Stemmen ledet Antonius til ørkenens indre

Stemmen ledet Antonius til ørkenens indre

Peter Halldorf skriver at da Antonius (ca.250-356) hadde vært 35 år i ørkenens ytre deler, ble han ledet til ørkenens indre:

"Etter trettifem år har tiden kommet til den siste retretten, steget mot å overvinne den endelige og vanskeligste demoniske fristelsen: det åndelige hovmod. Fra den ytre ørkenen begir Antonius seg til den indre. Der skulle ingen finne ham. Der skulle han få leve ubemerket. På sin flukt fra berømmelsen venter han først ved Nilen i håp om å få reise med en båt som kan ta ham med til trakter der han er ukjent. Da hører han en stemme som taler til ham:

-Antonius, hvor skal du og hvorfor?

-Siden folkemengden ikke lar meg være i fred, vil jeg dra opp til Øvre Theben. Saken er den at folk her plager meg hele tiden, og dessuten ber de meg om ting som overstiger min evne.

-Selv om du drar til Øvre Theben, eller hva du også har tenkt på, drar ned til sumpmarkene i deltaet, så kommer du til å måtte tåle at folk plager deg enda mer. Om du virkelig vil være i fred, skal du nå begi deg til ørkenens indre.

-Og hvem skal vise meg veien?

I samme øyeblikk får Antonius øye på noen arabere på vei østover. Han ledes av Ånden til å slå følge med deres karavane. Tre dagsreiser inn i ødemarken, midt i ingenmannsland, finner han en liten oase. Det renner vann fra en klippe. Ved foten av fjellet vokser det noen daddelpalmer. Noen hundre meter lengre opp – 680 meter over Rødehavets overflate – har naturen kilt inn en grotte i bergveggen. Mot vest åpner Wadi Arabah seg, et av ørkenens tørrlagte dalfører. I øst strekker fjellene seg mot havet. Antonius forelsker seg i stedet. I fortsettelsen betraktet han det som sitt hjem(...).

I femti år ble han værende i grotten i ørkenen (Halldorf, 1997, s. 10-11&14).”

Kilde: Halldorf, Peter. (1997). Sandens sønner. En vandring i ørkenfedrenes spor. Oslo: Luther Forlag.