Del 3, kapittel 8 i boka "Kristi etterfølgelse" av Thomas à Kempis (1380-1471)

Kapittel 8
Om å sette seg selv nederst

(Sjelen:) Jeg vil tale til deg, Herre, selv om jeg er bare støv og aske.

Hvis jeg begynner å ha høye tanker om meg selv, da vitner du imot meg, og mine synder blir tydelige for alle. Og jeg kan ikke si deg imot.

 

Men hvis jeg er ydmyk og slutter med min egoisme, gjør meg til støv som jeg er, da vil din nåde være vennlig mot meg, og ditt lys vil tennes i mitt hjerte. Da vil all min selvdyrkelse, hvor liten den enn er, forsvinne i det dyp som er min intethet.

 

Der vil du holde et speil opp for meg og vise meg hva jeg er, hva jeg har vært og hva jeg er blitt. For jeg er ingen ting, og jeg skjønte det ikke.

 

Se hva som skjer når jeg blir overlatt til meg selv! Jeg er ikke annet enn svakhet! Men i det øyeblikk du viser meg din kjærlighet, blir jeg sterk og fylt med ny glede. Hvor vidunderlig det er å bli befridd fra min egen tyngde. I stedet for å synke ned, blir jeg løftet opp i din favn!

 

Din kjærlighet vokter meg i farens stund og hjelper meg på så mange måter. Den bevarer meg fra talløse ulykker.

 

Det er sant at ”den som elsker sitt liv, skal miste det, og den som hater sitt liv i denne verden, skal berge det og få evig liv” (Joh. 12, 25). Ved å elske meg selv, mister jeg meg selv. Men ved å søke deg alene, og elske bare deg, finner jeg både meg selv og deg.

 

Velsignet er du, min Gud. Selv om jeg er uverdig, opphører aldri din gavmildhet og godhet. ”For han lar sin sol gå opp over onde og gode, og lar det regne over dem som gjør rett og dem som gjør urett” (Matt. 5, 45).

 

Vend oss om til deg, så vi kan bli takknemlige, ydmyke og gudfryktige! Du er vår frelse, vår kraft og vår styrke!