Tirsdag 22 Oktober
Kapittel 21
Om å finne fullkommen hvile i Gud
(Sjelen:) Fremfor alt annet og midt i alt skal du, min sjel, hvile i Gud. Å du levende Jesus, la meg hvile i deg fremfor alt det skapte,
fremfor sunnhet og skjønnhet,
fremfor ros og ære,
fremfor makt og verdighet,
fremfor lærdom og kløkt,
fremfor rikdom og kunst,
fremfor glede og lyst,
fremfor berømmelse og ros,
fremfor sinnsro og trøst,
fremfor håp og løfter,
fremfor gjerninger som er utført eller ønsket,
fremfor alle gaver og belønninger,
fremfor all lykke og salighet.
Ja, la meg hvile i deg fremfor engler og erkeengler og hele himmelens hær, både synlige og usynlige ting, alt som ikke er deg, du min Gud!
For du, å Herre, er over alle ting. Du alene er den høyeste,
du alene er den mektigste
du alene er den som er tilstrekkelig,
du alene eier all fylde,
du alene er rikest på all god trøst.
Uansett hvilke gaver du gir meg, og uansett hvordan du åpenbarer deg for meg, hvis ikke du er min aller beste venn, vil jeg fremdeles ikke være helt ut tilfreds. Jeg vil aldri kunne finne hvile uten at mitt hjerte er helt overgitt til deg.
Når skal alt dette skje? Når skal jeg kunne elske deg så meget, du min Gud, at jeg glemmer meg selv og samler meg helt i deg?
Nå går jeg og sukker ulykkelig over all den ondskap jeg ser. Det er så mange ting som møter meg og gjør meg både forvirret og bedrøvet, slik at jeg synes at jeg ikke har fri adgang til deg.
La mine sukk være som bønner til deg!
Hvor lenge skal du vente, Herre? Når skal du komme og hjelpe meg? Å, kom og hjelp meg! Uten deg kan jeg ikke glede meg over en eneste dag, ja, ikke over en eneste time! Du er min glede. Uten deg sitter jeg ved et tomt bord. Jeg er elendig, som en fange i lenker. La solen skinne på meg igjen. Gjør meg fri! Smil til meg, Herre!
La andre søke etter det de vil. Jeg vil ikke være glad i noe annet enn deg. Jeg vil be, og fortsette å be, inntil din nåde vender tilbake og jeg hører at du taler i mitt indre igjen.
(Herren:) Se, her er jeg, min venn! Du kalte på meg, og nå er jeg her. Dine tårer og din sjels lengsel, din ydmykhet og ditt angrende hjerte har rørt meg og ført meg tilbake til deg.
(Sjelen:) Herre, jeg har kalt på deg og lengtet etter samfunn med deg. Jeg er villig til å ofre alt for din skyld. Det var du som ga meg denne lengsel etter deg. Det var du som først vakte meg til å søke deg.
Hva mer kan jeg nå si deg? Jeg bøyer meg i ydmykhet, bekjenner mine synder og lovpriser din storhet.