Tirsdag 22 Oktober
Kapittel 9
Om å unnvære all trøst
Det er ikke vanskelig å unnvære menneskelig trøst når en får trøst av Gud. Men å være uten trøst av både Gud og mennesker og til Guds ære gjerne tåle denne sjelens forlatthet og ikke søke seg selv i noen ting og ikke se på sin egen fortjeneste, ja, det er stort og større enn stort.
Hvorfor skulle noen bli imponert hvis du er glad og trofast når alt går slik som du ønsker? Lykkelig er den som bæres av Guds nåde. Det er ikke å undres over at du ikke kjenner byrden så lenge den Allmektige bærer den for deg!
Du må gjennomgå en lang og vanskelig indre kamp før du begynner å overvinne deg selv og overlate ditt hjerte til Gud.
Derfor, når Gud gir deg åndelig trøst, da ta imot det med takknemlighet. Men vær klar over at det er en gave til deg. Det er ikke noe du har fortjent. Du må ikke la gaven gjøre deg oppblåst, men ta imot den med ydmykhet. Og pass på! Snart kan trøsten bli tatt fra deg, og da lurer fristelsene rundt neste hjørne.
Når trøsten slik blir tatt fra deg, må du ikke straks bli motløs. Vent på Gud i ydmykhet og tålmodighet, for han er mektig til å gi deg trøsten tilbake igjen og i enda rikere mål!
Dette er ikke noe nytt eller fremmed for den som kjenner Guds vei. De store hellige og gamle profeter opplevde denne skiftende tilstanden ofte. En dag da han følte nådens nærvær, sa han:
”Jeg kjente meg trygg og tenkte: ”Aldri i evighet skal jeg vakle.””
Men så ble nåden tatt fra ham, og det han opplevde da, forklarer han videre:
”Du skjulte ditt åsyn for meg, og jeg ble grepet av redsel.” Men mens dette sto på, fortvilte han likevel ikke, men han ropte enda mer inderlig til Herren:
”Herre, da ropte jeg til deg, inderlig ba jeg til min Gud.”
Til slutt forteller han om frukten av sin bønn. Han sier:
”Hør meg, Herre, og vær meg nådig! Herre, kom meg til hjelp!”
Hvordan skjedde det?
”Du vendte min sorg og klage til dans, du løste mine sørgeklær og hyllet meg i gledens drakt” (Se Salme 30, 7-12).
Når det gikk slik med de store og hellige, må vi som er svake og fattige ikke miste motet om vi snart er brennende i ånden og snart kalde som is. For den Hellige Ånd gir og tar etter sin egen guddommelige vilje. Derfor sier den salige Job:
”Du ser til det (mennesket) hver morgen og prøver det hvert øyeblikk” (Job 7, 18).
Hva skal jeg da håpe på eller trøste meg til, om ikke til Guds store nåde og barmhjertighet? For selv om jeg hadde hos meg gode mennesker, fromme brødre og trofaste venner, hellige bøker eller skjønne skrifter, eller vakre salmer og sanger, så ville alt dette være til liten hjelp hvis jeg var forlatt av nåden og overlatt til min egen fattigdom.
Jeg har aldri møtt noen så gudfryktig og hengiven at han ikke enkelte ganger har kjent at nåden har vært fjernere eller den kristne iver svakere. Ingen kristen har vært så opphøyd eller opplyst at han ikke før eller senere har følt seg fristet. Den som ikke har lidt noe for Guds skyld, er ikke verdig den guddommelige trøst. Det er den som er prøvet i fristelser som har fått løfte om himmelsk trøst:
”Den som seirer, ham vil jeg la spise av livets tre, som er i Guds paradis” (Åp. 2, 7).
Djevelen sover aldri, og ditt eget kjød er heller ikke dødt ennå. Derfor må du stadig være forberedt på kamp. Rundt omkring deg har du fiender som aldri sover.