigglesworth: ”Jeg vil at du skal legge hendene på meg.”
Gud så lengselen i Smiths sjel, og som hans ord sier: Han fylte den hungrende sjel (Sal 107, 9). Wigglesworth fortalte senere: ”Ilden falt. Jeg var ren. Jeg så et syn av Jesus. Jeg så korset. Jeg så den tomme graven. Jeg talte i nye tunger. Da visste jeg at jeg i samme stund var blitt døpt med Den Hellige Ånd.”
Da han fortalte dette vitnesbyrdet, la han til: ”Hvis vi hadde visst hvilken velsignelse det er å være fylt av den tredje person i Treenigheten, ville vi lagt alt annet til side og søkt Hans fylde.”
En ånd av hellighet
Wigglesworth mente at som templer for Den Hellige Ånd, skulle vi være rene, og at vi aldri skulle tillate noe å gjøre våre legemers templer urene. I den forbindelse sa Paulus til korinterne:
Eller vet dere ikke at deres legeme er et tempel for Den Hellige Ånd som bor i dere, og som dere har fått fra Gud? Dere tilhører ikke lenger dere selv.
Dere er dyrt kjøpt! La da legemet være til ære for Gud!
Dere er dyrt kjøpt! La da legemet være til ære for Gud!
Korinter 6, 19-20
For Wigglesworth var det et ufattelig privilegium at hans legeme skulle få være et tempel for Den Hellige Ånd. Han ga næring til sitt åndelige liv gjennom samfunnet med Gud, og ved å leve i nær kontakt med Ham. Når et Guds barn slutter å hungre etter rettferdighet og renhet, hevdet Wigglesworth, kommer Satan inn. Han sa en gang: ”Når jeg kjenner det første pustet av Ånden, forlater jeg alt og alle for å være i Hans nærhet, og for å høre hva Han har å si til meg.” Han var meget vár for Guds Ånds bevegelser.
Jeg hører ofte mennesker som sier: ”Gud har sagt til meg…” Når jeg vet hvordan enkelte mennesker lever, blir jeg redd når jeg hører den bemerkningen. Jeg var aldri redd når jeg hørte Wigglesworth si det, for han sa det så sjelden. Han trengte ikke å si det. Det han sa, hadde kommet til ham fra Gud. Alt det han var og gjorde, var et resultat av at Guds Ånd virket.
I sitt bønneliv ba han ofte i Ånden. Han gjorde dette fordi han sa ting som var for dype til at forstanden kunne gripe det, og for dype til å finne ord for å uttrykke det. Dette er ting som bare kan oppfattes av vår ånd. Når Wigglesworth kom med budskap i tunger, tydet han dem ofte selv. I mange tilfeller hørte jeg når han gjorde dette. Hver gang var det en uforglemmelig opplevelse. Tydningene hans var så dype.
Opp gjennom årene har denne praksisen vært gjenstand for diskusjon, men den er helt bibelsk: La derfor den som taler med tunger, be om at han må kunne tyde det (1. Kor 14, 13). Jeg ser ingen grunn til at dette skulle skape uenighet.
Når jeg hørte Smith Wigglesworth tyde sine egne budskap, var jeg klar over at de kom direkte fra Guds hjerte. En ting som beviste dette, var at språket hans forandret seg.
Fordi Wigglesworth ikke hadde noen utdannelse, var grammatikken hans svært dårlig. Men når han tydet sine egne budskap, snakket han med en grammatikk av høyeste klasse. Det er ingen tvil om at dette var en mirakuløs hendelse. Ved å lære seg hemmeligheten ved å be i Ånden, berørte han områder som lå langt utenfor ham selv.
Det Paulus skrev i 1 Korinter 14, 14-15, lærte Smith Wigglesworth gjennom erfaring:
For når jeg ber med tunger, da er det min ånd som ber, men min forstand har ingen frukt av det. Hvordan er det så? Jeg vil be i ånden, men jeg vil også be med forstanden. Jeg vil lovsynge i Ånden, men jeg vil også lovsynge med forstanden.
Man kunne ofte se en forvandling i Wigglesworth når han ba. Han kunne fortsette å tale i nye tunger mens han beveget seg inn i en annen virkelighet. Han ba ofte på denne måten når han sto overfor et kritisk behov. Det var en praktisk anvendelse av Romerne 8, 26-27, der det står:
Og her kommer også Ånden oss til hjelp i vår svakhet. For vi vet ikke hva vi skal be om slik vi burde det. Men Ånden selv går i forbønn for oss med sukk som ikke kan uttrykkes i ord.
Men Han som gransker hjertene, vet hva Ånden trakter etter, for det er etter Guds vilje Han går i forbønn for de hellige.
Den kristne menighet trenger å lære den hemmeligheten som Smith Wigglesworth lærte og vandret i. Denne hemmeligheten er kalt bønn i Ånden.
En ydmyk ånd
Wigglesworth kjente stolthetens farer. Han lot aldri stoltheten få trenge seg inn i det hellige samfunnet han hadde med Gud.
For å unngå dette, tok han nattverden hver dag. Han ville alltid se Golgata foran seg, som et middel mot stolthet. For så ofte som dere eter dette brød og drikker denne kalk, forkynner dere Herrens død, inntil Han kommer (1. Kor 11, 26).
Han var ofte alene med sin Herre når han tok brødet og vinen, tegnene på det sønderbrutte legemet og det blod som Jesus utgjøt.
Man kan lure på hvor mange kristne det er som tar del i brødet og vinen uten å tenke på den enorme betydningen av denne handlingen, og hva den egentlig innebærer. Mange tar imot nattverden bare som en vane eller på grunn av tradisjonen. Det å ta del i nattverden, er så alvorlig at det kan være et spørsmål om enten dom eller velsignelse, avhengig av den holdning man har når man tar imot.
Wigglesworth tok imot symbolene med oppriktig hjerte, fullt klar over sitt ansvar. Og som et resultat av dette, levde han i et uavbrutt samfunn med sin Herre. På grunn av dette var han alltid rede til å tjene Herren, og han lot seg aldri overraske. Han sa ofte: ”Hvis du er nødt til å stanse opp for å gjøre deg klar når en mulighet dukker opp, er du for sent ute. Da er muligheten borte, og det er store sjanser for at den aldri mer vil dukke opp.”
Med denne holdningen var han aldri i tvil om hva han skulle gjøre i en hvilken som helst situasjon. Her kommer et eksempel.
Pastoren for en menighet der Wigglesworth var og talte, ba ham om å bli med på besøk til et medlem av familien – en kvinne som var syk. Wigglesworth sa ja til å bli med. Da de kom fram til huset, så han straks at kvinnen var svært velstående.
De to forkynnerne ble tatt med til et rom der kvinnen lå til sengs. På nattbordet sto det flere forskjellige glass med piller.
Så sa pastoren: ”Vi er kommet for å be for deg.” Men da så Wigglesworth på kvinnen og sa: ”Det har ikke jeg. Du nyter å være syk. Du vil ikke ha forbønn.” Og dermed marsjerte han ut av rommet og tilbake til bilen for å vente på pastoren.
Etter å ha trøstet kvinnen, kom pastoren ut i bilen til Wigglesworth. Han hadde et meget bekymret ansiktsuttrykk. Så sa han: ”Du har gjort menigheten stor skade. Denne kjære søster gir masse penger til oss.”
Da svarte han: ”Nettopp! Det er det som er problemet.”
”Vel,” sa pastoren, ”jeg antar at vi aldri får se henne igjen.”
”Å, hun kommer nok tilbake, og det ganske snart.” Svaret til Wigglesworth kom helt rolig.
Deretter kjørte de hjem til pastoren for å drikke te, og etterpå dro de til kveldsmøtet.
Damen som hadde ligget syk samme ettermiddag, kom på møtet. Og hun kom fram til forbønn. Wigglesworth spurte: ”Er du klar nå?”
”Ja, det er jeg.”
Og så fortsatte hun: ”Etter at du var gått i ettermiddag, ble jeg overbevist om at det du sa, var sant.”
Og den kvelden ble hun helbredet.
En ånd av tilbedelse og forbønn
I sitt samfunn med Gud lærte Wigglesworth tilbedelsens hemmelighet. Mange ganger forsøker vi å ”pumpe opp” tilbedelsen, og da blir den veldig mekanisk. Ekte tilbedelse kommer fra ånden. Fra denne indre kilden bryter den tilbedelsen fram, som kommer fra dypet av vårt indre.
Wigglesworth lærte gjennom erfaring hva Jesus mente da han sa: Men denne time kommer, og er nå, da de sanne tilbedere skal tilbe Faderen i ånd og sannhet. For det er slike tilbedere Faderen vil ha. Gud er ånd, og de som tilber Ham, må tilbe i ånd og sannhet.
(Joh 4, 23-24).
Wigglesworths tilbedelse var virkelig ånd og sannhet. Den ble født ut fra dybdene i det han hadde opplevd (og han gjennomgikk også tider med prøvelser).
I sitt samfunn med Gud lærte han hemmeligheten med å betjene mennesker med det han selv hadde, og hvilken betydning denne tjenesten hadde, blant annet ved håndspåleggelse.
Men Wigglesworth førte denne tjenesten et skritt videre. Han kunne også overføre til andre det han selv hadde, uten å legge hendene på dem.
Like nedenfor hans hjem lå den vakre Manningham Park, en offentlig park med nydelige blomsterhager. Jeg kan ikke gå gjennom parken i dag uten å tenke på Smith Wigglesworth og alle de menneskene han velsignet der.
Når han var hjemme, pleide han å gå ned i parken og sitte der en stund. Det kom ofte andre og satte seg på den samme benken.
Uten å si noe kunne Wigglesworth gi noe til dem som satt der. Hvis vedkommende var ufrelst, noe som ofte var tilfelle, ba Wigglesworth stille om at han/hun skulle bli overbevist om sin synd og bli frelst.
Uansett hva behovet måtte være, så oppfattet Wigglesworth det. Han trengte ikke å spørre noen. Folk ble dratt til ham av Ånden. Og ikke lenge etter kunne en person sitte der og utøse sitt hjerte for Smith, nesten uten å være klar over det. Og alle gikk sin vei velsignet. Wigglesworth sa bestandig: ”Hvis du ikke forkynner liv, vil du forkynne død og gjøre at folk har det verre enn da du fant dem.”
Å være på et ”mottakelsesmøte” med Wigglesworth, var litt av en opplevelse. Han kalte aldri disse møtene for ”søke-møter” som enkelte andre gjorde. Han sa til folk: ”Du skal ikke søke etter Den Hellige Ånd. Han er allerede blitt gitt. Han er her. Du skal ikke søke, du skal ta imot.”
Etter at han hadde fått folk til å sette seg, pleide han å si at de skulle ta imot i tro, og så tale ut. ”Jeg teller til fem,” pleide han å si. ”Når jeg kommer til fem, skal du gjøre som jeg har sagt.” Da han kom til fem, pleide folk å begynne å tale i tunger. Det var som om bølgene rullet gjennom salen.
Wigglesworth hevdet at det var forskjell på å forkynne og betjene.
Paulus, en Jesu Kristi apostel etter Guds vilje, omtaler seg selv som en som betjener andre. Når han skriver til Romerne, taler han helt klart om akkurat dette: For jeg lengter etter å se dere, så jeg kunne la dere få del med meg i en åndelig gave, slik at dere kan bli styrket (Rom 1, 11). Og i 1. Tessaloniker 2, 8 skriver han:…I inderlig kjærlighet til dere ville vi gjerne gi dere ikke bare Guds evangelium, men også vårt eget liv. For dere var blitt oss kjære.
Når Paulus her snakker om å gi, er det tale om å gi ut fra sin ånd. Man kan ikke gi hvis man ikke har noe å gi. Ut fra dette er det enkelt å forstå Wigglesworths poeng: Hvis du ikke betjener mennesker eller gir dem liv, vil du gi dem død.
Kallet til å være en kristen medfører et veldig ansvar. Vi kan ikke leve for oss selv. Wigglesworth gjorde det klart at enten det gjelder voksne eller barn, og uansett hvordan omstendighetene måtte være, så kan vi betjene folk med Ånden, dersom vi lever rett. Hvis ikke vi oppnår de resultatene vi burde, må vi ransake våre hjerter for å finne ut hvorfor. Johannes skrev til de første kristne: Min kjære! Dersom vårt hjerte ikke fordømmer oss, da har vi frimodighet for Gud, og hva vi enn ber om, det får vi av Ham, fordi vi holder Hans bud og gjør det som er til behag for Ham (1. Joh 3, 21-22).
Standarden er høy, men vi må huske at den troendes tjeneste har mulighet til å nå langt. Og Smith Wigglesworths tjeneste nådde i sannhet langt.
Det blir sagt at da han besøkte San Francisco, var det så mange folk som ville høre ham at han forkynte og ba for folk mens han gikk på gaten. Folk bar de syke ut og la dem på madrasser, slik at skyggen av Wigglesworth skulle falle på dem. Og når den gjorde det, ble de syke helbredet. Dette er en nytestamentlig tjeneste, for i Apostlenes gjerninger 5, 15 leser vi: Folk bar til og med de syke ut på gatene, og la dem på senger og bårer, for at iallfall skyggen av Peter kunne falle på dem når han gikk forbi. Wigglesworth beviste at apostlenes tjeneste, slik den var blitt innstiftet av Jesus, ikke opphørte da apostlene døde, men at den fungerer helt til den har oppfylt sin hensikt.
På grunn av det som har skjedd innenfor menigheten gjennom århundrene, har enkelte mennesker konkludert med at denne formen for nytestamentlig tjeneste har opphørt. La oss studere det mandat som Jesus gir i Markus 16, 15-18:
Og han sa til dem: Gå ut i all verden og forkynn evangeliet for hele skapningen!
Den som tror og blir døpt, skal bli frelst; men den som ikke tror, skal bli fordømt.
Den som tror og blir døpt, skal bli frelst; men den som ikke tror, skal bli fordømt.
Og disse tegn skal følge dem som tror: I Mitt navn skal de drive ut onde ånder. De skal tale med tunger.
De skal ta slanger i hendene, og om de drikker dødelig gift, skal det ikke skade dem. På syke skal de legge sine hender, og de skal bli helbredet.
Hvis det er slik enkelte hevder, at det overnaturlige opphørte sammen med apostlene, hvordan vil de da forklare at en mann i det tjuende århundre, Wigglesworth, betjente mennesker med den samme kraft som apostlene? Han oppvekket til og med de døde, kastet ut demoner, helbredet syke og utførte andre skapende mirakler. Wigglesworth fastholdt at hvert eneste Guds barn har muligheten til å operere i det mirakuløse. Det store spørsmålet som alltid fylte tankene hans, var: Hvorfor realiserer de ikke denne muligheten?
Det finnes bevis for at medlemmer av menigheten på ulike tidspunkt i historien har realisert disse mulighetene.
Hvordan skal vi kunne møte utfordringen fra de Guds menn og kvinner som har satt slike spor etter seg i denne verden? Dersom vi utvikler karaktertrekk og en tjeneste som ligner den til Smith Wigglesworth, vil det hjelpe til med å nå dette målet. Hvis bare én person gjør det etter å ha lest disse linjene, ville det være verdt strevet med å skrive dem.
Wigglesworths ører var alltid åpne for Ånden og lukket for kjødet. Han pleide å si: ”Hvis Den Hellige Ånd ikke beveger meg, beveger jeg Den Hellige Ånd.” Denne uttalelsen vekket en hel del kritikk fra mennesker som betraktet dette som uærbødig. Men det var det ikke. Wigglesworth var langt mer brennende i sin kjærlighet til Gud enn hans kritikere.
Å være på et møte som ble ledet av Wigglesworth, var en uforglemmelig opplevelse. Hver gang han besøkte min
hjemmemenighet, overlot pastoren møtet fullstendig til ham.
Med det samme han kom opp på talerstolen, pleide Wigglesworth å si: ”Alle som vil ha noe fra Gud, rekk opp hånden.” Og dermed ble hender løftet over hele forsamlingen.
Deretter kunne han si: ”Alle som har tenkt å bli velsignet, løft den andre hånden.” Nesten alle løftet den andre hånden også, og ble sittende med begge hendene i været.
Så sa han: ”Hold begge hendene løftet. Og hvis du har tenkt å ta med deg velsignelsen når du går hjem, så reis deg.” Nesten alle adlød og reiste seg med begge hendene i været.
Dermed kunne bølger av herlighet feie over forsamlingen. Atmosfæren var nesten som ladet med elektrisitet. Skarer av mennesker fikk sine behov møtt på denne måten.
Det var dette han mente med å bevege seg i Den Hellige Ånd. Ingen av hans kritikere kunne betvile at Guds Ånd virket i slike samlinger. Wigglesworth forklarte dette på følgende måte: ”Først virker troen. Så virker Gud som svar på troen.”
Et av de spesielle områdene som Smith Wigglesworth tok seg av, var vanskelige ekteskap. Han brukte alltid Guds metoder, slik at løsningene ble ekte og langvarige.
En gang kom en kvinne til ham. Hun ville søke hjelp angående sønnens ekteskap. Den unge mannen hadde en gang elsket Herren og giftet seg men en fin, ung dame. Men etter en tid hadde den unge mannen falt fra. Ekteskapet hadde blitt dårligere og dårligere, helt til han forlot sin kone og flyttet hjem igjen til sin mor. Situasjonen var vanskelig for moren, og den plaget henne veldig.
Da sa Wigglesworth til kvinnen: ”Gi meg lommetørkleet ditt.” Da hun gjorde det, la han det mellom hendene sine og sa: ”Herre, overbevis denne mannen om hans synd.” Så ga han lommetørkleet tilbake til kvinnen. Han sa at hun skulle legge det under hodeputen til den unge mannen, uten å si noe til ham.
Da kvinnen kom igjen, var sønnen ute. Dermed gjorde hun som Wigglesworth hadde sagt. Da sønnen kom tilbake, var det sent, og moren hadde allerede lagt seg. Etter at han hadde vært hjemme en stund, gikk sønnen inn på soverommet sitt, kledde av seg og gikk til sengs. Med det samme hodet hans berørte puten, kom han i en veldig syndenød. Han sprang ut av sengen, kastet seg på kne og ordnet opp med Gud. Deretter kledde han på seg og ropte på moren, selv om det var midnatt.
”Ikke vær bekymret, mor. Jeg drar hjem igjen. Jeg ser deg i morgen.” Og så gikk han sin vei.
Da han kom hjem, hadde han og hans kone en herlig gjenforening.
Utallige ekteskap ble reddet gjennom Wigglesworths tjeneste, men alltid på en mirakuløs måte. Fremgangsmåten hans var nemlig ikke alltid like taktfull. Ofte var den det motsatte, som en elefant i en glassbutikk. Men Wigglesworth var alltid oppriktig, og hans smittende oppriktighet skinte alltid igjennom som solen gjennom mørke skyer. Han hadde også en kjærlighet og medlidenhet som den røffe overflaten ikke kunne skjule særlig lenge. Så snart et ektepar hadde kommet seg etter det første sjokket over hans fremgangsmåte, utøste de sine hjerter for ham. Og mens han lyttet, kunne tårene renne nedover kinnene hans. Alle ektepar som han hadde sjelesorg med, fikk sine problemer løst.
Når de kristne skal ta seg av slike tilfeller, har de ofte en ubevisst tendens til å angripe problemet fra et psykologisk synspunkt. Menneskenaturen virker ofte på den måten. Men Wigglesworth hadde et åpent øre til Guds stemme. Han ønsket å høre hvilke råd Faderen hadde å gi.
Wigglesworth hadde ingen spesiell teknikk. Han ble utelukkende motivert av Guds kjærlighet i hans sjel. Han visste at uten den, ville teknikker være til ingen nytte. Han levde etter prinsippene i 1 Korinter 13, 1-2:
Om jeg taler med menneskers og englers tunger, men ikke har kjærlighet, da er jeg en lydende malm eller en klingende bjelle.
Om jeg har profetisk gave og kjenner alle hemmeligheter og all kunnskap, og om jeg har all tro, så jeg kan flytte fjell, men ikke har kjærlighet, da er jeg intet.
Smith Wigglesworth demonstrerte dette prinsippet i sitt liv og i sin tjeneste. Avsnittet fortsetter med å si:
Kjærligheten er tålmodig, velvillig (vers 4). Kjærligheten har den best mulige løsningen på enhver situasjon. Den ser det godes mulighet i de aller verste personligheter. Og det er grunnen til at kjærligheten lykkes når alt annet mislykkes. Det var denne kjærligheten som gjorde Wigglesworths tjeneste så vellykket.
En sjelevinner-ånd
Om Wigglesworth noen gang gikk på bibelskole, eller om han tok et korrespondansekurs i hvordan man skulle vinne sjeler for Kristus, så har det skjedd uten at jeg visste det. Det er faktisk tvilsomt om det fantes slike skoler på den tiden. I den primitive metodistkirken på den tiden var det ikke antall diplomer eller evnen til å kunne preke som avgjorde om noen passet i forkynnertjenesten, men hvor mange sjeler han hadde vunnet for Kristus.
Wigglesworth hadde nød for menneskenes sjeler! Han og hans kone tilbrakte hver eneste lørdag i bønn, og de ba om at minst femti sjeler skulle bli frelst om søndagen. Han visste at det ville skje, og det gjorde det også.
På den tiden var ikke Wigglesworth ute i tjenesten, slik vi vanligvis forstår det. Han og hans kone var med i Frelsesarmeen. Men det må likevel sies at han var i tjenesten helt fra sine unge dager.
Da han var gutt, vant han andre gutter for Kristus. Han kunne aldri forstå at noen som hevdet å være en kristen, kunne være negativt innstilt til sjelevinning. For Wigglesworth var det bare én teknikk for sjelevinning som gjaldt, og det var å søke Gud om ledelse for hvor han skulle gå og vinne sjeler.
Sjelevinning handler først og fremst om guddommelig ledelse, og det var noe Wigglesworth alltid søkte. I stedet for å se på en eller annen oppskrift på sjelevinning, hadde han et åpent øre for Guds stemme. Og det lønnet seg hver eneste gang.
Da Salomo ble konge over Israel, åpenbarte Herren seg for ham og sa: Be om det du vil Jeg skal gi deg! (1 Kong 3,5). Deretter opphøyet Salomo Herren for at Han hadde latt ham etterfølge sin far David som konge over Israel. Men så sa han:
Men jeg er bare en ungdom, og ofte vet jeg verken ut eller inn.
Og din tjener står her midt iblant Ditt folk, det som Du har utvalgt – et folk så stort at det ikke kan regnes eller telles, så stort er det.
Så gi da Din tjener et lydhørt hjerte til å dømme Ditt folk.
1 Kongebok 3, 7-9
Et lydhørt hjerte var akkurat det Wigglesworth hadde, og det viser hvorfor han hadde så stor selvtillit. Han forsto ikke hva frykt var. Men han fryktet for at det han så foregå i menigheten, spesielt i forhold som angikk menneskers sjeler. Han kunne noen ganger si: ”Å, for en likegyldighet det er angående menneskenes sjeler. Vi er altfor opptatt av det daglige ting som ikke spiller noen rolle.” Han pleide å si at vårt største behov var en byrde for de fortapte. De fortapte sjeler var aldri langt borte fra tankene hans. Han gråt mang en tåre på deres vegne. Disse ordene fra Salmisten betydde mye for ham: De går gråtende og bærer den sæd de sår ut, de kommer hjem med fryderop og bærer sine kornbånd.
Salme 126,6.
Uansett hva Wigglesworth gjorde, så gjorde han det ut fra sin kjærlighet til Herren. Tanken på en belønning var aldri hans motiv. Hans store kjærlighet til barna var så tydelig at det ikke tok lang tid før barna merket den. Han pleide av og til å reise til Liverpool, som den gangen var en stor havneby. Her pleide han å samle barna og snakke med dem om Jesus. Fordi mange av dem hadde vokst opp i fattigdom, brukte han alle pengene sine til å sørge for dem. Hundrevis ble vunnet for Kristus.
Han fastet hver eneste søndag, og han kunne ikke huske å ha sett færre enn femti sjeler frelst. For en utfordring for alle kristne!
I alle sine personlige kontakter var han bestandig på rette sted til rette tid med det rette ordet. Kritikerne hans kunne si at det bare var en tilfeldighet, men det kunne neppe være tilfeldig når det skjedde så mange ganger. Og han hadde personlig kontakt med tusenvis av mennesker.
Wigglesworths hemmelighet var at han alltid var i kontakt med Guds trone. Han hadde ikke tid til teoretiske diskusjoner, fordi hans eneste mål var å frelse de fortapte.
Han fortalte meg en gang om en opplevelse han hadde hatt på toget, og den er et godt eksempel på hvordan Gud ledet ham som sjelevinner. Toget hadde stanset noen minutter på en stasjon. Wigglesworth gikk ut for å strekke på beina, og da han kom tilbake til kupeen sin, oppdaget han at han hadde fått selskap. En ung kvinne og hennes mor hadde kommet på toget mens han var ute.
Wigglesworth sa til den unge damen: ”Du ser så elendig ut.”
”Det har jeg god grunn til,” svarte hun. ”Jeg skal på sykehuset for å amputere beinet mitt.”
”Vet du at Jesus kan frelse deg?” spurte Wigglesworth.
”Vet du at Jesus kan frelse deg?” spurte Wigglesworth.
”Hva mener du?”
Dermed fortalte han de to kvinnene om Frelseren.
Og ikke lenge etter hadde de begge tatt imot Herren Jesus Kristus. Så sa han til den unge damen: ”Den samme Frelseren som har frelst din sjel, kan helbrede kroppen din. Kan du tro det?”
”Ja,” svarte hun.
”Da skal jeg be for deg.”
Han salvet henne med olje, slik han noen ganger pleide, og ba for henne i Jesu navn. Så sa han: ”Nå kan du dra til sykehuset. La dem undersøke beinet, og vis dem at du ikke trenger noen operasjon.”
Da hun gjorde som han sa, oppdaget hun at beinet var blitt mirakuløst helbredet. Det er forunderlig hvordan Wigglesworth passet inn i Guds plan! Han hadde en forunderlig evne til å høre Guds stemme!
Wigglesworth forteller også et annet eksempel på hvordan Gud ledet ham som sjelevinner.
En gang følte han at Gud av en eller annen grunn ville at han skulle gå ut. Og i likhet med Abraham, gikk han ut uten å vite hvor han skulle gå. Hver gang han så et menneske, lurte han på om det var denne Gud ville han skulle betjene. Og slik fortsatte det en stund uten at han kjente noen sanksjon i sitt hjerte.
Plutselig fikk han se en mann som kjørte en hestekjerre, og han følte at Gud ville han skulle hoppe på kjerra. I likhet med Filip som ble sendt for å møte den etiopiske hoffmannen, var Wigglesworth lydig.
Han klatret opp ved siden av kusken og fikk en meget avvisende mottakelse. Hadde han tatt feil? Nei. Til tross for at mannen først ville kaste Wigglesworth av, hadde mannen grått seg fram til Golgata før de nådde bestemmelsesstedet.
Bare fire dager etter at dette skjedde, spurte Wigglesworths mor: ”Har du snakket med en mann på ei kjerre om hans sjel?”
”Ja, det har jeg.”
”Hans kone har vært her for å snakke med meg. Etter beskrivelsen som mannen ga henne, trodde hun det måtte ha vært deg. Hun ville du skulle vite at han døde i går.
Det er blitt sagt at vi ikke kan begrense Den Hellige Ånd til en bestemt metode. Hvis vi prøver på det, vil vi oppdage at vi blir stående alene, og vi får ikke utrettet noe.
Fordi Wigglesworth hadde en slik varhet for Guds Ånds stemme, var det vanskelig å forutsi hva han ville gjøre. Han handlet forskjellig med alle de tusenvis av menneskene han vitnet for. Fordi hvert tilfelle var forskjellig fra de andre, var hans fremgangsmåte også forskjellig. Når han ba for de syke, kunne han for eksempel salve noen med olje. Andre la han hendene på, og til noen talte han bare et ord. Men resultatet var alltid det samme.
Da han ble spurt om sin fremgangsmåte overfor mennesker, svarte han: ”Det er helt avhengig av hva Faderen har å si.” Svaret hans var det samme når han ble spurt om hvordan han oppvekket døde eller kastet ut onde ånder. Han behandlet hvert tilfelle i overensstemmelse med de instruksene han mottok fra Herren. Når han ledet et møte, var det ingen som visste hvilken retning det ville ta. Han fikk vanligvis frie tøyler, og han ledet alltid møtene uten å frykte.
En gang han reiste seg for å begynne et møte, sa han: ”Jeg vil at seks personer skal be. Bare be korte bønner. Hvis du er i kontakt med Himmelen, trenger vi ikke tjue minutter for å bringe velsignelsen ned.”
En kvinne som alltid var den første til å be og vitne, begynte å be. Det var tydelig at hun ikke hadde tenkt å unnvike sitt faste mønster med å be rundt hele jorden. Wigglesworth så på henne, og så sa han plutselig: ”Sett deg, kvinne. Vi trenger ikke lønnkammerbønner her. Vær så god neste.”
En slik handling ville vanligvis gjort at et møte ville bli stengt – men ikke et møte som Smith Wigglesworth ledet. Han kjente Ånden. Da den neste personen sto opp for å be, ble hele atmosfæren ladet med Guds nærvær.
Kritikerne hans kunne si: ”Han kunne i det minste vært litt diplomatisk” Det er tvilsomt om Wigglesworth visste hva ordet diplomatisk betydde. Han bare taklet enhver situasjon slik Gud sa til ham, på en måte som ingen kunne misforstå. Hadde han prøvd å være diplomatisk, kunne hele atmosfæren blitt ødelagt.
Ved en annen anledning var jeg på et møte hvor de kom med en kvinne i rullestol. Hun var blitt fullstendig krøpling på grunn av et alvorlig tilfelle av leddgikt. Flanellstoff var festet rundt alle leddene hennes ved hjelp av sikkerhetsnåler.
Wigglesworth så på flanellstoffet og spurte henne: ”Hva skal det være godt for?”
”Det holder leddene mine varme.”
”Ta det av. Du har jo flere sikkerhetsnåler enn de har hos jernvarehandleren.”
Da den som hadde henne med seg, hadde fått fjernet alt stoffet fra leddene hennes, sa han til kvinnen: ”Reis deg fra rullestolen.”
”Jeg kan ikke.”
”Jeg kan ikke.”
”Jeg spurte ikke om du kunne. Jeg sa: ’Reis deg fra rullestolen.’”
Hun reiste seg.
”Nå skal du gå.”
”Jeg kan ikke,” gjentok hun.
”Jeg spurte ikke om du kunne. Jeg sa: ’Gå!’”
”Jeg kan ikke.”
Wigglesworth stilte seg bak henne, ga henne en dytt og ropte: ”Gå, kvinne, gå!”
Og dermed gikk hun for første gang på årevis!
Han forklarte ikke hva han ville hun skulle gjøre. Han bare sa det som en bestemt ordre. Uansett hva enkelte må ha ment, så virket det, og det var det eneste som betydde noe.
Så sa han: ”Hvis det er noen som vil ha noe fra Gud, så kom fram hit og få det.”
Da en mann kom fram, spurte Wigglesworth: ”Hva er i veien med deg?”
”Jeg har et alvorlig problem med halsen. Jeg er blitt operert, men jeg har ikke kunnet spise fast føde på elleve år.”
”Hva er det du lever av, mann?”
”Hva er det du lever av, mann?”
”Alt må være flytende. Da klarer jeg å få det ned.”
I stedet for å be for mannen, sa han til ham: ”Gå hjem. Si at din kone skal lage et skikkelig kveldsmåltid til deg. Så skal du spise det. Jeg forventer at du kommer tilbake i morgen kveld og forteller hva Gud har gjort for deg.”
Mannen gikk hjem og gjorde som Wigglesworth hadde sagt. Kvelden etter kom han tilbake og vitnet om at han hadde spist for første gang på elleve år!
Det var to grunner til at han kunne være så frimodig og uredd i sine handlinger. For det første ble han ledet av Guds Ånd, og for det andre var alle hans handlinger rettet mot at han skulle vinne sjeler.
En gang han var ute på en sjøreise, fikk han en henvendelse fra han som hadde ansvaret for underholdningen om bord. Han forklarte først at han holdt på å finne ut hvilke talenter som skjulte seg blant passasjerene, og så spurte han: ”Herr Wigglesworth, vil du være så snill å være med på programmet vårt?”
”Hva vil du jeg skal gjøre?”
”Kan du synge?”
”Jeg er ingen spesialist, men jeg kan gjøre det.”
”Fint, da setter jeg deg opp til å synge.”
Men så la Wigglesworth til: ”Bare på betingelse av at jeg får være først på programmet.”
”Det passer meg fint.”
Da det nærmet seg tidspunktet da underholdningen skulle begynne, gikk han til skipets teater.
Etter å ha ønsket alle passasjerene velkommen, sa lederen: ”Første nummer på programmet er en sang av herr Smith Wigglesworth fra Bradford.”
Smith reiste seg, bukket og begynte å synge en kristen sang. Mens han sang, strålte all hans lengsel, medlidenhet og kjærlighet fram fra hans hjerte og ut til publikum. Snart var det ikke bare han som hadde tårer i øynene, men også alle dem som hørte på ham. Det ble bare han som sto på programmet den ettermiddagen. Resten av tiden brukte han til å lede disse menneskene til Herren.
Hvor mange andre kristne ville frivillig vært med på et slikt program? Noen ville utvilsomt ha sagt: ”Å, men jeg er en kristen. Jeg tror ikke på den slags underholdning.” Men ikke Wigglesworth! Han betraktet dette som en gudgitt anledning til å dele evangeliet med sine medpassasjerer. Han var ikke interessert i underholdningen, men i å vinne sjeler for Jesus. Han lot aldri en anledning gå forbi seg. Resultatet av denne opptredenen var at nesten alle om bord i skipet ble kjent med ham, og mange dører åpnet seg for ham til å vitne.
Alt han gjorde i sin mirakuløse tjeneste, hadde som målsetning å vinne sjeler for Kristus. For ham var hver eneste syk som ble helbredet, hver eneste demonbesatt som ble utfridd, hver eneste frelst sjel og hver eneste overnaturlige handling, en stadfestelse på Guds ord.
Wigglesworth hadde rett prioritering. Folk sier ofte at en person av Smith Wigglesworths kaliber bare dukker opp en gang i livet, som om det var slik Gud ville det skulle være. Selv var han ikke enig i dette synspunktet. Han mente at hvert eneste Guds barn, på sitt eget bestemte område, kunne bli brukt like mye eller mer enn ham.
Han lyktes ikke i sin tjeneste på grunn av sine evner, men på grunn av sin tilgjengelighet. Wigglesworth var tilgjengelig tjuefire timer i døgnet, sju dager i uka.
Gud tok et null som het Smith Wigglesworth, og brukte ham til å ryste en hel verden. Gud brukte denne ulærde rørleggeren, en mann som ikke kunne lese og skrive før han var tjueseks, til å sjokkere de lærde teologene og utfri skarer av mennesker gjennom udiskutable tegn og under. Det var en enkel grunn til at Wigglesworth ble brukt på denne måten: Han stilte seg til rådighet for å bli brukt av Gud.
Da Wigglesworth var 87 år gammel, var han fremdeles i full aktivitet. Og hvordan lyder løftet i Salme 92, 13-15?
Den rettferdige spirer som palmen. Som en seder på Libanon vokser han.
De er plantet i Herrens hus, de blomstrer i vår Guds forgårder.
Ennå i høy alder skyter de friske skudd, de er frodige og grønne. (Hebraisk: de skal være fulle av sevje.)
Wigglesworth var full av sevje, full av Guds liv.
En troens og kraftens ånd
Jesus ga sine disipler et løfte i Apostlenes gjerninger 1, 8:
Men dere skal få kraft i det Den Hellige Ånd kommer over dere. Og dere skal være Mine vitner både i Jerusalem og i hele Judea og Samaria og like til jordens ende.
Det greske ordet som er oversatt med kraft, er dunamis. Fra dunamis har vi fått ordet dynamitt, ”en eksplosiv kraft”, og dynamo, ”en kraft-generator”. Fordi Den Hellige Ånd, kilden til kraften, er inne i oss, kommer dunamis innenfra.
Wigglesworth hadde denne dunamis. Han kom fra byen Bradford, og for ham var dette kanskje et av de hardeste stedene å forkynne. Riktignok var dette stedet som fikk oppleve flest overnaturlige manifestasjoner. Men det var også det stedet hvor det ble minst respons. Det er som Jesus sa: En profet blir ikke foraktet noe annet sted enn på sitt hjemsted (Matt 13, 57).
En mann som het Mitchell, bodde ikke så langt fra Wigglesworth. Wigglesworth hadde ofte snakket med ham om hans sjel, men han fikk liten eller ingen respons. Da han fikk høre at Mitchell var blitt syk, ble han veldig bekymret for mannens tilstand. Derfor forsøkte han å besøke ham. Han visste at hvis ikke noe ble gjort, ville mannen komme til å dø. Men Mitchell var det vanskeligste tilfellet Wigglesworth noen gang hadde stått overfor. Og det gjorde det ikke bedre at han ikke fikk komme på besøk til ham.
En kveld da Wigglesworth kom hjem etter et friluftsmøte, oppdaget han at hans kone ikke var hjemme. Da han fikk høre at hun hadde gått hjem til Mitchell, gikk han også dit. Da han kom dit, hørte han en kvinne som skrek. På vei opp trappen møtte han en fortvilet fru Mitchell på vei ned.
”Hva er det som foregår?” spurte han.
”Min mann er død.”
Wigglesworth gikk inn i rommet og bort til sengen der Mitchell lå. Polly sto ved siden av sengen, og nå sa hun: ”Ikke, Smith. Han er død.”
”Jeg kunne ikke gjøre noe for ham så lenge han var i live. Han ville ikke tro,” svarte Wigglesworth. ”Jeg kan hjelpe ham nå.”
”Ikke, Smith. Det er for sent,” sa hans kone inntrengende.
Men alle hennes forsøk på å overtale ham, kunne ikke forandre beslutningen hans. Han ba, og da han gjorde det, våknet liket til live! Mannen levde i mange år etter dette. Hvem av oss ville vært så dristig at vi ville prøvd på noe slikt?
Wigglesworth taklet situasjonen på denne måten fordi han tenkte helt logisk. Familien hans var redd at han skulle gjøre det de kalte å ”gå over streken.” Men Wigglesworth sa at i Guds øyne er det ingen forskjell på om han helbreder en tannpine eller vekker opp en som er død. Det er sunn logikk. Folk har en tendens til å dele alt inn i kategorier – også synden. Men Gud gjør ingen forskjell. Synd er synd, og mirakler er mirakler.
Wigglesworth var praktisk til minste detalj.
For dem som ikke kjente ham, kunne han virke utilnærmelig. Men dette inntrykket var det motsatte av slik han egentlig var, kjærlig og vennlig. Fordi han tok seg tid til å snakke med barna på deres nivå, elsket de ham høyt.
Når han talte i den fattige delen av byen, der folk var dårlig kledd, gikk han uten frakk. Han ville kjenne kulden på samme måte som dem. Han ville stå ute i kulden i gatene og snakke med folk om Frelseren.
Wigglesworth tok aldri hensyn til menneskers stilling. Han gjorde ingen forskjell på fattig og rik, bortsett fra at han pleide å gi til dem som var så fattige at de måtte tigge penger til mat.
Han var også uberørt av motstand og andre negative omstendigheter.
En gang han var i Sverige, kom det store menneskemengder for å høre på ham og bringe de syke til forbønn. Hundrevis ble frelst og helbredet.
Myndighetene fikk den ideen at Wigglesworths motiv var å tjene penger, det siste han kunne tenke seg. Men på grunn av dette ble Smith arrestert sammen med pastoren for Filadelfia-menigheten i Stockholm, en forsamling som da talte over 7000 medlemmer.
Men fordi det ikke var noen lov som forbød dem å forkynne, ble de sluppet fri igjen. Men myndighetene advarte Wigglesworth mot å berøre de menneskene han forkynte for.
Under møtene hadde han talt til så mange som tjue tusen mennesker på en gang, og han hadde bedt individuelt for de syke, siden han ikke fikk lov til å legge hendene på folk. Da ledet Herren ham til å be for dem kollektivt.
Han ba alle de syke om å reise seg, og de som ikke kunne stå, måtte gi sine behov til kjenne på en annen måte. Så sa han at de skulle legge hånden sin på den syke delen av kroppen. Og når folk hadde gjort som han sa, ba han for dem. Og da han gjorde det, feide Gud gjennom den store mengden og helbredet hundrevis av mennesker. Det skjedde mange fantastiske mirakler, og myndighetene kunne ikke forhindre dem.
Besluttsomme mennesker pleier å si: ”Der det er vilje, er det også en utvei.” Wigglesworths filosofi var: ”Der det er en Gud, er det også en utvei.” Det var stor forskjell på disse to tankene.
En gang vi satt hjemme hos ham og snakket om helbredelsestjenesten, sa Wigglesworth følgende: ”Jeg ser at helbredelsestjenesten kommer til å bli vanskeligere. Det er alltid vanskeligere når man må kjempe med vantroen. Det finnes allerede så altfor mange hjelpemidler som menneskene setter sin lit til. Men jeg kan se at det vil bli verre, helt til det blir vanskelig for folk å tro i det hele tatt. Vi er blitt et samfunn som er så opptatt av medisiner at glasset med smertestillende i mange tilfeller er blitt viktigere enn salveflasken.”
Wigglesworth sa ofte: ”Jeg vil heller dø i tillit til Gud enn å leve i vantro.” Dette var ingen tankeløs bemerkning, for han ble stående ansikt til ansikt med døden mer enn en gang. Hver gang ble troen hans sterkere i stedet for å vakle.
Fordi han visste hvor ødeleggende vantroen kunne være, bestemte han seg for å kjempe imot den på alle plan. Og han lyktes. Han ble aldri urolig på grunn av omstendighetene. Jo større utfordringen var, desto større var hans besluttsomhet til å møte den og vinne.
Hans største glede i livet var å stole på Gud. Jesus sa: Han som har sendt Meg, er med Meg. Han har ikke latt Meg bli igjen alene, for Jeg gjør alltid det som er til behag for Ham (Joh 8,29). Den siste setningen er litt av en bekjennelse. Wigglesworth elsket Herren så høyt at det eneste som opptok ham, var å tekkes Ham.
Hebreerne 11 var hans yndlingskapittel i Bibelen. Og om det var et vers som var spesielt for ham i dette kapitlet, så måtte det være vers 6: Men uten tro er det umulig å være til behag for Gud. For den som trer fram for Gud, må tro at Han er til, og at Han lønner dem som søker Ham.
Wigglesworth pleide å si: ”Disse menneskene i dette kapitlet triumferte gjennom troen mot alle odds – og de var bare vanlige mennesker som meg.” Han betraktet aldri seg selv som noe annet enn et vanlig menneske. ”Det lille jeg har utrettet for Gud, kan hvem som helst som elsker Herren gjøre - om ikke mer...”
Hans vei inn i tjenesten var på ingen måte glamorøs. Han tok bare Gud på Ordet. Til gjengjeld tok Gud Wigglesworth og brukte ham.
Wigglesworth innviet seg til tjenesten. Resultatet ble at han ble en Guds mann for sin tid, og han satte spor etter seg i verden. Fra apostlenes tid og fram til i dag, er det få mennesker som har hatt en større innflytelse på samfunnet enn Smith Wigglesworth.
Kapittel 3:
Smith Wigglesworth
Livet i Ånden
På grunn av at Smith Wigglesworth hadde en slik varhet for Guds Hellige Ånd, var han også klar over Satans virksomhet.
Åndelig kamp
For å kunne skjelne satanisk aktivitet, må vi leve i nærheten av Ham som er hellig. Ellers vil vi sannsynligvis selv bli ofre for Satans knep.
Hvis vi har den samme holdningen til synden og alle dens biprodukter som Jesus hadde, trenger vi aldri å frykte for Djevelen eller det han kan gjøre.
Da vil han i stedet frykte for oss.
Her er et eksempel fra Wigglesworths liv. Under et møte var han på vei bort til talerstolen. Plutselig var det en mann i salen som satte i et uhyggelig skrik.
Wigglesworth sprang nedover midtgangen mot mannen, men han reiste seg og sprang i motsatt retning. Da Wigglesworth forsøkte å få tak i ham, ble folk veltet over ende fra stolene sine. Da mannen nådde den siste stolraden og satte kursen for døren, nådde Wigglesworth ham igjen og fikk tak i ham. Med det samme de falt over ende på gulvet, ropte Wigglesworth: ”Kom ut, du djevel, i Jesu navn!”
Mannen ble momentant utfridd og tok imot Herren Jesus Kristus. Den Hellige Ånd hadde åpenbart for Wigglesworth at mannen var under innflytelse av en uren ånd. Denne ånden gjenkjente og fryktet Den Hellige Ånd i Wigglesworth. Derfor oppsto denne jakten.
Når Wigglesworth konfronterte mørkets makter, var han aldri redd. Så langt jeg vet, led han aldri nederlag når han sto overfor utfordringen fra en person som var besatt. Slike mennesker ble alltid utfridd på grunn av at Den Hellige Ånds kraft virket så sterkt gjennom ham.
For å kunne avsløre de forførende åndene som dukker opp og formerer seg i denne siste tid, er vi i desperat behov av Den Hellige Ånds hjelp. En gang Wigglesworth skulle beskrive et sted hvor han hadde vært, sa han at folk der var under en slik satanisk forførelse at ekteskapene og hjemmene deres gikk i oppløsning. Jeg lurer på hva han ville sagt i dag, når så mange ekteskap, til og med mellom kristne, går i oppløsning. Wigglesworth var bekymret for det sataniske angrepet mot den hellige ektestanden, for dette var noe han forutså. Og hans uro var velbegrunnet.
Ifølge Wigglesworth ville ikke en person som var opptatt av Den Hellige Ånd, falle som offer for kjødets begjæringer, uansett hva disse begjæringene måtte være. Han var overbevist om at livet i Ånden kunne være så dominerende at det fysiske legemet og dets begjær kunne komme under Åndens kontroll.
Wigglesworth sa at folk blir ikke eldre. De blir bare mer modne. Han var fullvoksen. Vår alder, eller den tiden vi har vært kristne, avgjør ikke vår status. Spørsmålet er i hvilken grad vi lar oss lede av Guds Ånd. Beviset på Wigglesworths utvikling var at han alltid var på rette sted til rette tid under de rette omstendigheter. Fordi han alltid var ledet av Ånden, hadde han alltid full kontroll.
Han pleide å si: ”Det er en luksus å bli fylt med Den Hellige Ånd. Jeg regner alt som mislykket, bortsett fra det som er gjort i Ånden.”
Fordi Wigglesworth var fylt med Trøsteren og utstrålte Ham, var det vanlig at både syndere og bekjennende kristne ble overbevist om sin synd når de var i nærheten av ham.
Og de av Guds folk som gjennomgikk prøvelser, fant også en herlig trøst i Wigglesworths nærhet.
Han sa: ”Vi burde være som fakler. Vi burde rense selve atmosfæren der hvor vi går, og drive tilbake ondskapens krefter.”
En gang spurte jeg hva han gjorde når han skulle slappe av. Da sa han: ”Jeg slapper av i Herrens nærhet. Det er det eneste jeg trenger. Ingen annen form for avslapning er noe for meg, for jeg kjemper kontinuerlig med Djevelen. Alle andre former for avslapning enn å vær i Guds nærvær, ville gjøre at jeg la meg åpen for fienden.”
Det er ikke rart at han utrettet så store ting for Gud som han gjorde. Mørkets makter kunne aldri skremme ham, for hver gang han møtte dem, kom han direkte fra den rene atmosfæren i tronsalen. Og denne rensende atmosfæren tok han med seg inn i den forurensede atmosfæren i denne verden. Og dette fikk besatte mennesker til å rope ut når de kom i nærheten av ham, fordi de kjente ham igjen som tjener for den høyeste Gud.
Åndens sverd
Med autoriteten i Guds ord i ryggen ble Wigglesworth modig som en løve. Uten at vi har Bibelen i ryggen, står vi på en vaklende grunnvoll. Det er ingenting som skaper større frykt enn en usikker grunnvoll. Når vi demonstrerer vår tro på Guds ord, vil Gud utføre Sitt ord og stadfeste det med de medfølgende tegn: Men de gikk ut og forkynte overalt. Og Herren virket med og stadfestet Ordet ved de tegn som fulgte med (Mark 16, 20).
Smith Wigglesworth levde etter Guds ord. Resultatet ble at han fikk oppleve at Gud stadfestet Sitt ord på en slik måte at han ble overrasket, ikke når miraklet skjedde, men når det ikke gjorde det. Hver gang et mirakel ikke skjedde, ville Wigglesworth vite hvorfor. Og han ble ikke holdt i uvisshet så lenge. Han hadde det samme fortrolige samfunn med sin Gud, som Abraham hadde: Skulle jeg vel skjule for Abraham det Jeg er i ferd med å gjøre? (1. Mos 18, 17).
Noen ganger tror vi at det er umulig å nå opp til samme nivå som de store skikkelsene i Bibelen. Men det bør vi ikke gjøre. Vi trenger bare å innvie oss på samme måte som dem, for å kunne nyte den samme tilliten til den Allmektige som de gjorde. Den standard vi skal nå opp til, i henhold til Guds ord, er faktisk Kristus selv.
Han er det som ga noen til apostler, noen til profeter, noen til evangelister, noen til hyrder og lærere, for at de hellige kunne bli gjort i stand til tjenestegjerning, til oppbyggelse av Kristi legeme, inntil vi alle når fram til enhet i tro på Guds Sønn og i kjennskap til Ham, til manns modenhet, til aldersmålet for Kristi fylde.
Efeserne 4, 11-13
Guds Ånd kommer ikke med slike ord for å gjøre narr av oss, men for å sette opp en standard som vi skal nå opp til. Den personen jeg kjenner, som har kommet nærmest denne standarden, var Smith Wigglesworth.
Fordi han var fullstendig overgitt til Gud, hadde han verken bekymringer eller frykt. Gud tar seg av alt det som er beregnet på å skape engstelse. Hans løfte betyr like mye som oppfyllelsen.
Wigglesworth hadde full tillit til Herren. Han elsket å synge et kor som uttrykte hans tillit til at Gud ikke ville svikte dem som satte sin lit til Ham:
Han kan ikke svikte, for Han er Gud.
Han kan ikke svikte, Han har lovt det i Sitt ord.
Han kan ikke svikte, Han vil føre deg igjennom.
Han kan ikke svikte, han vil sende deg svar.
A. E. Mellers, pastor for min hjemmemenighet i tjueseks år og en dyktig bibellærer, hadde en klar definisjon på tro. Etter hans oppfatning besto troen av tre ting:
1. Fakta som vi skal tro på.
2. Befalinger som vi skal adlyde.
3. Løfter som vi skal nyte.
Disse tre punktene oppsummerer hele livet og tjenesten til Smith Wigglesworth, for han trodde fullt og fast på Guds ord. Etter hans mening fantes det ingen erstatning. Og når han trodde på det, var han fullt ut forpliktet til å adlyde det. Resultatet ble at han fikk nyte Guds løfter selv før de ble oppfylt.
Han pleide av og til å si: ”Troen kommer av forkynnelsen, og forkynnelsen av Guds ord, ikke av å lese kommentarer. Troen er selve prinsippet i Guds ord. Den Hellige Ånd som inspirerte Ordet, blir kalt Sannhetens Ånd. Og når vi i ydmykhet tar imot det Ordet Han innpoder i oss, springer troen fram i våre hjerter.”
En dag reiste Wigglesworth med toget. Han satt i samme kupe som to kvinner. Han begynte å snakke med dem og fikk snart greie på at de var mor og datter, og at begge to var syke.
”Jeg har et meget godt botemiddel her i vesken min,” sa han til dem. ”Jeg har faktisk aldri opplevd at det ikke har virket.”
Han snakket faktisk så mye om denne vidunderlige medisinen at kvinnene spurte om ikke han kunne gi dem en dose av den. Da tok han fram Bibelen og leste for dem:
For jeg er Herren, din lege (2 Mos 15, 26).
Det gikk ikke lenge før Herren hadde helbredet dem begge.
En gang var det en kvinne i Cardier i Sør-Wales som spurte ham om hva han ville anbefale som de beste traktatene å bruke når man skulle vitne. ”Matteus, Markus, Lukas og Johannes,” svarte han uten videre forklaring.
”Folk er alltid ute etter løfter de kan stå på,” pleide han å si. Da en ung mann spurte ham: ”Kan du gi meg et solid løfte å stå på?” svarte Wigglesworth med å legge Bibelen på bakken og si: ”Stå på den.”
Nølende stilte den unge mannen seg på Bibelen.
Da sa Wigglesworth: ”Nå står du på en hel haug med løfter. Tro på hver eneste et av dem.”
”Det er fire prinsipper vi må leve etter,” pleide han å forklare. ”Først må vi lese Guds ord. For det andre må vi sluke Guds ord til det sluker oss. Det tredje er at vi må tro på Ordet. Og det fjerde er at vi må handle på Ordet. Jeg betrakter meg aldri som fullt påkledd før jeg har Guds ord i lommen.”
Mens andre mennesker kunne lese en bok, en avis eller et blad når de var ute og reiste, leste han bestandig Guds ord. Og det gjorde han så ofte han hadde anledning. Han sa: ”Guds ord er fullkomment, endelig, pålitelig og dagsaktuelt. Vår holdning til det må være fullstendig lydighet. Hvis noe står i Bibelen, så er det slik. Det er ikke en gang noe vi trenger å be over. Det skal tas imot og handles på.”
Wigglesworth hadde Guds ord, og Guds ord hadde ham. På samme måte som Jesus Kristus - det personifiserte Guds ord - hadde inderlig medynk med mennesker, var Wigglesworth så dominert av Ordet at han også ble fylt med inderlig medynk når han sto overfor menneskehetens behov.
I stedet for å avta gjennom årenes løp, ble denne medlidenheten bare mer og mer intens. Og med denne medlidenheten brente han av nidkjærhet. Og fordi Wigglesworth levde og beveget seg i Guds Ånd, kunne denne nidkjærheten noen ganger virke aggressiv. I Ånden var han fryktløs.
På et stort korstog var det en ung kvinne blant alle dem som kom fram til forbønn. I Ånden åpenbarte Gud for Wigglesworth at denne unge kvinnen levde et meget tøylesløst liv. Han ville ikke gjøre det pinlig for henne, så han sa til henne stille: ”Gå hjem og synd ikke mer. Gud kommer til å helbrede deg.”
Hun forlot møtet, men kom tilbake kvelden etter. Da innbydelsen gikk ut til alle som hadde behov, kom hun fram sammen med flere andre. Wigglesworth så rett på henne og sa høyt og tydelig: ”Jeg sa i går kveld at du skulle gå din vei og ikke synde mer, og da ville Gud helbrede deg. Kom deg ut.”
Bare en som var under Den Hellige Ånds salvelse, kunne gjøre noe slikt uten å skape fullstendig kaos. Den guddommelige autoritet som Wigglesworth hadde, virket beroligende på forsamlingen.
Legg merke til han viste barmhjertighet mot den unge kvinnen den første kvelden. Hadde hun gjort som han sa, ville hun blitt helbredet. Ved hjelp av guddommelig åpenbaring visste Wigglesworth at hun ikke hadde forandret sin oppførsel etter at hun forlot møtet. Han visste alltid hva som lå på Åndens hjerte, når han handlet som han gjorde.
Smith Wigglesworth ble kraftig kritisert. Men fordi han alltid fulgte mønsteret i Guds ord, fikk han alltid bevist at han hadde rett, selv om det aldri var hans hensikt. Hans mål, hans eneste målsetning, var å møte menneskers behov. Og fordi Gud alltid var med ham, kom han aldri opp i pinlige situasjoner.
Han var like lite berørt av både ros og kritikk. Han pleide å si: ”Jeg lar meg ikke påvirke av det jeg ser eller hører, men av det jeg tror.”
Troens skjold
Selv om Wigglesworth aldri tilbrakte lange perioder i bønn og faste, er det ingen som kan nekte for at han levde et liv i kontinuerlig tillit til sin Gud. For Wigglesworth betydde Jesu ord akkurat det som sto skrevet. Da synagogeforstanderen Jairus fikk høre at datteren var død, sa Jesus: Bare tro (Mark 5,36).
Det var et kor som inneholdt akkurat disse ordene, og i årenes løp betydde det spesielt mye for ham. Dette koret ble hans varemerke, og man kunne høre det i hvert eneste møte han ledet. Hvis ikke forsamlingen sang det, sang Wigglesworth det alene:
Bare du tror, bare du tror,
allting er mulig,
bare du tror.
I neste vers pleide han å forandre på ordene til Herre, jeg tror. Virkningen var mange ganger enorm: Folk ble helbredet og velsignet der de sto. Ofte pleide hele forsamlingen å reise seg når dette koret ble sunget. Og når den åndelige temperaturen hadde steget, kunne Wigglesworth si: ”Alle kan være ordinære, men en som er fylt med Den Hellige Ånd, må være ekstraordinær.”
Når han talte over spørsmålet: ”Hva er tro?” pleide han å sitere Hebreerne 11, 1-2: Men tro er full visshet om det en håper, overbevisning om ting en ikke ser. For på grunn av den fikk de gamle godt vitnesbyrd. Så pleide han å legge til: ”Troens menn har alltid et godt vitnesbyrd.”
Et annet av hans yndlingsuttrykk var dette: ”Frykten ser på, troen gjør et sprang.” Han sa ofte til forsamlingene sine: ”Jeg er ikke her for å underholde dere, men for å føre dere til et punkt hvor dere kan le av det umulige.”
Han elsket det verset i Lukas, hvor det står: For ingenting er umulig for Gud (Luk 1,37). Fordi han trodde på dette verset, kunne han aldri forstå hvorfor kristne hadde reservasjoner angående dette. Han pleide å si det på denne måten: ”Vi er nødt til å kvitte oss med vårt lille mål av tro, for Guds mål er så mye større enn vårt. Et mål som ikke kan måles.”
Store kamper produserer stor tro. Wigglesworth hadde sin beste tid med en overnaturlig tjeneste på den tiden da han selv led de største fysiske plager. En lege som han kjente godt, fikk overtalt ham til å ta en røntgenundersøkelse. Hensikten var å finne ut hvor alvorlig syk han var, og Wigglesworth gikk med på det.
Røntgenbildene avslørte et alvorlig tilfelle av nyrestein. Legen sa at det bare fantes ett alternativ: Å operere med en gang. Til dette svarte Wigglesworth: ”Den Gud som skapte legemet, er den som kan helbrede det. Ingen kniv skal noen gang få skjære i det.”
”Men hva med steinene?” spurte legen.
”Gud skal ta seg av dem.”
Legen ristet på hodet og sa: ”Hvis Han noen gang gjør det, vil jeg gjerne få høre om det.”
”Det skal du få.”
Smertene ble verre, og Wigglesworth holdt ut i ubeskrivelige lidelser. En gang han talte på Isle of Man, mistet han så mye blod at han ble helt blek. Derfra reiste han til Sverige og hadde noen møter som var fulle av enorme velsignelser.
Hans svigersønn, James Salter, var der sammen med ham. Senere fortalte han: ”Natt etter natt var Wigglesworth fram og tilbake fra sengen for å få ut steinene. Mange ganger rullet han rundt på gulvet i smerte. Likevel gikk han aldri glipp av et møte, og han ba for mange tusen syke hver eneste dag.”
Selv om han var i en verre tilstand enn mange av dem han ba for, skjedde det utrolige mirakler.
Når han kledde av seg om kvelden, var undertøyet hans gjennomtrukket av blod.
Fra Sverige reiste han videre til Norge. Smerten fortsatte fremdeles. Deretter reiste han til Sveits og hadde noen store vekkelsesmøter. Skarer ble frelst og helbredet. Men Wigglesworth ble ikke bedre. Det var få mennesker som visste at Wigglesworth gjennomgikk sitt livs største prøvelse. Men i tro hevet han seg over den.
Så reiste han til Amerika og feide over landet som en præriebrann. Tusener ble frelst og helbredet under denne velsignede møtekampanjen. På denne tiden hadde han utkjempet sitt livs verste kamp i seks lange år.
James Salter sa: ”Jeg delte rom med ham under disse årene, og jeg undret meg over den uavbrutte nidkjærheten som preget ham når han talte, og den forunderlige medlidenheten han viste når han ba for de syke. Jeg har sett mange mennesker som har brutt sammen på grunn av mindre prøvelser enn dette. Han fikk ut hundrevis av steiner. Det var et mirakel.”
Wigglesworth kom igjennom denne grusomme prøvelsen med en tro prøvet i ild, sterkere enn noen gang før. Dessuten hadde han en tillit til Gud, som helvetes krefter ikke kunne rokke ved. Denne perioden av hans tjeneste satte uutslettelige spor etter seg i denne verden. Virkningene kan merkes fremdeles, og slik vil det fortsette til Jesus kommer igjen.
At Wigglesworth fortalte meg en uke før han døde at Gud ville ta ham til seg, var ingen tilfeldighet. Han talte i Den Hellige Ånd. Femten år tidligere hadde han sagt: ”Jeg ber Herren om femten år til med liv og tjeneste.” Gud besvarte den bønnen med en ukes nøyaktighet. Da han var 72 år gammel, ba han denne bønnen. I løpet av de femten ekstra årene med en herlig tjeneste, forkynte han over hele Europa, Amerika og Sør-Afrika. Han hadde også en stor byrde for sitt hjemland, for han hadde sett noen dystre tegn. Han snakket med meg om dette bare en uke før han døde.
”Hvor er det blitt av troen?” pleide han å spørre. ”Jeg kan få mer fra Gud ved å tro Ham i ett minutt enn ved å rope til Ham hele natten.”
Han var nidkjær for den troen han forkynte og praktiserte. Ved en anledning sa han: ”Slå deg aldri til ro med noe mindre enn det beste. Og det finnes ikke noe bedre enn et liv i tro. Det bringer både utfordringer og spenning.”
Til de som hørte på ham, kunne han si: ”Det er to ting som vil få dere til å springe ut av dere selv og inn i Guds mektige løfter. Det ene er renhet, det andre er tro. Gud har ikke plass til den som ser tilbake, tenker tilbake eller handler tilbake.”
Når James Salter snakket om Wigglesworths veldige tro, sa han ofte: ”Vi fulgte ham på de store korstogene med frykt og beven. For vi visste aldri hva han kunne finne på å gjøre. Vi var alltid redde for at han skulle gå ”for langt”. Men han gjorde aldri det. Han sa bestandig: ‘Du kan ikke gå for langt med Gud. Du kan faktisk ikke gå langt nok.’”
Gud, som er bundet til sitt evige ord, sviktet aldri Wigglesworth. I Markus 11, 23-24 sa Jesus:
Sannelig sier jeg dere at den som sier til dette fjellet: Løft deg og kast deg i havet! - og ikke tviler i sitt hjerte, men tror at det han sier skal skje, for ham skal det skje.
Derfor sier jeg dere: alt dere ber om i bønnen, tro bare at dere får der, så skal det bli gitt dere.
Smith Wigglesworth levde og handlet etter dette prinsippet, og Gud svarte.
Vi trenger å demonstrere den samme slags tro, kjærlighet og innvielse i tjenesten som preget Wigglesworths liv og tjeneste. Men vi må aldri prøve å etterape ham. Hver gang vi tar etter andre mennesker og ikke etter Herren Jesus Kristus, uansett hvor store disse menneskene måtte være, er det en fare som truer.
En tjeneste ledet av Ånden
Wigglesworth var aldri knyttet til noen religiøs virksomhet, og den uoffisielle ordinasjonen hans besto av salvelsen og ledelsen fra Guds Hellige Ånd.
Og med denne ordinasjonen trengte Wigglesworth aldri å være lenge på et sted før hele området kjente til ham.
Med sin nidkjærhet forbløffet han mennesker som kjente ham.
Fra dagene i Bowland Street Mission i Bradford og fram til de siste dagene av hans lange og fruktbringende liv, var hans liv preget av en kontinuerlig virksomhet. På grunn av hans trofasthet i det som mange ganger blir betraktet som detaljer, ble hans tjeneste mektig velsignet.
Wigglesworth utrettet det han gjorde for Gud, uten formell utdannelse. Men denne enkle Guds mann nådde likevel mange intellektuelle. På grunn av den salvelsen som hvilte over hans tjeneste, var han mektig. Han pleide å si: ”Bibliotekene får hodene til å svelle, men Guds ord gjør hjertene større.”
For Smith Wigglesworth var Den Hellige Ånds salvelse det viktigste hjelpemidlet i tjenesten. Den var den viktigste motiverende faktor og kraftkilde i alt kristent arbeid. Han kunne aldri forstå kristne som ikke kunne anerkjenne denne sannheten.
En gang han var i Cardiff i Sør-Wales, var det en mann som kalte sammen til et stort møte for kristne ledere. Denne mannen var oppriktig bekymret for Guds arbeid. Enhet og harmoni var et av temaene på konferansen. Men det ble også lagt vekt på de to tingene som Wigglesworth mente var viktigst i tjenesten, nemlig Den Hellige Ånd og personlig hellighet.
Av frykt for at noen skulle ta anstøt, behandlet talerne disse to emnene i generelle vendinger. Konferansen gikk sin gang uten problemer, og initiativtakeren var svært tilfreds over den fredelige atmosfæren.
Plutselig ble Wigglesworth opprørt dypt nede i sin sjel. Han tenkte: Alle disse menneskene går glipp av det beste Gud har for dem. Kan jeg gjøre den forbrytelsen å bli sittende stille og ikke fortelle folk i denne store forsamlingen av det finnes en mektig dåp i Den Hellige Ånd for hver eneste av dem, nøyaktig lik den disiplene mottok på pinsedagen?
Han laget litt av et oppstuss da han tok av seg jakken og gikk opp på plattformen for å utfordre folk. Dette er hva han sa:
”Mine venner, hvis jeg hadde alt det dere nå har, før jeg ble døpt med Den Hellige Ånd, hva var det da jeg mottok i denne opplevelsen? Hva er det nå jeg har i tillegg til det jeg hadde da jeg var i besittelse av det dere nå har?”
Han fulgte opp med dette vitnesbyrd:
”Jeg ble frelst i metodistkirken da jeg var åtte år gammel. Jeg ble konfirmert av en biskop i Den anglikanske kirken. Jeg ble døpt ved neddykking i en baptistkirke, og fikk min grunnleggende bibelundervisning blant Plymouth-brødrene.
Jeg marsjerte med Frelsesarmeen, lærte å vinne sjeler ute i friluft og mottok helliggjørelsens velsignelse etter undervisning fra Reader Harris og Pinsebevegelsen. Jeg tok imot Den Hellige Ånds gave i tro etter å ha ventet i ti dager innfor Herren.
Da jeg var i Sunderland i 1907, knelte jeg innfor Gud og fikk en opplevelse som i Apostlenes gjerninger 2,4. Jeg tok imot Den Hellige Ånd og talte i nye tunger, akkurat som flokken som var samlet på pinsedagen. Det plasserte min opplevelse utenfor det som kan diskuteres, men innenfor rammen av Guds ord. Gud ga meg Den Hellige Ånd på samme måte som Han ga dem i begynnelsen.”
Så fortsatte han: ”Jeg vil ha harmoni og enhet, men jeg vil ha det på Guds måte. I Apostlenes gjerninger var tungetalen et tegn på fylden og overfloden av Den Hellige Ånd. Jeg tror ikke at Gud har forandret på Sine metoder.”
Da han var ferdig med å tale, ble hele stedet fylt av en anspent atmosfære. Formannen skyndte seg å avslutte møtet, men det var for sent. Wigglesworth hadde allerede etterlatt seg en utfordring.
Fordi han mente at betydningen av dåpen med Den Hellige Ånd ikke skulle forringes for den religiøse harmoniens skyld, senket han aldri sin standard. Med nidkjærhet og uten frykt fastholdt han at denne opplevelsen bestandig blir etterfulgt av tungetale, ettersom Ånden gir en å tale.
Og han fortsatte å utfordre de kristne:
”Vær rede. Hvis du er nødt til å gjøre deg klar når muligheten kommer, vil det være for sent. Mulighetene venter ikke, ikke en gang når du ber. Du har ikke tid til å gjøre deg klar, du må være rede til alle tider.”
”Bli fylt av Ånden. Det vil si: Bli gjennomsyret av Ånden. Bli så gjennomsyret at hver fiber i hele ditt liv har tatt imot denne Åndens utrustning. Og når du blir misbrukt og klemt opp mot veggen, vil alt dette strømme ut av deg, og du vil ha Kristi natur.”
O.G. Miles, en pastor og god venn av Wigglesworth, forteller om en bemerkelsesverdig hendelse som illustrerer Åndens ledelse i Smiths liv.
En dag besøkte Wigglesworth og James Salter pastor Miles i hans hjem i Leeds. Plutselig sa han til de to mennene: ”Gud sier at jeg skal dra til Ikley Moor.” Han snakket om et vakkert sted som ofte ble besøkt av turister. Det lå cirka 25 kilometer unna. På grunn av krigen var det bensinrasjonering, men Miles sa at han ville kjøre dem.
Da de kom dit, stanset de på et nydelig sted som heter Cow and Calf Rocks. Det var ikke en sjel å se, så de satte seg for å nyte utsikten.
Det skjedde ikke noe på en stund, og det fikk Miles og Salter til å tro at Smith måtte ha tatt feil. Men Wigglesworth var ikke i tvil, og snart skulle det vise seg at han hadde rett.
En ung mann med ryggsekk dukket opp og satt seg for å hvile ved siden av Wigglesworth. Snart begynte de to å snakke sammen. Den unge mannen var en frafallen. Og i likhet med den bortkomne sønnen var han desillusjonert på grunn av synden. Og etter et lite øyeblikk der på heia, knelte mannen sammen med Wigglesworth og kom tilbake til Gud.
”For et bønnemøte vi hadde den dagen på Ikley Moor!” sa Miles senere.
Og så sa Wigglesworth, like plutselig som sist: ”Nå kan du kjøre meg tilbake, George. Jeg har gjort det Gud ba meg om.” Tenk hvordan denne mannen sto i kontakt med Himmelen, og ventet på et ord fra tronen om det Gud ville han skulle gjøre! Og Herren visste akkurat hvem Han skulle sende på et så viktig oppdrag: Hans trofaste og betrodde venn, Smith Wigglesworth.
Det å stå i en stadig kontakt med tronen, og å lytte etter Den Hellige Ånds stemme, var det eneste som betydde noe for Wigglesworth. Og her finner vi hemmeligheten til at Wigglesworth lyktes i sin tjeneste.
Han kunne si som Jesus: Min mat er å gjøre Hans vilje som har sendt meg, og å fullføre Hans gjerning (Joh 4,34).
Smith Wigglesworth er borte, men denne gjerningen er blitt tilbake. Våger vi å la være å fullføre den?