Del 2, kapittel 11 i boka "Kristi etterfølgelse" av Thomas à Kempis (1380-1471)

Kapittel 11
Om hvor få det er som elsker Jesu kors

Jesus har mange som elsker hans himmelske rike, men det er få som vil bære hans kors. Det er mange som ønsker trøst, men det er få som vil lide trengsel. Det er mange som er ivrige etter å sitte sammen med ham til bords, men det er få som vil være med ham og faste. Alle vil gjerne glede seg sammen med ham, men det er få som er villige til å lide for ham.

Det er mange som vil følge Jesus så langt som til brødsbrytelsen, men det er få som vil drikke lidelsens kalk.

Det er mange som er begeistret over hans mirakler, men det er få som følger ham til korsets skam.

Det er mange som elsker Jesus så lenge de ikke har noen vanskeligheter. Det er mange som lover og velsigner ham så lenge de mottar trøst fra ham. Men hvis Jesus skjuler seg, og forlater dem for en kort stund, da synker de sammen i klage og mismot.

Men de som elsker Jesus for Jesu egen skyld, og ikke på grunn av den trøst de kan få, de velsigner ham i trengsler og angst så vel som i dager fulle av trøst. Ja, selv om han aldri skulle trøste dem igjen, ville de likevel lovprise ham.

Hvilke utrolige krefter ligger det ikke gjemt i ren kjærlighet til Jesus, den som ikke er blandet med egne fordeler og egoisme!

Det er ett ord som beskriver dem som alltid er ute bare etter trøst: Leiesvenner. Er det kanskje ikke seg selv de ønsker, og ikke Jesus? Alt de tenker på er egen fordel og vinning.

Hvor finnes den som er villig til å tjene Gud uten vederlag? Det er sjelden å finne noen som er så åndelig! Kjenner du noen som i sannhet er fattig i ånden og frigjort fra alle skapte ting? Et slikt menneske ville være ”mer verdt enn perler”.

Om en mann ga bort alt han eide, er det likevel for ingen ting å regne. Om han gjorde streng bot, ville det likevel ikke bety noe. Og om han hadde fått den beste utdannelse, er det likevel langt igjen. Selv om han var brennende religiøs, var det likevel noe vesentlig som manglet. Hva var det? Han må først gi avkall på alt, også seg selv, slik at det ikke er noe igjen av egenkjærligheten. Og når han så har gjort alt det som kreves av ham, skal han likevel kjenne at han ikke har gjort noe.

Og selv om andre sier at det er enestående, skal han likevel si at han bare er en alminnelig tjener. Som evangeliet sier:

”Når dere har gjort alt det som er pålagt dere, skal dere si: Vi er uverdige tjenere og har gjort det vi var skyldige å gjøre” (Luk. 17,10).

Da først er han i sannhet fattig i ånden, og han kan si med salmisten:

”Vend deg til meg og vær meg nådig, for jeg er ensom og i nød” (Salme 25, 16).

Og likevel er ingen rikere, ingen mer mektig, ingen friere enn den som kan forsake seg selv og alle ting og sette seg selv på nederste trinn.