"Gå selv!" - William Booth

Gå selv!

Denne neste visjonen heter ”Gå selv!”: ”Med den bemerkelsesverdige virkelighet som så ofte erfares i drømmer, fant jeg meg selv i noe som virket for å være en praktfull herskapsbolig av betydelige dimensjoner. Dens tallrike rom var strålende opplyst, og rikholdig med elegante møbler. Tepper, myke å gå på, og tiltalende for øyet, dekket gulvene, trappene, og gangene; kostbare bilder smykket veggene; bokhyller, fylt til overmål, okkuperte krokene; mens orgler, pianoer, statuer, og grupper av vakre drivhusblomster kunne sees overalt. Det var, sant å si, et virkelig herlig palass. I en av de mest luksuriøst møblerte værelsene fant jeg en ung mann. Misteltein, kristtorn, og andre dekorasjoner var kunstnerisk opphengt i alle rom, noe som antydet høytidelighetene beboerne i herskapshuset nettopp hadde feiret juleankomsten til menneskehetens Frelser med. Da jeg kom inn, sto den unge mannen med armene hvilende på kaminhyllen, mens han stirret inn i ilden som nå brant svakt i kaminen. Rommet var, i motsetning til resten av huset, bare dempet belyst. Det blafrende lyset fra ildstedet viste ham å være høy og slank av bygning, med et mørkt, intelligent ansikt; og var, alt tatt i betraktning, av inntagende utseende. For øyeblikket var han åpenbart i dype tanker. Hva tenkte han på? Hans sinn grublet tydeligvis på et eller annet alvorlig problem. Hva var det? Jeg bekjenner at jeg ikke var så rent lite interessert i opptrinnet, og selv nå står det levende for meg i min hukommelse. Like etter at jeg kom inn begynte han å gå frem og tilbake - da det var masse plass til denne slags beskjeftigelse i det rommelige værelset. Og mens han gikk, pratet han. "Hvilken fremtid jeg har!" tenkte han høyt; "jeg har kjærlige foreldre, hyggelige venner, og en betraktelig velstand, og de forteller meg at jeg også har talent. Sistnevnte er tvilsomt. Men jeg vet at jeg kan gifte meg, stifte hjem, og tusen andre behagelige ting. Hvor velvillig Guds forsyn har handlet med meg sammenlignet med tusener av andre." "Hva skal jeg gjøre med denne fremtiden? La meg se." Før han ventet med å besvare seg selv tok han plutselig en pause i sin vandring, ringte på klokken, og ba tjeneren om et eller annet oppdrag. Og da han gjenopptok sin stilling ved kaminhyllen, falt han tilbake i sporet av sine funderinger med spørsmålet, "Hva sa jeg? La meg se. Å! det var det: HVA SKAL JEG GJØRE MED MITT LIV?" "Vel," fremdeles tenkende høyt, sa han, "jeg kan opprettholde min posisjon, verne om en familie, være snill mot mine venner, og handle gavmildt med de forskjellige tiltak fremsatt av forskjellige virksomheter til verdens fordel; og så, i tillegg til disse jordiske velsignelsene, har jeg god grunn til å håpe på en bedre verden når alle disse jordiske nytelsene er til ende." Her syntes jeg at jeg hørte en svak bevegelse ved døren. Noen kom øyensynlig inn. Først forestilte jeg meg at det var tjeneren, men jeg tok feil. I min drøm undret jeg på hvem ellers det muligens kunne være på denne sene time av aftenen. Døren så ut til å åpne seg av seg selv, og, helt uanmeldt, vandret en merkelig skikkelse gjennom rommet, og uten noen invitasjon satte han seg i en ledig stol ved siden av ildstedet. Jeg fikk bare et ufullstendig bilde av den besøkende, men så langt jeg kunne bedømme ut fra hans utseende, tilhørte han håndverkerklassen; vel som det enn var, han bar en arbeiders klesdrakt. Han så trett og sliten ut, slik som kunne bli forventet av en som nettopp hadde kommet fra en lang reise og trengte hvile. Da han satt i skyggen kunne jeg bare se litt av hans ansikt, men det jeg så fikk meg til å ønske å se mer. Alt i alt, uttrykte han en tung byrde av bekymring; og likevel var det omkring ham en ro i holdning som så ut til å vitne om besittelsen av en stor indre styrke og en dyp uavbrutt fred. Det som forbauset meg mest med den fremmedes ankomst var det faktum at eieren av huset - for det regnet jeg den unge mannen for å være - uttrykte ingen overraskelse ved hans tilsynekomst. Kanskje det var angående dette besøket han hadde snakket med tjeneren noen minutter tidligere. Vel, jeg konkluderte med at besøket må ha vært ventet, og det ble snart innlysende at så var tilfelle. Selv om han var en fremmed for meg, var han åpenbart ingen fremmed for den unge herren, som, en liten stund tidligere, med slik tilfredshet hadde satt av sine planer for fremtiden. Kanskje grunnen til at den unge mannen ikke ønsket sin gjest velkommen var at han ikke brydde seg om å treffe ham. Men, hva som enn var tilfelle, foregikk ingenting av innledende art mellom dem. Kvelden var temmelig kjølig. Den fremmede, som tydeligvis frøs, trakk sin stol inn mot varmen. Den unge mannen satte seg midt imot ham. Og der satt de i stillhet i flere minutter, mens jeg undret på hva betydningen av alt kunne være. Til slutt talte den fremmede. Da han gjorde det, vendte han sine øyne helt mot den unge mannen, og gjennom halvmørket kunne jeg se at det var vidunderlige øyne, ikke så mye på grunn av deres størrelse eller farge som i deres bemerkelsesverdige uttrykksevne. Da jeg så inn i dem virket de å uttrykke mengder av den tristhet som jeg fra først av la merke til. De var åpenbart vinduene som en sørgmodig sjel så ut over en syndig og lidende verden gjennom. Men om hans øyne var bemerkelsesverdige, var hans stemme enda mer bemerkelsesverdig. Myk og melodiøs og likevel, å! så gjennomborende at den gjennomtrengte og grep hele ens vesen, etter som hans ord sank inn i tilhørerens ører. "Selv om jeg ga deg underretning om min ankomst," begynte den fremmede, "ser du overrasket ut over å se meg. Jeg har henvendt meg til deg tidligere, men tiltalt deg forgjeves. Jeg har sendt deg brev, men de har ikke brakt noen svar; budbringere, men det har ikke vært noen reaksjon; nå har jeg kommet selv." Ved disse ordene kom det et engstelig uttrykk over den unge mannens ansikt; men han kom ikke med noe svar. Tydeligvis visste han ikke akkurat hva han skulle si. "Du er for opptatt til å tenke på mine anliggender," fortsatte den fremmede. "Du har så mye å gjøre med dine studier, dine fornøyelser, dine fritidsaktiviteter, din fremtid, og alt det andre, at enhver alvorlig tanke om mitt arbeide blir skjøvet tilside. Men min sak har nå blitt pressende, og jeg ønsker et svar på forespørselen jeg har sendt deg så ofte, og jeg vil ha det i kveld." Den unge mannen var fremdeles stille; men da den fremmede snakket om at han ønsket et svar på sin forespørsel med én gang, innbilte jeg meg at jeg så ham riste en smule på hodet, som for å si, "Det er ikke mulig." "Du kjenner min sak. Den trenger ingen forklaring," forsatte den fremmede rolig, uten noen henvisning til reaksjonen hans ord fremvirket i hans vert. "Syndene og sorgene i verden fyller meg med kvaler; de er en overveldende byrde på mitt hjerte. Natt og dag vandrer jeg til og fra, et levende vitne til all den fryktelige undertrykkelse og brutalitet som blir påført menneskene av sine medmennesker, og all den forferdelige urett og skjendighet som blir dynget på min Himmelske Far. Jeg må gjøre noe mer effektivt enn det som hittil har blitt gjort for å endre denne forferdelige tingenes tilstand. Jeg vil at du skal hjelpe meg. Du kan gjøre mye, men det er bare en liten tid for deg å gjøre det på. Derfor mitt nåværende besøk." Til dette syntes jeg at jeg hørte den unge mannen si, halvhøyt, "Hva kan jeg gjøre?" Den fremmede fortsatte, "Jeg har nettopp kommet fra India; hvor jeg har sett tre hundre millioner menn, kvinner og barn, som, med bare ett og annet unntak, fremdeles lever i hedenskapets mørke. Jeg har sett elendigheten som strømmer ut fra deres kastebegreper, avguderiske praksis, og samfunnsavskyeligheter, foruten ett tusen andre onder. Jeg var der gjennom de mørke dagene av den uhyggelige hungersnøden. Men hungersnød," sa han, "med dens påfølgende plager av sult, sykdom, og død, er den vanlige skjebnen til førti millioner av dette stakkars folket. Jeg kjenner dem godt, jeg besøker dem alltid. Jeg er fortrolig med alt sammen." "Men, så er det deres forferdelige åndelige blindhet. Du tror," han vendte sine øyne mot den unge mannen, "gjør du ikke, at disse menneskene står over kveg? At de har sjeler som aldri kan dø. Du tror at de burde kjenne veien til sin Himmelske Faders gunst, og ha en sjanse til å komme til Himmelen? Jeg vil ha femti tusen kvinner og menn som vil gå og fortelle dem den sanne veien inn i Guds Rike. Deres ører og hjerter er åpne. Skal de få denne muligheten? Hva sier du? HVEM VIL GÅ?" Gjennom trekningene i hans ansikt observerte jeg at den unge mannens følelser ble vekket da den fremmede fortsatte, og jeg ble ikke overrasket over å høre ham bryte inn, da han ble tiltalt på denne måten. "Å, de må bli hjulpet, og de skal bli hjulpet. De skal leve, og ikke dø i mørke. Hvem vil gå?" "Vi har vår guvernante; hun har et medfølende hjerte; hun kan få lov til å dra. Min kusk er en Frelsessoldat, send ham. Han vil være villig til å møte enhver vanskelighet, er jeg sikker på. Så er det hushjelpen; jeg regner med at hun bryr seg om hedningene. Noen må gå, og når det gjelder utgiftene, dersom det er noen hindring, så vil jeg bidra. Ja, jeg vil gi raust." Jeg kunne ikke annet enn å bli fornøyd med de varme følelsene som ble fremvist av den unge mannen; men den fremmede så skuffet ut, og en skygge fór over ansiktet hans. Han ventet øyensynlig noe mer enn det som ble antydet i denne lille talen. Men det var ingen endring i hans framferd, og, i det samme avmålte tonefall, fortsatte han: "Du vil ikke bli overrasket over å høre at jeg har sett mer opprivende scener enn de som jeg nettopp har beskrevet, i dette ditt oppskrytte Fedreland. I hele går gikk jeg inn og ut av slummen i storbyene deres." Da han uttalte ordet "slum" syntes jeg at hans øyne gløttet opp på det dekorerte taket, de forgylte taklistene, de karmosinrøde gardinene, og det luksuriøse møblementet i værelset som vi satt i. Men dersom det var slik, hvis han gjorde seg noen sammenligninger i sin tanke mellom glansen i omgivelsene og elendigheten i slummen som han henviste til, så gjorde han ingen bemerkninger omkring det, men fortsatte bare på den samme rolige måten: "Ja, jeg har vært opp og ned de forfalne, råtne trappeoppgangene, og inn og ut av de skitne, tomme værelsene, og sett nakenheten og fortvilelsen og sulten som regjerer der." "Jeg har også vandret, inn og ut av tilholdsstedene for drukkenskapet, og sett på skarene, som intet menneske bryr seg om å telle, av menn og kvinner hvis kropper og sinn, og sjeler og liv, og familier - og naboer er forbannet for evig av den svarteste forbannelse som menneskeheten kjenner - forbannelsen til drikkeuhyret." "I går så jeg en ung mann, vanvittig av den forstandsødeleggende lidenskapen, kvele sin vakre unge kone. I den samme byen så jeg en mor slå fordervet et barn i spedbarnsalder; mens i den samme gaten så jeg en sønn farge de hvite hårene til sin aldrende far med farens røde blod." "Fryktelig, fryktelig, fryktelig," utbrøt den unge mannen. "Ja," fortsatte den fremmede, "Jeg har stått i time etter time i de glitrende drikkepalassene, og sett menn og kvinner, med sjarmerende smil og smigrende ord, for fortjenesten av litt gull, dele ut det brennende fluidumet som de fullt ut visste ville bringe ødeleggelse til deres kunder." På dette tidspunkt indikerte virkningene i den unge mannens ansikt at hans hjerte var veldig sterkt opphisset, og da den fremmede tok en pause, brøt han inn. "Å, noe skal bli gjort! De stakkars slavene av drikkepesten skal få en sjanse. Hvor er avholdsfolket? Vi skal forandre lovgivningen. Jeg vil stemme for det; jeg vil gå inn i Parlamentet. Jeg vil ikke drikke mer. Aldri mer skal en dråpe av den drepende drikken komme inn i mitt hus eller passere mine lepper." Og så, i sin opphisselse, reiste han seg, og gikk flere ganger frem og tilbake gjennom rommet. Da han roet seg ned, fortsatte den fremmede igjen sin appell, i det samme rolige og likevel gjennomtrengende tonefall: "Hele siste natt var jeg i gatene, og inn og ut av de beryktede husene. Der så jeg tusener på tusener av kvinner, unge og gamle, som én gang var, å! så uskyldige og vakre, gleden og håpet til deres mødres hjerter, men som nå, dessverre i samme grad er berøvet sin ærbarhet og sin skamfølelse. Jeg så dem med sine munner fulle av rått snakk, død for alle menneskelige følelser, slå seg løs i den ødeleggelsen som de spredte, mens de likegyldige stormet ned den bratte skrenten mot råttenskap, død, og evig forbannelse." Igjen satte den unge mannen i gang, reiste seg fra stolen sin, og var i ferd med å si noe; men den fremmede viftet med hånden, og fortsatte; og, med respekt for hans opptreden, satte hans lyttende vert seg ned igjen. "Jeg er alltid opptatt med elendigheten og de onde gjerningene til menneskene. Jeg besøker regelmessig fengslene. Ser du noensinne inn i disse fortvilelsens oppholdssteder?" spurte han. Men, uten å vente på et svar på sitt spørsmål, fortsatte han stille. "Dersom du besøkte disse stedene, som jeg gjør, ville du finne hundreder - ja endog tusener - av menn og kvinner, i alle aldre, innestengte som ville dyr: lukket ute fra, vil jeg si, kjærlighet og håp, og Himmelen; og, kan du nesten si, fra den sanne kjennskap til Gud Selv. Dersom du så disse ensomme skapningene, eller om du kunne finne tid til å tenke litt over deres ulykkelige skjebne, ville ditt hjerte gjøre vondt, tror jeg, slik mitt gjør; i grublingen over den grusomme nødvendigheten som ser ut til å ha blitt lagt på dem til å gå ut og inn gjennom disse dystre murene, med monoton regelmessighet, inntil deres livsløp avsluttes med den kriminelles håpløse død." "Hele dagen og hele natten," fortsatte han, "stirrer jeg på de rasende massene opptatt med vanviddet i å søke etter gull, og berømmelse, og fornøyelser. Jeg blander meg med dem på børsen, og på markedet, på veddeløpsbanen, og i teateret, offentlig og privat, på land og på havet." "Hele dagen og hele natten ser jeg den sørgmodige prosesjonen av sjeler mens de marsjerer videre, og videre, og videre, ned den brede veien som fører til ødeleggelse, likegyldige overfor min Fars ære, eller sine egne interesser her eller hisset: videre, videre går de, direkte til ulykke og død." "Ja, jeg ser dem mens jeg snakker. Kan ikke du se dem også?" Og idet han reiste seg, og tok et skritt frem, stirret han med et fjernt blikk mot vinduet. "Kan du ikke høre dem?" spurte han igjen. Tramp, tramp, videre går de, til graven, og til ødeleggelsen. Å, Helvetes porter er knapt bred nok til deres mottakelse!" Her skjøt igjen den unge mannen inn. Denne gangen var det et gjennomtrengende rop som forskrekket meg helt. "Å, forferdelig, forferdelig!" utbrøt han. "Og dog, jeg vet om alt sammen - har visst det lenge. Å, ikke si mer! Jeg kan ikke bære det. Å! min Gud, hvor er alle Biskopene, og Geistligheten, og Pastorene, og Prestene, og Frelsessoldatene? Hvor er de? Hva gjør de alle sammen? Kan jeg gjøre noe? Hvor annerledes livet ser ut for meg etter det du har sagt enn det gjorde for én time siden. Hva kan jeg gjøre? Jeg vil be - jeg vil gi - jeg vil skrive - jeg vil snakke med mine venner; jeg vil, jeg vil, jeg vil." Og så gikk han av seg sine opphissede følelser ved igjen å vandre frem og tilbake gjennom rommet. En lang, for ikke å si smertefull, pause fulgte. Ildstedet brant svakere. Den trette reisendes stemme var taus, da, merkelig nok - selv om alle vet at merkelige saker hender i drømmer - den unge mannen så ut til å svinne hen og ut av syne, og, merkverdig nok, fant jeg meg selv i hans sted. Men, hva som var enda mer merkelig, jeg så ut til å ha vært i hans sted hele tiden. Nå syntes jeg at det var jeg som var eieren av hærskapshuset. Det var jeg som satt ved ildstedet og stirret på den fremmede. Det var mitt hjerte som hadde blitt gjennomboret og opprevet av ordene som han hadde talt; og det var mitt sinn som hadde vært opptatt med ikke så rent få usikre forestillinger med hensyn til hva som måtte bli gjort for å ta seg av de rystende omstendighetene som den fremmede så livaktig hadde beskrevet. For en stund, som jeg har sagt, var alt stille. Det var i ferd med å bli sent, og den besøkende gjorde ingen tegn til å trekke seg tilbake, og jeg undret meg på hvorfor han ikke gjorde det. Det ville ha vært en usigelig lettelse for meg å ha fått være for meg selv. Jeg ønsket tid til å tenke. Jeg følte at jeg måtte gjøre noe. Men hva kunne det være? Jeg så på mitt armbåndsur, og da jeg syntes at jeg så den fremmede skjelve, rørte jeg opp i ilden; og flammene blaffet opp, mens lyset falt med fullt skinn på hans ansikt. Og hvilket ansikt som da ble åpenbart for meg! Det forskrekket meg ganske så mye igjen, det så så kjent ut. Var det bare min fantasi? Nei, jeg må ha sett det ansiktet før. Han løftet opp hånden. Igjen, var det min fantasi som lekte med meg? Men det var virkelig et sår på den, og det svake lyset avslørte for meg noe som lignet på blod. Hadde han vært utsatt for en ulykke? Hva betydde det? Alt var så merkelig; og likevel ba jeg ham ikke om noen forklaring. Jeg undret og undret ganske enkelt på hvem min gjest kunne være. Jeg ventet. Den fremmede talte igjen: "Kan du ikke høre jammeren til de stakkars fordømte barna?" sa han; "fordømt, ikke av Gud, men av egoistiske, tankeløse mennesker. Kan du ikke høre deres hulking og gråt, mens deres små føtter uvitende blir vendt mot ondskapens tornefulle vei?" "Kan du ikke høre skranglingen av slavenes lenker, stønnene til de sårede og de døende på slagmarkene? Kan du ikke høre jamringen til de fattige i fengslenes arbeidsanstalter?" "Kan du ikke høre forbannelsene og gudsbespottelsen som hele tiden, likt et helvetes kor, stiger opp til Himmelen fra disse forbannede hjerter og liv?" "Kan du ikke høre de fortvilete ropene til menn og kvinner som går til grunne i sine synder? Kan du ikke høre?" Og mens han talte, reiste han seg opp med den smerten som åpenbart fylte hans hjerte. "Kan du ikke høre lyden av de gråtende og klagende, og skjæringen av tenner, fra de menn og kvinner som har gått ned til Helvete, fordi intet menneske brydde seg om deres sjeler?" Da han uttalte ordet "Helvete" gikk et grøss gjennom meg, og jeg ropte ut i bitterhet: "Noe må gjøres; noen må gå. Menn og kvinner kan ikke bli overlatt til fortapelsen uten at en hånd blir strukket ut for å redde dem. Hvem vil gå?" På et øyeblikk reiste den fremmede seg, krysset over det karmosinrøde gulvteppet og bort til det stedet hvor jeg sto, og festet øynene direkte på meg. Under det blikket skalv jeg fra isse til fot. Og så, i et kraftigere tonefall enn til nå, talte han igjen. Den gangen uttalte han bare to ord, men de gikk inn i det innerste av min sjel. Gjennom hele kvelden, igjen og igjen, slo mitt hjerte så vilt at det til tider virket som om det ville tvinge sin vei gjennom brystet mitt; men disse to ordene fikk det til å stå stille. Hva var disse to ordene? - "Gå SELV!" "Gå selv? Hva - jeg gå?" Jeg sa det i forbauselse. "Hvordan kunne jeg gå? Og hva slags nytte kunne jeg være til om jeg gikk?" "Jeg gå? Umulig!" Jeg gispet i mitt stille sinn. Det var bare mitt hjertes visking; men den fremmede så ut til å høre mine tanker, for, mildt og lavmælt, svarte han tilbake. "Alt er mulig." Hvorledes det enn var, jeg fortsatte, som om han ikke hadde talt, og sa til meg selv, "Hva, forlate min far og mor?" Og jeg tenkte på deres grå hår, på all deres kjærlighet, og mine forpliktelser overfor dem. "Umulig!" Og igjen visket den fremmede, "Alt er mulig." "Hva! Forlate mitt hjem! Med alt dets luksusgoder og komfort og minner?" fortsatte jeg med å si i mitt stille sinn. Og raskt dro mine tanker fra rom til rom, oppe og nede, og så ut i hagen, og igjen og igjen sa jeg til meg selv, "Umulig." Og enda en gang visket den fremmede, "Alt er mulig." Så tenkte jeg på det å måtte skrinlegge mine planer for fremtiden - mine planer om å tilegne meg velstand, og vinne berømmelse, og finne fornøyelser, og igjen utbrøt jeg i mitt stille sinn. "Umulig! Det kan ikke skje." Mens den fremmede enda engang svarte, med sitt dype, gjennomtrengende tonefall, "Alt er mulig." Og så tok følelsene tak i hele meg, og jeg sa høyt, "Det kan ikke skje. Ingen har noensinne blitt bedt om å gjøre et slikt offer før. Ingen har noensinne blitt forventet å forlate så mye, og synke så dypt - selv ikke for et slikt edelt formål." Mens jeg talte kom en annen endring av min visjon. Det luksuriøse værelset, med sine forgyllinger, og møblement, og bekvemmeligheter, antok plutselig utseendet av en stall. Her var det kveg; det var grovbygde tjenere; det var trette bønder som forberedte seg på å tilbringe natten i høyet, og det var en krybbe, og i den krybben lå et vakkert Spedbarn. Så betagende var det at det fanget meg nesten og fikk meg til å glemme stallen og dens beboere og alt annet. Da jeg stirret på Barnet kunne jeg ikke hjelpe for at jeg syntes jeg så noe i ansiktstrekkene som var kjent for meg. Men mens jeg undret og undret, skiftet scenen en gang til, og stallen var borte, og herskapshuset hadde kommet tilbake. Enda en gang var jeg i dagligstuen, igjen satt den besøkende i sin stol, med sitt ansikt vendt helt mot meg, som om han fremdeles ventet på mitt svar; da så jeg enda nærmere på ham, og, til min ytterligere forbauselse, så jeg i ham ansiktstrekkene til det Himmelske Barnet. Nå så jeg det alt sammen. Hvor blind jeg må ha vært for ikke å ha sett det før. Min Herre hadde komme i Egen person for å invitere meg til å følge Ham. Da brast mitt hjerte, og mens jeg falt ned for Hans føtter, og badet dem med mine tårer, ropte jeg ut: ”Min Herre og min Gud, jeg vil elske Deg, jeg vil tilbe Deg, jeg vil synge for Deg, jeg vil be for Deg, jeg vil tale for Deg, jeg vil gi Deg mitt hus, mine penger, mitt alt. Men å! Be meg ikke om et slikt offer. Ikke be meg om å gå i et slikt ærende. Hva kunne jeg gjøre for hedningene, eller slummen, eller de kriminelle, eller drukkenboltene, eller de likegyldige, spottende massene? Det kan bety for meg ikke bare fattigdom, og sorger, og lidelser, men døden selv. Å, jeg kan ikke møte det – jeg kan ikke. Be om hva som helst unntagen det.” Og så plutselig ble det mørke rommet overflommet av lys, og den Fremmede reiste seg igjen, og tok et skritt frem. Og, da Han gjorde det, falt kappen fra Hans skuldre, og dekket fra Hans hode, og for første gang fikk jeg se hele Hans skikkelse; og, Åh! Hvilket syn det var. Hans ansikt var vakkert hinsides enhver beskrivelse. Hans panne var opprevet som av torner. Hans hender og føtter var flekket av blod. Hans side viste den dødelige flengen som den romerske soldatens spyd hadde nådd Hans velsignede hjerte gjennom. I et øyeblikk så vi inn i hverandres øyne, og så åpnet Han vidt Sine armer som for å ønske meg velkommen; og mens Han sto der med disse velsignede hendene utrakt, virket det som om jeg virkelig kunne se Ham lide, be, og dø for meg på forbannelsens tre. Og så falt jeg på ny ned foran Ham, denne gangen stammende ut med oppstykket tale, ”Herre Jesus, tilgi meg min tankeløse tilbakeholden av meg selv i fortiden. Du gikk til de dypeste dyp for meg. Det skal ikke bli flere ynkelige unnskyldninger. Her er jeg, send meg hvor du vil. LA MEG GÅ!” Så omsluttet de velsignede armene meg, løftet meg opp på Sitt fang, og klemte meg inn til Sitt hjerte; og med henrykkelsen av den omfavnelsen våknet jeg, og gråt over å finne at Han var borte. Det var en drøm.” Det var en drøm, men allikevel svært virkelig for William Booth, som forandret sin måte å leve på som en følge av de visjoner han mottok fra Herren.