Restene av Sodoma og Gomorra kan være funnet

En amerikansk amatørarkeolog ble i 1989, mens han arbeidet med et annet prosjekt, tilskyndet til å stoppe bilen og undersøke noen merkelige hvitaktige formasjoner ved vestbredden av Dødehavet. De siste tolv årene hadde han kjørt forbi dette området 30-40 ganger, men denne gangen så landskapet plutselig ut som formen av bymurer og bygninger.

De stoppet bilen og undersøkte disse områdene nøyere. De tok noen ”stein” i hendene og oppdaget at de gikk i stykker i hendene deres (smuldret opp når de presset dem sammen).

I 1990 dro de tilbake for å se nærmere på noen lokaliteter i dette området som skilte seg helt ut fra landskapet rundt.

De parkerte bilene og begynte å gå. Det var vanskelig å gå der på grunn av det løse underlaget.

-Vi fulgte det som tydelig lignet på en ytre vegg. Etter hvert endte veggen og vi så inn i det som så ut til å være inngangen til en tidligere by. Omtrent hundre yards fra inngangen til byen, på en haug, var det en frittliggende formasjon som så ut som noe som tidligere hadde vært en sfinks.

Senere fant de flere formasjoner som de tror hadde vært sfinkser i tillegg til en ziggurat som var nesten perfekt bevart samt formasjoner de tror har vært gater og bygninger.

-Våre undersøkelser avdekket at asken som er tilbake etter stoffer som er brent med svovel, veier mer enn det stoffene opprinnelig gjorde. Dette besvarte vårt spørsmål om hvordan asken av byene kunne være bevart gjennom alle disse 3900 årene.

-Lagene som alle formasjonene besto av, beviser også at dette, uansett hva det har vært, har blitt forbrent ved temperaturer på 4000-5000 grader celcius.

Lagdelingen skyldes termo-ionisering. Når noe brennes ved ekstremt høye temperaturer, vandrer ionene fram og tilbake.

-Vi ble oppmerksomme på formasjoner som ikke forekommer naturlig, for eksempel en deformert dobbeltvegg som reiste seg mot oss i fullkommen 90 graders vinkel. Stedet vi undersøkte befant seg like nedenfor Masada. Vi bestemte oss for å dra til toppen og filme området derfra.

-Fra toppen av Masada var byens form synlig under oss. Her så vi store opphøyde områder, helt symmetriske. Området var identisk med tempelområdene i andre fortidsbyer, for eksempel det bibelske Susan i dagens Iran.

-Vi var overbevist, men vi visste at det måtte flere beviser til enn dette for å overbevise andre.

-Bibelen forteller at det regnet ild og svovel over Sodoma og Gomorra. Det du ser nå (amerikaneren kommenterer et filmopptak han har gjort av svovelkulene som det i dag ligger millioner av i landskapet) er resultatet av at svære svovelkuler av varierende størrelse har landet her. Vi ser at Gud lot denne brennende svovelen regne over byen. Og regn er en god beskrivelse. Det har landet i et slikt mønster regn ville lande. Den intense varmen over byen satte selvsagt alt i flammer. Varmen overgikk smeltepunktet for alt som var der. Metall, stein, menneskene og alt brant opp, og svovelet fortsatte å brenne - det forkullet alt som var rundt det. Etter at alt var brent, slukket kulene da aske pakket seg rundt dem, og stengte for oksygenet. I hver av disse krystallformede kapslene er det en svovelkule. De er av varierende størrelse og det er millioner av dem her. Noen av dem har vi åpnet, så du kan se svovelet inni, andre er intakte. Det er millioner av disse her som viser at Gud virkelig lot det regne ild og svovel over byene.

Da arkeologen kom hjem, tok han flere prøver med til et laboratorium i Knoxville, Tennessee. De gule kulene inne i de rødaktige ringene viste seg å være 95,72% svovel, med spor av andre stoffer som ville bidra til flammer med ekstremt høy temperatur. Rapporten fra laboratoriet er datert 13. november 1990 kl. 14.31.

Da arkeologen spurte om de kunne utføre en test for å måle hvor høy temperatur dette ville gi, fikk han vite at dette ikke lot seg gjennomføre, da testutstyret ville ta skade. Materialet rundt ble også analysert. Det viste seg å være aske.

Kona til amatørarkeologen forteller videre:
-Hjemme gjorde vi vår egen lille test, og brant litt svovel i en skje. Den lilla flammen vitner om den intense varmen, som gjorde at vi ikke kunne holde skjeen mens det brant. Senere så vi at skjeen hadde fått hull.

-Deretter plasserte vi litt av asken som lå rundt svovelet i skjeen, og prøvde å brenne den. Men den ville ikke brenne. Den mørknet ikke en gang. Den var allerede helt utbrent, det var ikke mer igjen å brenne.

Kilde: Wyatt Archeological Research